Trettipunktersbloggutfordring #20: fem fine ting med våren, sommeren, høsten og vinteren

Wow, ting har vært overveldende den siste tida. Ferien jeg bestemte meg for å ta i desember har foreløpig ikke føltes særlig mye som en ferie. Å prøve å bli frisk fra – eller i det minste bedre av – noe som kanskje er OCD er slitsomt, frustrerende og tidkrevende. 

Jeg sa en gang for lenge siden at jeg ville prøve å svare på denne utfordringa en gang i måneden, og det har jeg åpenbart ikke fått til. Så jeg trur jeg heretter skal fokusere på ordet "prøve", og så får det gå som det går.

Vår

1. Lukta av vår. Hvem skulle tru at blandinga av råte og blomster skulle funke så godt sammen? Alle veit hvilken endorfinrus det er å gå ut døra og oppleve årets første dag med den umiskjennelige vårlukta i lufta. 

2. Og i forlengelse av det: den første dagen man finner ut at veit du hva, i dag er faktisk støvlene mine for tunge og jakka mi for tjukk. Å gå ute med lette sko og lette(re) klær for første gang i år.

3. Gåsunger.

4. Bursdagen min!

5. At kirsebærtrærne blomstrer, for kirsebærblomster er kanskje de aller fineste blomstene jeg veit om.

Sommer

1. Den første dagen med over tjue grader. Det begynner å bli for mye for meg når gradestokken bikker tjuefem, men når temperaturen er så perfekt at man verken svetter eller fryser, oppnår jeg termisk ekvilibrium. 

2. Is! Generelt prøver jeg å bare spise godis og snacks i helger, men om sommeren er det faktisk lov for meg å spise is når enn jeg har lyst på det.

3. Å lese ute. For mange er lesing kanskje en høst- og vinteraktivitet innendørs, men jeg leser desidert mest om sommeren. Ute på en sval plass med ørepropper, headset og solbriller. Jeg har flere plasser i nærområdet som for meg er designerte leseplasser.

4. Turer til Katten. Jeg er egentlig ingen utprega badenymfe, fordi jeg er dårlig til å svømme og nesten alltid syns vannet er for kaldt til å bade i, men den sommeren som var så varm (2018?) blei jeg plutselig nesten tvunget til å bade, og det var første gang siden jeg var liten at jeg var på stranda i Norge. Katten er yndlingsstranda mi, nesten utelukkende av praktiske årsaker fordi det er den nærmeste badeplassen til her jeg bor og i gangavstand, ikke fordi den er mer idyllisk enn andre strender i Oslo og omegn, men nettopp fordi den er såpass nærme har den også endt opp med å bli et sted jeg liker å gå tur til, og det er noe med det at hvis man bare besøker et sted ofte nok, får man liksom ei emosjonell tilknytning til stedet om man vil eller ei.

5. Alle de fine klærne mine. Hadde jeg hatt en ryddig leilighet og helfigursspeil, er sjansen stor for at jeg ville blitt en sånn irriterende "dagens outfit"-blogger, for jeg er virkelig glad i klær og mote, jeg ser på det som en like legitim måte å være kreativ på som andre visuelle uttrykksformer som tegning og maling. Jeg syns jeg har en kul klesstil året rundt, men jeg syns at sommeren like fullt er den årstida som passer stilen min aller best. Ikke minst gir det å gå i shorts meg muligheten til å vise fram enhjørningen min (forholdsvis fun fact: jeg hadde hatt lyst på lårtatovering leeenge før jeg omsider tok enhjørningen min, men fordi jeg aldri brukte shorts, var jeg bekymra for at det skulle være fullstendig bortkasta. Mari mente at om jeg fikk meg lårtatovering, ville jeg begynne å få lyst til å bruke shorts, and guess what, hun hadde rett!).

Høst

1. Akkurat som at jeg elsker lukta av vår, elsker jeg lukta av høst, og den første dagen man kjenner høstdrag i lufta. Hvem skulle trudd at lukta av råte var så behagelig å puste inn!

2. Det er en klisjé, men det er en klisjé av en grunn: bladene på trærne.

3. I utgangspunktet er jeg jo veldig glad i være inne og ha det koselig om høsten, med alt det innebærer av varmt drikke, god mat, store gensere, puslespill, brettspill og bøker, men dessverre har de høye strømprisene de siste åra ødelagt kosen litt for meg. Men om strømprisene ikke hadde vært en issue!!

4. Halloween. Jeg har elska Halloween siden jeg var liten og vi så vidt begynte å markere Halloween her til lands, og vært litt misunnelig på de som er noen år yngre enn meg og som har opplevd at Halloween har vært en greie i landet forøvrig da de var barn. Det er ikke hvert år jeg gjør noe ut av det, men jeg har hatt noen ikke så aller verst kostymer opp gjennom (og lagd noen skikkelig digge gresskarcurryer).

5. Konserter. Jeg veit ikke hvorfor det er sånn, men jeg har en generell tendens til å dra på mange bra konserter om høsten.

Vinter

1. Snø! Jeg anerkjenner at snøfall ofte innebærer at det er kaldt og at det blir glatt på veiene, men om så årets første snø faller allerede i september, fyller snøen meg med barnslig, ukomplisert, naiv glede.

2. Jul. Jeg var veldig mye mer en juleperson da jeg var yngre enn jeg er nå, og nå er jula litt mer bittersøt for meg, men en ting jeg jo setter pris på med juletida, er at folk generelt ofte er litt rausere med hverandre enn ellers, og at man – i hvert fall etter hvert som man nærmer seg julaften – generelt ikke forventer det samme heseblesende tempoet og produktiviteten av hverandre som man kan kjenne på ellers i året.

3. Ingen dårlig samvittighet over å sitte inne og spille TV-spill fordi samfunnet i mindre grad enn om sommeren forventer at man skal være ute og gjøre ting.

4. Julegodis på tilbud i januar. Jeg elsker marsipan og sjokolade, men kjøper det nesten bare til nedsatt pris fordi jeg er fattig. Og da skal jeg love at jeg til gjengjeld fråtser!

5. Ny sesong av RuPaul's Drag Race, som pleier å ha premiere i januar.

Inspirasjon: ørkensommer

Jeg leser Dune av Frank Herbert nå, og den kommer jeg til å snakke mer om i den kommende månedsoppsummeringa mi, og dét, i kombinasjon med at jeg minte meg sjøl på hvor mye jeg elsker musikken til Still Corners for noen innlegg siden, gjorde at jeg – nok en gang – har fått uendelig lyst til å kjøre meg vill i ørkenen i det sørvestlige USA. Eller, altså, jeg vil helst unngå å ende opp som i Scenic Route (fin, liten indiefilm, forresten, sjekk den ut), men er ei stjerneklar natt opplyst av Melkeveien mellom steinformasjonene i California eller Nevada så mye å be om? (Ja, det er ganske mye å be om for noen med min inntekt, men likevel.) Har funnet noen bilder til dere – som før, klikk på bildet for å komme til bildekilden – og jeg anbefaler VELDIG at du setter på Slow Air eller Strange Pleasures av Still Corners mens du synker inn i en verden av døsige skygger, gamle biler, stillestående luft og etterlengta vind.

Kan noen anbefale meg en film jeg bør sjekke ut som oppholder seg i dette landskapet og cirka denne stemninga? Jeg likte for eksempel Ingrid Goes West ganske godt, men jeg kan godt tenke meg en film uten så mye drama, for jeg vil egentlig bare se masse fine bilder og høre masse fin musikk, haha.

Inspirasjon: Los Angeles Vaporwave

Dere kan tenke på dette som et søsterinnlegg til dette, om dere vil. Men denne gangen skal vi til vestkysten, og vi begrenser oss ikke bare til åttitallet, kanskje vi strekker oss over og inn i nittitallet, men det er fortsatt sommer.

Det som er så fantastisk med kunst, er at det klarer å uttrykke noe det ikke går an å formidle med konvensjonelle uttrykksformer. Det er derfor man skriver dikt istedenfor å skrive en artikkel. Det er derfor man lager musikk istedenfor å holde et foredrag. Og de ulike kunstformene funker så godt på hver sin måte. Jeg har jo, som alle som leser denne bloggen garantert har fått med seg, valgt litteraturen som mitt kunsteriske hoveduttrykk. Eller, for å si det litt corny, men desto riktigere: litteraturen valgte meg. Det er helt sant, jeg har faktisk aldri hatt noe valg. Jeg har vært flink til å skrive fra det øyeblikket jeg lærte å skrive, og skriving har vært den eneste såkalte hobbyen som aldri slutta å interessere meg. Noen ganger gir jeg meg sjøl utfordringer som går på å prøve å formidle det uformidlbare (!) via litteraturen; å lage en tekstversjon av for eksempel en sang eller et fotografi jeg liker. Da jeg snakka om Mandy, snakka jeg om hvor riktig det var at Mandy nettopp var en kinofilm; alt det som Mandy formidler kunne faktisk ikke ha blitt formidla på noen annen måte. Det er det som er kunst! Men: sta som jeg er har jeg, inspirert av blant annet bildene nedenfor, prøvd å skrive noe som holder seg i dette helt spesifikke landskapet, disse pastellfargene, denne melankolske stemninga som bare forsterkes av at det nesten tipper over i det parodiske. Dette er kanskje starten på noe, eller kanskje det ikke blir noe som helst, men noen ganger vil jeg bare skildre omgivelser og drite i et narrativ:

Bilradioen står på mellom to kanaler, av en eller annen grunn har jeg alltid likt hvitstøy så godt. Jeg røyker i passasjersetet, kalesjen er uansett nede. Bobbi trommer fingrene mot rattet mens han kjører, som om han klarer å skjelne en rytme i hvitstøyet, som om det er musikk like godt som noe annet. Nemånen står lavt på himmelen, horisonten er rød, rosa, lilla, snart står sola opp. Vinduet på min side er sveiva ned, albuen min er lent på vinduskanten, jeg røyker i lange trekk om gangen, palmene i det fjerne ser svarte ut mot himmelen. 
   ”Trur du det er liv på andre planeter?” spør Bobbi ved siden av meg, jeg snur meg mot ham, han har fortsatt solbrillene oppå hodet selv om det er mange timer siden sist det var sol.
   ”Det er jo dette med Fermi-paradokset, da”, sier jeg, ”statistisk sett er det ekstremt usannsynlig at mennesket er den eneste intelligente livsformen i universet, men hvor er i så fall alle aliensa?”
   ”Men hvorfor går vi ut fra at aliensa er sånn at vi kjenner dem igjen? Kanskje de ikke har fysiske kropper engang. Kanskje er de overalt rundt oss, men det begrensa sanseapparatet vårt er ikke i stand til å legge merke til dem”, sier han, jeg stumper røyken i den tomme ølboksen som står i koppholderen. 

Jeg har stort sett funnet bildene på Instagram. Klikk på bildet for å tas med til kontoen det er henta fra.

Har du sett! Det siste bildet der er det jaggu meg jeg som har tatt. Ikke noe filter eller engang lett redigering, bare gode, gamle Hauketo i all sin prakt en kveld jeg lå på sofaen og hørte på et ambient DJ-sett. Passa sinnssykt bra å kikke ut av vinduet og se DETTE HER, liksom.

Og dere, John Foxx. Selv om dette egentlig er vel innafor hva jeg kan finne på å høre på, er jeg likevel ikke sånn superfan av denne sangen, men musikkvideoen! Herregud:

Nå skal jeg jammen meg drikke en Aloha:

Og helt avslutningsvis er jeg nødt til å spørre dere som kikker innom om noe: har noen av dere lest Echo Mountain av Anna Kleiva? Dette mindsettet jeg har ramla inn i har gitt meg intenst lyst til å lese den, og jeg lurer rett og slett på om den kan anbefales?

Inspirasjon: Miami 1984

Dere, jeg elsker åttitallet. Jeg kan nesten ikke få sagt det tydelig nok. Noe av det jeg angrer mest på i livet, er at jeg ikke blei født på åttitallet. Nå kan det selvfølgelig argumenteres med at jeg ikke egentlig hadde noe valg når det gjaldt akkurat dét, men jeg er fortsatt litt bitter, særlig fordi jeg var så nær. Jeg er født tidlig på året i 1990, og kunne overlevd som et prematurt barn om jeg hadde blitt født i desember 1989. Det hadde selvfølgelig ikke utgjort noen forskjell i praksis, jeg ville uansett ikke huska noe mer fra åttitallet enn hva jeg allerede gjør, men da hadde jeg i det minste visst med meg sjøl at jeg var et barn av åttitallet, helt på ordentlig. Jeg føler liksom nemlig at jeg er det, og jeg føler at barndommen min har mer til felles med barndommen til de som er født på åttitallet enn til de som er født på nittitallet. Men som min gode venn Eirin sa en gang: det er ingenting som er mer åttitallet enn 1990. Og det er jo helt sant. Særlig her i Norge, hvor vi særlig i gamledager hang litt etter når det gjaldt kultur og trender. Og fordi jeg har ei storesøster som er født i 1985. Jeg arva jo alt etter henne, og vi så de samme filmene som små, så min tidlige barndom er nok antakelig faktisk mer påvirka av åttitallet enn av nittitallet. Og det er nok dét som er forklaringa på fantomnostalgien jeg føler for åttitallet (Jørgen har forresten patent på det fantastiske ordet fantomnostalgi).

Åttitallet var mye mer enn bare pastellfarger og tuperte hockeysveiser, for eksempel oppstod noe av den mørkeste og mest gothete musikken da. Tenk The Cure, Depeche Mode, Echo and the Bunnymen. Det ligner overhodet ikke på musikken til for eksempel Wham eller Kylie Minogue, men har likevel fortsatt en helt distinkt åttitallssound som jeg trudde var nesten umulig å gjenskape i dag, men så fins det likevel band og artister som John Maus, I Break Horses og Black Marble som viser at jo visst er det mulig; åttitallet høres nesten like bra ut i dag som det gjorde for tredve år siden.

I dag, derimot, er det ikke gothitallet (!) jeg skal konsentrere meg om. Akkurat i dag har jeg faktisk tenkt å reise i tid sammen med dere, kjære trofaste blogglesere, til the sunshine state, Florida, og nærmere bestemt Miami. Hvis vi blir enige om at gothitallet var åttitallets vinter, har jeg nå lyst til å ta dere med til sommeren: til salt vind i håret, til kabrioleter og palmesus, til netter som er lyst opp av pastellfarga neonskilt. Aller først vil jeg be dere om å trykke på sangen jeg har satt inn under her for å komme i den rette stemninga og la den spille, og så er det bare å la tidsreisen begynne. Som før: klikk på bildet for å komme til bildekilden.

Atter en liung

(Liung (sub.) - person fra Lier.)

Så ja. Jeg har offisielt flytta fra Bø. Jeg har ikke så mye å si om det akkurat nå, egentlig, annet enn at det har vært et fint år, et veldig fint år. Veldig annerledes fra Skiringssal-året mitt, og i fjor høst syntes jeg det var dumt, men jeg har lært såpass at så lenge man klarer å akseptere at det ikke er det samme, greier man å se hvor bra det kan være på andre områder. Og nok en gang syns jeg det er trist at det er over.

Men dere, jeg har så fine planer utover sommeren at jeg håper jeg ikke rekker å utvikle min årlige sommerferiedepresjon denne gangen. Det eneste jeg er bittelitt bekymra for, er penger, men jeg har faktisk fått huka tak i en jobb (kåsør i Lierposten, yay!), så det kan hende det ordner seg litt likevel. Denne sommeren blir det, i cirka kronologisk rekkefølge, tur til Budapest, Hovefestival, slektstreff på Toten/Gjøvik, ny tur til Nææz, Slottsfjell, Vorpisparty i Gjøvik og Øyafestival. Pluss at bohemvennene mine og jeg har funnet drømmeleiligheten. Nå gjelder det bare å få den.

Fy faen, for et kjedelig blogginnlegg dette blei. Må lære meg å ta hippe bilder og bli velartikulert.

Per, Pål og Espen

Jeg er tilbake fra Skrivebuatreff 2010. Kom hjem i går. Og... ja. Det er så vanskelig å vite hva man skal si i sånne sammenhenger. Men stikkordmessig dreide det seg om PEEEEER! (og Pål og Espen), Romeo og Julie, improvisasjon, I dypet av en ruin (faktisk), skjønne mennesker, August, 7-Eleven, frossen yogurt og et par lange togturer. Og jeg orker ikke å gå noe særlig mer inn på det enn det, for de som var der, veit jo åssen det var, og de som ikke var der, har vel strengt tatt ingen interesse for det.


De to siste bildene tilhører respektivt Kristin og Linn, så vidt jeg veit.

Videre har jeg faktisk planer utover sommeren! Altså, når jeg tenker meg om, så er det egentlig ikke så mye, men til å være meg er det helt... w0ah. Hvis alt går i orden, da, vel å merke. Og jeg er alltid åpen for enda flere planer, for sommeren er suverent den årstida der jeg er mest rastløs.