AOTY 2023

Nå har også jeg hatt korona, etter å ha gått rundt i tre og et halvt år og skrytt av hvor uovervinnelig jeg er. Jeg var skikkelig dårlig med feber og muskelverk noen dager, og selv om det verste er over nå, hoster jeg fortsatt og blir fort sliten. Med det sagt syns jeg egentlig at jeg har blitt fort sliten hele dette halve året, så korona er sikkert bare en liten del av et regnestykke som også antakelig handler om at det generelt er mørkt og kaldt og at jeg ikke har fått trent som vanlig siden august. 

Året er ennå ikke omme, men sjansen er stor for at jeg er litt for opptatt med andre ting til å kåre 2023s beste album noe særlig nærmere nyttår enn dette. Og i tilfelle du skulle tru at jeg er et overmenneske: jeg har selvfølgelig ikke hatt mulighet til å høre absolutt alle album som kom ut i år, det trur jeg ikke engang de mest drevne musikkjournalistene har hatt tid til, så om du syns jeg har oversett noe jeg ikke burde ha oversett, er det lov å filleriste meg verbalt i kommentarfeltet. 

Jeg har sortert albuma kronologisk etter når de kom ut. Denne gangen blei det ei liste over fem album. Det kunne vært seks, og det kunne vært sju, men fem føltes som et ryddigere tall i denne sammenhengen. Hadde det blitt seks album, som det blei i fjor, hadde jeg sannsynligvis valgt å inkludere Teenagers av French 79, men det får heller bli en honourable mention siden jeg har veldig lyst til at denne lista skal inneholde fem innslag framfor seks, haha.

Caroline Polachek – Desire, I Want To Turn Into You

Dette er langt ifra første gangen jeg har uttrykt min begeistring for Caroline Polachek på denne bloggen. Singlene hennes So Hot You're Hurting My Feelings og Breathless har vært blant mine mest spilte enkeltlåter de siste åra, og likevel klarer jeg liksom ikke å skjønne fullt ut hva det er ved musikken hennes som appellerer så innmari til meg. Ja, hun lager usedvanlig fengende og smart popmusikk, men teknisk sett er hennes gamle band Chairlift reint musikalsk mer min greie, framfor det mer r'n'b-inspirerte soloprosjektet hennes. Ikke desto mindre ender hun opp blant mine mest spilte artister år etter år, og det har hun gjort helt siden debuten Pang i 2019. Jeg lurer på om det kan være i kombinasjonen av de ukonvensjonelle sangteknikkene hennes og de radiovennlige låtstrukturene at magien ligger. Hun tar liksom et velkjent popformular som det er vanskelig for hjernene våre å motstå og skrur det akkurat nok til, sånn at jeg, den sedvanlige grunnoppskrifta til tross, fortsetter å la meg overraske.

Yndlingslåt fra albumet: Welcome To My Island.

Debby Friday – Good Luck

Dette er min offisielle spådom om at Debby Friday kommer til å bli det neste store undergrunnstjerneskuddet i løpet av de kommende to åra. Så når du i framtida klager over at du ikke lenger får se henne på ei lita, intim scene: du hørte det her først. Jeg gikk forresten også glipp av muligheten til å se henne på ei lita, intim scene da hun spilte på Blå tidligere i år, men jeg ser henne gjerne på Sentrum scene i 2025, jeg. Hun er den største overraskelsen på denne lista, for jeg føler at hun med Good Luck kom litt ut av det blå med et album som føltes så rått og ekte at man nesten skulle tru at hun aldri hadde hørt musikk før og at låtene hennes var første gangen noen brukte lyd som en kreativ uttrykksform på denne måten. Jeg ser at musikknettsider har en tendens til å kategorisere Good Luck som hip-hop, og med hardtslående beats og en rapaktig vokal kan jeg på en måte skjønne hvor det kommer fra, samtidig som dette er ekstremt langt unna det for eksempel Cardi B og Nicki Minaj driver med. Dette er hip-hop litt på samme måten som Salem er hip-hop, men tempoet er betydelig raskere hos Debby Friday. Særlig i Hot Love – min favoritt fra albumet – tenker jeg på Salem, og på witch house-kollegaene White Ring. Dette er møkkete, hardt og skrudd, og det tok meg fullstendig på senga.

Yndlingslåt fra albumet: Hot Love.

Depeche Mode – Memento Mori

Øverst på lista over mine bitreste øyeblikk i 2023 troner den augustdagen da jeg måtte selge billetten min for å se Depeche Mode i Telenor Arena etter at jeg reiv over begge hamstringene mine under en skjebnesvanger treningsdag (side note: fysioterapeuten min trur jeg kan begynne å trene igjen på nyåret!). Memento Mori er en femti minutter lang sørgesang over keyboardist Andy Fletchers plutselige død i fjor, og denne uforutsette tragedien har gitt Memento Mori en tyngde og et alvor som gjør at det føles som deres viktigste album på lenge. De første Depeche Mode-albuma fra tidlig åttitallet er usedvanlig tullete affærer, men fra midten av åttitallet antok musikken deres en vesentlig mørkere nyanse, og dette mørket har de siden perfeksjonert. Sorgbearbeidelse er tungt i det virkelige liv, men – dessverre, hadde jeg nær sagt – kan det by på høydepunkt i musikalske karrierer – bare se på hva Nick Cave gjorde med Skeleton Tree. Memento Mori er, som tittelen sier, en påminnelse om å leve mens vi ennå kan, og like mye som det er et sorgarbeid, er det også en hyllest til de som forlot livet for tidlig.

Yndlingslåter fra albumet: Wagging Tongue og Ghosts Again.

Eluvium – (Whirring Marvels In) Consensus Reality

Ambient var en av mine første yndlingsmusikksjangre, og jeg kunne ikke forstå hvorfor mine jevnaldrende var så uinteressert i alt jeg iherdig presenterte for dem i tenåra. Det var jo så mange av vennene mine som likte rolige sanger, og for meg var ambient den reindyrka utgaven av de elementene også jeg kunne sette pris på i populære rolige sanger, som på den tida var Everytime av Britney Spears og DJ Sammy-pianocoverversjonen av Heaven. Jeg kunne liksom ikke tru at min forkjærlighet for rolig og vakker musikk blei sett på som noe sært – og helt ærlig skjønner jeg det ikke ennå, ambient er for meg den mest behagelige typen musikk man kan høre på. Med det sagt har jeg jo blitt litt blasert med åra, og det skal stadig mer til for å imponere meg. At noe er "fint" holder liksom ikke lengre; det må røre ved noe dypt og menneskelig i meg, og jo eldre jeg blir, jo mer kynisk blir jeg, og jo mer skal til. Eluvium har gitt meg noen av mine mektigste ambient-opplevelser (One er fortsatt en storfavoritt), og sånn sett er det ikke overraskende at når noen inntar denne lista med nettopp et ambient-album, er det Eluvium. (Whirring Marvels In) Consensus Reality er akkurat hva det å lage et album handler om: mer enn ei samling låter, er det en nesten filmatisk reise gjennom en serie følelsesmessige landskaper, før det hele kulminerer på den mest perfekte mulige måten med håpefulle Endless Flower.

Yndlingslåt fra albumet: Endless Flower.

GusGus – DanceOrama

Dere, for en fryd å avslutte musikkåret 2023 på denne måten. Det er ikke lenge siden sist jeg snakka om GusGus, og jeg har ikke forandra mening på ei uke. De islandske technolegendene er å regne som ringrever etter å ha holdt koken i tredve år – og ikke bare har de holdt koken, men for hver eneste utgivelse har de blitt bedre, mer fokuserte, som om de stadig kommer nærmere å finne ut av hva sjølve essensen deres er. I det forrige innlegget mitt sammenligna jeg dem med Leftfield og Underworld, og jeg kan likeså godt legge til Orbital i samme åndedrag. GusGus fortjener et uendelig større publikum enn hva de har, og at de ikke er like kjent som de ovennevnte er en skam. Bare hør på toneskiftet som inntreffer på begynnelsen av refrenget i Unfinished Symphony – dette er mer enn glede, dette er eufori. 

Yndlingslåt fra albumet: Unfinished Symphony.

November 2018

Opplevelser: Harrytur til Sverige med Vibeke. Konsert med Gåte. Innflyttingsfest hos Mari.

(Bilde tatt av Stian Schløsser Møller, funnet på Wikipedia. Jeg tok visst ingen egne bilder denne kvelden.)

Innkjøp: Kjøpte det nye Gåte-albummet i limited edition grønn vinyl. 

Og så var det en dag da jeg kom fra jobb og skulle bytte tog og toget mitt videre var innstilt at jeg gjorde noe så sjeldent som å kikke i butikker. Jeg veit ikke helt hva det er med meg, fordi det å kikke i butikker er liksom noe som jeg føler at det er meninga at man skal like, men som jeg personlig egentlig ikke liker så godt? Jeg trur noe av grunnen til det, er at jeg har en litt *kremt* spesiell smak når det gjelder det aller meste og sånn sett sjeldent finner noe jeg egentlig liker, og at jeg har et komplisert forhold til egen økonomi, noe som eeeeegentlig er for mye å gå inn på i dette lille avsnittet, men som i meget korte trekk går ut på at jeg ofte opplever en tærende dårlig samvittighet når jeg kjøper meg noe. På grunn av det, kjøper jeg meg sjeldent noe med mindre det er noe jeg trenger eller har ekstremt lyst på. Men! Denne dagen slo jeg meg altså helt løs og endte opp med å kjøpe to par sokker. Med enhjørninger!!! 

Og en annen ting: min yndlingsbokhandel, Cappelens Forslag, er i ferd med å gå konkurs. Jeg ser ikke poenget med å forklare det på nytt på noen annen måte, så jeg limer rett og slett inn denne fra min egen Facebook-profil:

Jeg kjøper meg sjeldent nye bøker sånn helt uten grunn, mye på grunn av mitt kompliserte forhold til egen økonomi som jeg nettopp nevnte, men så tenkte jeg på at jeg gladelig ville donert en slant til Forslaget for å sikre at de fortsatt kan holde på, så hvorfor ikke få ei bok tilbake? Så jeg kjøpte denne fra dem, som jeg har hatt lyst til å lese helt siden Stig Sæterbakken snakka varmt om den da vi hadde ham som gjestelærer på forfatterstudiet i Bø way back when.

TV-serie: Okei, jeg har sett fryktelig mye bra på TV i det siste. Jeg har jobba stort sett hver dag i november, og det sliter meg veldig ut, så ofte er TV det eneste jeg orker å gjøre når jeg kommer hjem. Mine beste nye oppdagelser er Dirk Gently's Holistic Detective Agency og The Haunting of Hill House, to serier som omtrent er så forskjellige som det er mulig å få dem. Dirk Gently er basert på bokserien av Douglas Adams, og jeg var litt skeptisk innledningsvis, bare fordi jeg ikke likte filmen basert på The Hitchhiker's Guide to the Galaxy fra 2005 så veldig godt. Jeg konkluderte vel egentlig med at humoren til Douglas Adams ikke lot seg overføre så godt fra litteratur til film. Men! Dirk Gently-serien har tatt Douglas Adams' absurde humor på alvor (eller hva jeg skal si...) og resultatet er til tider hysterisk morsomt, og de gangene det ikke er hysterisk morsomt, er det likevel så herlig og oppfinnsomt og underholdende at man blir varm i hjertet av det ikke desto mindre. Dette var akkurat den vitamininnsprøytinga jeg trengte etter en slitsom arbeidsdag. Stas med musikk av Bloc Party i traileren òg:

Og så er det The Haunting of Hill House. Jeg mistenker at jeg har snakka om det på bloggen her før, men jeg liker liksom skrekkfilmer i teorien, men så er det dessverre sånn at jeg i praksis syns de fleste er ganske dårlige. Jeg syns ofte de er overfladiske og virker meningsløse. Derfor er det så utrolig deilig når serier som The Haunting of Hill House dukker opp med så utrolig mange elementer fra skrekkfilmer som jeg elsker, og som i tillegg er oppriktig bra, med interessante karakterer som jeg bryr meg om etter bare et par episoder, barneskuespillere som ikke er irriterende på den måten barneskuespillere i skrekkfilmer gjerne er, en skikkelig original vri på den klassiske spøkelseshistorien, et velskrevet manus og fryktelig imponerende klipping og kameraføring – i en av episodene la jeg bare merke til ett klipp i løpet av hele greia! Slutten er muligens kanskje litt for ryddig og riktig, men alt i alt fungerte dette på så godt som alle områder.




Film: Med så mange bra serier har jeg nesten ikke hatt noe behov for å se film. Den eneste filmen jeg så denne måneden var I Don't Feel at Home in This World Anymore, en film jeg trudde skulle være en litt skakk Coen'esque komedie, men som viste seg å ha flere lag enn antatt. Det blir etter hvert skikkelig mørkt. Dessverre var jeg skikkelig trøtt da jeg så denne filmen, så jeg mistenker at jeg ikke satte så mye pris på den som den egentlig fortjener.



Bok: Jeg hadde noen dager i november da jeg var i ganske dårlig form, og de dagene brukte jeg på å lese ferdig Bovara av Jan Roar Leikvoll, og lese hele Blomsterfraktaler av Kristian Bergquist, og begynne på Hundene i Tessaloniki av Kjell Askildsen! På én og samme dag! Jeg likte nok ikke Bovara like godt som Eit vintereventyr og Songfuglen av samme forfatter, men jeg setter likevel utrolig stor pris på forfatterskapet til Leikvoll, og jeg er veldig takknemlig for at det har funnes en forfatter med den hjernen han hadde. Det stygge og det vakre får stå side om side i nesten magisk-realistiske virkeligheter som ligner vår egen virkelighet, men som er akkurat annerledes nok til åpne for et ganske fritt spillerom. Blomsterfrakalter hadde noen virkelig fine og minimalistiske enkeltdikt i seg, som disse:

men jeg falt litt av underveis. Jeg veit ikke, kanskje er hjernen min for ufokusert for disse dikta, men det konkrete og fysiske som prega diktsamlinga til å begynne med, blei etter hvert litt borte til fordel for mer høytsvevende og abstrakt billedbruk som bare... ikke er helt min greie. Jeg veit ikke, jeg har en veldig spesifikk smak når det gjelder dikt, og jeg liker meg i det enkle og nesten naivistiske. Når det gjelder Hundene i Tessaloniki, har jeg bare rukket å lese den første novella, som heter det samme som boka, og jeg skjønner hvorfor Kjell Askildsen hele tida blir løfta fram som en av våre framste novellister. Også novellene hans holder seg i det konkrete og fysiske, og det skakke misforholdet mellom karakterene får ligge og ulme mellom linjene, uuttalt og truende. Jeg liker det så langt.

Musikk: Jeg har fortsatt veldig hekta på Altern80s-spillelistene mine, og blandinga mellom blues og synthpop i Depeche Modes Personal Jesus er faktisk helt rå.