September 2023

Opplevelser: Seanse hos Martina. Konsert med Daði Freyr med Hannah. Kinotur med Martina, Hannah og Mari (pluss middag på Sumo). Skrivemøte med skrivevenner. Spasering i Ekebergparken og omvisning i Ganzfeld/Skyspace under Oslo Kulturnatt. Elvelangs i fakkellys med Martina, som inkluderte et gledelig gjensyn med Sometimes-gjengen min. Besøk hos Vibeke. Drikke og pizza på Vaterland med Mari.

Innkjøp: Jeg måtte innom Sometimes for å levere legeerklæring, og fordi det hørtes innmari kjedelig ut å dra helt inn til byen bare for ett ærend, fant jeg på at jeg måtte ta en tur innom Cappelens Forslag fordi det tross alt var veldig synd på meg som ikke får trent igjen før tidligst begynnelsen av november. Noe av det aller fineste med Forslaget, er at jeg ikke trenger å vite hva jeg ser etter for å likevel finne det der, så disse to fikk bli med meg hjem derfra i trøstegave til meg sjøl:

Og til tross for at jeg var litt skuffa over det nyeste albumet til Sigur Rós, betyr ikke det at jeg ikke vil eie det på limited edition gjennomsiktig vinyl:

TV-serie: Mitt nyeste popkulturelle prosjekt er å se alt av Star Wars i kronologisk rekkefølge. Jeg må innrømme at jeg hoppa over Young Jedi Adventures, i og med at tålmodigheten min tross alt har grenser, men jeg har hatt gjensyn med The Phantom Menace og Attack of the Clones, og nå har jeg så vidt begitt meg ut på Clone Wars for aller første gang, og jeg liker det faktisk veldig godt. Det er ikke noen hemmelighet at Star Wars-prequelfilmene byr på noe av den flaueste dialogen som noen gang har funnet veien til kinolerretet, men det corny manuset passer bedre inn i et animert univers med overdrevne ansiktsuttrykk og ellers alt annet man gjerne har plass til i animasjon, men som ofte tar seg dårlig ut i live action. Dessuten er det behagelig at episodene er såpass korte og er frittstående fra hverandre, sånn at jeg kan stikke innom når som helst, også når jeg ikke har tid eller mental kapasitet til å se noe lengre og mer komplisert.

Film: Jeg har vært for sliten til å ha noe særlig overskudd til min ellers så raffinerte filmsmak, så i september valgte jeg minste motstands vei filmmessig, og så superheltfilmen Blue Beetle på kino og live action-versjonen av Den lille havfruen hos Vibeke. Anders, samboeren til Martina, mener at Marvel er overlegen DC fordi DC-filmene er så seriøse, mens det er mer humor i Marvel-filmene. Det er jeg ikke enig i. Tvert imot syns jeg Marvel-filmene har en tendens til å ta seg sjøl mer høytidelig enn strengt nødvendig, med for meg meningsløst kompliserte bakgrunnshistorier og langtrukne spilletider jeg sjeldent syns de klarer å rettferdiggjøre. På generell basis har jeg det morsommere med DC-filmer, også fordi de ikke prøver å tvinge meg til å se absolutt alle mens jeg først er i gang. Blue Beetle var kanskje ingen revolusjon innen sjangeren, men jeg koste meg med det elskverdige persongalleriet og synthwave-estetikken. En revolusjon innen sjangeren var selvfølgelig heller ikke live action Den lille havfruen, i og med at hele remake-greia Disney kjører for tida sannsynligvis er det lateste prosjektet deres noen gang, men av live action-remakene jeg har sett, trur jeg nok denne er den som funker best. Under the Sea-musikalnummeret er et av høydepunkta i originalen, og det er et av høydepunkta i denne òg. Undersjøisk estetikk er et utrolig takknemlig materiale å jobbe med for alle animatører, i og med at det allerede ser magisk og mystisk ut fra naturens side, så å kunne tilføre det *det lille ekstra* som dagens teknologi tillater, gjør at det visuelle aspektet ved Det lille havfruen er så lekkert som man kan få det. Selv om jeg personlig var litt skuffa over at Disney ikke greip muligheten til å caste en drag queen i rollen som Ursula (Eureka O'Hara ville vært mitt førstevalg), syns jeg Melissa McCarthy gjorde ei solid tolkning, og til forskjell fra enkelte andre Disney-par, hadde Ariel og prins Eric faktisk glimrende kjemi. 

Bok: Lydbøker er også bøker, er det ikke så? Jeg klarer ikke å syns at å høre på lydbok er det samme som å lese, men det gjør det hvert fall lettere for meg å innta flere bøker, selv om jeg bare klarer å høre på sakprosa som lydbok og ikke skjønnlitteratur. I september begynte jeg på Liv av Dag O. Hessen som jeg foreløpig liker veldig godt.

Musikk: En av sangene jeg hørte mest på i september, var Blown Minded av Young Galaxy. Generelt er jeg ikke så opptatt av tekster innen musikk, fordi hvis det er gode tekster jeg er ute etter, vil jeg heller lese ei bok, liksom. Med det sagt er teksten mye av grunnen til at akkurat denne låta har grepet meg så innmari, rett og slett fordi jeg så til de grader kjenner meg igjen i beskrivelsen av å være "born blown minded." Jeg føler virkelig at min umettelige nysgjerrighet er et av mine mest framtredende personlighetstrekk, og min evne til å la meg fascinere og forundre over ting mange andre tar for gitt, er noe av det jeg liker best med meg sjøl. Young Galaxy skiller seg ikke nevneverdig fra andre drømmepop-band fra det tidlige 2010-tallet reint soundmessig, uten at det gjør veldig mye for meg, for det er uansett et lydlig landskap jeg alltid nyter å oppholde meg i.

Independent Retailer Month

Jeg er på skrive- og katteferie i Drammen om dagen. Pusi som bodde i Bodø før, har nå flytta til brukbar avstand fra der jeg bor, og mens foreldra hennes er i Nord-Norge, har jeg fått tillatelse til å tjene dronninga av Konnerud. Denne miniferien starta litt trått for min del med et besøk på legevakta etter at jeg bokstavelig talt blei spidda av en enhjørning (ikke spør…), men til tross for at det fortsatt er litt vondt å bruke sko, klarer jeg meg overraskende bra. 

Egentlig har ikke noe av dette noen relevans til det jeg egentlig skulle snakke om. Jeg fant nemlig ved en tilfeldighet ut at juli visstnok er Independent Retailer Month, og jeg tenkte jeg skulle benytte anledninga til å rett og slett anbefale fem uavhengige butikker innen alle mulige sjangere (heter det dét når det gjelder butikker òg?). Derfor, i ingen spesiell rekkefølge:

1. Cappelens Forslag

Dette er ikke første gang jeg snakker om Cappelens Forslag på bloggen min, og det er jo ikke så rart, det er jo yndlingsbokhandelen min! Jeg og flere med meg var veldig redd for at Forslaget skulle gå dukken under koronapandemien, men det ser ut som at de har… klart seg? Én ting er sikkert: takket være kapitalismen lønner det seg å ikke å være en uavhengig butikk, og det er sånn at de aller fleste setter pris på nisjebutikker i bybildet, men dessverre har ikke de samme folka nødvendigvis lyst til å legge igjen penga sine hos dem. Men det må vi for at de skal fortsette å eksistere! Jeg kjøper nesten ikke bøker hos kjedebutikkene lenger, jeg velger så å si alltid en av Oslos fine indiesjapper – og dem er det faktisk ganske mange av! For nye bøker er Tronsmo, Sagene bokhandel og Per Magnussen gode alternativ, mens på Cappelens Forslag er det brukte bøker som gjelder. Her finner du myyyye rart du ikke får tak i andre steder, og det lønner seg nesten å ikke vite hva man vil ha når man går inn, og heller gå på skattejakt eller få hjelp av en av de kunnskapsrike folka som jobber der til å finne boka som er perfekt for akkurat deg. Særlig når man har litt *kremt* sære interesser, kan man finne SÅ. MYE. GULL. Men nesten like viktig er egentlig stemninga. Jeg elsker samlinga deres av okkulte kuriositeter, og det faktum at det også går an å kjøpe seg en kaffekopp og at de er vertskap for både musikk- og litteraturarrangementer. De holder til i Bernt Ankers gate 4, men har også en nettbutikk, men nettutvalget kan ikke måle seg med det i den fysiske butikken.

2. Tiger

Jeg kunne sikkert like gjerne anbefalt Big Dipper, som også er en veldig fin platebutikk, men jeg har bare et litt mer personlig forhold til Tiger, så derfor blir det sånn. Tiger er mindre og mer intim enn Big Dipper, men desto mer koselig – syns jeg, da, men igjen, konkurransen mellom hvem jeg liker best av Tiger og Big Dipper er egentlig ikke en konkurranse engang, for jeg liker begge to veldig godt på hver sin måte. Selv om Tiger har størst fokus på pønk og hardcore, er jeg veldig begeistra for den kategorien de kaller pling plong. Der har jeg funnet masse spennende greier som jeg sannsynligvis ikke ville ha funnet andre steder – for nettopp dét er jo noe av det som gjør indiebutikker så kule! I disse strømmetider er det særlig vanskelig for platebutikker å holde hodet over vannet, men jeg trur det alltid vil være en hard kjerne av musikkfans som setter pris på den overlegne lydkvaliteten til vinylplater og hvor ekstra hele musikkopplevelsen blir av å eie en fysisk representasjon av den. Og i disse dager som Platekompaniet vier 80% av areala sine til alt annet enn plater, er det digg at det fortsatt fins platebutikker som faktisk, y'know, selger plater.

3. Baby Daughter

Baby Daughter selger smykker, tilbehør og andre småting som er like deler frekke (ikke (nødvendigvis) i betydninga erotiske) og søte – akkurat som jeg liker det! De er pønk og tyggegummi samtidig, beviser at man ikke trenger å gå i helsvart for å gi faen og alt er designa i Oslo. Foreløpig fins de bare på internett, men det er fri frakt på ordrer over hundre kroner – og det er ikke vanskelig å overstige den grensa med alt snadderet de har til salgs. Dessuten trur jeg de dukker opp i pop-up-versjon på markeder og denslags òg når du minst venter det. Anbefaler å følge med på Facebook og Instagram! Da får du i tillegg din daglige dose inspirasjon og påminnelse om å ikke gjøre som mora di sier direkte i feeden din.

4. Saup

Og mens vi først er inne på frekkaser – Saup selger pent porselen med stygge ord. Damene som driver Saup leiter land og strand rundt etter vakre vintage tallerkener som de deretter dekorerer – i mangel på bedre ord – med bannskap og andre uhumskheter. I det siste har de også utvida til duftlys, med navn som "Brenn i helvete", og andre småting. Foreløpig har de ingen nettside som jeg veit om, men det er bare å sende dem ei melding på enten Facebook eller Instagram, så ordner de med både det ene og det andre. De lager også ting på bestilling! De gjør det rett og slett hele handleopplevelsen veldig smertefri – jeg veit det av erfaring, for jeg har kjøpt julegaver derfra før – nærmere bestemt en variant av denne. 

5. Retro & Me

Listas eneste utenlandske tilskudd blir denne fine brukt- og håndlagd-butikken med tilhold i Virginia, USA. De selger de feteste solbrillene jeg noen gang har sett, noe som er grunnen til at jeg har kjøpt hele tre par derfra i årenes løp, det er faktisk sånn at jeg ikke engang har noe særlig lyst til å kjøpe solbriller fra noen andre noen gang. Men de har ikke bare solbriller! De selger også andre typer tilbehør, som øredobber, pins og vesker, i tillegg til klær. Jeg vil jo på generell basis oppfordre alle til å handle lokalt der man kan, men når man først skal kjøpe noe på tvers av landegrenser, er det fint å vite at man støtter helt vanlige folk og ikke Jeff Bezos.

November 2018

Opplevelser: Harrytur til Sverige med Vibeke. Konsert med Gåte. Innflyttingsfest hos Mari.

(Bilde tatt av Stian Schløsser Møller, funnet på Wikipedia. Jeg tok visst ingen egne bilder denne kvelden.)

Innkjøp: Kjøpte det nye Gåte-albummet i limited edition grønn vinyl. 

Og så var det en dag da jeg kom fra jobb og skulle bytte tog og toget mitt videre var innstilt at jeg gjorde noe så sjeldent som å kikke i butikker. Jeg veit ikke helt hva det er med meg, fordi det å kikke i butikker er liksom noe som jeg føler at det er meninga at man skal like, men som jeg personlig egentlig ikke liker så godt? Jeg trur noe av grunnen til det, er at jeg har en litt *kremt* spesiell smak når det gjelder det aller meste og sånn sett sjeldent finner noe jeg egentlig liker, og at jeg har et komplisert forhold til egen økonomi, noe som eeeeegentlig er for mye å gå inn på i dette lille avsnittet, men som i meget korte trekk går ut på at jeg ofte opplever en tærende dårlig samvittighet når jeg kjøper meg noe. På grunn av det, kjøper jeg meg sjeldent noe med mindre det er noe jeg trenger eller har ekstremt lyst på. Men! Denne dagen slo jeg meg altså helt løs og endte opp med å kjøpe to par sokker. Med enhjørninger!!! 

Og en annen ting: min yndlingsbokhandel, Cappelens Forslag, er i ferd med å gå konkurs. Jeg ser ikke poenget med å forklare det på nytt på noen annen måte, så jeg limer rett og slett inn denne fra min egen Facebook-profil:

Jeg kjøper meg sjeldent nye bøker sånn helt uten grunn, mye på grunn av mitt kompliserte forhold til egen økonomi som jeg nettopp nevnte, men så tenkte jeg på at jeg gladelig ville donert en slant til Forslaget for å sikre at de fortsatt kan holde på, så hvorfor ikke få ei bok tilbake? Så jeg kjøpte denne fra dem, som jeg har hatt lyst til å lese helt siden Stig Sæterbakken snakka varmt om den da vi hadde ham som gjestelærer på forfatterstudiet i Bø way back when.

TV-serie: Okei, jeg har sett fryktelig mye bra på TV i det siste. Jeg har jobba stort sett hver dag i november, og det sliter meg veldig ut, så ofte er TV det eneste jeg orker å gjøre når jeg kommer hjem. Mine beste nye oppdagelser er Dirk Gently's Holistic Detective Agency og The Haunting of Hill House, to serier som omtrent er så forskjellige som det er mulig å få dem. Dirk Gently er basert på bokserien av Douglas Adams, og jeg var litt skeptisk innledningsvis, bare fordi jeg ikke likte filmen basert på The Hitchhiker's Guide to the Galaxy fra 2005 så veldig godt. Jeg konkluderte vel egentlig med at humoren til Douglas Adams ikke lot seg overføre så godt fra litteratur til film. Men! Dirk Gently-serien har tatt Douglas Adams' absurde humor på alvor (eller hva jeg skal si...) og resultatet er til tider hysterisk morsomt, og de gangene det ikke er hysterisk morsomt, er det likevel så herlig og oppfinnsomt og underholdende at man blir varm i hjertet av det ikke desto mindre. Dette var akkurat den vitamininnsprøytinga jeg trengte etter en slitsom arbeidsdag. Stas med musikk av Bloc Party i traileren òg:

Og så er det The Haunting of Hill House. Jeg mistenker at jeg har snakka om det på bloggen her før, men jeg liker liksom skrekkfilmer i teorien, men så er det dessverre sånn at jeg i praksis syns de fleste er ganske dårlige. Jeg syns ofte de er overfladiske og virker meningsløse. Derfor er det så utrolig deilig når serier som The Haunting of Hill House dukker opp med så utrolig mange elementer fra skrekkfilmer som jeg elsker, og som i tillegg er oppriktig bra, med interessante karakterer som jeg bryr meg om etter bare et par episoder, barneskuespillere som ikke er irriterende på den måten barneskuespillere i skrekkfilmer gjerne er, en skikkelig original vri på den klassiske spøkelseshistorien, et velskrevet manus og fryktelig imponerende klipping og kameraføring – i en av episodene la jeg bare merke til ett klipp i løpet av hele greia! Slutten er muligens kanskje litt for ryddig og riktig, men alt i alt fungerte dette på så godt som alle områder.




Film: Med så mange bra serier har jeg nesten ikke hatt noe behov for å se film. Den eneste filmen jeg så denne måneden var I Don't Feel at Home in This World Anymore, en film jeg trudde skulle være en litt skakk Coen'esque komedie, men som viste seg å ha flere lag enn antatt. Det blir etter hvert skikkelig mørkt. Dessverre var jeg skikkelig trøtt da jeg så denne filmen, så jeg mistenker at jeg ikke satte så mye pris på den som den egentlig fortjener.



Bok: Jeg hadde noen dager i november da jeg var i ganske dårlig form, og de dagene brukte jeg på å lese ferdig Bovara av Jan Roar Leikvoll, og lese hele Blomsterfraktaler av Kristian Bergquist, og begynne på Hundene i Tessaloniki av Kjell Askildsen! På én og samme dag! Jeg likte nok ikke Bovara like godt som Eit vintereventyr og Songfuglen av samme forfatter, men jeg setter likevel utrolig stor pris på forfatterskapet til Leikvoll, og jeg er veldig takknemlig for at det har funnes en forfatter med den hjernen han hadde. Det stygge og det vakre får stå side om side i nesten magisk-realistiske virkeligheter som ligner vår egen virkelighet, men som er akkurat annerledes nok til åpne for et ganske fritt spillerom. Blomsterfrakalter hadde noen virkelig fine og minimalistiske enkeltdikt i seg, som disse:

men jeg falt litt av underveis. Jeg veit ikke, kanskje er hjernen min for ufokusert for disse dikta, men det konkrete og fysiske som prega diktsamlinga til å begynne med, blei etter hvert litt borte til fordel for mer høytsvevende og abstrakt billedbruk som bare... ikke er helt min greie. Jeg veit ikke, jeg har en veldig spesifikk smak når det gjelder dikt, og jeg liker meg i det enkle og nesten naivistiske. Når det gjelder Hundene i Tessaloniki, har jeg bare rukket å lese den første novella, som heter det samme som boka, og jeg skjønner hvorfor Kjell Askildsen hele tida blir løfta fram som en av våre framste novellister. Også novellene hans holder seg i det konkrete og fysiske, og det skakke misforholdet mellom karakterene får ligge og ulme mellom linjene, uuttalt og truende. Jeg liker det så langt.

Musikk: Jeg har fortsatt veldig hekta på Altern80s-spillelistene mine, og blandinga mellom blues og synthpop i Depeche Modes Personal Jesus er faktisk helt rå.

Tre anbefalinger på C

Current 93 - Det var Kolbjørn som introduserte meg for den musikalske hovedplattformen til poet, kunstner og mystiker David Tibet. Den sjuende april i fjor dro Kolbjørn, Jørgen og jeg til Malmö for å se dem live, siden dette tross alt var første gang de spilte i Sverige, og andre gang de spilte i Skandinavia i det hele tatt. Og til tross for at folk jeg har prøvd å omvende har påstått at det er for sært, spenner de over så utrolig mange forskjellige musikkstilarter at det er vanskelig å si at de er for mye av noe som helst. Den eneste fellesnevneren må vel være at i hvert eneste album er det så mye symbolikk å ta tak i, så mange referanser, så mye å oppdage. Ved å trekke fram låter som Lucifer Over London og Whilst the Night Rejoices Profound and Still, kan man se litt av det stilmessige spennet. Begge sangene, som alle sangene deres forøvrig, er sunget på Tibets snakkespråk, med alt det inneholder av allusjoner og intenst lyriske bilder.

Cappelens Forslag - Kanskje Norges kuleste bokhandel. De holder til i Bernt Ankers gate 4, og reiser gjerne verden rundt for at du skal få tak i akkurat den utgaven av akkurat den boka, den boka Norli og Ark ikke ville ta inn fordi de ikke så markedsinteressen. Her finner du bare brukte bøker, de har midnattsåpent hver torsdag og er ofte vertskap for ymse litteraturorienterte hendelser i byen. Og hallo, de serverte absint på åpningsdagen sin, liksom. Absolutt noe av det jeg kommer til å savne ved å flytte fra Oslo by (og som jeg betimelig glemte å nevne i forrige innlegg).

Cirque du Soleil - Sirkus med dyr er grusomt og kynisk, sirkus uten dyr kan være utrolig magisk, og Cirque du Soleil er sikkert ganske mainstream for den nisjen av verdens befolkning som er nysirkus-nerder, men da jeg så dem i Oslo Spektrum for en del år siden, blei jeg ganske betatt. De har flere kjente forestillinger, blant annet Alegría og Delerium, der de danser og svever gjennom lufta for å fortelle en historie som går gjennom flere akter og mange utrolige enkeltprestasjoner fra dansere, akrobater og sangere. Dessuten komponerer de sin egen musikk, som er akkurat så vakker som forestillingene deres krever. Alegría er en av mine favoritter, og her kan den høres til en collage som bare viser et lite utdrag av hvor talentfulle utøverne er og hvor stemningsfullt hele showet er: