Trettipunktersbloggutfordring #20: fem fine ting med våren, sommeren, høsten og vinteren

Wow, ting har vært overveldende den siste tida. Ferien jeg bestemte meg for å ta i desember har foreløpig ikke føltes særlig mye som en ferie. Å prøve å bli frisk fra – eller i det minste bedre av – noe som kanskje er OCD er slitsomt, frustrerende og tidkrevende. 

Jeg sa en gang for lenge siden at jeg ville prøve å svare på denne utfordringa en gang i måneden, og det har jeg åpenbart ikke fått til. Så jeg trur jeg heretter skal fokusere på ordet "prøve", og så får det gå som det går.

Vår

1. Lukta av vår. Hvem skulle tru at blandinga av råte og blomster skulle funke så godt sammen? Alle veit hvilken endorfinrus det er å gå ut døra og oppleve årets første dag med den umiskjennelige vårlukta i lufta. 

2. Og i forlengelse av det: den første dagen man finner ut at veit du hva, i dag er faktisk støvlene mine for tunge og jakka mi for tjukk. Å gå ute med lette sko og lette(re) klær for første gang i år.

3. Gåsunger.

4. Bursdagen min!

5. At kirsebærtrærne blomstrer, for kirsebærblomster er kanskje de aller fineste blomstene jeg veit om.

Sommer

1. Den første dagen med over tjue grader. Det begynner å bli for mye for meg når gradestokken bikker tjuefem, men når temperaturen er så perfekt at man verken svetter eller fryser, oppnår jeg termisk ekvilibrium. 

2. Is! Generelt prøver jeg å bare spise godis og snacks i helger, men om sommeren er det faktisk lov for meg å spise is når enn jeg har lyst på det.

3. Å lese ute. For mange er lesing kanskje en høst- og vinteraktivitet innendørs, men jeg leser desidert mest om sommeren. Ute på en sval plass med ørepropper, headset og solbriller. Jeg har flere plasser i nærområdet som for meg er designerte leseplasser.

4. Turer til Katten. Jeg er egentlig ingen utprega badenymfe, fordi jeg er dårlig til å svømme og nesten alltid syns vannet er for kaldt til å bade i, men den sommeren som var så varm (2018?) blei jeg plutselig nesten tvunget til å bade, og det var første gang siden jeg var liten at jeg var på stranda i Norge. Katten er yndlingsstranda mi, nesten utelukkende av praktiske årsaker fordi det er den nærmeste badeplassen til her jeg bor og i gangavstand, ikke fordi den er mer idyllisk enn andre strender i Oslo og omegn, men nettopp fordi den er såpass nærme har den også endt opp med å bli et sted jeg liker å gå tur til, og det er noe med det at hvis man bare besøker et sted ofte nok, får man liksom ei emosjonell tilknytning til stedet om man vil eller ei.

5. Alle de fine klærne mine. Hadde jeg hatt en ryddig leilighet og helfigursspeil, er sjansen stor for at jeg ville blitt en sånn irriterende "dagens outfit"-blogger, for jeg er virkelig glad i klær og mote, jeg ser på det som en like legitim måte å være kreativ på som andre visuelle uttrykksformer som tegning og maling. Jeg syns jeg har en kul klesstil året rundt, men jeg syns at sommeren like fullt er den årstida som passer stilen min aller best. Ikke minst gir det å gå i shorts meg muligheten til å vise fram enhjørningen min (forholdsvis fun fact: jeg hadde hatt lyst på lårtatovering leeenge før jeg omsider tok enhjørningen min, men fordi jeg aldri brukte shorts, var jeg bekymra for at det skulle være fullstendig bortkasta. Mari mente at om jeg fikk meg lårtatovering, ville jeg begynne å få lyst til å bruke shorts, and guess what, hun hadde rett!).

Høst

1. Akkurat som at jeg elsker lukta av vår, elsker jeg lukta av høst, og den første dagen man kjenner høstdrag i lufta. Hvem skulle trudd at lukta av råte var så behagelig å puste inn!

2. Det er en klisjé, men det er en klisjé av en grunn: bladene på trærne.

3. I utgangspunktet er jeg jo veldig glad i være inne og ha det koselig om høsten, med alt det innebærer av varmt drikke, god mat, store gensere, puslespill, brettspill og bøker, men dessverre har de høye strømprisene de siste åra ødelagt kosen litt for meg. Men om strømprisene ikke hadde vært en issue!!

4. Halloween. Jeg har elska Halloween siden jeg var liten og vi så vidt begynte å markere Halloween her til lands, og vært litt misunnelig på de som er noen år yngre enn meg og som har opplevd at Halloween har vært en greie i landet forøvrig da de var barn. Det er ikke hvert år jeg gjør noe ut av det, men jeg har hatt noen ikke så aller verst kostymer opp gjennom (og lagd noen skikkelig digge gresskarcurryer).

5. Konserter. Jeg veit ikke hvorfor det er sånn, men jeg har en generell tendens til å dra på mange bra konserter om høsten.

Vinter

1. Snø! Jeg anerkjenner at snøfall ofte innebærer at det er kaldt og at det blir glatt på veiene, men om så årets første snø faller allerede i september, fyller snøen meg med barnslig, ukomplisert, naiv glede.

2. Jul. Jeg var veldig mye mer en juleperson da jeg var yngre enn jeg er nå, og nå er jula litt mer bittersøt for meg, men en ting jeg jo setter pris på med juletida, er at folk generelt ofte er litt rausere med hverandre enn ellers, og at man – i hvert fall etter hvert som man nærmer seg julaften – generelt ikke forventer det samme heseblesende tempoet og produktiviteten av hverandre som man kan kjenne på ellers i året.

3. Ingen dårlig samvittighet over å sitte inne og spille TV-spill fordi samfunnet i mindre grad enn om sommeren forventer at man skal være ute og gjøre ting.

4. Julegodis på tilbud i januar. Jeg elsker marsipan og sjokolade, men kjøper det nesten bare til nedsatt pris fordi jeg er fattig. Og da skal jeg love at jeg til gjengjeld fråtser!

5. Ny sesong av RuPaul's Drag Race, som pleier å ha premiere i januar.

April 2024

Opplevelser: Raadhuset med gode venner. Fest hos Mari. Disneyquiz på Brød og Sirkus, etterfulgt av vin og pizza hos Trine. Burger på Døgnvill med Vibeke. Vårkonsert med Bislett kammerkor. 

Innkjøp: I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å regne med dette hårbåndet, som jeg snubla over på Normal og som blei markedsført som et "makeuphårbånd", fordi det først og fremst var ment nærmest som et husholdningsinnkjøp i og med at jeg har endt opp med å knekke alle hårbøylene jeg tidligere har brukt når jeg vasker ansiktet, ehe. Men så er det så fint og merkelig kledelig, nesten så jeg har lyst til å bruke det bare for å pynte meg, haha, så det får være med i månedsoppsummeringa mi likevel.

Jeg har også kjøpt denne t-skjorta fra Post Wook/Natasha Chomko, en av mine yndlingskunstnere på Instagram. Dessverre trudde jeg at det motivet som er bakpå (nederste bildet) skulle være foran, i tillegg til at den, til tross for å være størrelse XS, er kjempestor til meg – og det kommer fra noen som i utgangspunktet liker oversized overdeler.

Og så har jeg selvfølgelig kjøpt Det fraværende av Susanne Mørk, som endelig er ute i butikkene – og som likeså godt smalt rett inn på bestselgerlistene. Til uka er det slippfest og jeg skal lese!

TV-serie: For ei stund tilbake anbefale Martina meg Katla – ikke fordi hun likte den kjempegodt sjøl, men fordi hun syntes den var litt kjedelig og jeg, ifølge Martina, liker ting som er litt kjedelige, haha. Foreløpig har jeg sett tre episoder og liker det sånn passe godt. Syns historien i og for seg er spennende, men syns manuset er litt kleint og skuespillet litt flatt – litt i den stilen jeg liker å kalle "europeisk dag-TV", som også var den største innvendinga jeg hadde mot Dark i sin tid. Men jeg kunne sett på bilder av islandske landskap i førti minutter av gangen også uten noen tilhørende fortelling, så for meg føles det ikke som en bortkasta serie å se. Ikke minst kjennes dette som et veldig riktig tidspunkt å se den på om jeg noen gang skal se den, i og med at jeg har begynt å skrive noe delvis nytt som tar utgangspunkt i islandsk folketru.

Spill: Eeeegentlig er jeg på det stedet i Horizon: Forbidden West nå der jeg uungåelig alltid ender opp med å tilbringe mesteparten av tida i alle spill: sluttinnspurten, hvor bare det siste oppdraget gjenstår og man kan velge å samle opp så mange løse tråder man vil. Jeg ender nesten alltid opp med å tilbringe akkurat litt for lang tid i denne fasen, fordi overgangen mellom at jeg syns det er morsomt å utforske uten å ha noen oppdrag som krever oppmerksomheten min, og å syns at det blir kjedelig fordi det blir litt monotont i lengden, er så innmari glidende. Jeg prøver å fullføre et spill når jeg merker at å spille det føles mer som ei hjemmelekse enn som gøy, men for meg, som ikke er så veldig flink til å skille ulike følelser fra hverandre, er det faktisk ei utfordring å finne ut av når det ikke er gøy lenger. Dessuten er det nok en del tvangstanker involvert, for jeg vil liksom oppnå den tilfredsstillelsen det er å virkelig fullføre et spill hundre prosent, noe jeg aldri har fått gjort tidligere fordi jeg alltid blir lei innen den tid. Men så fikk jeg Dredge av Martina i bursdagsgave, og selv om jeg ikke liker å begynne på et nytt spill mens jeg egentlig holder på med noe annet, hadde jeg lyst på en palate cleanser, og jeg forstod det som at Dredge uansett ikke var like narrativt strukturert som det Horizon er, så jeg begynte på det, med en plan om at jeg kunne veksle mellom dét og Horizon. Og wouldn't you know it: det viser seg at jeg nesten bare vil spille Dredge fordi Horizon har begynt å kjede meg. Jeg hadde egentlig ikke trudd at jeg skulle komme til å få så hekta på Dredge, men så viser det seg å være nærmest ei slags blanding mellom Myst – som jeg dessverre ikke helt klarte å komme inn i – og Subnautica. Jeg skulle dog ønske at spillet var lengre og større, for jeg blei litt overraska over at jeg allerede nesten har kommet til bunns i historien og dermed plutselig befinner meg på nøyaktig samme stedet i Dredge som i Horizon, samtidig som jeg innser at indieutviklere selvfølgelig ikke sitter på de samme ressursene som det de store selskapene gjør. Hvem kunne forutsett at spill om havet med bare en løs narrativ struktur og med et touch av Lovecraft-aktig horror tydeligvis er Sjølve Greia™ for meg?

Film: The Menu, No One Will Save You og Tangled. Jeg har ikke helt bestemt meg for hva jeg syns om The Menu ennå, og jeg trur egentlig jeg heller ikke vil klare det, men den var ikke uinteressant. Den var dessuten høyst uforutsigbar, og for noen som ofte sitter og gjetter hva som skal skje i neste scene i løpet av en film – og ofte får rett – var det gøy og befriende å faktisk ikke ha peiling og konstant bli overraska. No One Will Save You føltes som en film som ville veldig mye på én gang, og som for meg først og fremst framstod som et lovende førsteutkast. Kanskje ikke så overraskende at den gikk rett til strømmetjenestene, for den opplevdes rett og slett ganske uferdig, noe som irriterer meg litt, for jeg trur den kunne blitt en god film hvis manuset hadde gått gjennom noen flere runder arbeid før produksjonen satte i gang. Tangled så jeg en rolig fredag kveld for å høyne nivået til quizlaget mitt, og jaggu viste det seg ikke å komme til nytte under quizen dagen etter. Til å være basert på et såpass traust eventyr som Rapunzel, syntes jeg hovedpersonen var veldig sympatisk og lett å like, helt uten å ha fått en ny personlighet som en "sterk og selvstendig kvinnelig protagonist." Rapunzel i Tangled er fortsatt ei naiv prinsesse som alle ser ut til å ville beskytte og/eller redde fra slemme skurker, helt i tråd med kildematerialet, men hun har likevel en egen agenda og massevis av naturlig sjarm som ikke føles påklistra. Dessuten blei jeg oppriktig ukomfortabel av Mother Gothel. En så velskrevet skurk har ikke Disney skapt siden Scar i Løvenes konge.

Musikk: Den fine, lille synthpop-gjengen Future Islands spiller på Sentrum scene om et par uker, noe jeg sannsynligvis ikke kommer til å få med meg fordi kroppen min motarbeider meg så innmari under konserter, men det har likevel inspirert meg til å gjøre et dypdykk i diskografien deres i det siste, og du og du, de gjør liksom ikke feil. Det krever et helt spesielt talent å kunne skrive og komponere album etter album som ikke skiller seg vesentlig fra tidligere utgivelser reint lydlig, men som likevel makter å høres friske og nyskapende ut. Årets album, People Who Aren't There Anymore, byr virkelig på banger etter banger. Låta jeg likevel vil dele med dere her, er den som fikk meg til å forelske meg i dem: In the Fall med Katrina Ford. Som så ofte ellers er det balansen mellom det bitre og det søte i denne låta som appellerer så innmari til meg – både i sjølve melodien og vokalmessig. Seriøst, alle de forskjellige følelsene vokalist Sam Herring klarer å formidle med så subtile virkemidler som blant annet vekslinger i volum vil aldri ikke imponere og røre meg. På sett og vis kan måten hans å synge på minne meg litt om Ryan Lott, selv om Future Islands ellers ikke har så mye til felles med Son Lux.

Oktober 2023

Opplevelser: Konsert med Zola Jesus i Tøyen kirke med Vibeke. Kinotur med Vibeke og Camilla. Besøk hos Vibeke. The Abyss i 70mm på Cinemateket med Vibeke. Filmkveld hos Martina. Spillkveld hos Vibeke. Skrivetreff med Trudegjengen. Disney-quiz på Brød og Sirkus og Halloween-fest på House of Nerds. 

(Foto: Trine)

Innkjøp: På Zola Jesus-konserten kjøpte jeg de to nyeste albuma hennes. På nydelig limited edition farga vinyl! ♥︎

Siden det ennå er for kaldt, får jeg ikke brukt denne fantastiske skjorta før til neste år. Men da Natasha Chomko, en kunstner jeg har fulgt på Instagram i årevis, annonserte dem for noen måneder siden, visste jeg at jeg måtte forhåndsbestille. Jeg er generelt veldig for å støtte kreative utøvere man liker økonomisk, sånn at de kan fortsette å gjøre greiene sine, men jeg får aldri ræva i gir nok til å henge opp plakater, så kunst man kan ha på seg er for meg perfekt:

Jeg har også kjøpt den nyeste boka til Unnveig Aas. Dette har vært et dårlig leseår for meg, men en eller annen gang før jeg dør skal jeg få lest den:

TV-serie: Etter anbefaling fra Martina, er jeg nå i gang med å se Pørni og jeg liker det faktisk veldig godt! Må innrømme at en serie om "aleinemor i førtiåra som navigerer jobb- og kjærlighetslivet" ikke er en pitch som ville vekka interessen min hadde det ikke vært for ei personlig anbefaling, men det er godt skrevet og har humor og såre øyeblikk i ganske like doser, og med halvtimeslange episoder er det en serie som krever lite av seeren og gir mye tilbake.

Spill: Som med så mange andre spill, er også Horizon: Zero Dawn et sånt et der man kan utforske til fanden tar deg, og det er omtrent så lenge jeg pleier å holde på med utforskning òg, til jeg til slutt omsider innser at nå er det faktisk mer stress enn gøy å spille, og da er det jo på en måte ikke noe vits lenger, så jeg går hen og fullfører spillet. Med andre ord: det gjenstod fortsatt å finne noen datapoints i verden, men spillet hadde også opparbeida seg noen usedvanlig frustrerende bugs i løpet av den siste tida jeg spilte det, så det var nok på tide. Og alt i alt har dette vært en skikkelig givende spillopplevelse. Og så utrolig spillbart det er! I et spill som The Last of Us føler jeg litt at hvor faktisk morsomt det er å spille det går på bekostning av historien, mens det aldri er tilfellet i Horizon: Zero Dawn. Og jeg liker faktisk skikkelig godt at det er et postapokalyptisk spill der menneskeheten faktisk løste klimaendringene, men der det var den utstrakte bruken av kunstig intelligens som til sist satte inn nådestøtet. På mange måter føler jeg litt at kunstig intelligens er vår tids atomvåpen: vi tar det i bruk før vi forstår konsekvensene av det. Og on that note: hvis du ikke allerede har lest Wait But Why sin serie om kunstig intelligens, syns jeg at du på ett eller annet tidspunkt bør gjøre det. 

Og fordi jeg er en sånn som ikke bare uten videre kan skifte gir og ikke nødvendigvis føler meg ferdig med et univers bare fordi jeg har spilt, lest eller sett ferdig, måtte jeg selvfølgelig umiddelbart kjøpe oppfølgeren Horizon: Forbidden West nå mens jeg uansett er inne i det. Når jeg spiller en oppfølger, vil jeg ideelt sett at så lite som overhodet mulig skal være forandra på, men den umiddelbare frustrasjonen over nye kampteknikker og annerledes systemer var heldigvis kortvarig, og nå koser jeg meg masse med å utforske nye områder og bli kjent med andre stammer.

Film: Denne måneden så jeg Hør her, 'a! på kino takket være Karoline, og spillefilmen Star Wars: The Clone Wars som ledd i min nylige Star Wars-dannelsesreise. Jeg må si jeg likte Hør her, 'a! tålelig godt, for jeg kommer liksom ikke på noe umiddelbart dårlig å si om den. Jeg kunne nok kanskje ønske at den gikk litt dypere og turte å være litt mørkere, for også i de partiene der det blir relativt farlig, føles det tross alt likevel ganske lett, og ifølge Vibeke gjør boka en bedre jobb enn filmen når det gjelder akkurat denne balansegangen.

Musikk: Jeg har ikke egentlig hatt skikkelig hekta på en sang siden Anti-Hero, men på grunn av Drag Race Italia kom jeg nærmere enn på lenge med den helt tullete fengende Pazzeska av Myss Keta.