Dette skjer:

Noen streite oppdateringer, old school style:

én. For sånn omtrent tjueén timer siden, satt jeg og hørte på Salem og brant røkelse. Plutselig noia jeg totalt. Og halvparten av meg tenkte at det sikkert bare var vanlig noia omstendighetene tatt i betraktning, og at det ville gå over hvis jeg bare sov litt, og så sov jeg, bare for å våkne med akkurat like stor og plutselig dødsangst. Den begynner å slippe taket nå, etter at jeg posta litt rundt på forumer og sånn, for innerst inne veit jeg jo at jeg bare er litt overfølsom overfor sånne ting, og at det eneste jeg egentlig trenger, er nok folk som sier at det kommer til å gå bra. Men det er faen ikke gøy å noie i nesten et helt døgn.

to. Jeg slang inn en søknad til Cinerama litt ut av det blå, og tenkte at dette gikk ikke imellom, fordi jeg ikke hadde tilstrekkelig med tekniske kunnskaper, men i dag fant jeg en særdeles hyggelig mail i innboksen min:


I morra sendes The Machine Girl og Lady Snowblood til meg. Helt gratis. Og jeg får gå på pressevisninger. Helt gratis. Og jeg har snacks til CV'en. Helt gratis. Jess. Jeg liker'e!

tre. Jeg skal kanskje muligens gå i gang med et eksperiment som jeg har tenkt på i evigheter fra og med i dag. Jeg kan ikke si hva det er, i tilfelle jeg ikke lykkes spesielt bra, som har vært tilfellet de andre gangene jeg har prøvd, men hvis jeg mot all formodning gjør det, skal dere få statusrapport. Så klart. For jeg tenker litt at det å skrive det her, kan gi meg motivasjon til å faktisk fullføre.

Og det var det.

Spørsmål:

For å holde styr på altet, begynte jeg for noen måneder siden å skrive de filmene jeg har sett på ei liste i kronologisk rekkefølge. Dette fordi jeg ser det jeg liker å tru er over gjennomsnittlig mye film, og ting har lett for å klusse seg til når det er jeg som har kontrollen. Per akkurat nå driver jeg fortsatt og har anmeldelser fra juleferien på vent. Jeg prøver å ikke overstige femten blogginnlegg i måneden fordi jeg etter beste evne vil unngå å drukne dere. Samtidig tenker jeg at jeg av og til vil og bør komme med random info om mitt faktiske liv.

Vel, med alle de faktaene i bakhodet, kan jeg informere dere om at på lista mi nå, står elleve filmer. Det er faktisk ganske mye, og særlig med tanke på at når de elleve filmene er anmeldt, har det garantert dukka opp elleve nye. Jeg begynner å tenke at det såkalte systemet mitt kanskje ikke går lenger.

Meeen så har jeg jo blitt trofast anmelder på Filmfront, så spørsmålet mitt til dere er da som følger: vil dere fortsette å lese anmeldelsene på bloggen min, eller er dere kule med å lese dem på Filmfront i steden? Jeg mener, direkte link til profilen min der står strengt tatt til høyre her, og du trenger ikke være medlem for å lese dem. For jeg begynner å merke at det blir mer og mer tvangshandling som ligger bak. Kosen har blitt så smått litt borte, liksom. Men vær for all del ærlige.

Vil du fortsatt lese anmeldelsene på bloggen min, eller takler du å lese dem på Filmfront?

Transformers (2007)

Planeten Cybertron er en småføkka plass. Slemmerobotene og snillerobotene har bestemt seg for å bruke kreftene sine til to forskjellige formål, med en krig av dimensjoner og en ødelagt hjemplanet som resultat. Og hva gjør man når slagmarka di blir borte vekk? Jo, da finner du deg ei ny ei. Og robotene fra Cybertron velger jorda som egna arena. Dette byr så klart på problemer for dennes innbyggere, som for eksempel den håpløse nerden Sam, som aner fred og ingen fare da han får sin første bil av faren sin...

Transformers er sikkert den mest overfladiske filmen jeg så i 2009. Plottet er bare så helstøpt teit at det nesten gjør litt vondt å skrive det ned, og den kronidiotiske kjærlighetshistoria oppi det hele er så klisjé at du får medfølelse med skuespillerne for at de faktisk blei bedt om å gjennomføre slowmotion av hender som griper hverandre-sekvensene. Men veit du hva? Det gjør faktisk ikke så alvorlig mye denne gangen, fordi det er så forbaska underholdende. Jeg har lenge hatt ganske heftige fordommer mot denne filmen, rett og slett fordi den er så grunn som den tross alt er, men den er faktisk imponerende vellagd. Og da tenker jeg ikke bare på spesialeffektene, som for all del så klart er kule å se på, men også et jækla fengende manus. Replikkvekslingene smeller som strategisk plasserte kinaputter på rekke og rad, og jeg vil til og med gå så langt som å kalle flere av de morsomhetene så smått litt intelligente.

Transformers breier seg ut i drøye to og en halv time, og til å være en film som primært er robotvold og en håndfull snappy replikker, kan det etter hvert oppleves som litt langdrygt. Jeg mener, det er måte på hvor mange eksplosjoner du kan se etter hverandre uten at du går lei. Og igjen, dette er liksom så voldsomt ikke-dypt at det er bortimot fascinerende. Likevel sitter jeg igjen med et positivt inntrykk av en underholdende sak som tross alt overraska meg veldig.

Dommeren har talt: 4

The Visitor (2007)

Hovedpersonen er forfatter og lærer, og må motvillig reise i jobbsammenheng til New York. Ikke at det egentlig er så stress, for han har en leilighet der. Når han kommer fram, finner han derimot ut at den tydeligvis i hans fravær har blitt leid ut til et par han ikke kjenner. Likevel ender han opp med å få sympati med dem, og gir dem lov til å bli, og før noen av dem egentlig veit ordet av det, har et veldig usannsynlig vennskap oppstått.

I likhet med regissør Thomas McCarthy sin forrige film, aldeles nydelige The Station Agent, er ikke dette en film for de utålmodige. Derimot er den i stand til å gi dem som er åpne for det en utsøkt filmopplevelse. Dette er et finstemt mellommenneskelig drama med øye for detaljer, og den har en forsiktig framgangsmåte til tross for at den tar opp brennaktuelle og vanskelige temaer. Og det er nettopp derfor det virker så sterkt på en. Systemkritikken slår deg i trynet ved å bruke egentlig akkurat motsatt metode som våkn opp!-måten for eksempel Michael Moore har en tendens til å være glad i. Og ikke ett vondt ord om kjære herr Moore, men jeg vil påstå at en sterk historie fortalt med stramme virkemidler fra et nesten banalt ståpunkt virker like godt. Herr McCarthy lar budskapet sitt liste seg fram bilde for bilde i et rolig tempo, og du lar det gradvis gå opp for deg sånn at når rulleteksten glir over skjermen, sitter du med gåsehud til langt oppå skuldrene. Og ikke en eneste gang har du reist deg og skreket ikke-trykkvennlige remser i frustrasjon. Det er kunst, ass.

The Visitor er en vakker, varm, sjarmerende og minimalistisk film som sikkert kommer til å kjede mange, men som er veldig verdt bryet å sjekke ut for den delen av befolkninga som likte juveler som Landhandleren i Provence, Rosetta og allerede nevnte The Station Agent.

Dommeren har talt: 5

Burn After Reading (2008)

Osbourne Cox jobber i CIA, men blir sparka fordi han veldig tydelig har et alkoholproblem. Harry Pfarrer står i med kona hans og en treningssenteransatt ved navn Linda Litzke. Sammen med sin kollega Chad Feldheimer, finner Linda ved en tilfeldighet en CD som inneholder det som skal bli boka til Osbourne, og trur det hele er topphemmelig spionstæsj. For å få penger til plastisk kirurgi, bestemmer hun og Chad seg for å presse Osbourne for penger på grunnlag av denne oppdagelsen. Med andre ord; i kjent Coen-stil, er det ei real smørje av absurde tilfeldigheter vi presenteres for.

Og de mister aldri grepet. Visst er det til enhver tid mange baller i lufta, men det oppleves aldri som et problem, egentlig. Uten at vi som seere føler oss forvirra et øyeblikk, blir liva til de forskjellige hovedpersonene blanda inn i hverandre med fatale og til dels hysterisk morsomme følger. Manuset er som forventa lagd av gull, og skuespillerne er som skapt for rollene sine. Eller, det er de faktisk og. En kikk på ekstramaterialet, avslører at Coen-brødrene faktisk skreiv rollene spesielt til de forskjellige skuespillerne, og det merkes så godt. Særlig George Clooney som sleip, men ikke spesielt intelligent rundbrenner og Brad Pitt som småfemi, entusiastisk og sjarmerende dum treningssenteransatt, er bare... vakkert.

I denne filmen er det aller meste bra. Det hele flyter liksom så knirkefritt, og man koser seg skikkelig mens man ser på den. Derimot blir det aldri de magevrengende latterkrampene jeg opplevde for eksempel i The Big Lebowski. For joda, det er gøy, det er kjempegøy, og mye gøyere enn de fleste komedier jeg ser, og manuset er smud og skuespillerne er habile og vel så det, men det kan faktisk bli enda litt gøyere. Jeg har kjent kjære Joel og Ethan gi enda hardere gymnastikk til lattermusklene mine enn dette, så jeg greier ikke å bli fra meg av begeistring. Men dette er likevel en gjennomført god og smart film, til tross for at den er fullasta med ekstremt lite smarte karakterer. Og pssst...! Sluttreplikken er bare ace.

Dommeren har talt: 5

Avatar (2009)

Random: Hvor gøy hadde det ikke vært hvis taglinen til Avatar hadde vært From the director of "Aquaman"? *fniz*

Velkommen til Pandora, en planet (eller er det en måne?) noen lysår fra vår egen jord. Pandoras atmosfære består av gasser mennesker ikke kan puste i, noe som er høyst upraktisk med tanke på et grunnstoff som er verdt dritmye og som bare fins på Pandora. For å greie å utvinne dette grunnstoffet, smelter forskere sammen DNA fra na'vi (lokalbefolkninga på Pandora) og menneske. Resultatet er et sjelløst hybrid kalt avatar, som menneskene kan fjernstyre gjennom et slags VR-system. Jake Sully er en av avatarførerne, men under den første aksjonen deres, roter han seg bort. Han blir omsider funnet av na'vien Neytiri, som tar ham med til stammen hennes for å lære mer om ham, samtidig som han lærer mer om dem.

Ja... hvor skal man begynne? Forventningene til fjorårets mest etterlengta film var så klart skyhøye, og jeg blir lett skuffa, altså. Nå hadde jeg i tillegg lest på forhånd at dette var omtrent like dypt som ei pannekake, men likevel pent å se på. Så åssen var da følelsen da jeg omsider gikk ut av kinosalen?

Vanskelig å beskrive, helt ærlig. For Avatar blåste forventningene mine til pinneved. Ikke bare visuelt, sjøl om den for all del garantert er den aller vakreste filmen jeg noen gang har sett, og da er blant annet orientalske perler som "Vår, sommer, høst, vinter... og vår" og "Hero" med i tellinga. Animasjonen er så livaktig at du ikke engang lurer på om det du ser er ekte eller ikke, men du tar det, no questions asked, for gitt at det faktisk fins et folkeslag kalt na'vi på et fantastisk sted der ute kalt Pandora, og at herr Cameron og co har fysisk dratt ut dit og filma det. Maken til realisme har jeg aldri sett, og alle fargene! Landskapa minner meg om ymse Final Fantasy-spill, og det er ikke et lite kompliment når det kommer fra meg. Jeg svever. Jeg gjør faktisk det. Hvem trenger vel LSD når man kan se Avatar i 3D?

Men tilbake til det at den ikke bare er en eneste lang estetisk orgasme. For jo visst har den blitt kritisert for å ha et veldig tradisjonelt plott og spenningsoppbygging og historieutvikling og alt det der, men HALLOOOOO. Hvem klagde da Hayao Miyazaki ga verden Mononoke-hime i 1997? Hørte vi noen protestere mot Walt Disney Productions og deres Pocahontas? Føkkings Ringenes Herre! Har den et så jævla originalt plott at det gjør noe, kanskje? La oss innse det, folkens; enkelte fortellinger er så mektige at de kler å være litt klassiske. Ikke for å disse noen her, men det er nesten så jeg får litt på følelsen av at folk pirker på historien til Avatar bare fordi filmen er perfekt - og det kan de ikke ha noe av. Personlig syns jeg de bakenforeliggende problemstillingene om miljø, kapitalisme og krig passer nydelig inn med resten, og sekvensen der Jake, som i menneskeutgave er lam i beina, ikke bare får igjen bevegeligheten som avatar, men i tillegg får erfare den overmenneskelige styrken til en na'vi, er gåsehudfremkallende vakker.

Det er nok mye mer jeg kunne ha sagt, men denne anmeldelsen begynner å bli lang nok fra før. Kan kanskje medgi at voiceoveren er bittelitt unødvendig, som den ofte er i filmer, men når en sånn bagatell er det eneste pripne, kresne meg kan komme på, da snakker vi fanden meg godt håndverk tvers imellom, ass.

Dommeren har talt: 6

Låt den rätte komma in (2008)

Tolv år gamle Oskar har ingen venner og blir mobba på skolen. En dag flytter derimot jevngamle Eli inn i naboleiligheten, og det går ikke lang tid før Oskar forelsker seg i henne. Men noe er veldig, veldig rart med henne. Hun går bare ut når det er mørkt, og kan ikke gå inn i et rom med mindre man inviterer henne inn. Hun lover å hjelpe Oscar med å ta hevn over mobberne.

For meg er dette i første omgang en veldig visuell film. De kontrastrike fotografiene er nydelige å hvile øya på, og det til tross for at flere av dem strengt tatt både er blodige og brutale. Skuespillerne leverer solide rolleprestasjoner, og sjølve handlinga blir subtilt fortalt gjennom en skjør og minimalistisk fortellerteknikk.

Og nettopp på grunn av nevnte fortellerteknikk, var jeg sikker på at det var ett og annet jeg ikke hadde fått med meg da filmen var ferdig. Jeg søkte den opp på nettet, bare for å finne ut at joda, jeg hadde fått med meg det aller meste. Og helt ærlig; sjølve plottet er dermed ikke all verden. Joda, det er ei veldig fin stemning som er tilstedeværende under hele filmen, men det hindrer meg ikke fra å tenke at sjølve historien virker litt... uferdig, nærmest. I følge Wikipedia, skal filmen ha lagt ut hint til forhistoriene til karakterene som bare er mulige å oppfatte hvis man har lest boka, og sånn sett er jeg nesten frista til å trekke den bare fordi det strengt tatt er litt urettferdig å ikke la film og bok forbli to separate medier. For det er litt urettferdig?

Men joda. Sjølve stilen i filmen er upåklagelig, komplett med vakre bilder, ei helt unik stemning og skjønn bakgrunnsmusikk. Historia i seg sjøl er for så vidt engasjerende nok til at det ikke blir kjedelig, men likevel skuffende platt til å ha høsta så gode kritikker verden over. Mener jeg.

Dommeren har talt: 4

A Little Princess (1995)

Ei jente jeg per akkurat nå ikke greier å huske hva heter, bor med faren sin i India. Alt er så perfekt som det er mulig å bli, helt til faren hennes må i krigen. Sjøl blir hun sendt vekk for å gå på internatskole i USA, som blir styrt av en tyrann. Likevel blir hun veldig populær blant de andre jentene på internatskolen, og ikke minst fordi hun er en briljant historieforteller. En dag, derimot, får hun den fryktelige beskjeden om at faren er antatt død, og bestyreren finner det for godt å konfiskere alle eiendelene hennes og gjøre henne til tjener.

Dette er en sånn type film jeg skulle ønske jeg så da jeg var liten. Jeg bare veit at jeg hadde elska den da. Når jeg ser den nå, er det altfor lett for meg å legge merke til skavanker som at den er lessa med klisjeer til bristepunktet, inneholder åpenbare logiske brister og er så forutsigbar at du ikke trenger å ha sett mange minuttene av den før du skjønner hvor dette bærer hen. Likevel er det ingen dårlig film, og jeg kan som sagt lette forestille meg at unger vil ha mye å hente her. På tross av en noget grumsete oppfinnelse fra regissør Alfonso Cuarón (!) si side, er den ikke så reint lite rørende, og en del av situasjonene som er tenkt morsomme, funker faktisk i praksis og. Dessuten holder mange av fotografiene fra India et høyt estetisk nivå, så da går det an å se gjennom fingrene når det gjelder enkelte andre ting.

Som en film generelt, blir den beklageligvis aldri noe annet enn helt grei. Som en barnefilm, er den nok både vakker og sjarmerende og skurrer ikke i like stor grad som den gjør for et voksnere publikum.

Hovedrolleinnhaveren er forøvrig nesten irriterende søt.

Dommeren har talt: 4

Christmas Vacation (1989)

Jeg prøvde å se denne for noen år siden. Da var jeg følgelig en god del yngre, men syntes humoren var så dødfødt at jeg skrudde av. Hvorfor jeg nå, enda modnere (?) og mer livserfaren, plutselig skulle syns at det å prøve igjen var en veldig god idé, har jeg ingen anelse om. Eller jo, egentlig. Tor Espen påstod at det ikke blei jul uten. Og hvis du har møtt fyren, veit du hvor umulig det er å si nei til ham.

Uansett! En real kjernefamilie som har hatt ferie i mange flere filmer med lignende navn, skal denne gangen forsøke å feire jul. Besteforeldre og noen senile tanter og onkler fra begge sider kommer, og det samme gjør deres noe dysfunksjonelle naboer, til tross for at det skjer en smule motvillig fra hovedpersonene si side. Det er duka for ei julefeiring der det aller meste går til helvete.

Dette ser ut som en skikkelig amerikansk familiekomedie med slapstickhumor til tusen som store og små ler like hjertelig av. Og jeg kan til en viss grad skjønne hvorfor. Det er liksom sånne filmer som egentlig bare er veldig dårlige, men som er så koselige fordi du har vokst opp med dem. Litt det samme som med Alene hjemme, med andre ord. Eneste forskjellen på Alene hjemme og Hjelp, det er juleferie (som er den sinnssykt stygge norske tittelen, som du sikkert allerede har gjetta), er at sistnevnte så jeg, som nevnt, i en alder av nitten år. Og en familiekomedie der folk får stiger i hodet og detter ned fra taket, oppfattes ganske forskjellig når du er nitten og når du er ni. Fordelen er vel at anmeldelsen blir mer... vel, om ikke objektiv, så i det minste... tja, fornuftig, kanskje? Jeg har sett litt film siden da, kan du si. Og jeg har blitt flinkere til å sortere møkka fra perlene.

Og la meg si det sånn: dette er ikke morsomt. Jeg er troende til å le av jækla mye rart, men dette blir liksom ikke gøy uansett. Og da snakker jeg til og med om hvis vi ser bort fra stereotype, usannsynlige karakterer, overspilling og hollywoodske budskap om familieverdier. Jeg er klar over at joda, det er en familiefilm, og dét har jo alltid vært en sjanger for seg sjøl, men jeg er av den mening at unger skal få lov å vokse opp til å lære å like gode filmer. Bare se på Tor Espen; han kaller seg filmelsker, men liker en film som dette. Det tar seg ikke bra ut på filmrullebladet. Og det kunne han ha vært spart for, hvis foreldra hans for eksempel hadde vist ham Totoro i steden. Ikke at det er så voldsomt til julestemning i den, men det er det pokker meg ikke i denne heller.

Påtatt og jevnt over lite festlig. Et par episoder er litt småartige, men det er ikke nok til å resultere i en god film.

Dommeren har talt: 2

Jaws (1975)

Alle veit hva kjære Jaws handler om, men her er et søtt, lite synopsis lell: en splitter gal hvithai finner det for godt å terrorisere ei idyllisk strand midt i den verste badesesongen. En lokal politimann skjønner sammenhengen mellom alle de opptygde badegjestene ganske kjapt, men i ekte Ibsen-stil går ikke myndighetene med på å stenge stranda fordi de er redde for å tape penger. Vår mann bestemmer seg dermed for å ta saken i egne hender, og får med seg en haiekspert og en rabiat sjømann for å drepe udyret.

Første gang jeg prøvde å se denne, sovna jeg. Denne gangen greide jeg å holde meg våken, og ikke bare det, men jeg fant ut at det faktisk ikke var så verst spennende heller. Riktignok går det litt treigt i starten, men når bare trekløveret får rota seg ut i båten for litt nærkontakt, er det jo faktisk skikkelig gøy (til tross for at en liten del av meg protesterer litt når jeg bruker ordet "gøy" om mennesker som spises til mos...). Og det som er real filmkunst her, er at ikke engang sentimentale vegetarianere som meg et øyeblikk vurderer om haien er et levende vesen som bare gjør det som er naturlig for den. Nei, jeg tviler aldri på at dette er et monster, eller en drepemaskin om du vil. Kudos, Steven!

Nå skal det nevnes at i Jaws vil du ikke finne noen filosofiske poeng eller et budskap som venter på deg helt til slutt. Dette er lagd for å underholdningsskremme deg, og sjøl om det er teit å ikke ta en film for hva den er, så krever jeg faktisk litt mer av en film for å få tilfredsstilt de kresne filmanmelderkrava mine. Men igjen; den er flink til det den prøver på, når den først kommer til kjerna.

Og så er den vertigo-effekten i folk-løper-opp-fra-vannet scena der kameraet både zoomer inn på og går vekk fra vår venn hovedpersonen skikkelig tøff. Og jeg veit åssen jeg gjør det!

Dommeren har talt: 4

Bad Santa (2003)

Julenissen fra helvete er på jobb igjen, og sammen med sin dvergevenn raner de gjentatte ganger kjøpesenteret han er utstasjonert på for å høre på barns juleønsker. En dag kommer en feit pjokk med rødt krusehår og snørr på overleppa til ham. Den samme pjokken hyler "Leave Santa alone!" når han seinere på dagen blir forsøkt badmoutha av en kar som trudde han var homo på en bar. Julenissen tilbyr seg å kjøre snørrungen hjem, og i og med at han etter hvert mister sitt bosted, flytter han inn til guttungen, som beundrer ham bunnløst, både som nissen og som hans eneste venn.

Dette er ekstremt lettbeint underholdning, men god sådan. Av grunner jeg ikke husker akkurat nå, var jeg i dårlig humør da jeg så denne, men jeg lot faktisk ei og annen uværssky lette på grunn av et manus som det svinger av. Dessuten er det gøy å se at den bryter litt med stereotypenoppfatningene våre, og lar kjøpesenternissen være en kriminell fyllik og kjøpesentersjefen være en halvsleip, korrupt moroklump. Det at jeg ikke lo så mye, har nok mer med å gjøre med mitt allerede nevnte dårlige humør, og det er faktisk ikke filmens feil (det er meg, ikke deg! Hører du, Bad Santa?). Og så er jo Billy Bob Thornton et sjarmtroll generelt, da, i drittsekkrolle eller ei.

Med et så godt utgangspunkt, er det trist å se at den absolutt måtte gå i den nesten obligatoriske trap of politisk korrektness, og med tanke på at et venneløst mobbeoffer er en ganske stor del av handlinga her, kan du jo tenke deg sjøl at det så klart blir en og annen leksjon i etikk og moral her. Det er jo vel og bra, det, men jeg begynner liksom å bli litt lei det. I væffal når det framstilles på en så typisk måte. At det er det indre som teller, at de verste rasshøla innerst inne bare er teddybjørner som vil ha en klem, og at mobbing er hemma, er liksom saker og ting som har blitt vist på film på nøyaktig samme måte litt mange ganger før. Det går jo an å argumentere for at det går an å se mellom fingrene på det, i og med at dette tross alt er en komedie og ikke ei poetisk-politisk dramabombe, men se så flinke de var i Superbad, for eksempel. Jeg bare nevner det.

Men, relativt grunt og med et påklistra budskap eller ei, så er det liksom ikke til å komme ifra at dette er en artig film. Ikke noe jeg trenger å eie på DVD, men noe som er kjekt å leie når det er din tur til å være vert for popkornkvelden. Dette er gøy, og det har et snertent manus, og en film som nok vil falle i smak hos de aller fleste.

Dommeren har talt: 4

The Player (1992)

Det begynner å bli noen uker siden jeg så den, så jeg greier ikke helt å huske hva hovedpersonen her heter. Jeg gidder heller ikke smelle opp IMDb for øyeblikket. Som allmektig filmanmelder kan jeg nemlig la sånne ting være. Respect my authority.

Men altså! Hovedpersonen her er filmprodusent. En vakker dag begynner han å motta særdeles skumle trusselbrev fra noen han antar er en manusforfatter han har avvist. Han leiter seg fram til en han trur det kan være, og havner i et slagsmål med karen som han ved et uhell ender med å drepe. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe, for nå overtar han dama hans. MEN TRUSSELBREVA FORTSETTER Å KOMME.

I åpningssekvensen overhører vi en dude klage over hvor mange klipp det er i filmer som lages for tida. De ligner jo musikkvideoer, i følge ham. Så er også hele innledninga ei eneste lang sammenhengende greie. Må unektelig ha vært krevende, men jeg skjønner ikke hvorfor de gadd. Personlig syns jeg det tar seg mye bedre ut med flere klipp. Men det er vel smak og bak som alt annet.

Ikke at det hadde så veldig mye med filmen forøvrig å gjøre. Den er lagd for å være en satire over Hollywoods trang til å velge kommersiell seier framfor reell kvalitet, men jeg syns ikke den er kvass nok. Jeg syns den fokuserer for mye på sidehistorien med de mystifistiske beskjedene, som i seg sjøl ikke er uinteressant, men som blir gjort ganske uinteressant. Dødpunkta er mange og langtekkelige, og i det hele tatt er det få ting som egentlig fenger meg noe særlig her. Det er liksom ikke noe spesielt å legge merke til, og det aller meste som skjer er liksom bare helt greit. Helt greie skuespillere, verken eksepsjonelt gode eller underholdende dårlige, og et helt greit manus som verken slår gnister eller smuldrer opp mens de snakker. Spenningsoppbygginga er litt keitete lagt opp, liksom, så jeg sliter litt med å virkelig glede meg til neste høydepunkt på spenningskurva. For høydepunkta er litt fraværende, da. Og igjen; jeg savner en mer markant satire.

Men slutten! Den redder hele filmen. Slutten er bare dritfinurlig og artig på alle måter. Og ikke minst setter den meg i en kinkig situasjon når det gjelder hvor hardt jeg skal vektlegge den i forhold til karakter, når filmen fram til da er intenst rettlinja. Men jeg trur jeg har kommet til enighet med meg sjøl.

Dommeren har talt: 4

Der Name der Rose (1986)

For originaltittelen var ikke på engelsk, nei! Håh!

Sean Connery i munkeutgave drar til et kloster der det har skjedd et mystisk mord. Med seg på flyttelasset har han tenåringsversjonen av Christian Slater. Disse to skal sammen finne ut hvem som står bak morda - for det blir flere! - og helst før The Holy Inquisition blir tilkalt. Dem bør man som kjent holde utafor ting. Mens de avhører og styrer og steller, blir Adso, som unge herr Slater her heter, betatt av ei gorillaaktig bondejente. Hva det har med historien å gjøre i det hele tatt, er jeg ikke helt sikker på, men det kompliserer selvfølgelig ting.

Tja. Hva kan man si om denne nesten-klassikeren som alle snakka om i historie og filosofi-timen for to år siden fordi den inneholdt den mest nasty sexscena de noen gang hadde sett? For det første er den ikke så bra. Jeg mener, gode kritikker til side, denne er ikke så veldig original. Nå har jeg ikke lest boka, men filmen fokuserer i første omgang på krimgåta om hvem som tar livet av munkene og hvorfor. Med andre ord; helt plain underholdning, og helt greit spenningsmessig, men ikke så altfor mye mer enn det. Dessuten syns jeg som så vidt nevnt at kjærlighetshistorien virker påtatt, men det syns jeg uansett ganske ofte. Likevel skaper det jo en viss konflikt mot slutten, og William of Baskerville (altså godeste herr Connery) og Adso ender opp med å representere hver sin motpol; fornuft og følelser. Det er jo litt snedig. I tillegg til at jeg syns Sherlock Holmes-referansene tidvis er litt artige. Men utover det, er den farlig ordinær, altså. Helt ærlig, liksom.

Én ting som faktisk er ganske gøy, er hvor herlig politisk ukorrekt den egentlig er. Jeg håper jeg ikke røper for mye når jeg nevner at det viser seg at albinomunken i tillegg er pedohomse, og at pukkelryggen er semi-voldtektsmann og religiøs fanatiker. Sukk... de lager ikke så fordomsfulle filmer nå lenger.

Men ja. Det er jo litt engasjerende, da, og særlig mot slutten begynner temperaturen å stige. Et ekstremt klassisk fortellergrep og en like klassisk sluttreplikk gjør sitt for å bidra til at jeg opplever filmen som enda mer allminnelig. Men ikke egentlig en dårlig film, altså. Bare litt lite oppfinnsom til tider.

Dommeren har talt: 4

A Serious Man (2009)

Larry Gopnik er prototypen på mannen i gata. Han bor i et lite, stygt, typisk 60-tallshus (men så befinner vi oss også på 60-tallet i filmen), har to unger, ei kone, jobber som lærer, og går generelt with the flow. Plutselig en dag rakner derimot absolutt alt for ham. Kona vil skilles, han står i fare for å miste jobben, sønnen røyker hasj og hans mentalt ustabile bror gambler bort pengene deres. Midt oppi det hele dør konas nye forlovede, og den blakke jævelen som må betale for begravelsen, er ingen andre enn Larry.

A Serious Man er kategorisert som en svart komedie, men jeg syns den minner mer om en dramafilm med visse humoristiske elementer. Men så er det kanskje vanskelig å si dét og, i og med at nevnte humoristiske elementer er såpass absurde og geniale som man kan forvente av Coen-brødrene. Det er ganske enkelt dritmorsomt når sønnen i huset møter kanonstein i sin egen bar mitzvah, eller når faren til en elev av Larry møter opp på døra hans for å true ham til å godta sønnens bestikkelser. Likevel er undertonen så gravalvorlig at jeg ikke greier å hyle av latter av hendelsene heller. Kanskje det er der svart komedie kommer inn? Vondt å si.

Men sjangerplassering er ikke det eneste som er vondt å si når det gjelder denne filmen. Det er mange detaljer jeg ikke helt har fått til å passe inn i puslespillet ennå, og dette er helt garantert en av de filmene jeg må se flere ganger for å få en viss grad av oversikt. Skal ikke diskutere slutten med dere her, men den er definitivt en av de som er åpen for tolkning.

Med dét sagt, vil jeg trekke fram et glimrende manus og en supersmud kameraføring som glitrer perfeksjon lang vei. Dette er godt håndverk inn til beinmargen, og hvis noe overhodet i filmen er tilfeldig, så er det lagt opp på en sånn måte at det ikke virker tilfeldig. Coen-brødrene kan film, og dette er noe de nok en gang har bevist med denne merkfundige, men høyst severdige saken.

Dommeren har talt: 5

Zombieland (2009)

Åh, som jeg elsker zombier! Jeg leste et eller annet sted at det er spådd at nettopp zombiene snart kommer til å overta plassen vampyrene nå i det siste har hatt i populærkulturen. Død snø, Pride and Prejudice and Zombies, og nå Zombieland? Hvorfor ikke? Håper bare ikke de blir like oppbrukte som sine bloddrikkende frender. Zombiene vil jeg ha for meg sjøl!

Zombieland handler om den dagen i ikke så altfor fjern framtid når et mystisk virus får alle amerikanere til å bli kannibalistiske, råtnende, lobotomerte halvlik. Vel, nesten alle. Det er noen få som ennå ikke har verken blitt zombier eller mat for zombiene, og disse bestemmer seg for å forene seg. Det hele blir sett fra den håpløse nerden Colombus sin synsvinkel. Med seg på lasset har han den hardbarka Tallahassee, baben Wichita og søstera hennes Little Rock. Splatterfilmtradisjonen tro er det ikke så mye til plott utover dette, og det kommer heller aldri noen åpenbar løsning på konflikten, som dramaturgiteorien vi har hatt kaller det. Derimot er det mye blod og gørr på veien.

Det største problemet med Zombieland er at den er så varierende. Åpningssekvensen med gladvold i sakte film er aldeles nydelig, og det samme er alle scenene som involverer ingen ringere enn kjære Bill Murray, i en helt fantastisk rolle som seg sjøl. Sjølve blod-gørr-og-innvoller-o-meteret lever òg opp til forventningene, og deler av manuset funker òg ganske greit. Men det er andre deler av manuset som ikke funker like greit, og det er så synd! Kunsten å lage en god splatterfilm er lik kunsten å balansere det dørgende seriøse med det sjølironiske. I Drag Me to Hell var det for mange av de tilsynelatende alvorlig mente sekvensene, mens i Evil Dead II var fordelinga igrunn akkurat som den skal være. Her er det derimot, av alle ting, for mange av de sjølironiske bitene. Det er vanskelig å forklare hvorfor det er et minus, men det blir liksom litt for... rene og pene spøker tidvis. De er på en måte for velformulerte, og virker liksom litt påtatt teite fordi manusforfatteren sannsynligvis prøvde litt for hardt å følge splatterspillereglene. De faller ikke alltid så naturlig, på en måte.

Men teknisk sett er den jo faktisk veldig bra, da. Sjøl om den nok ønsker å gi litt inntrykk av at den er det, er den på ingen måte noen lavbudsjettsfilm, og zombiesminka sitter som et skudd.

Men en gøy film, da!

Dommeren har talt: 3

Die Hard (1988)

Denne har faktisk en norsk tittel som ingen husker lenger, nemlig "Aksjon skyskraper." Det der putter det aller meste i skyggen...

Vår mann politibetjent John McClane drar for å besøke kona si, som jobber i et superkonsern som har tilholdssted i en skyskraper, på julaften. Beklageligvis for dem begge har en gjeng tyske terrorister bestemt seg for å rane denne skyskraperen, og tar likeså godt alle som er i den som gisler. Nå er det herr McClane som må rydde opp i misforståelsene, samtidig som han prøver å rettlede en gjeng dysfunksjonelle politifolk.

Nå er action veldig mange lysår fra å være min personlige yndlingssjanger, så anmeldelsen blir nok en smule farga av nettopp det. Det er omtrent like dypt og poetisk som krim, bare mindre innvikla og mindre spennende. Jeg mener, det som tross alt gjør ei krimgåte til en viss grad engasjerende å følge med på, er jo så klart det - hvis det er vellagd, vel å merke - intrikate spinnet man må nøste opp for å komme fram til noe. Når man ikke engang har dét i en actionfilm, blir det ekstremt grunt, altså. Nå er dette i tillegg en sjangerfilm til fingerspissene, og noe maskulin skuddveksling og et par eksplosjoner kombinert med et knippe småharry replikker er det man har å forholde seg til. Underholdende? Helt sikkert for noen. Men likevel var det jo ikke egentlig kjedelig for meg heller, til tross for motstridende subjektive preferanser.

For dette er jo tight, da. Det er ikke mange puster i bakken å spore her; det går stort sett i ett fra terroristene ankommer til de endelig peller seg ut igjen. Og egentlig før det og, for som sjangeren nesten krever, sliter så klart politihovedpersonen med ekteskapet, og det er duka for krangel og intriger og drama allerede idet han ankommer skyskraperen og oppdager at kona ikke engang bruker hans etternavn lenger. Ouch.

Joda, det er temmelig grunt, og deler av manuset er faktisk nokså jalla (til og med berømte "yippie-kay-yay, motherfucker!" blir liksom bare cheesy), men jeg får faktisk litt av den samme følelsen som i Evil Dead, bare ikke i like stor grad; ja, det er ganske halvteit, men det er på en måte der sjarmen ligger. Denne filmen smaker testosteron, og man kan velge å ta det bunnseriøst eller med ei klype salt. Og som allerede nevnt; jeg kjeda meg ikke noe særlig, så sjøl om dette aldri hadde vært førstevalget en popkornlørdag, så er den jo en underholdende film, sjangeren tatt i betraktning.

Dommeren har talt: 4

The Curious Case of Benjamin Button (2008)

Endelig fikk jeg sett hele. Jeg har nemlig gitt denne et forsøk før, men det blei til at vi tok pause midtveis, og så satte vi den aldri på igjen.

Sjøl om den er såpass til blockbuster at alle egentlig veit hva den handler om allerede, tar vi et kjapt handlingsreferat lell: Benjamin Button blir født som en gammal rynkeklump med leddgikt og organsvikt og generell oldinghelse. Jo eldre han blir innvendig, jo yngre kropp får han. Vi møter Daisy, hans livs kjærlighet som har kjent ham bortimot hele livet, på dødsleiet, der hun gjennom ei gammal dagbok lar dattera si bli kjent med herr Button. Og det blir jo så klart vi og.

Men sjøl om den norske oversettelsen av tittelen lover en fantastisk historie, er den ikke egentlig så ekstraordinær. Ser vi bort fra det åpenbare, mener jeg. Herr Button lever et temmelig allminnelig liv med oppturer og nedturer og sorg og glede og kjærlighet og død. Og sjølve fortellermetoden er strålende klassisk. Og med dét sagt, vil jeg ikke påstå at det ikke funker, for det gjør det jo. Hva er ikke mer rørende enn døende, gamle mennesker med hemmeligheter som røpes i dødsøyeblikket og en akkurat passe åpenbar symbolikk som gjør at filmen biter seg sjøl i halen og skaper ro og harmoni og en følelse av helhet? Don't fix it if it ain't broken og never change a winning team. Oppskrifta denne følger, er på ingen måte nyskapende, men det har gått bra så mange ganger før, og det går jaggu bra denne gangen og. Det er tidvis nesten overtydelig hvor sterkt denne tigger om en Oscar, men så vant den jo velfortjent tre stykker og. Og når jeg sier det på denne måten, høres det nok unektelig negativt ladd ut, men jeg vil gjenta enda en gang at dette er en veldig god film. Veldig gjennomført til fingerspissene, med bunnsolide skuespillerprestasjoner, helt glimrende sminke, velskrevet manus og ei fortelling som fenger til tross for at den breier seg i borti tre timer. Og så vil jeg trekke fram sekvensen der Daisy blir påkjørt i ei bilulykke, som er helt fantastisk og nydelig gjort, og kanskje min yndlingsdel av filmen i det hele tatt.

Altså, "problemet" med filmen, hvis det er et problem i det hele tatt, er at den er litt for perfekt. Filmskaperne har pugglest dramaturgifagstoff og filmfortellingsteknikkpensum på forhånd, og har lært seg absolutt alt ordrett utenat. Ikke en eneste gang tråkker den feil, og på meg virker det nesten som smisk med et filmpublikum som har blitt flaskafora på Hollywood. Så kanskje den eneste grunnen til at jeg ikke lar den nå heeelt opp, er fordi jeg personlig syns det er mer sjarmerende når folka bak tør å eksperimentere og utforske nye baner. For dette er opptråkka stier, men for all del er de opptråkka av de store dramaklassikerne som vi ennå husker.

Men siden Benjamin er liten når han blir født, hvorfor er han da ikke en 1.80 høy baby helt til slutt? Oh well.

Dommeren har talt: 5

Next Friday (2000)

Nok en gang har jeg rokket ved et av prinsippa mine når jeg ser film, nemlig å ikke se oppfølgere før den første. Jeg har altså ikke sett Friday, men Henrik skulle ha det til at det trengte jeg egentlig heller ikke. Fair enough.

Ice Cube spiller hovedrollen som en g-star maddafakka jeg ikke husker navnet på. Fordi det skjedde litt for mye drøyt fredag for ei uke siden, velger han å tilbringe denne fredagen hos fetteren sin. Men det er ikke noe mindre livat på den fronten. Tvert imot har han en noget spesiell far som igjen har ei enda mer spesiell kone, han har en jobb i en tvilsom CD-butikk som igjen har en enda mer tvilsom eier, han har en kjip eks-kjæreste som igjen har ei enda kjipere venninne, og sist, men ikke minst har han nabolagets peneste girl next door, men hun igjen har et skikkelig rasshøl av en bror. Det er duka for forviklinger.

Det tar litt tid før man skjønner hva som egentlig er plottet her. Veldig mye av filmen går nemlig ut på kjøring av en masse randomme gags uten sammenheng etter hverandre. Det er tilsynelatende ingen rød tråd her, bortsett fra de to hovedpersonene, og folk som introduseres tidlig i filmen, dukker ikke nødvendigvis opp igjen. Litt sånn som i Twilight er det liksom snart slutt før det går opp for deg at joda, det er til en viss grad et poeng her. Ikke at det er så veldig viktig her heller, for komedie er komedie, men jeg bare nevner det, liksom.

Men er det gøy, da? Tja. Det er temmelig enkel humor vi presenteres for her. Bæsj på buksa og hunder høye på tjall er eksempler. Og med dét sagt, så trenger ikke all humor være Wes Anderson heller (herregud, alle veit jo hvor sykt morsomme American Pie-filmene er!). Det er bare det at det bare ikke funker så bra som i American Pie her. Så klart er det litt småartig her og der, og de fleste personene er så karikerte at du kan ende opp med å le av bare åssen de ser ut, men det er snakk om ting du har sett før, og som har vært morsomme litt for mange ganger til at det er akkurat like gøy denne gangen og. Så klart, noe av det er faktisk ganske festlig sjøl om det ikke akkurat er noe nytt, og det er de øyeblikka som gjør at dette tross alt, med nok snop og en gjeng venner med smittende latter, ikke er en altfor stor nedtur. Jeg kjeda meg jo ikke mens jeg så den heller, så sjøl om sketsjene går i et hit or miss-mønster, og den er like langt fra å revolusjonere noe som helst som Erna Solberg, så er den ikke så håpløs hvis bare stemninga er riktig.

Dommeren har talt: 3

Paranormal Activity (2007)

Denne så jeg før Norgespremieren og greier! Filmklubb er phett.

Paranormal Activity er en slags mockumentary filma i Blair Witch-stilen som handler om samboerparet Katie og Mica. De har ganske nylig flytta inn i et palassaktig hus og kjøpt et temmelig rått filmkamera, sistnevnte først og fremst fordi Mica vil prøve å fange på teip de underlige tinga som skjer i løpet av natta. Katie kan derimot fortelle at dette har skjedd med henne før, og når de får en ekspert på ånder og sånt på besøk, kan han fortelle at en demon forfølger Katie og ikke vil slutte med det sjøl om de flytter til et nytt hus.

Plottet er med andre ord ingen Rubiks kube. Gutt og jente opplever creepy ting i et hjemsøkt hus? Pfffft. Men det er jo likevel ikke det som er greia her. Det hele oppleves veldig troverdig, og ikke minst på grunn av noe jeg sjelden ser i skrekkfilmer, nemlig skuespillerprestasjoner. Både Katie og Mica greier å bli overbevisende redde, og sjøl om han derre spesialistduden virker en smule stiv, så er det muligens òg bare på grunn av rollen hans. Jeg mener, sånne hokus pokus-folk sliter jo med å framstå seriøse til og med i virkeligheten.

Og JA, det er skummelt. Jeg vil ikke ha det til at det er den skumleste filmen jeg noen gang har sett, og det er ikke så jævlig som de tusen videoene som florerer på YouTube skal ha det til, men man merker gåsehuden her, altså. Likevel skjer det også med denne filmen som det ofte gjør med filmer av denne typen; det er liksom verst sånn midtveis uti, når innledninga er overstått og ting akkurat har begynt å skje. Det er jo klart det er gufnest med forsiktig knirking i dører og diskrete hvislelyder framfor fullt kjør med mennesker som blir dratt ut av sengene. For det er frykten for det ukjente som filmen hviler på her, og sjøl om det vel å merke aldri blir (TAKK OG LOV) avslørt noen ting som helst, er det uunngåelig, liksom.

Det er imponerende åssen fraværet av filmmusikk og kun en håndfull freaky lydeffekter likevel gjør en såpass uggen film. Men det som er, er at den er sniker-seg-innunder-huden-på-deg-skummel framfor proppa av BØ!-scener. Og akkurat som med de aller verste mindfuck-filmene (ta for eksempel Antichrist), er det jo akkurat dét som gjør at en film fester seg. Der du ikke hopper himmelhøyt i sofaen, blir du i steden liggende i senga uten å tørre å kikke over dynekanten om nettene. Og sånn som jeg ser det, er sistnevnte uendelig mye ukoseligere.

Og sist men ikke minst vil jeg legge til at joda, man skal ta en sjanger for det den er, men hallo. Skrekkfilmer flest er så grunne at det er vanskelig å la dem score særlig høyt i de aller fleste tilfeller. Dette er intet unntak. Men det er ikke til å komme ifra at hårene på armen din vil reise seg i kjølevannet av denne.

Dommeren har talt: 4

Das Experiment (2001)

Ei gruppe mennesker blir lovt store pengesummer for å delta i et sosialt eksperiment der de blir deltagere i et slags rollespill, der flesteparten skal være innsatte fanger i et fengsel, mens et mindretall skal være fangevoktere. Og det som i utgangspunktet ser ut til å være en halvseriøs leik, utvikler seg skremmende fort til å bli et mareritt der mennesker med makt viser seg å leve opp til fordommene.

Konseptet her er bare så ufattelig genialt. Og den intense samfunnskritikken er så kvass at den stikker litt ennå. Utallige spørsmål om regler vi tar for gitt reises, og det gjøres med glimrende troverdighet. Vil de med makt nødvendigvis misbruke den? Og er egentlig avstraffelse den beste metoden for å ta innersvingen på kriminalitet? Sterke skuespillerprestasjoner i krevende roller hever inntrykket. Og til tross for at filmen påstår å ikke ha rot i virkeligheten, kunne Sigurd informere oss innledningsvis om at joda. Og det er i sånne sammenhenger at hvis ikke du tvilte på menneskeheta fra før, så har du en jævla god grunn nå.

Jeg skal innrømme at jeg merker at jeg blir veldig engasjert av å skrive om denne, og da er det som bare dusan at den har enkelte irritasjonsmomenter som hindrer meg fra å elske den. For det første syns jeg kjærlighetshistorien på si her føles veldig påtatt og unaturlig. Dessuten er hele klippet der hun derre dama snur hodet sitt i bilen til slibrig jazz, beint fram elendig. Som Henrik skulle ha det til; som saksa ut fra rullen til pornofilm fra åttitallet. I tillegg til at det tar litt tid før jeg rekker å bli ordentlig sinna. Jeg nevnte sinnet jeg elsker å oppleve når jeg ser filmer blant annet i anmeldesen min av Max Manus, og sjøl om det er tilstede i større grad her, er det fortsatt ikke V for Vendetta og Schindlers liste-tendenser helt ennå. Og det er igrunn plagsomt, i og med at jeg ser nesten altfor lett åssen regissørmann Oliver Hirschbiegel (som btb står bak blant annet Der untergang) kunne ha fått det til.

Men ja. En på alle måter interessant, dypt fascinerende, spennende og sinnssykt engasjerende film. Jeg var på sovneranden trøtthetsmessig da den blei satt på, og jeg våkna allerede opp etter anslaget (til tross for at Linkin Park som lydspor hørtes oppriktig corny ut *fniz*). Jeg skulle ønske enkelte ting var litt justert på, men denne står fortsatt tilbake som en mektig severdig og ubehagelig film. Og det siste sier jeg i aller beste mening.

Dommeren har talt: 5