Opplevelser: Konsert med Nick Cave and the Bad Seeds i Oslo Spektrum med Marie og Pål. Konsert med Current 93 i Asker Kulturhus med Martina. Kinotur med Martina. Slippfest for Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midstuen skole, 1998 av Jonas Hansen Meyer. Middag på Ghost Pizza og kinotur med Hannah. Utstilling med Malin Tadaa på SOFT galleri. Konsert med TR/ST på Parkteatret med Martina. Besøk av Vibeke. Middag på Barcode Street Food med Vibeke.
Innkjøp: Kjøpte rosa (!!!) Nick Cave-t-skjorte på konserten og selvfølgelig boka til Jonas på slippfesten hans. Skulle ønske TR/ST hadde litt mer interessant merch, haha.
TV-serie: I oktober så jeg først og fremst på The Boys, som på mange måter minna meg om en morsommere og mindre sjølhøytidelig versjon av Watchmen. En veldig underholdende serie det var lett å få hekta på.
Film: I Saw the TV Glow, The Substance, The Black Phone, Saw III, Nope og Ibelin. Fra første gang jeg hørte om The Substance for noen måneder siden visste jeg at jeg måtte se den. Jeg hadde allerede sett og digga regissørens forrige (og første) film Revenge, i tillegg til at body horror generelt har en spesiell plass i hjertet mitt, så denne føltes obligatorisk for meg. Den skuffa på ingen måte, og den var langt morsommere enn jeg hadde sett for meg. Sjøl syntes jeg den ikke var på langt nær så ekkel som mange skal ha det til, med forbehold om at det skal ganske mye til for å sjokkere meg. Lyden var en viktig del av opplevelsen, så se den helst på kino om du kan!!
Musikk: Det er kanskje ikke helt uventa at jeg har hørt ekstra mye på TR/ST denne måneden, i tillegg til at jeg fortsetter å forelske meg i låtene til Chappell Roan. Jeg truuuur jeg har bestemt meg for at jeg syns Boys of LA er den beste låta på Performance, muligens på delt førsteplass med The Shore, men siden den blei sluppet som singel for såpass lenge siden, har jeg liksom blitt litt vant til den på en annen måte enn med Boys of LA. Chappell Roans Pink Pony Club føles direkte overførbar til min kjærlighet for luftakrobatikk (og, y'know, LA) og føles som om den kunne vært min egen theme-sang, pluss at pre-chorus moduleringa hennes gir meg gåsehud (dessuten liker jeg at musikkvideoen har mange likhetstrekk med TR/ST sin musikkvideo for Performance!).
Opplevelser: Tur til Astrup-Fearnley-museet for å se Cauleen Smiths The Deep West Assembly og middag på New Delhi med Vibeke. Middag på Anchas bodega og kinotur med Vibeke. Besøk av Martina.
Innkjøp: Har kjøpt et nytt par gode joggesko fordi jeg trenger å ha noe å bytte på Hoka-skoa mine med (i andre farger enn pastell, fordi det tross alt ikke passer til absolutt alt). Har også kjøpt det nyeste nummeret av TWIMC-magasinet, både fordi det er masse interessant lesestoff og for å vise at jeg setter pris på den kulørte presse, også i vår digitale tidsalder. ♡
TV-serie: I all hovedsak har jeg sett House of the Dragon, og jeg skal være forsiktig med å utrope serien til like bra som Game of Thrones, samtidig som… den kanskje er det? Med timeslange episoder skal det faktisk godt gjøres, hvert fall når publikummet er meg, å etterlate seeren med følelsen av ER EPISODEN FERDIG ALT??? MÅ JEG VIRKELIG VENTE EI HEL UKE PÅ MER???? men det er tilfellet med House of the Dragon. Og! Jeg har gjenoppdaga Better Things. I alt styret og omorganiseringa av HBO via HBO Max til Max, mista jeg tråden og antok at jeg hadde sett alle sesongene, men nylig fant jeg ut at jeg mangla femte og siste sesong! Nå er jeg helt i sluttspurten, og det er en serie det er lett å bli glad i. Anbefales til alle som likte Pørni.
Film: The Greatest Showman, Inside Out, Naked, Kinds of Kindess, The Zone of Interest, Troll 2 og Prey. Kinds of Kindness er like morsom, grotesk og forskrudd som man forventer av Yorgos Lanthimos, selv om tre-novellefilmer-stappa-inn-i-én-lang-langfilm-formatet kan gjøre det vanskelig å holde tunga rett i munnen. Men en like stor plass i hjertet mitt som høykulturell kunstfilm, har tross alt lavbudsjettert B-film, fordi inne i meg eksisterer motsetninger på generell basis side om side i perfekt harmoni. Endelig fikk jeg sett Troll 2, som har vært på ønskelista mi i årevis nå. Filmen har forøvrig ingen sammenheng med Troll som kom noen år tidligere; tittelvalget blei utelukkende gjort av såkalte utspekulerte distributører som ville lure de som hadde sett Troll til å se Troll 2. Og dere, det er faktisk en egen kunst å lage severdige dårlige filmer. Problemet med de aller fleste dårlige filmer er at de rett og slett er skikkelig kjedelige. Derfor er jeg enormt takknemlig for filmer som The Room og Troll 2 som klarer å underholde hele løpet igjennom.
Musikk: TR/ST har annonsert nytt album, noe jeg selvfølgelig gleder meg til, samtidig som jeg helt ærlig er en anelse bekymra, for bortsett fra The Shore, som jeg elska, har alle de nye låtene i beste fall vært middelmådige. Den nyeste singelen, All At Once, har vokst litt på meg siden jeg hørte den første gang, og den er ikke dårlig, men den lever likevel ikke opp til standarden TR/ST har satt for meg med alle sine tidligere utgivelser. Begynnelsen av låta gir meg litt Black Marble-vibber, men der den varme og djupe vokalen til Chris Stewart umiddelbart påkaller en lengtende følelse av nostalgi, klarer ikke den særegne nasale syngestilen til Robert å kle låta på samme måten. Vokalen hans bærer kjølige, urovekkende låter mye bedre enn den bærer sommerlige pop bops som All At Once. Dessverre. Men noen som virkelig har lagd en helt perfekt pop bop, er Chappell Roan, som jeg liksom hadde bestemt meg for å ikke bli fan av, bare fordi det verka litt i hipsterhjertet mitt å like noe som alle andre også liker, men Hot To Go! er jo virkelig det sommerdrømmer er lagd av. Jeg fikk et mildt sjokk da jeg fant ut hvor ung Chappell Roan er, ikke fordi hun ser gammal ut, men fordi jeg var helt sikker på at noen som var i stand til å lage musikk som dette, måtte ha vokst opp på åtti- og nitti-tallet, med alt det innebar av new wave og jock jams.
Opplevelser: Seanse hos Martina. Konsert med Daði Freyr med Hannah. Kinotur med Martina, Hannah og Mari (pluss middag på Sumo). Skrivemøte med skrivevenner. Spasering i Ekebergparken og omvisning i Ganzfeld/Skyspace under Oslo Kulturnatt. Elvelangs i fakkellys med Martina, som inkluderte et gledelig gjensyn med Sometimes-gjengen min. Besøk hos Vibeke. Drikke og pizza på Vaterland med Mari.
Innkjøp: Jeg måtte innom Sometimes for å levere legeerklæring, og fordi det hørtes innmari kjedelig ut å dra helt inn til byen bare for ett ærend, fant jeg på at jeg måtte ta en tur innom Cappelens Forslag fordi det tross alt var veldig synd på meg som ikke får trent igjen før tidligst begynnelsen av november. Noe av det aller fineste med Forslaget, er at jeg ikke trenger å vite hva jeg ser etter for å likevel finne det der, så disse to fikk bli med meg hjem derfra i trøstegave til meg sjøl:
Og til tross for at jeg var litt skuffa over det nyeste albumet til Sigur Rós, betyr ikke det at jeg ikke vil eie det på limited edition gjennomsiktig vinyl:
TV-serie: Mitt nyeste popkulturelle prosjekt er å se alt av Star Wars i kronologisk rekkefølge. Jeg må innrømme at jeg hoppa over Young Jedi Adventures, i og med at tålmodigheten min tross alt har grenser, men jeg har hatt gjensyn med The Phantom Menace og Attack of the Clones, og nå har jeg så vidt begitt meg ut på Clone Wars for aller første gang, og jeg liker det faktisk veldig godt. Det er ikke noen hemmelighet at Star Wars-prequelfilmene byr på noe av den flaueste dialogen som noen gang har funnet veien til kinolerretet, men det corny manuset passer bedre inn i et animert univers med overdrevne ansiktsuttrykk og ellers alt annet man gjerne har plass til i animasjon, men som ofte tar seg dårlig ut i live action. Dessuten er det behagelig at episodene er såpass korte og er frittstående fra hverandre, sånn at jeg kan stikke innom når som helst, også når jeg ikke har tid eller mental kapasitet til å se noe lengre og mer komplisert.
Film: Jeg har vært for sliten til å ha noe særlig overskudd til min ellers så raffinerte filmsmak, så i september valgte jeg minste motstands vei filmmessig, og så superheltfilmen Blue Beetle på kino og live action-versjonen av Den lille havfruen hos Vibeke. Anders, samboeren til Martina, mener at Marvel er overlegen DC fordi DC-filmene er så seriøse, mens det er mer humor i Marvel-filmene. Det er jeg ikke enig i. Tvert imot syns jeg Marvel-filmene har en tendens til å ta seg sjøl mer høytidelig enn strengt nødvendig, med for meg meningsløst kompliserte bakgrunnshistorier og langtrukne spilletider jeg sjeldent syns de klarer å rettferdiggjøre. På generell basis har jeg det morsommere med DC-filmer, også fordi de ikke prøver å tvinge meg til å se absolutt alle mens jeg først er i gang. Blue Beetle var kanskje ingen revolusjon innen sjangeren, men jeg koste meg med det elskverdige persongalleriet og synthwave-estetikken. En revolusjon innen sjangeren var selvfølgelig heller ikke live action Den lille havfruen, i og med at hele remake-greia Disney kjører for tida sannsynligvis er det lateste prosjektet deres noen gang, men av live action-remakene jeg har sett, trur jeg nok denne er den som funker best. Under the Sea-musikalnummeret er et av høydepunkta i originalen, og det er et av høydepunkta i denne òg. Undersjøisk estetikk er et utrolig takknemlig materiale å jobbe med for alle animatører, i og med at det allerede ser magisk og mystisk ut fra naturens side, så å kunne tilføre det *det lille ekstra* som dagens teknologi tillater, gjør at det visuelle aspektet ved Det lille havfruen er så lekkert som man kan få det. Selv om jeg personlig var litt skuffa over at Disney ikke greip muligheten til å caste en drag queen i rollen som Ursula (Eureka O'Hara ville vært mitt førstevalg), syns jeg Melissa McCarthy gjorde ei solid tolkning, og til forskjell fra enkelte andre Disney-par, hadde Ariel og prins Eric faktisk glimrende kjemi.
Bok: Lydbøker er også bøker, er det ikke så? Jeg klarer ikke å syns at å høre på lydbok er det samme som å lese, men det gjør det hvert fall lettere for meg å innta flere bøker, selv om jeg bare klarer å høre på sakprosa som lydbok og ikke skjønnlitteratur. I september begynte jeg på Liv av Dag O. Hessen som jeg foreløpig liker veldig godt.
Musikk: En av sangene jeg hørte mest på i september, var Blown Minded av Young Galaxy. Generelt er jeg ikke så opptatt av tekster innen musikk, fordi hvis det er gode tekster jeg er ute etter, vil jeg heller lese ei bok, liksom. Med det sagt er teksten mye av grunnen til at akkurat denne låta har grepet meg så innmari, rett og slett fordi jeg så til de grader kjenner meg igjen i beskrivelsen av å være "born blown minded." Jeg føler virkelig at min umettelige nysgjerrighet er et av mine mest framtredende personlighetstrekk, og min evne til å la meg fascinere og forundre over ting mange andre tar for gitt, er noe av det jeg liker best med meg sjøl. Young Galaxy skiller seg ikke nevneverdig fra andre drømmepop-band fra det tidlige 2010-tallet reint soundmessig, uten at det gjør veldig mye for meg, for det er uansett et lydlig landskap jeg alltid nyter å oppholde meg i.
Nå er det nesten to år siden jeg skreiv dette innlegget der jeg anbefalte ti Instagram-kunstnere, og jaggu føles det ikke på tide med en oppfølger. Denne gangen har jeg utvida definisjonen min av "visuell kunst" til å ikke bare innbefatte billedkunst. Jeg kan ingenting om kunst, men jeg liker farger og stemninger, så i ingen spesiell rekkefølge, tillat meg å være kurator:
.gif)
.gif)
.jpg)
.jpg)
