Trettipunktersbloggutfordring #20: fem fine ting med våren, sommeren, høsten og vinteren

Wow, ting har vært overveldende den siste tida. Ferien jeg bestemte meg for å ta i desember har foreløpig ikke føltes særlig mye som en ferie. Å prøve å bli frisk fra – eller i det minste bedre av – noe som kanskje er OCD er slitsomt, frustrerende og tidkrevende. 

Jeg sa en gang for lenge siden at jeg ville prøve å svare på denne utfordringa en gang i måneden, og det har jeg åpenbart ikke fått til. Så jeg trur jeg heretter skal fokusere på ordet "prøve", og så får det gå som det går.

Vår

1. Lukta av vår. Hvem skulle tru at blandinga av råte og blomster skulle funke så godt sammen? Alle veit hvilken endorfinrus det er å gå ut døra og oppleve årets første dag med den umiskjennelige vårlukta i lufta. 

2. Og i forlengelse av det: den første dagen man finner ut at veit du hva, i dag er faktisk støvlene mine for tunge og jakka mi for tjukk. Å gå ute med lette sko og lette(re) klær for første gang i år.

3. Gåsunger.

4. Bursdagen min!

5. At kirsebærtrærne blomstrer, for kirsebærblomster er kanskje de aller fineste blomstene jeg veit om.

Sommer

1. Den første dagen med over tjue grader. Det begynner å bli for mye for meg når gradestokken bikker tjuefem, men når temperaturen er så perfekt at man verken svetter eller fryser, oppnår jeg termisk ekvilibrium. 

2. Is! Generelt prøver jeg å bare spise godis og snacks i helger, men om sommeren er det faktisk lov for meg å spise is når enn jeg har lyst på det.

3. Å lese ute. For mange er lesing kanskje en høst- og vinteraktivitet innendørs, men jeg leser desidert mest om sommeren. Ute på en sval plass med ørepropper, headset og solbriller. Jeg har flere plasser i nærområdet som for meg er designerte leseplasser.

4. Turer til Katten. Jeg er egentlig ingen utprega badenymfe, fordi jeg er dårlig til å svømme og nesten alltid syns vannet er for kaldt til å bade i, men den sommeren som var så varm (2018?) blei jeg plutselig nesten tvunget til å bade, og det var første gang siden jeg var liten at jeg var på stranda i Norge. Katten er yndlingsstranda mi, nesten utelukkende av praktiske årsaker fordi det er den nærmeste badeplassen til her jeg bor og i gangavstand, ikke fordi den er mer idyllisk enn andre strender i Oslo og omegn, men nettopp fordi den er såpass nærme har den også endt opp med å bli et sted jeg liker å gå tur til, og det er noe med det at hvis man bare besøker et sted ofte nok, får man liksom ei emosjonell tilknytning til stedet om man vil eller ei.

5. Alle de fine klærne mine. Hadde jeg hatt en ryddig leilighet og helfigursspeil, er sjansen stor for at jeg ville blitt en sånn irriterende "dagens outfit"-blogger, for jeg er virkelig glad i klær og mote, jeg ser på det som en like legitim måte å være kreativ på som andre visuelle uttrykksformer som tegning og maling. Jeg syns jeg har en kul klesstil året rundt, men jeg syns at sommeren like fullt er den årstida som passer stilen min aller best. Ikke minst gir det å gå i shorts meg muligheten til å vise fram enhjørningen min (forholdsvis fun fact: jeg hadde hatt lyst på lårtatovering leeenge før jeg omsider tok enhjørningen min, men fordi jeg aldri brukte shorts, var jeg bekymra for at det skulle være fullstendig bortkasta. Mari mente at om jeg fikk meg lårtatovering, ville jeg begynne å få lyst til å bruke shorts, and guess what, hun hadde rett!).

Høst

1. Akkurat som at jeg elsker lukta av vår, elsker jeg lukta av høst, og den første dagen man kjenner høstdrag i lufta. Hvem skulle trudd at lukta av råte var så behagelig å puste inn!

2. Det er en klisjé, men det er en klisjé av en grunn: bladene på trærne.

3. I utgangspunktet er jeg jo veldig glad i være inne og ha det koselig om høsten, med alt det innebærer av varmt drikke, god mat, store gensere, puslespill, brettspill og bøker, men dessverre har de høye strømprisene de siste åra ødelagt kosen litt for meg. Men om strømprisene ikke hadde vært en issue!!

4. Halloween. Jeg har elska Halloween siden jeg var liten og vi så vidt begynte å markere Halloween her til lands, og vært litt misunnelig på de som er noen år yngre enn meg og som har opplevd at Halloween har vært en greie i landet forøvrig da de var barn. Det er ikke hvert år jeg gjør noe ut av det, men jeg har hatt noen ikke så aller verst kostymer opp gjennom (og lagd noen skikkelig digge gresskarcurryer).

5. Konserter. Jeg veit ikke hvorfor det er sånn, men jeg har en generell tendens til å dra på mange bra konserter om høsten.

Vinter

1. Snø! Jeg anerkjenner at snøfall ofte innebærer at det er kaldt og at det blir glatt på veiene, men om så årets første snø faller allerede i september, fyller snøen meg med barnslig, ukomplisert, naiv glede.

2. Jul. Jeg var veldig mye mer en juleperson da jeg var yngre enn jeg er nå, og nå er jula litt mer bittersøt for meg, men en ting jeg jo setter pris på med juletida, er at folk generelt ofte er litt rausere med hverandre enn ellers, og at man – i hvert fall etter hvert som man nærmer seg julaften – generelt ikke forventer det samme heseblesende tempoet og produktiviteten av hverandre som man kan kjenne på ellers i året.

3. Ingen dårlig samvittighet over å sitte inne og spille TV-spill fordi samfunnet i mindre grad enn om sommeren forventer at man skal være ute og gjøre ting.

4. Julegodis på tilbud i januar. Jeg elsker marsipan og sjokolade, men kjøper det nesten bare til nedsatt pris fordi jeg er fattig. Og da skal jeg love at jeg til gjengjeld fråtser!

5. Ny sesong av RuPaul's Drag Race, som pleier å ha premiere i januar.

Booyah!

❤

Videre er ganske mye ganske rotete, men hey, jeg smiler i væffal?

Stressblandet fryd

Våren er fin, den. Veldig, veldig fin. Den, og høsten. Men nå er det vår, og jeg kan drømme om høsten ved seinere anledninger.

April er en bra måned. April og mai. Så kommer juni og ødelegger alt. Men jeg merker det allerede nå. At juni nærmer seg, altså, og det plager meg, for april og mai, og særlig april, skal jo være måneder hvor man ikke skal stresse seg for sånne ting og heller læxen totalt. La meg forklare nærmere.

Det er ting jeg ikke liker ved sommeren. Naturligvis er det selvfølgelighetene, som insekter og pollenallergi, men det som jeg virkelig misliker, er at folk er så helvetes yre til enhver tid. Ikke noe i veien med yre mennesker, ikke egentlig, men når alle er yre samtidig, også de som liksom skal være nøytrale og myndige i offentlige stillinger i medier, for eksempel, det er da ting går meg på nervene. Sommeren er liksom ingenting uten all hypen som medfølger. Faktisk vil jeg gå så langt som å påstå at det ikke er sommeren i seg sjøl som folk friker så ut av, men denne plagsomme fellesfølelsen av at SOMMEREN ER HER, FOLKENS! som alle ser ut til å nyte.

Men jeg skal si deg sannheten, jeg. Stress er hva det er. Medier og mennesker overalt rundt deg hopper rundt som organiske hoppestokker, i væffal menneskene, da, og skriker og hoier ut om at det er SOMMER og nå skal vi KOSE OSS, nå er det SOL og vi BLIR BRUNE, og det er tida for FORELSKELSE, DERE! Jeg får angst! Maniske demoner, ha dere vekk! For all del, jeg er glad i sommer (hadde vært, hadde det ikke vært for nevnte manikere), å kose meg, sol, til en viss grad forelskelse, og jeg hadde sikkert vært glad i å bli brun hvis det bare hadde skjedd, men altså. Ro'an, a, Johan. Det skal så blåses opp, alt sammen. Alt skal liksom skje på sommeren, for da har vi fri, og da har alle sammen dritmasse penger, av en eller annen grunn, penger som alle bruker på konserter, festivaler, festing, god mat, byturer, roadtrips i kabrioleter, shopping og oppussing av båten. For ingen har noe annet å gjøre, og alle har mange venner som er hjemme hele tida, og hvis de ikke har venner som er hjemme hele tida, så skal også de ut og reise, se fjerne himmelstrøk, besøke fjerntboende kjenninger og ha det helt aldeles fortreffelig. Jeg lar meg stresse. Jeg lar meg lure til å hver vinter innbille meg sjøl at i år skal bli den beste sommeren noen sinne. Årets sommer skal ta seg til de grader av, den, og jeg skal gjøre masse kødd jeg aldri har gjort før, og jeg skal ha det gøy, gøy, gøy, og henge ute med folk hele tida, og bare finne på spik og faenskap, og si masse morsomt og folk skal le og skrive det ned, og vi skal ta grimasebilder i Drammen med is på nesetippen, og i år skal jeg væffal på festival, ja, opptil flere, og jeg skal bli så lykkelig og se tilbake på den med glede. Men det skjer aldri. Jeg sitter like hjertlig inne hver jævla dag og gjør det jeg egentlig liker, som er asosial og nerdete adferd, men like fullt det jeg liker. Jeg nevner i fleng: skrive, lese, spille TV-spill, se film, se anime, og generelt obsesse, noe som for så vidt lar seg gjøre ute og, men inne fins internett (i væffal for oss som ikke har bærbare saker å drasse på). Kanskje er jeg dermed den fødte motstander av sommeren, nerd som jeg er, mener jeg. Ikke veit jeg.

Men det hadde jo nesten vært greit hvis jeg hadde bare hadde hata sommeren. Da hadde jo faktisk saken vært biff, da. Jeg kunne ha murt meg inne med bøker (som det riktignok går an å ta med seg ut, men det er like herlig asosialt), TV'en og PC'en og da kunne jeg ha drømt om høsten. Da hadde tida vært inne. Men det paradoksale er at om vinteren (ikke høsten, for høsten er fin) drømmer jeg om sommeren. Jeg har faktisk gått rundt og ropt på sommeren ganske lenge nå, og da den kom på lørdag, var jo alt bare fryd og gammen. Vel, ikke egentlig, ettersom det var dagen for pappas sagnomsuste femtiårslag, men du skjønner prinsippet, liksom. Men i dag er jeg alt lei. Jeg har opplevd totalt fire dager med sol, og i dag, som er den fjerde dagen, er jeg allerede møkk lei. Men til gjengjeld var da tre foregående dagene suverene. Jeg har spist is, gått i skjørt, hatt på mine übertøffe solbriller, feira årstida med glade farger, smilt og ledd, og vært vitne til morsomme hendelser. Og ja, skoledagen føles faktisk lettere av å sitte ute i sola på graset med gjengen min (MA GANG! øh...) og spise is og ha på solbriller og le av ubetydelige ting, men når jeg kommer hjem, kommer stresset. IGJEN. Sitter jeg inne, får jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke er ute i det fine været. Sitter jeg ute, og ja, det blir med å bare sitte på ræva fordi jeg bor avsondra til, får jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke gjør en dritt og bare kaster bort tid. Og alle disse tankene kommer altså fra ei som nettopp har lest Momo av Michael Ende! Jeg burde tenkte akkurat motsatt, men det gjør jeg ikke! Og sånn er det hvert år. Jeg plages og slites sønder og sammen, og puster letta ut når de første grønne bladene begynner å bli gule.

Av en eller annen grunn tenker jeg at sommeren sikkert er bedre i byen. Det er så enkelt for meg å tenke sånn, jeg som bor to og en halv kilometer fra nærmeste bussholdeplass, på et sted uten asfalt eller gatelys. Jeg hadde det jo fabelaktig i skjønne Granada, og det var perfekt sommer for meg, og hadde jeg bare blitt der lenger, kanskje med flere folk jeg kjente og for meg sjøl, hadde nok alt vært tipp-topp, men det gjør jeg simpelthen ikke. Men så er det dette med grønnere gras på andre sida av gjerdet, da. Jeg har ikke det minste problem med å innse at om jeg så hadde flytta til byen, så hadde jeg jaggu meg funnet noe å klage på der og. Jeg er så pessimistisk at det er kvalmt, og i denne lyse tida kommer det for fullt.

Paradoks! I mars - april er jeg pur lykke fordi det snart er tid for sommer, og om sommeren er jeg emo fordi det faktisk er sommer. Hjelp?

Slik en regnfull ettermiddag

Jeg sitter her og drømmer om sola. På sett og vis litt rart, i og med at jeg aldri har vært noe skikkelig solmenneske, men det kan ha nær sammenheng med at jeg ikke er noe skikkelig snømenneske heller. Nå gir kanskje ikke dette mening heller, ettersom overskrifta her nevner regn, og ikke snø, men det er ikke bare regn, skjønner du. Hadde det ennå vært det, hadde alt vært helt nydelig, for jeg liker regn, og jeg liker vind, men når det er snø på bakken, blir alt bare ekkelt og klinete. Og i det siste har jeg hørt på omtrent utelukkende vår- og sommersanger for å få meg i det rette humøret. Tenkte jeg skulle dele vår- og sommerspillelista med dere, sånn i tilfelle dere har et ønske om å drømme dere bort. Som en slags sjuk bonus, slenger jeg på mine assosiasjoner til sangene, som av og til virker totalt tilfeldige. Men det er jo dem som får meg til å tenke på sol og varme og blomster og lykke, ikke sant?

Beach Boys - California Girls (Her snakker vi 50-talls kabrioleter og polkadottbikini! Og strandtur med hele vennegjengen med parasollen i baksetet.)
Beach Boys - Kokomo (Beach Boys... det ligger i navnet. De er sommer. Sangen her får meg til å tenke på flashy utesteder i Syden ved stranda med drinker med paraplyer og palmer. Litt ekkelt, men sommer er sommer.)
Beach Boys - Surfing USA (Hva trur du jeg tenker på? Surfing, selvfølgelig. Og sjø og strand.)
Elisa feat. Ligabue - Gli Ostacoli del Cuore (En veldig fin sang med sommerfugler i vinden i seg.)
Enya - Orinoco Flow (Her er nok musikkvideoen medskyldig i mine assosiasjoner, men jeg tenker på tropisk regnskog, kolibrier og turkise fossefall.)
Gackt - Emu ~For My Dear~ (Dette er sjølve det-er-sommer-og-jeg-er-filosofisk-og-jeg-nyter-å-dra-på-en
-motorsykkeltur-aleine-for-å-finne-meg-sjøl-sangen. Det er nemlig akkurat det jeg tenker på. Å kjøre motorsykkel i sola uten hjelm og med vind i håret, bortover en lang vei uten annen trafikk, og uten noe annet enn endeløst grønt grass på hver side av veien. Akk.)
The Killers - Bones (Jada, det har nok noe med at de tross alt synger "don't you wanna swim with me?" i sangen, men jeg tenker konsekvent på stolte delfiner som hopper i praktblått hav.)
Loreena McKennitt - The Mummer's Dance (Hver gang jeg ser tittelen, tenker jeg "A Midsummer Night's Dream, fordi M og D så nært ved siden av hverandre ikke får meg til å tenke på noe annet, og til tross for at skuespillet jo er helt psycho, så får sjølve tittelen meg til å tenke på alver og feer som våkner til liv og på gullstøv i trærne.)
Regina Spektor - Fidelity (Til tross for at teksten handler om alt annet, greier jeg ikke å tenke på annet enn vårlig forelskelse her. Dele en is på benken i parken, sitte på brygga på Sørlandet *kremt*... Litt sånne ting.)
Sandi Thom - I Wish I Was a Punk Rocker ("With flowers in my hair", ikke sant. Blomster, grass (i begge betydninger), kassegitar, 60 - 70-tall og Roskilde-festival. Alt er der, liksom.)
Shakira feat. Wyclef Jean - Hips Don't Lie (Jeg er skap-Shakira-fan, ikke skyt meg for det. Og denne sangen = danse i gatene med lite klær i Spania eller Latin-Amerika. Og hva er mer sommer enn det?)
Sigur Rós - Hoppípolla (Mer komplett vårsang skal du leite lenge etter! Skikkelig norsk (islandsk?) vårstemning her, med ei bleik sol og snørester og ei lue som fortsatt er godt plassert på hodet. Hestehov, krokus, blåveis... det er vakkert.)
Something Corporate - The Astronaut (Skikkelig bysommer, dette her. Stå på verandaen i sin skyskraper i sola og tenke på den du er forelska i. Jeg er nødt til å bruke denne som inspirasjon til en tekst en gang.)
Taking Back Sunday - Great Romances of the 20th Century (Åpninga med rolig gitar og fioliner er mer vår enn det meste. Blomster, bade i bekken, ridetur i skogen, alt ligger og lurer i introen!)
Tori Amos - Crucify (Her er man i en hacienda i Andalucia, komplett med vegger i rødaktig sandfarge og med soler av tinn på veggene. Tregitter foran vinduene og arabiskinspirerte dører. Og ei diger seng, som fru Amos slenger seg ned på og synger sangen litt frustrert for seg sjøl. Eh.)
Tori Amos - Winter (Til tross for tittelen, tenker jeg på melankolsk sommer av denne. Det har sikkert noe med gjentagelsen av "white horses" gjennom sangen å gjøre. Å bo i en stor, hvit rikmannsvilla med fine festpaviljonger i hagen, men helt aleine med seg og sorgen og de hvite hestene. Åh, melankolien.)
Youth Group - Daisychains (Deppesommersang. "We could have spent the summer sitting here, making daisychains." Say no more.)