Viser innlegg med etiketten nakke. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten nakke. Vis alle innlegg

mandag 9. mars 2009

Sukking, stønning, syting og klaging

Jeg er nødt til å være nominert til Truman Capote-prisen i sjølopptatthet. Hvorfor ellers skulle jeg gidde å blogge hver jævla dag i mars, bortsett fra én, bare for å fortelle dere hvor miserabelt innholdsløst livet mitt egentlig er? Nu vel. Snart drar jeg til Granada, og da er dere kvitt meg. For ei stund, i væffal.

Speaking of Granada, kan det komme til å bli fælt. Ikke i den forstand at Granada er en fæl by - tvert imot er den noe av det vakreste jeg har vært borti, og da spesielt Sacramonte - men jeg ender sikkert opp med å gå en god del i oppover- og nedoverbakker. Det er jo tross alt en fjellby. Det er ikke spesielt beleilig for meg atm. Det skjedde nemlig noe skremmende i dag.

Altså, vi hadde gym. Det blei ikke bip-test i dag heller, for en skade satte meg ut av spill for resten av gymtimen. Vi hadde nemlig turn, og skulle slå salto over en bukken fra springbrettet. Det så jo unektelig dritskummelt ut, men gymlæreren forsikra meg om at det var helt trygt, og at han kom til å hjelpe meg rundt og ta meg imot og sånn. Dessuten hadde jo ingen skada seg foreløpig.

Vel, én må jo bli den første, ikke sant? For jeg tok altså fart, hoppa på springbrettet, kasta meg rundt - og landa mitt på nakken med det gufneste knekket jeg noen gang har hørt. Jeg ramla ned fra bukken, skreik, så bare svart, greide ikke å bevege meg, og var på generell basis overbevist om at verden hadde gått under. Gymlæreren hjalp meg derimot på beina, og noe som faktisk kunne ha endt veldig, veldig stygt, endte likevel stygt nok opp som en kraftig forslåing. For har det først skjedd noe dritt med nakken, påvirker det hele ryggen, og jeg har hatt så vondt i dag at jeg knapt har visst hvor jeg skulle gjøre av meg. Så jeg går og legger meg nå, etter å ha skrevet, hva, fem linjer om Oscar Wilde eller noe. A.k.a. kan det bli sinnssykt festlig å holde ti minutters foredrag om ham på onsdag. Ja, ja. I det minste er det væffal Oscar Wilde, og ikke en betydningsløs president eller noe. Og det er jo ikke verst, føkkings samfunnsfaglig engelsk tatt i betraktning.

Natta. Beklager sjølmedlidenheta.