Hallo i stuggu

Skulle egentlig bare si ifra om at joda, jeg gjør andre ting enn å se film. Men bare nesten, fordi:

Nei, jeg har ikke fått kusma. Jeg har heller ikke tatt en kjønnsskifteoperasjon (bare droppa sminke). Derimot har jeg operert i kjeften. Utvida juleferie, med andre ord, hvilket jeg har blanda følelser for. Jeg elsker å slække på sofaen med film med Vibeke (ikke får jeg lov til så mye annet heller), men det plager meg faktisk at på skolen har folk allerede begynt å gjøre gøye ting - UTEN MEG. Pluss at jeg så klart savner menneskene. Men akk.

Nyttårsaften i Jølster var vakkert, men jeg gidder ikke oppsummere året eller skrive noen nyttårsforsetter eller noe sånt.

Jo, og som dere har eller ikke har fått med dere, har jeg blitt administrator på Filmfront (noe som forøvrig skjedde dagen etter at jeg registrerte meg i det hele tatt HEEEEEH!). Pluss at jeg så langt har tjent tusen kroner på å skrive anmeldelser for dem. Ja, jeg syns det er dritkult. Jeg har blitt lønna filmanmelder!

Og dette gjorde jeg jo på julaften, men glemte/gadd ikke å si ifra:

Og det syns jeg du bør og. Og hvis det mot all formodning er noen som vil ha mesterverket (som ar blitt sjarmerende krøllete nå etter at mamma mistok det for et makkverk, krølla det sammen og slang det i papirkurven min), så må dere sende meg en mail (kaninen_rulle@hotmail.com) med adressa deres. Førstemann til mølla, til tross for at jeg ikke helt kan forestille meg at konkurransen blir så hard. Høh.

Nå skal jeg gå og knaske litt mer smertestillende, tenker jeg.

Edit: I anledning 2010; her har dere noe å høre på:

Sukking, stønning, syting og klaging

Jeg er nødt til å være nominert til Truman Capote-prisen i sjølopptatthet. Hvorfor ellers skulle jeg gidde å blogge hver jævla dag i mars, bortsett fra én, bare for å fortelle dere hvor miserabelt innholdsløst livet mitt egentlig er? Nu vel. Snart drar jeg til Granada, og da er dere kvitt meg. For ei stund, i væffal.

Speaking of Granada, kan det komme til å bli fælt. Ikke i den forstand at Granada er en fæl by - tvert imot er den noe av det vakreste jeg har vært borti, og da spesielt Sacramonte - men jeg ender sikkert opp med å gå en god del i oppover- og nedoverbakker. Det er jo tross alt en fjellby. Det er ikke spesielt beleilig for meg atm. Det skjedde nemlig noe skremmende i dag.

Altså, vi hadde gym. Det blei ikke bip-test i dag heller, for en skade satte meg ut av spill for resten av gymtimen. Vi hadde nemlig turn, og skulle slå salto over en bukken fra springbrettet. Det så jo unektelig dritskummelt ut, men gymlæreren forsikra meg om at det var helt trygt, og at han kom til å hjelpe meg rundt og ta meg imot og sånn. Dessuten hadde jo ingen skada seg foreløpig.

Vel, én må jo bli den første, ikke sant? For jeg tok altså fart, hoppa på springbrettet, kasta meg rundt - og landa mitt på nakken med det gufneste knekket jeg noen gang har hørt. Jeg ramla ned fra bukken, skreik, så bare svart, greide ikke å bevege meg, og var på generell basis overbevist om at verden hadde gått under. Gymlæreren hjalp meg derimot på beina, og noe som faktisk kunne ha endt veldig, veldig stygt, endte likevel stygt nok opp som en kraftig forslåing. For har det først skjedd noe dritt med nakken, påvirker det hele ryggen, og jeg har hatt så vondt i dag at jeg knapt har visst hvor jeg skulle gjøre av meg. Så jeg går og legger meg nå, etter å ha skrevet, hva, fem linjer om Oscar Wilde eller noe. A.k.a. kan det bli sinnssykt festlig å holde ti minutters foredrag om ham på onsdag. Ja, ja. I det minste er det væffal Oscar Wilde, og ikke en betydningsløs president eller noe. Og det er jo ikke verst, føkkings samfunnsfaglig engelsk tatt i betraktning.

Natta. Beklager sjølmedlidenheta.