November 2024

Opplevelser: Besøk hos Vibeke. Bursdagen til Trine. Konsert med Max Richter i Operaen med Vibeke. Konsert med Gidge på Vulkan Arena med Malin. Konsert med Sigur Rós i Oslo Spektrum med Vibeke.

Innkjøp: Ingenting denne måneden.

TV-serie: Jeg fikk endelig sett sesong to av Monster (der første sesong handla om Jeffrey Dahmer, og som jeg elska). Andre sesong handler om Menendez-brødrene, som er en true crime-sak jeg i utgangspunktet ikke har et like sterkt forhold til, men jeg blei veldig fort sugd inn i serien ikke desto mindre. Serieskaper Ryan Murphy har blitt kritisert for å være, og jeg merker at nå feiler mitt norske vokabular meg her, salacious og i overkant sensasjonell, og jeg ser jo absolutt hvor det kommer fra, men det er jo ikke til å komme ifra at det blir usedvanlig god TV-underholdning ut av det. Hva kan jeg si, jeg er bare et menneske, og jeg liker tross alt å se blod, gørr og nakne kropper, jeg liker true crime, og jeg liker måten Ryan Murphy har valgt å fortelle denne historien på.

Film: Jeg fikk ikke sett en eneste film i november, og det misliker jeg skikkelig, men det forandrer ikke fakta.

Musikk: Nei, hva kan jeg si. Det går i Chappell Roan. 

Also, wow, dette må være den korteste månedsoppsummeringa jeg noen gang har begått. Jeg trur dette er en indikator på at november virkelig var en måned der jeg ikke hadde tid til å sette meg ned og verken lese, spille eller se film. Satser hardt på en roligere desember.

Oktober 2024

Opplevelser: Konsert med Nick Cave and the Bad Seeds i Oslo Spektrum med Marie og Pål. Konsert med Current 93 i Asker Kulturhus med Martina. Kinotur med Martina. Slippfest for Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midstuen skole, 1998 av Jonas Hansen Meyer. Middag på Ghost Pizza og kinotur med Hannah. Utstilling med Malin Tadaa på SOFT galleri. Konsert med TR/ST på Parkteatret med Martina. Besøk av Vibeke. Middag på Barcode Street Food med Vibeke. 

Innkjøp: Kjøpte rosa (!!!) Nick Cave-t-skjorte på konserten og selvfølgelig boka til Jonas på slippfesten hans. Skulle ønske TR/ST hadde litt mer interessant merch, haha.

TV-serie: I oktober så jeg først og fremst på The Boys, som på mange måter minna meg om en morsommere og mindre sjølhøytidelig versjon av Watchmen. En veldig underholdende serie det var lett å få hekta på.

Film: I Saw the TV Glow, The Substance, The Black Phone, Saw III, Nope og Ibelin. Fra første gang jeg hørte om The Substance for noen måneder siden visste jeg at jeg måtte se den. Jeg hadde allerede sett og digga regissørens forrige (og første) film Revenge, i tillegg til at body horror generelt har en spesiell plass i hjertet mitt, så denne føltes obligatorisk for meg. Den skuffa på ingen måte, og den var langt morsommere enn jeg hadde sett for meg. Sjøl syntes jeg den ikke var på langt nær så ekkel som mange skal ha det til, med forbehold om at det skal ganske mye til for å sjokkere meg. Lyden var en viktig del av opplevelsen, så se den helst på kino om du kan!!

Musikk: Det er kanskje ikke helt uventa at jeg har hørt ekstra mye på TR/ST denne måneden, i tillegg til at jeg fortsetter å forelske meg i låtene til Chappell Roan. Jeg truuuur jeg har bestemt meg for at jeg syns Boys of LA er den beste låta på Performance, muligens på delt førsteplass med The Shore, men siden den blei sluppet som singel for såpass lenge siden, har jeg liksom blitt litt vant til den på en annen måte enn med Boys of LA. Chappell Roans Pink Pony Club føles direkte overførbar til min kjærlighet for luftakrobatikk (og, y'know, LA) og føles som om den kunne vært min egen theme-sang, pluss at pre-chorus moduleringa hennes gir meg gåsehud (dessuten liker jeg at musikkvideoen har mange likhetstrekk med TR/ST sin musikkvideo for Performance!). 

Juli 2024

Opplevelser: Tur til Astrup-Fearnley-museet for å se Cauleen Smiths The Deep West Assembly og middag på New Delhi med Vibeke. Middag på Anchas bodega og kinotur med Vibeke. Besøk av Martina.

Innkjøp: Har kjøpt et nytt par gode joggesko fordi jeg trenger å ha noe å bytte på Hoka-skoa mine med (i andre farger enn pastell, fordi det tross alt ikke passer til absolutt alt). Har også kjøpt det nyeste nummeret av TWIMC-magasinet, både fordi det er masse interessant lesestoff og for å vise at jeg setter pris på den kulørte presse, også i vår digitale tidsalder. ♡

TV-serie: I all hovedsak har jeg sett House of the Dragon, og jeg skal være forsiktig med å utrope serien til like bra som Game of Thrones, samtidig som… den kanskje er det? Med timeslange episoder skal det faktisk godt gjøres, hvert fall når publikummet er meg, å etterlate seeren med følelsen av ER EPISODEN FERDIG ALT??? MÅ JEG VIRKELIG VENTE EI HEL UKE PÅ MER???? men det er tilfellet med House of the Dragon. Og! Jeg har gjenoppdaga Better Things. I alt styret og omorganiseringa av HBO via HBO Max til Max, mista jeg tråden og antok at jeg hadde sett alle sesongene, men nylig fant jeg ut at jeg mangla femte og siste sesong! Nå er jeg helt i sluttspurten, og det er en serie det er lett å bli glad i. Anbefales til alle som likte Pørni.

Film: The Greatest Showman, Inside Out, Naked, Kinds of Kindess, The Zone of Interest, Troll 2 og Prey. Kinds of Kindness er like morsom, grotesk og forskrudd som man forventer av Yorgos Lanthimos, selv om tre-novellefilmer-stappa-inn-i-én-lang-langfilm-formatet kan gjøre det vanskelig å holde tunga rett i munnen. Men en like stor plass i hjertet mitt som høykulturell kunstfilm, har tross alt lavbudsjettert B-film, fordi inne i meg eksisterer motsetninger på generell basis side om side i perfekt harmoni. Endelig fikk jeg sett Troll 2, som har vært på ønskelista mi i årevis nå. Filmen har forøvrig ingen sammenheng med Troll som kom noen år tidligere; tittelvalget blei utelukkende gjort av såkalte utspekulerte distributører som ville lure de som hadde sett Troll til å se Troll 2. Og dere, det er faktisk en egen kunst å lage severdige dårlige filmer. Problemet med de aller fleste dårlige filmer er at de rett og slett er skikkelig kjedelige. Derfor er jeg enormt takknemlig for filmer som The Room og Troll 2 som klarer å underholde hele løpet igjennom. 

Musikk: TR/ST har annonsert nytt album, noe jeg selvfølgelig gleder meg til, samtidig som jeg helt ærlig er en anelse bekymra, for bortsett fra The Shore, som jeg elska, har alle de nye låtene i beste fall vært middelmådige. Den nyeste singelen, All At Once, har vokst litt på meg siden jeg hørte den første gang, og den er ikke dårlig, men den lever likevel ikke opp til standarden TR/ST har satt for meg med alle sine tidligere utgivelser. Begynnelsen av låta gir meg litt Black Marble-vibber, men der den varme og djupe vokalen til Chris Stewart umiddelbart påkaller en lengtende følelse av nostalgi, klarer ikke den særegne nasale syngestilen til Robert å kle låta på samme måten. Vokalen hans bærer kjølige, urovekkende låter mye bedre enn den bærer sommerlige pop bops som All At Once. Dessverre. Men noen som virkelig har lagd en helt perfekt pop bop, er Chappell Roan, som jeg liksom hadde bestemt meg for å ikke bli fan av, bare fordi det verka litt i hipsterhjertet mitt å like noe som alle andre også liker, men Hot To Go! er jo virkelig det sommerdrømmer er lagd av. Jeg fikk et mildt sjokk da jeg fant ut hvor ung Chappell Roan er, ikke fordi hun ser gammal ut, men fordi jeg var helt sikker på at noen som var i stand til å lage musikk som dette, måtte ha vokst opp på åtti- og nitti-tallet, med alt det innebar av new wave og jock jams.