August 2020

Opplevelser: Badetur med Martina og Mone. Konsert med Lunula og Vanvidd. Tusenfryd med Martina og Anders.

Innkjøp: Jeg har ikke helt blitt en sånn plantefrik som de fleste har en eller annen variant av i Instagram-feeden sin, men jeg HAR faktisk kjøpt meg to planter sånn nesten ut av det blå. De gangene jeg har hatt planter tidligere, har det som regel vært krydderplanter, men nå har jeg kjøpt meg to planter som egentlig bare er til for kos og pynt. Det vil si, kos, pynt og fluefanging:

Kaktusen heter Tarjei og fluefangeren heter Audrey. Dessverre virker det ikke som at Audrey trives så godt i leiligheten min. Jeg trur det er for høy luftfuktighet for henne. Men det virker som at Tarjei, som er en dragefruktkaktus som i det fri faktisk vokser i tropene og ikke i ørkenen, har det helt ideelt. 

TV-serie: Dere, alle sammen MÅ faktisk se Gösta! Herregud, som jeg koste meg. Dette er den første TV-serien til Lukas Moodysson, som tidligere har skjenka verden filmatiske perler som Fucking Åmål og Tilsammans. Likte du de to – og jeg elsker dem begge – kommer Gösta til å være perfekt for deg. Det er den samme lune humoren og den samme høye gjenkjennelighetsfaktoren – om du ikke kjenner igjen deg sjøl, kjenner du garantert igjen noen i din umiddelbare omgangskrets. Stort pluss for masse fantastisk musikk, ikke minst med åpningsspor av Kælan Mikla. Hele serien er full av øyeblikk som godt mulig kan bli stående som like ikoniske som "men jag vill ha knarka!"-scena (blant annet) fra Fucking Åmål med tid og stund. Dette er en sånn komiserie der man ler med karakterene og ikke av dem, og uansett hvor mange vanskeligheter tittelkarakteren måtte finne på å rote seg opp i, klarer man ikke la være å bli i godt humør av hver eneste episode. Jeg merker jeg allerede har lyst til å se hele sesongen om igjen.

Film: The Peanut Butter Falcon, The Lighthouse, Den gylne hanske, Grensen, High Life, Mom and Dad, Martyrs, The Terminator, Halloween (1978), The Blair Witch Project, Eraserhead, The Orphanage, Mad Max, The Omen, Carrie, Funny Games, Halloween (2018), Venom, Da Vinci-koden, Time Trap og Lola.

Hvilket vil si at jeg denne måneden så tjueén filmer, hvilket mye mulig er ny personlig rekord for meg – med forbehold om at jeg egentlig ikke pleier å telle hvor mange filmer jeg ser per måned.

Folkens, vi må snakke om Martyrs. Det er en av de filmene jeg har fått anbefalt oftest de siste åra, filmsmaken min og mitt generelle vesen tatt i betraktning, og akkurat idet jeg trudde denne filmen var i ferd med å skuffe meg, gjorde den det ikke i det hele tatt. For altså, jeg innser at jeg i min jakt på de mest intense, interessante og uforglemmelige filmopplevelsene kanskje er i ferd med å bli litt blasert. Jeg har snakka om det før, men den siste tida har jeg blitt mindre og mindre opptatt av hvor bra en film er, eller hvorvidt jeg i det hele tatt liker eller misliker den, for det jeg isteden vil ha, er en film som får meg til å føle noe, som gir meg noe ingen annen film ville kunne gitt meg. Og det er med utgangspunkt i dette (og min generelle preferanse for alt som er mørkt, dystert og makabert) at altså Martyrs har dukka opp i samtalene igjen og igjen. Jeg har omsider fått sett den, og dét skal Martyrs ha: den slutter ikke å overraske. På mange måter kan den sies å være den ultimate fortellinga i dét at hver eneste ting som skjer, avløser neste scene, og at hver scene høyner innsatsen. Det er faktisk ikke noe dødtid her, dette er en film i konstant utvikling, og hver gang man tenker at nå har man fått grep om filmen, nå skjønner man hvor dette bærer hen, så drar neste scene hva enn det er som til enhver tid foregår enda litt lenger. Og sånn holder den det gående til man helt utkjørt når filmens ende, og uten å røpe for mye, svarer absolutt slutten til det mønsteret filmen allerede har etablert, og den er faktisk overraskende dyp og filosofisk på en måte, vel, denne typen filmer liksom ikke har for vane å være. Dette er noe så sjeldent som en skikkelig drøy og gory skrekkfilm som også makter å være oppriktig smart og fullstendig nytenkende. Traileren under er ikke spesielt bra, verken bildekvalitetsmessig eller forøvrig, men stol på meg når jeg sier at dette er en film som definitivt oppfylte ønsket mitt om å føle noe og å gi meg noe ingen annen film ville kunne gitt meg.

Bok: Jeg har faktisk lest mye mer enn jeg pleier denne måneden. Jeg har sittet mye ute, og jeg har funnet ut at jeg til en viss grad klarer å lese på mer eller mindre offentlige steder hvis jeg samtidig hører på yoga-spillelista mi på Spotify – men alt dette snakka jeg jo egentlig om for noen innlegg siden. Jeg har foreløpig ikke testa ut denne taktikken på noe annet enn noveller, poesi og kortprosa, men det er helt greit for meg om sommer er noveller, poesi og kortprosa-tid, så kan heller resten av året være forbeholdt all slags litteratur. I august leste jeg Arbeidsnever av Jan Kristoffer Dale, Sitt hos meg av Kristian Bergquist, de to Flamme-singlene 30 forsøk på å si at jeg savner deg og 31 forsøk på å si at jeg savner deg av Kristian Bergquist, og på månedens siste dag fullførte jeg Ingenting skjedde av Inger Wold Lund. Flamme-singlene føltes for meg litt som samlinger med utkast som ikke har vært gjennom nok etterarbeid til å få bli med i ei "ekte" bok, men de andre var på hver sin måte givende leseropplevelser. Sitt hos meg fikk meg til og med til å grine litt, så det tok seg sikkert fint ut der jeg satt på stranda. I det hele tatt er jeg veldig begeistra for den knappe og naivistiske stilen Kristian Bergquist er så god på (og som for eksempel Trygve Skaug ikke i det hele tatt håndterer like smertefritt).

Musikk: Det har i hovedsak vært to veldig forskjellige sanger jeg har hatt hekta på denne måneden, men i min musikksmak er det heldigvis plass til både den kaotiske synthpopen til Health og den PJ Harvey-aktige folk-rocken til Anna Calvi. Begge disse kan med fordel spilles høyt, i hvert fall.

September 2019

Opplevelser: Troll i eske på Cinemateket. Forlagenes store boksalg. Kinotur med Vibeke. Fortellerkafé. Besøk hos Mari. Øl med Mari og Annette. Kinotur med Martina.

Innkjøp: Disse to bøkene på Forlagenes store boksalg:

TV-serie: RuPaul's Drag Race er fortsatt bokstavelig talt den eneste TV-serien jeg ser, og on that note: Yvie! Yvie! Yvie! Yvie! Yvie! Yvie!

Sånn i tillegg til å ha noen av de kuleste looksa jeg noen gang har sett, har hun ei sinnssyk sceneutstråling og ei helt unik tilnærming til drag:



for ikke å snakke om verdens beste latter:



Film: Hvítur, hvítur dagur, Once Upon a Time… In Hollywood, A Quiet Place, Drive, Knife + Heart og Paris Is Burning. Jeg har i det siste begynt å innse at jeg egentlig ikke er så opptatt av hvor bra en film er lenger; isteden er hvor interessant den er viktigere for meg. Når jeg tenker meg om gjelder det kanskje ikke bare filmer heller, men alt mulig. En film kan være så teknisk sett perfekt den bare vil, men om den ikke har noe ved seg som gjør at den skiller seg ut vil jeg med stor sannsynlighet syns den er kjedelig. Når jeg blar på Netflix eller kikker i kinoprogram nå om dagen, velger jeg i større grad enn før bort filmer som har vunnet massevis av priser og på alle måter må kunne sies å være imponerende, til fordel for filmer som jeg trur vil kunne gi meg noe ingen annen film kan gi meg. Det har liksom oppstått et visst mønster i akkurat dette avsnittet de siste månedene. Jeg tenkte for eksempel ganske lenge at jeg burde se Bohemian Rhapsody, og altså, kanskje jeg fortsatt bør det, men du verden så mye jeg koste meg med en raring som Knife + Heart på kino:



Musikk: Denne måneden har jeg drømt meg bort til Still Corners. Jeg har lyst til å være halvvåken i baksetet på en veteran-Mustang som kjører nedover USAs sørvestkyst mens jeg hører på dette:

November 2018

Opplevelser: Harrytur til Sverige med Vibeke. Konsert med Gåte. Innflyttingsfest hos Mari.

(Bilde tatt av Stian Schløsser Møller, funnet på Wikipedia. Jeg tok visst ingen egne bilder denne kvelden.)

Innkjøp: Kjøpte det nye Gåte-albummet i limited edition grønn vinyl. 

Og så var det en dag da jeg kom fra jobb og skulle bytte tog og toget mitt videre var innstilt at jeg gjorde noe så sjeldent som å kikke i butikker. Jeg veit ikke helt hva det er med meg, fordi det å kikke i butikker er liksom noe som jeg føler at det er meninga at man skal like, men som jeg personlig egentlig ikke liker så godt? Jeg trur noe av grunnen til det, er at jeg har en litt *kremt* spesiell smak når det gjelder det aller meste og sånn sett sjeldent finner noe jeg egentlig liker, og at jeg har et komplisert forhold til egen økonomi, noe som eeeeegentlig er for mye å gå inn på i dette lille avsnittet, men som i meget korte trekk går ut på at jeg ofte opplever en tærende dårlig samvittighet når jeg kjøper meg noe. På grunn av det, kjøper jeg meg sjeldent noe med mindre det er noe jeg trenger eller har ekstremt lyst på. Men! Denne dagen slo jeg meg altså helt løs og endte opp med å kjøpe to par sokker. Med enhjørninger!!! 

Og en annen ting: min yndlingsbokhandel, Cappelens Forslag, er i ferd med å gå konkurs. Jeg ser ikke poenget med å forklare det på nytt på noen annen måte, så jeg limer rett og slett inn denne fra min egen Facebook-profil:

Jeg kjøper meg sjeldent nye bøker sånn helt uten grunn, mye på grunn av mitt kompliserte forhold til egen økonomi som jeg nettopp nevnte, men så tenkte jeg på at jeg gladelig ville donert en slant til Forslaget for å sikre at de fortsatt kan holde på, så hvorfor ikke få ei bok tilbake? Så jeg kjøpte denne fra dem, som jeg har hatt lyst til å lese helt siden Stig Sæterbakken snakka varmt om den da vi hadde ham som gjestelærer på forfatterstudiet i Bø way back when.

TV-serie: Okei, jeg har sett fryktelig mye bra på TV i det siste. Jeg har jobba stort sett hver dag i november, og det sliter meg veldig ut, så ofte er TV det eneste jeg orker å gjøre når jeg kommer hjem. Mine beste nye oppdagelser er Dirk Gently's Holistic Detective Agency og The Haunting of Hill House, to serier som omtrent er så forskjellige som det er mulig å få dem. Dirk Gently er basert på bokserien av Douglas Adams, og jeg var litt skeptisk innledningsvis, bare fordi jeg ikke likte filmen basert på The Hitchhiker's Guide to the Galaxy fra 2005 så veldig godt. Jeg konkluderte vel egentlig med at humoren til Douglas Adams ikke lot seg overføre så godt fra litteratur til film. Men! Dirk Gently-serien har tatt Douglas Adams' absurde humor på alvor (eller hva jeg skal si...) og resultatet er til tider hysterisk morsomt, og de gangene det ikke er hysterisk morsomt, er det likevel så herlig og oppfinnsomt og underholdende at man blir varm i hjertet av det ikke desto mindre. Dette var akkurat den vitamininnsprøytinga jeg trengte etter en slitsom arbeidsdag. Stas med musikk av Bloc Party i traileren òg:

Og så er det The Haunting of Hill House. Jeg mistenker at jeg har snakka om det på bloggen her før, men jeg liker liksom skrekkfilmer i teorien, men så er det dessverre sånn at jeg i praksis syns de fleste er ganske dårlige. Jeg syns ofte de er overfladiske og virker meningsløse. Derfor er det så utrolig deilig når serier som The Haunting of Hill House dukker opp med så utrolig mange elementer fra skrekkfilmer som jeg elsker, og som i tillegg er oppriktig bra, med interessante karakterer som jeg bryr meg om etter bare et par episoder, barneskuespillere som ikke er irriterende på den måten barneskuespillere i skrekkfilmer gjerne er, en skikkelig original vri på den klassiske spøkelseshistorien, et velskrevet manus og fryktelig imponerende klipping og kameraføring – i en av episodene la jeg bare merke til ett klipp i løpet av hele greia! Slutten er muligens kanskje litt for ryddig og riktig, men alt i alt fungerte dette på så godt som alle områder.




Film: Med så mange bra serier har jeg nesten ikke hatt noe behov for å se film. Den eneste filmen jeg så denne måneden var I Don't Feel at Home in This World Anymore, en film jeg trudde skulle være en litt skakk Coen'esque komedie, men som viste seg å ha flere lag enn antatt. Det blir etter hvert skikkelig mørkt. Dessverre var jeg skikkelig trøtt da jeg så denne filmen, så jeg mistenker at jeg ikke satte så mye pris på den som den egentlig fortjener.



Bok: Jeg hadde noen dager i november da jeg var i ganske dårlig form, og de dagene brukte jeg på å lese ferdig Bovara av Jan Roar Leikvoll, og lese hele Blomsterfraktaler av Kristian Bergquist, og begynne på Hundene i Tessaloniki av Kjell Askildsen! På én og samme dag! Jeg likte nok ikke Bovara like godt som Eit vintereventyr og Songfuglen av samme forfatter, men jeg setter likevel utrolig stor pris på forfatterskapet til Leikvoll, og jeg er veldig takknemlig for at det har funnes en forfatter med den hjernen han hadde. Det stygge og det vakre får stå side om side i nesten magisk-realistiske virkeligheter som ligner vår egen virkelighet, men som er akkurat annerledes nok til åpne for et ganske fritt spillerom. Blomsterfrakalter hadde noen virkelig fine og minimalistiske enkeltdikt i seg, som disse:

men jeg falt litt av underveis. Jeg veit ikke, kanskje er hjernen min for ufokusert for disse dikta, men det konkrete og fysiske som prega diktsamlinga til å begynne med, blei etter hvert litt borte til fordel for mer høytsvevende og abstrakt billedbruk som bare... ikke er helt min greie. Jeg veit ikke, jeg har en veldig spesifikk smak når det gjelder dikt, og jeg liker meg i det enkle og nesten naivistiske. Når det gjelder Hundene i Tessaloniki, har jeg bare rukket å lese den første novella, som heter det samme som boka, og jeg skjønner hvorfor Kjell Askildsen hele tida blir løfta fram som en av våre framste novellister. Også novellene hans holder seg i det konkrete og fysiske, og det skakke misforholdet mellom karakterene får ligge og ulme mellom linjene, uuttalt og truende. Jeg liker det så langt.

Musikk: Jeg har fortsatt veldig hekta på Altern80s-spillelistene mine, og blandinga mellom blues og synthpop i Depeche Modes Personal Jesus er faktisk helt rå.