Opplevelser: Konsert med Molchat Doma på Blå. Harrytur til Sverige med Vibeke. Spøkelsesvandring i Kvadraturen og Akershus festning med Martina. Konsert med The Jesus and Mary Chain på Rockefeller.
Innkjøp: Trengte litt nytt glitter (for når man er meg, er faktisk glitter sånt man trenger innimellom), og jeg er veldig fornøyd med disse biologisk nedbrytbare glitterne i praktisk forpakning med medfølgende aloe vera til påføring! Og om jeg får si det sjøl, så syns jeg at jeg kler dem skikkelig godt.
TV-serie: Denne måneden har jeg latt meg oppsluke av The Man In the High Castle, der handlinga hovedsakelig utspiller seg i en parallell dimensjon der Tyskland og Japan vant andre verdenskrig. Det er noe med enten manuset eller regien, eller begge, som på en måte føles litt forutsigbart for meg, det er noen klisjeer her og der som gjør at enkelte av replikkutvekslingene og reaksjonene til karakterene føles veldig som skuespill, men det er en bagatell i det store og det hele, for det er cirka ingenting i verden jeg syns er mer spennende enn parallelle dimensjoner. Jeg får til tider litt Battlestar Galactica-vibber av det, godt hjulpet av at et par av skuespillerne som dukker opp i BSG også er å finne i mindre roller i The Man In the High Castle. Anbefales veeeeldig om smaken din har en tendens til å sammenfalle med min!
Spill: Som kjent har jeg fullført Subnautica, med alt det innebar av følelser, og har nå begynt på Fallout 4. Toer'n i serien er et av mine all-time favorittspill, og jeg var veldig spent på åssen konseptet hadde utvikla seg siden sist, og foreløpig liker jeg det, men det er relativt komplisert i forhold til forgjengerne sine fra nittitallet – duh – og foreløpig fortsatt litt for overveldende til at det er noe jeg klarer å slappe av med, men jeg håper å komme inn i det etter hvert.
Film: The Harder They Fall, The Suicide Squad, Malignant, Reminiscence, Sound of Metal, Urban Legend og The Invisible Man.
Og rett skal være rett: blant filmene jeg så i november, var nok ikke Malignant den teknisk sett beste av dem, men det er den som overraska meg mest og som jeg har tenkt mest på i ettertid. Malignant er en ikke spesielt skummel skrekkfilm om ei kvinne som plutselig opplever å bli telepatisk knytta til en seriemorder, og i løpet av de første tre kvartera eller deromkring irriterte den meg litt fordi skuespillet var så tafatt og manuset så uinteressant, men den irriterte meg likevel ikke nok til å skru den av, og det er jeg glad for, for på et visst punkt tar filmen ei så cray-cray vending, og de egentlig ganske dårlige aspektene ved den bikker over vippepunktet, biter seg sjøl i halen og går fra dårlig til gøy, at plutselig satt jeg foran TV'en og koste meg skikkelig likevel. Rart med det, er det ikke?
Musikk: Jeg har fortsatt ikke kommet over den nyeste plata til Black Marble. Jeg trur faktisk jeg syns Preoccupation er den beste låta på albumet. De drømmende synthene får meg til å lengte tilbake til noe jeg egentlig ikke har opplevd, men som jeg likevel føler at jeg husker.
Opplevelser: Tekveld hos Lauren. Oslo/Fusion. Musikkbingo med Lauren på Brewgata. Middag med Vibeke på Kverneriet. Kattepass. Slippfest for Sara Sølbergs Sarabande. Filmkveld hos Mone.
Innkjøp: Var i begynnelsen av måneden en tur på Ikea for å kjøpe kjedelige ting som jeg ikke gidder å nevne her, men jeg kjøpte også en veldig søt kaktus, som jeg da jeg tok bilde av den oppdaga at ligner på en mutert penis med tre testikler, og nå klarer jeg ikke å se noe annet. Kjøpte selvfølgelig også den nyeste boka til Sara på slippfesten hennes.
TV-serie: Jeg så Ratched, som jeg likte veldig godt, og som jeg egentlig ikke har så mye å si om, og jeg så Hellier på YouTube, etter at de snakka om den på Last Podcast On the Left. Og jeg syns egentlig det er veldig kult at det fins en dokumentarserie som følger en gjeng paranormal investigators (fins det noe norsk begrep for det?) som faktisk tar det de driver med på alvor, sånn at det ikke bikker over i ufrivillig komikk og melodramatikk á lá History Channel after dark, om dere skjønner hva jeg mener. Rett og slett en forholdsvis nøktern framstilling av overnaturlige fenomener uten sensasjonalismen som gjerne følger med lignende typer serier. Jeg syns kanskje en del av de langtekkelige seansene deres kunne vært klippa litt i – denne serien hadde nok ikke blitt dårligere av litt god, gammaldags darlingkilling – men alt i alt er dette en utrolig god og proff produksjon, særlig til å ha et såpass beskjedent budsjett og til å være helt indie.
Film: Cam, Coherence, Titane, The Purge, Child's Play (2019), Borat Subsequent Moviefilm, Predator, Timecrimes og Everything and Nothing.
Og dere, jeg har funnet ut at i filmverdenen er det få ting som begeistrer meg så mye som utrolig gode uavhengige sci-fi-filmer med lavt budsjett, for de beviser bare enda en gang at det som har noe å si, ikke er dyre spesialeffekter, men en teft for historiefortelling. Har man noen ålreite skuespillere, en dyktig manusforfatter og en regissør med peiling, trenger man faktisk lite annet. Det kan til tider være utfordrende å få med seg alt som skjer i nattscenene i Coherence på grunn av bildekvaliteten, men det er jeg villig til å tilgi, for den er så smart og velskrevet og gjennomtenkt og på en merkelig måte troverdig? Ikke som i realistisk, men som i at den har etablert virkeligheten sin så godt at man aksepterer alt som skjer i den, jf. sannsynliggjøring, som vi snakka utrolig mye om på forfatterstudiet i Tromsø. Coherence faller litt sammen mot slutten, men heller ikke det er så nøye, for spørsmåla den har stilt underveis blir likevel med deg lenge etterpå. Altså, det er rett og slett få ting som er hyggeligere enn å forvente cirka ingenting av noe man aldri før har hørt om, og så sitte igjen med en skikkelig god filmopplevelse.
Musikk: Det kan vel ikke bare være meg som elsker enkelte sanger så mye at jeg liksom ikke klarer å være noe annet sted enn i musikken? Som i at jeg ikke klarer å konsentrere meg om filmer, spill eller min egen skriving fordi de nødvendigvis er andre mentale rom? Og hvis jeg skal skrive noe, så må denne skrivinga foregå i det samme mentale rommet som låta fordi det den gir deg, tar over alle andre sanseinntrykk? Låta fyller hele hjernen din på en måte som gjør at det liksom ikke er plass til noe annet? Er det bare meg som kan bli så overvelda av musikk at ingenting annet føles viktig? In other news: denne måneden ga Black Marble ut sitt fjerde album, og jeg bytter på hvilke av låtene derfra jeg liker best, men akkurat nå er det Ceiling. Jeg er ikke uenig i denne anmeldelsen fra Pitchfork, men det Black Marble gjør er det bare Black Marble som får til å gjøre akkurat sånn, så for meg gjør det ingen verdens ting at ikke soundet deres har utvikla seg noe særlig siden sist eller at det er vanskelig å skille låtene på albumet fra hverandre. Det er alltid Black Marble jeg går til når jeg trenger å være i dette spesifikke mentale landskapet, og jeg elsker at jeg alltid føler meg hjemme der.
Jeg tenker noen ganger på inspirasjon, og på hva det egentlig er. For min del inspireres jeg aller mest når jeg ikke er klar over det. Stort sett dreier det seg om filmer, TV-serier, sanger, podcast-episoder og bøker som jeg har konsumert og som nå ligger i et arkiv et sted bak i hjernen min, og som plutselig, når jeg minst venter det, popper fram til pannebrasken på en måte som gjør at jeg ikke klarer å overse det, som tvinger meg til å på en eller annen måte ta stilling til det. Jeg skulle ønske jeg kunne bevisst plukke stoff fram fra dette arkivet de gangene det er beleilig for meg, og kanskje fins det metoder for å få til det som mer mindfulle folk enn meg veit om, men sjøl er jeg prisgitt de tilfellene der hjernen min finner det for godt å gjøre dette når det passer best for den, som ofte er like før jeg sovner eller idet jeg skal til å gå ut døra. Akkurat nå, for eksempel, hadde det passa innmari godt for meg å skrive, for jeg har ingen andre planer i dag. Men det eneste jeg klarer, er å stirre inn i dokumentet mitt og lese over tidligere tekster jeg er fornøyd med og lure på åssen i all verden det var jeg egentlig kom på den ideen og på hva jeg kan gjøre for å skrive noe like bra igjen.
Det er derfor jeg ser så mye film som jeg gjør. Eller, det er hvert fall delvis grunnen. Det er selvfølgelig også fordi jeg elsker å se film i seg sjøl, men det er altså like mye for å fylle opp hjernearkivet mitt med materiale som kanskje kan vise seg å være nyttig for framtidig skriving. For det er en annen ting: ofte er det veldig vanskelig for meg å vite på forhånd hvilke ting som faktisk har inspirasjonsverdi for meg. Ofte er det veldig detaljorientert: det er det stillbildet i den filmen, det er den setninga i den boka, det er den tingen akkurat der og akkurat da. Jeg har blitt fortalt mange ganger at når jeg ikke skriver bør jeg lese, men jeg er ikke så flink til å lese, og for min del får jeg uansett like mye ut av andre medier, så min oppfordring til alle som føler seg uinspirerte og som har veldig lyst til å gjøre noe kreativt, men ikke helt finner noen inngangsmetode må være: omgi deg med kunst og kultur! Se filmer! Se TV-serier! Hør på podcast! Gå på kunstutstillinger, gallerier og museer! Les bøker! Hør på musikk! Det er i hvert fall det som funker for meg.
Jeg føler meg alltid litt ekkelt sjølopptatt når jeg skriver om min egen skriving, men hvis jeg ikke skal ta utgangspunkt i egne erfaringer, hva skal jeg da ta utgangspunkt i. Dessuten er det tross alt frivillig å lese denne bloggen, og har du lest så langt, er sjansen der for at du kanskje har lyst til å lese om åssen skriveprosessen min arter seg, haha. Her er noen ting som har inspirert noen av novellene i det nyeste prosjektet mitt:
Flamingoen
Jeg delte et utdrag fra denne novella sist gang jeg skreiv om min egen skriving, men for å oppsummere er denne blant de nyere tekstene mine som jeg har kost meg aller mest med å skrive. Den handler om en fyr som reiser tilbake i tid for å se igjen kjæresten sin som han ikke har sett på lenge på grunn av korona, og den er mitt første ordentlig vellykka forsøk på sci-fi, og grunnen til det er kanskje at jeg ikke engang prøvde å skrive sci-fi, det bare viste seg etter hvert som jeg skreiv at det faktisk var sci-fi det var. Dessuten befinner den seg i et veldig mye mer "whimsical" (jeg skulle ønske vi hadde et tilsvarende ord på norsk) landskap enn det for eksempel Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighetgjør, et landskap min tidligere skrivelærer Morten Wintervold omtalte som (og denne beskrivelsen elsker jeg av hele mitt hjerte) "Tor Ulven i Mummidalen", sagt i forbindelse med dikta mine, men jeg trur det er overførbart til denne novella òg.
Jeg har hatt lyst til å skrive om romvesener lenge, men noe ordentlig bra, der jeg kan tulle litt med stereotypiene, men likevel ta materialet mitt på alvor. Jeg skreiv denne åpninga, men jeg kom aldri lenger, og en eller annen gang hørte jeg sangen Close Encounters av Bat For Lashes:
Sangen er fra konseptalbumet The Bride, som handler om en brudgom som dør på vei til bryllupet sitt og sorgen bruden sitter igjen med etterpå. Akkurat denne sangen handler visstnok om at bruden blir hjemsøkt av spøkelset til forloveden sin, men det visste ikke jeg før nå nettopp da jeg leste om sangen, for fra første gang jeg hørte den, har denne for meg handla om romvesener og det å bli forelska i et romvesen. Jeg elska ideen om å skrive en slags kjærlighetshistorie mellom et menneske og et romvesen, men det løsna ikke for meg før jeg en kveld satt og så gjennom noens gamle Flickr-profil (jeg skreiv et dikt om det) og begynte å fantasere om å reise tilbake i tid for å henge med noen man kjenner i nåtida, men til et punkt før man faktisk har møttes, og alle de merkelige følelsene det nødvendigvis var nødt til å føre med seg. Og hvis man, som meg, trur at UFOer og spøkelser egentlig er to sider av samme sak, fordi de på et vis representerer en romdimensjon (romvesener) og en tidsdimensjon (for hva er spøkelser om ikke tidsreisende) – og har man lest noe Einstein veit man at rom og tid er nettopp to sider av samme sak – begynner alt dette plutselig å gi veldig mye mening. At det vi opplever som "romvesener" kanskje er tidsreisende fra framtida er en idé som blant annet dukker opp i Interstellar, og jeg liker den tanken skikkelig godt.
I utdraget fra Flamingoen som jeg posta den gangen for noen uker siden står det at den tidsreisende klatrer ned fra en by i himmelen, en idé som heller ikke er ny, og dette bildet har helt sikkert ligget i underbevisstheten min hvert fall siden jeg leste Den mørke materien som tenåring, men det var ikke før jeg hørte Last Podcast On the Leftsin tredelers episode om Skinwalker Ranch at noe kickstarta i hjernen min. For dere som ikke veit: Skinwalker Ranch er en eiendom i Utah der det har blitt rapportert om overnaturlige fenomener i mange tiår. Jeg anbefaler virkelig å høre hele serien Last Podcast har om Skinwalker Ranch, for det er så utrolig interessant og mystisk og vakkert at jeg blir helt fra meg av begeistring. Og så var det spesielt det de snakker om fra omkring 40:50 til cirka 43:25 i denne episoden som gjorde at jeg begynte å føle veldig store følelser:
Over the two years they spent on the ranch, both Tom and his family saw a gigantic orange mass floating in the sky dozens of times. (…) They said that the object changed shapes, sometimes it appeared to be flattened and elongated, other times it looked like a large, orange, setting sun, looked almost perfectly round, and in the middle of it was what Tom described as, quote, "another sky." (…) Well, Tom said that he could use binoculars to peer into the center of this object at night, and sometimes you could see a distinctly blue sky hanging there, as if there was a window into another world where it was daytime instead of night. (…) It was evening, and you could look into the center and see a blue sky with clouds on the other side.
Og akkurat dette bildet – som noen har opplevd i virkeligheten! – slår meg som så utrolig vakkert og poetisk at det fungerte som et springbrett i hjernen min, og plutselig hadde jeg alt jeg trengte for å skrive en rar og søt, liten tekst om kjærlighet og tid og parallelle dimensjoner. Av alle novellene mine er det akkurat denne jeg håper aller mest at kan bli tilgjengelig for alle å lese i framtida, aller helst i bokform, så klart, men om det en gang blir klart at denne aldri kommer til å bli utgitt, lover jeg å poste den her.
Elefanten
Jeg sendte den novella jeg har endt opp med å kalle Elefanten til årets Signaler, men fikk avslag, noe jeg tok ganske tungt, for jeg har hørt fra flere hold at dette er en av mine beste tekster noensinne. Det avslaget var egentlig noe av motivasjonen min for å skrive dette lange innlegget, for jeg blir litt lei meg når jeg tenker på at kanskje ikke engang mitt beste er godt nok. Signaler er bare én kanal, jeg veit jo det, men det er frustrerende likevel for noen som har dedikert absolutt hele livet sitt til skriving, som har skriving og det å bli forfatter som eneste mål. Jeg skulle ønske jeg ville andre ting, det hadde gjort alt så mye lettere, men skriving er det eneste jeg faktisk er god nok i til å faktisk kunne lykkes, så ting er nå som de er.
Den dagen jeg begynte å skrive Elefanten følte jeg meg litt melankolsk, og jeg hadde hørt veldig mye på sangen My Work av JFDR den siste tida:
Og det var noe med linja "I dreamt I'd gone back home to collect my old winter coat", samt vissheten om at JFDR er en islandsk artist som er bosatt i Australia, som satte i gang et utgangspunkt for meg; jeg så for meg en karakter som hadde bodd en lang periode et sted langt borte og veldig forskjellig fra der de vokste opp, men så var det noe som skjedde som gjorde at personen måtte dra hjem igjen "to collect their old winter coat", som i dette tilfellet var å ta opp igjen kontakt med et gammalt bekjentskap. Og kanskje var det denne samme linja fra My Work som fikk meg til å tenke på ei annen tekstlinje fra et helt annet sted, nemlig replikken "I dreamed that I was old", som er det siste Aemon Targaryen fra Game of Thrones sier før han dør:
Og av alle de forholdsvis heftige scenene som Game of Thrones består av, er akkurat dette øyeblikket et av de vakreste, uten at jeg klarer å forklare nøyaktig hvorfor, men jeg trur det har å gjøre med å eldes, med at tida går beviselig fortere jo eldre man blir, og i Elefanten fungerte tida som har gått siden sist de to karakterene så hverandre nærmest som en karakter i seg sjøl, for når man er borte fra hjemstedet sitt lenge nok, er det liksom en ubevisst del av en som forventer at alt er som før når kommer tilbake igjen, men så er det ikke det, for tida har gått videre selv om det hele for deg fortonte seg som ei pause, tida går videre også uten at du er der til å oppleve den, og det kan være en skremmende erkjennelse, og akkurat den erkjennelsen var det jeg ville undersøke nærmere i denne novella.
Kolibrien
Jeg liker å skrive om folk som har vanskelige forhold til hverandre, det er vel et gjennomgående tema i nær sagt alt jeg noen gang har skrevet, og jeg syns skjæringspunktet mellom hat og kjærlighet er veldig interessant, i hvert fall om man gjør det riktig. Jeg veit sjøl at jeg har opplevd å like noen så mye at jeg begynner å hate dem (veit ikke om det noen gang har skjedd motsatt vei, haha), og jeg syns det er fascinerende at to ytterpunkter begynner å ligne hverandre bare man drar dem langt nok i hver sin retning. Og en av filmene som jeg syns gjør dette aller best, er Black Swan:
Jeg elsker dynamikken mellom Nina og Lily, og det er sikkert mange måter man kan tolke forholdet mellom de to på – for ikke å snakke om filmen som en helhet – men jeg hadde lyst til å skrive om et rivaleri som ligna det mellom dem, og jeg ante fred og ingen fare da denne sangen dukka opp i en av mine automatisk genererte spillelister på Spotify:
Kor! Jeg skulle plassere et hat/kjærlighet-rivaleri i et kor! Jeg begynte å lese masse om de forskjellige stemmene, og en av de sjeldneste mannsstemmene som fins er kontratenor, som er en mann som er i stand til å synge like lyst som en alt, eller til og med en sopran, som er den lyseste damestemmen. Dermed dukka ideen opp i hodet mitt om en mannlig hovedperson som er veldig god til å synge lyst, men som på audition for å bli med i et klassisk kor blir slått av noen som ikke nødvendigvis synger enda lysere, men som synger bedre når han synger lyst enn det hovedpersonen gjør. Og fordi det var akkurat denne versjonen av The Lion Sleeps Tonight som ga meg ideen om ei korsetting, har den også fått lov å bli med i novella som en sang de faktisk synger i koret – og kontratenoren synger den lyse damestemmen.
Jeg veit ikke akkurat når eller hvorfor min dragning mot åttitallet begynte, for den har ikke alltid vært der, men jeg mistenker at den skyldige kan være Stranger Things:
Å se åttitallet gjenskapt med teknologi fra 2010-tallet (titallet? Hva skal man liksom kalle det?) gjorde at et tiår jeg aldri har opplevd, men som liksom har vært tilstede gjennom barndommen min likevel fordi jeg blei født i 1990 og har ei eldre søster som jeg arva alt av leiker og ellers fra, føltes nærmere enn noen gang. Da Stranger Things kom hadde jeg aldri sett noe lignende, og kombinasjonen av barnlig uskyld og noe skremmende og mystisk var for meg helt uimotståelig – og for et fantastisk soundtrack! Jeg har veldig lenge hatt lyst til å skrive noe som oppholder seg i et Stranger Things-inspirert landskap, men jeg har etter hvert innsett at det ikke er så farlig om jeg ikke får det til sånn som jeg vil, for Stranger Things fins jo allerede. Men det Stranger Things gjorde med meg hadde ringvirkninger, for jeg begynte å utforske også andre moderne kulturelle uttrykk der inspirasjonen fra åttitallet er åpenbar, og på min ferd fant jeg Black Marble, et band jeg følte en like stor kjærlighet til som det jeg gjorde til nettopp Stranger Things, og selv om jeg til å begynne med likte førstealbumet deres A Different Arrangementbest, fant jeg etter hvert ut at også andrealbumet It's Immaterial var i stand til å sette meg i kontakt med ei helt spesifikk stemning:
Chris Stewart, hovedpersonen i Black Marble, har vel sagt i et intervju en gang at han valgte coverbildet fordi han syntes jenta på bildet så ut som noen som kanskje hører på Black Marble; hun litt rare jenta som sjeldent går ut døra, og som de andre barna kanskje er litt redde for. Jeg syns i hvert fall dette albumet har et litt mer sommerlig sound enn det førsteplata har, samtidig som det tar vare på melankolien og åttitallsinspirasjonen som var grunnen til at jeg først falt for Black Marble. For meg er dette lyden av den sommeren for lenge siden der man var litt fascinert av, og kanskje forelska i, hun mystiske jenta på den andre sida av veien, hun som man aldri så igjen verken før eller siden, og dermed hadde jeg egentlig det jeg trengte for å skrive Gullfiskene, ei novelle jeg posta i sin helhet på denne bloggen i august 2018. Den foregår ikke på åttitallet, men på nittitallet, fordi det var mer naturlig for meg, men overgangen mellom åtti- og nittitallet var mer glidende enn 1. januar 1990, og det som gjorde åttitallet til åttitallet var absolutt tilstede tidlig på nittitallet òg, særlig her i Norge hvor vi henger litt etter alle andre, haha.
(Jeg har forresten ei spilleliste men den musikken som har inspirert og inspirerer novelleprosjektet mitt, så spesielt interesserte må gjerne sjekke den ut.)
Opplevelser: Middag og filmkveld med Martina. Besøk hos Vibeke. Bytur med Unn og Maria. Bytur med Mari og Kristian.
Innkjøp: På forlagenes store boksalg i år kjøpte jeg Løgnhals av Anne Oterholm, Tid av Carlo Rovelli, Villskudd/Stjerneskudd av Gudmund Vindland og Korte svar på store spørsmål av Stephen Hawking. Og da jeg var hos Vibeke kjøpte jeg arekapalme! Med gavekort på Platekompaniet kjøpte jeg albuma Bigger Than Life av Black Marble på knallfin rød og hvit vinyl, og The Triad av Pantha du Prince. Og som om ikke dét var nok, kjøpte jeg meg en genser fra Kikillo av en ingen annen grunn enn at jeg hadde lyst på den.
TV-serie: Jeg har sett The Great, som var kult, men ikke fullt så kult som jeg hadde håpa på. Jeg trur jeg, på grunn av hele konseptet og på grunn av Nicholas Hoult, endte opp med å ubevisst sammenligne den med aldeles fantastiske The Favourite, og den er rett og slett ikke like bra som The Favourite – men det skal til gjengjeld godt gjøres, i og med at The Favourite er en så godt som perfekt film. Men! Egentlig pleier jeg jo ikke å snakke så mye om dokumentarserier jeg ser i dette avsnittet, av grunner jeg egentlig ikke helt veit hva er, men jeg skal gjøre et unntak for High Score, bare fordi jeg koste meg så sinnssykt mye med det. Det er en dokumentar i seks deler som utforsker TV-spillenes gullalder, og bare dét i seg sjøl ville vært nok til å få meg til å se det, men det er i tillegg så mange gøye animasjoner og så mye fin musikk og hele serien er så åpenbart lagd med kjærlighet av nerder som sjøl vokste opp med spilla den handler om, og de timene jeg tilbrakte med High Score ga meg et sårt tiltrengt avbrekk fra en hverdag som denne måneden har vært ganske kjip.
Film: Basic Instinct, Amores perros, I'm Thinking of Ending Things, Stranger Than Fiction, Das Boot, The Babysitter, Geralds lek, Sinister, Doctor Sleep, Tilbake til fremtiden 2, Contagion, Prisoners og Birds of Prey (and the Fantabulous Emancipation of One Harley Quinn).
Det er mange filmer jeg kunne valgt å snakke om av disse, men la oss nå for enkelhets skyld bare ta Doctor Sleep, som jeg blei veldig overraska over. Jeg kan ikke huske at den i det hele tatt kom, og jeg trudde faktisk først den var en rett-til-Netflix-film før jeg googla det og fant ut at den faktisk gikk på kino i fjor. Jeg trur jeg også tenkte noe i den duren at The Shining ikke trengte en oppfølger, men så endte jeg opp med å se den likevel, og jeg hadde rett og slett ikke forventa at jeg skulle like den så godt som jeg endte opp med å gjøre. Er ikke det fantastisk? Når man ikke forventer noe spesielt, men ender opp med å like hva enn det er man gir seg i kast med skikkelig godt? Det er sant at The Shining ikke trenger en oppfølger, men denne er såpass frittstående og den tilfører såpass mye nytt til universet vi kjenner fra før at det føles helt riktig. Denne minte meg på mange måter også om The Haunting of Hill House, som var en av de beste seriene jeg så i 2018, og jaggu viste det seg ikke å være samme regissør, gitt. Mike Flanagan er tydeligvis et navn å notere seg bak øret. Den er i tillegg nyyyydelig fotografert.
Musikk: Jeg beklager veldig, men den sangen jeg har hørt mest på i september er Cardi Bs WAP. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å like den, fordi jeg syntes låta i bunn og i grunn var ganske skuffende. Det vil si, teksten er selvfølgelig veldig morsom, det er jo tross alt Cardi B, men alt annet ved den er egentlig litt kjedelig. Likevel… så har jeg ikke klart å la være.
Jeg skriver så lite for tida, og det tynger meg skikkelig. Jeg har prøvd å tvinge meg sjøl til å bli inspirert ved å gjøre de to tinga som oftest sparker igang skrivemotoren min; høre på stemningsfull musikk, og sette meg inn i et mentalt landskap jeg liker å være i. Vissheten om at jeg bør ha ei handling på plass eller noen som helst idé om hvor dette skal føre hen kan være ganske hemmende for min del, jeg syns jo uansett sjøl at jeg er best når jeg beskriver stemninger, så får heller det andre komme etter hvert. Når man leser over de cirka ferdige tekstene mine kan man jo sikkert spørre seg om det andre (narrativ, struktur) noen gang kommer til å dukke opp, men å skrive handlingsløst tullball er bedre enn å ikke skrive, ikke sant? Så fordi jeg har likt romvesener så lenge jeg kan huske, var det dette jeg skreiv sist gang jeg skreiv. Det var i januar. Det var ikke så mye.
Jeg fikk ikke sove den natta, jeg svetta når jeg hadde dyna på, frøys når jeg la den til side. Jeg kunne ikke huske sist jeg hadde spist, men jeg var ikke sulten, ikke direkte, jeg kunne se hendene mine skjelve når jeg holdt dem opp foran meg i det blå mørket, men det var som om skjelvinga ikke angikk meg, det var bare noe som kroppen min gjorde, og kroppen min opererte utelukkende på et fysisk plan. På et eller annet tidspunkt stod jeg opp, vandra rundt i leiligheten min i noen minutter, skrudde på springen, men ombestemte meg og skrudde den av igjen uten å drikke noe, og da jeg gikk inn igjen på soverommet, var det blå mørket så blått og ugjennomtrengelig at det føltes som å bevege seg i stoff, flere lag med slør som jeg måtte dra til side for å nå senga, og det var da jeg kom bort til senga at jeg kjente bevisstheten i rommet, den andre bevisstheten i tillegg til meg, det blå mørket som hadde blitt materie hadde en bevissthet og ei vilje, og da bevisstheten kommuniserte fylte det hele meg, det var en type kommunikasjon som ikke var begrensa til lyd eller engang tanker, dette var en direkte overføring av informasjon, bilder jeg ikke hadde kontroll over bretta seg ut over netthinna mi, følelser jeg ikke kan forklare strømma gjennom brystet mitt, og jeg klarte ikke å fysisk bevege meg, men fysisk bevegelse var uansett overflødig, for jeg var allerede i ferd med å reise gjennom landskap og rom som beina mine ikke ville vært i stand til å ta meg til,
Og ikke kom her og påstå at dette ikke handler om å bli kidnappa av romvesener, for det GJØR DET. Jeg håper jeg klarer å fullføre denne teksten.
Sangen jeg hørte på? Bare verdens vakreste abduction anthem, fra albumet som er soundtracket til det livet jeg lever i en parallell dimensjon akkurat nå der det alltid er åttitallet og der fibrene virkeligheten består av er tynnere enn de er i denne sånn at vesener fra andre dimensjoner noen ganger trenger seg gjennom. Y'know, Cruel Summer av Black Marble.
Jeg har selvfølgelig forståelse for at kulturelle arrangementer blir avlyst for å unngå smittespredning, men det er jo nå vi trenger kunst mer enn noen gang. At helsepersonell, reinholdere, sjåfører, butikkansatte og andre blue collar-arbeidere er helt essensielle for at verden skal gå sin gang er det jo ingen tvil om, men for meg blir det nå også ekstra tydelig hvor mye kunst og kultur har å si for folks mentale balanse. Derfor er det både trist og ufortjent at mange kreative utøvere nå mister hoveddelen av inntektsgrunnlaget sitt på grunn av kansellerte arrangementer av ymse slag. De trenger støtta vår nå mer enn noen gang, så om du har penger å bruke (og om du ikke har det, er det også veldig forståelig – jeg har sjøl en mildt sagt usikker økonomisk framtid akkurat nå, i og med at jeg i dag fikk permitteringsvarsel fra min egen jobb) syns jeg du skal kjøpe produktene yndlingskunstnerne dine selger – og særlig hvis kunstnerne du liker er selvstendige. Ordet «kunster» på norsk har en litt snevrere betydning enn det «artist» har på engelsk, men hvis det skulle være noen tvil, mener jeg både visuelle kunstnere, musikere, forfattere, designere og alle andre som jobber kreativt. I disse digitale tider tjener for eksempel musikere nesten ingenting på strømming via Spotify og denslags, og er helt avhengig av billett- og merch-salg for å få økonomien til å gå rundt. Om du trenger trøsteshopping i disse dager, hva med å skaffe deg ei band-t-skjorte eller ei ny plate?
Tenkte jeg skulle benytte anledninga til å snakke litt om noen av mine yndlingsalbum. Noen av disse platene eier jeg, andre strømmer jeg, andre har jeg nylig kjøpt nettopp på grunn av den spesielle situasjonen vi befinner oss i. Håper dette kan inspirere deg til å støtte opp om de artistene du sjøl liker best, og kanskje også sjekke ut noen av de jeg liker best?
Akkurat nå trenger du musikk, og musikerne trenger deg.
Da Ten Love Songs kom i 2015 fikk jeg det knapt nok med meg, så da jeg plutselig fikk øya (eller rettere sagt øra) opp for dette albumet i fjor på cirka denne tida, var det som å komme fire år for seint til tidenes fest. Fordi for en fest denne plata er – en fest av den beste sorten, forresten, der hvor man ett øyeblikk betror en vanskelig hemmelighet til sin beste venn over et glass rødvin, og i neste øyeblikk danser i neonbelysning, med eller uten tårer i øya. Fordi er det én ting nesten all musikken jeg hører på har til felles, så er det denne perfekte balansen mellom det glade og det triste, mellom komedie og tragedie, mellom yin og yang. Det er i dette ekvilibriet ekte kunst oppstår! For dette er jo ikke sant bare i musikken, men også i bøker og i filmer og i billedkunst og dette kunne vært et eget essay, merker jeg, men la oss nå vende tilbake til Susanne Sundførs fantastiske perle av et album, som blant annet inneholder Delirious, som gir deg alt du ønsker deg fra synthpopens vidunderlige verden, Trust Me, som er en av de mest hjerteskjærende beretningene om vond kjærlighet jeg noen gang har hørt, og Memorial, som er et avantgardistisk opus og nesten et album i seg sjøl.
Ja, hvor skal man egentlig begynne med John Maus, som jeg føler nesten er mer et stykke levende performancekunst enn en mann. Han er åpenbart like glad i lo-fi åttitallsuttrykk som det jeg sjøl er – og når jeg tenker meg om, kan det godt hende at John Maus var en av dem som gjorde meg interessert in the first place. We Must Become the Pitiless Censors of Ourselves er ganske enkelt en ekstremt godt gjennomført hyllest til fortidas spillehaller og cheesy actionfilmer, drevet fram av en slags lydlig naivisme og den typen enkelhet som bare noen som har stålkontroll på hva de driver med kan komme unna med uten å bli beskyldt for å nettopp ikke vite hva de driver med. Det er få låter som gjør meg i så godt humør som det Keep Pushing On er i stand til, og selv om hans coverversjon av Hey Moon nesten er klin lik som Molly Nilssons originalversjon, er det likevel John Maus sin variant jeg trenger å høre på når behovet for litt barnlig månemelankoli melder seg – sorry, Molly.
Jeg veit ikke om Holy Hell, med sine seks låter og tjuetre minutter teknisk sett kvalifiserer som album hvis man skal være litt streng på det, men dette er min blogg og jeg gjør som jeg vil. Jeg elsker at sangene som utgjør Holy Hell er utrolig forskjellige fra hverandre, men at de likevel helt tydelig kommer fra det samme utgangspunktet. Hvis man ser på låtene hver for seg, ville jeg nok sagt at Psychic Sobriety er gotisk synthpop og Sisyphus er sinnapønk, mens man i Red Moon har rota seg helt bort i doom metal-land, og akkurat når man trur man har vendt seg til albumets humørsvingninger, avsluttes det hele med det lett forstyrrende americana-sporet Latex Sun (For Una). Mer kritiske musikklyttere enn meg vil kanskje ha et problem med at denne plata spriker i alle tenkelige retninger, men sjøl syns jeg det er deilig forfriskende at Foie Gras klarer å knyte så mange ulike deler av baklandet sitt sammen til en helhet som i hvert fall jeg syns funker.
Jeg kunne like gjerne valgt den tilsvarende fantastiske Black Noise, eller årets album Conference of Trees, eller Elements of Light, som var et samarbeid med norske The Bell Laboratory, for Pantha du Prince har produsert de beste minimal techno-albuma jeg veit om, og alle er de en egen reise inn i et unikt drømmelignende landskap. I mitt forrige innlegg linka jeg til spillelista mi Trist rave, og dette er artisten som introduserte meg til hele sjangeren minimalistisk techno, som er sjølve grunnmuren nevnte spilleliste er bygd på. The Triad åpner med melankolske The Winter Hymn, før den sklir over i euforiske You What? Euphoria! (som virkelig er en av de mest treffende titlene på ei instrumentallåt noen gang), og derfra går det slag i slag, vi dyttes noen ganger varsomt, andre ganger voldsomt, mellom ytterpunktene melankoli og eufori, som egentlig er nærmere hverandre enn man kanskje skulle tru. Noe av det jeg liker best med Pantha du Prince-soundet er forresten perkusjonen (det er fortsatt lov å kalle det dét også de gangene det er snakk om synth og trommemaskiner, ikke sant?). Det er de klokkelignende, leikne, nærmest alveaktige rytmene som høres ut som krystaller som blir slått mot hverandre som gjør musikken til Pantha så lett å kjenne igjen, og som inspirerer meg mest de gangene jeg innimellom bestemmer meg for å leike med synth sjøl. Og – som tilfellet er med Elements of Light – er det jo faktisk også noen ganger snakk om ekte klokker.
Jeg blei bitt av en uforutsett California-basill i fjor vår – helt seriøst, jeg hadde aldri trudd jeg skulle bli en sånn person som drømmer om såpeglatte, overfladiske, kvalmende rike L.A. – men så er jo L.A., og Sør-California i det hele tatt, så mye mer enn bare Hollywood. Dette albumet er for meg lyden av å kjøre gjennom et landskap vekslende mellom ørken og hav på USAs sørvestkyst, lyden av stillestående luft, lyden av gamle biler, lyden av varme farger og etterlengta skygge. Still Corners har snakka om at The Shadows er en av hovedinspirasjonene deres, og jeg ser absolutt hvor det kommer fra; det er som om Still Corners har tatt leirbålgitarene til The Shadows og kjørt dem gjennom et drømmefilter, tydelig i for eksempel All I Know, eller i åpningslåta The Trip. Men likevel er det ingen av låtene på dette albumet som er vakrere enn Going Back to Strange, en sang jeg har sovna til mange ganger siden første gangen jeg hørte den. Det foreløpig nyeste albumet deres Slow Air tar opp igjen tråden fra dette albumet, og dét er også verdt å nevne, for om du liker dette, inneholder Slow Air enda mer av det, mens Dead Blue, som kom ut i tidsrommet mellom de to, byr på et mer leikent og litt kaldere åttitallsinspirert sound som jeg også liker veldig godt, men som altså er noe ganske annet.
Okei, så jeg veit at jeg har snakka en del om TR/ST allerede på denne bloggen, men jeg har faktisk aldri gått ordentlig i dybden på noen av albuma, noe som jo nesten er litt overraskende. Og hallo, jeg kunne valgt hvilket som helst av de tre (fire? tre og et halvt?) albuma til Robert Alfons, for jeg liker dem så godt på hver sin måte, men la oss nå for enkelhets skyld velge det nyeste, The Destroyer, et album i to deler gitt ut med et halvt års mellomrom. Den første delen er vesentlig lysere og mer dansbar enn den andre delen, som er langsommere og tristere. Og la nå det være sagt: del én er noe av det beste jeg noen gang har hørt. Colossal er fryktinngytende, illevarslende og mektig, og den helt perfekte måten å åpne et såpass vidtfavnende album på, og når maniske Unbleached setter i gang, er den første ledd i en kjedereaksjon som består av noen av de aller beste låtene TR/ST noen gang har lagd. Bicep er ganske enkelt verdens mest sexy sang, Grouch får deg til å danse som en idiot om du vil eller ei, mens Poorly Coward er en støyende, men likevel lengselsfull knyttneve av en Einstürzende Neubauten-homage. Når det gjelder del to av albumet, hadde ikke det en like umiddelbar appell for meg som del én, og dét til tross for at jeg jo setter stor pris på saktegående, tankefull musikk i utgangspunktet. Men del to blir bedre for hver gang jeg hører den, ikke minst er det her vi finner den nydelig desperate singelen Destroyer, og avslutningssporet Slow Burn er en perfekt oppsummering og blanding av de to ytterpunktene albumet har frakta oss mellom – jamfør det jeg skreiv om Susanne Sundfør og Pantha du Prince. Og piano- og trommekombinasjonen mot slutten av Darling er verdt hele låta.
I Break Horses ga i 2011 ut en av mine absolutte shoegazefavoritter, albumet Hearts. Da oppfølgeralbumet Chiaroscuro kom i 2014, blei jeg ved første gjennomlytting skuffa fordi det ikke videreførte det drømmende gitarstøyet debutplata var så full av, men jo mer jeg hørte på det, dess mer gikk det opp for meg at jeg hadde bare ikke hørt det med de rette øra ennå: dette var jo noe helt annet, det var dust av meg å forvente en ny Hearts, for med Chiaroscuro utforska I Break Horses ei annen side ved seg sjøl, som absolutt var tilstede den første gangen òg, men som denne gangen blei reindyrka. I Chiaroscuro er det mer synth og mindre gitar, det er mer åttitall og mindre nittitall, det er mer kulde og mindre varme, men i bunnen ligger likevel melankolien og de enkle, men utrolig gode melodirekkene som også var der i Hearts, og som var hovedgrunnen til at jeg likte Hearts så godt. For det er noe av det jeg elsker med kunst: uansett hvilken retning man tar ideene sine i, vil de alltid henge sammen med hverandre fordi de kommer fra samme avsender. Nå har Chiaroscuro blitt en like stor favoritt som Hearts, og noen av yndlingslåtene mine er den deilig dansbare Denial, den ambisiøse Medicine Brush som høres ut som en pastellfarga animasjonsserie fra seint på åttitallet (det gir mening i hodet mitt), og den lengtende avslutninga Heart to Know. Gleder meg vanvittig mye til det nye albumet deres kommer seinere i år.
Jeg innså nettopp at dette albumet, som jeg riktignok ikke tenker på som helt nytt, men som ikke akkurat er noen veteran heller, kom ut for fjorten år siden. Tida flyr i selskap med god musikk. Dette New York-bandet har en japansk-amerikansk vokalist som har tatt med seg en touch av j-pop til et ellers vestlig shoegaze-lydbilde, og det er en særdeles vellykka kombinasjon som har gitt utslag i fantastiske låter som New Years og Mizu Asobi. Dette er solskinn, dette er kirsebærblomster, dette er kaffe, dette er by, dette er neonfarger, dette er det beste fra to land på hver sin side av jorda, men det morsomme er jo at når noe blir tilstrekkelig langt vest og tilstrekkelig langt øst, begynner det å nærme seg hverandre hvis man bare reiser motsatt vei.
Dette albumet leid lenge under den samme dumme motvilligheten som jeg urettferdig nok møtte Chiaroscuro av I Break Horses med i sin tid. «Problemet» her er jo at debutalbumet til Black Marble, A Different Arrangement, er så vanvittig bra, og så stemningsfullt på en helt spesifikk måte (lyden av å bli kidnappa av romvesener i en alternativ versjon av åttitallet der alt er bada i lilla lys, for å være nøyaktig), at når Chris Stewart ikke gjorde akkurat det samme da han spilte inn oppfølgeralbumet, blei jeg skuffa. Men så lot jeg plata få lov til å synke inn, og jeg klarte å innse at det er greit når musikere utvikler lydbildet sitt fra album til album (det motsatte er jo det som Cigarettes After Sex holder på med, og selv om jeg jo for all del liker det, foretrekker jeg helt klart utvikling framfor status quo, men det var en digresjon), og nå elsker jeg den mer sommerlige nostalgien som It’s Immaterial byr på. Faktisk begynte jeg å elske albumet såpass mye at det inspirerte ei hel novelle, og selv om jeg nok ikke fullt ut har klart å fange følelsene og bildene denne plata maner fram i meg – for tekst og musikk er nå en gang ikke det samme – liker jeg når jeg kan ta utgangspunkt i én tanke fra én avsender og skape noe helt nytt når det blir filtrert gjennom mine egne referanser. Det er faktisk ingen enkeltlåter jeg liker bedre enn andre på denne plata, men jeg setter veldig pris på helheten den rekkefølgen sangene blir presentert i skaper for meg.
Jeg må innrømme at Fever Ray brukte litt tid på å nå fram til meg. Jeg husker veldig godt at denne plata kom, og at alle anbefalte meg den i hytt og pine, fordi det var jo nøyaktig sånn musikk jeg likte, og så hørte jeg på den, og skjønte virkelig ikke greia. Nå, elleve år seinere, har jeg endelig skjønt greia. Ingen kan beskylde meg for å være rask i oppfattelsen. Personlig erfaring tilsier dermed at du bør gi dette albumet noen forsøk før du avskriver det helt, for det er langsomt, og det er ikke lett tilgjengelig, men gå deg en tur i skogen midt på vinteren noen timer etter at sola har gått ned og sett på Keep the Streets Empty for Me, så skal du se at urmennesket i deg våkner. Selv om dette er elektronisk musikk, har det likevel en veldig organisk følelse. Jeg veit ikke åssen Karin Dreijer jobber når hun lager musikk, men det overrasker meg ikke om hun har brukt til dels primitive metoder for å skape det nesten rituelle soundet som gjør dette albumet til den merkelige og litt skremmende opplevelsen det er. Og coveret av Stranger Than Kindness er så besnærende uhyggelig at det gjør det fullstendig verdt å investere i deluxe-versjonen av albumet.
Her er fem plater til som hører hjemme på denne lista, men som jeg ikke prioriterte å snakke om denne gangen fordi… y'know, jeg egentlig allerede har gjort det.
Som jeg skreiv i årsoppsummeringa mi i fjor håpa jeg at 2019 skulle bli et annerledes år, et år med forandring. Det skjedde jo i og for seg ei ganske stor forandring i det at det blei slutt mellom Jørgen og meg, men utover det blei 2019 skremmende likt året før der igjen. Dette er vel sikkert bare en del av det å bli eldre, men jeg liker det ikke. Det føles egentlig ikke som at tida går fortere, men som at jeg beveger meg saktere. Jeg blogger stadig sjeldnere, leser stadig mindre til tross for at jeg hele tida lover meg sjøl at jeg skal lese mer, jeg skriver nesten ingenting lenger, ting som før føltes overkommelig har blitt skummelt og vanskelig. Er jeg i ferd med å bli borte for meg sjøl? På den annen side: i 2019 var jeg ærligere med meg sjøl enn jeg har vært på lenge. Jeg skamma meg mindre, og jeg åpna meg om ting jeg ikke hadde trudd jeg skulle åpne meg om med det første – og det gikk helt fint! Ikke bare det, det var en fantastisk lettelse. Fortsetter jeg i dette sporet, kan det hende jeg i framtida ikke engang trenger å være kryptisk og vag når jeg skriver om det på bloggen.
Beste konsert:
Trur jaggu jeg koste meg mest på Chromatics + Desire i oktober, jeg ass.
Hvilke land har du besøkt det siste året?
Sverige, men for én gangs skyld kom jeg meg litt lenger enn til Strömstad.
Hva ønsker du deg i 2020 som du har savna?
Føler jeg sier det samme hvert eneste år, men: mer motivasjon, mer tid, større fokus.
Hvilke TV-serier var de beste du så?
Altså, det går jo ikke an å snakke om 2019 og TV for meg uten å nevne RuPaul's Drag Race. Det er jo nesten litt rart at jeg ikke har sett det før, men endelig skjedde det, og mye av seinsommeren og høsten min havna om nettopp drag på grunn av det. Men jeg vil også gi en honorable mention til Maniac, som kanskje var den serien jeg så som var mest meg, nærmest som om en A.I. skulle ha lagd en TV-serie basert på informasjon Googles algoritmer har om meg. Jeg koste meg mer med begynnelsen enn med slutten, men de tre første episodene var til gjengjeld toppen av kransekaka, ass.
Hvilken bok er den beste du har lest i år?
Helt klart Naja Marie Aidts Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake. Og apropos bøker: jeg var sikker på at jeg hadde nådd en ny all time low med tanke på antall leste bøker i år, ned fra fjorårets fem, eller egentlig tre, fordi to av dem var lydbøker. Men! Jeg har faktisk lest fem bøker i år, hvorav ingen lydbøker, så det er jo kanskje framskritt? Vi sier det.
Hva slags musikk har du hørt mest på? TR/ST, John Maus, Black Marble, Susanne Sundfør og Chromatics. I den rekkefølgen. Spesielt interesserte må gjerne sjekke ut spillelista med mine mest spilte låter på Spotify. Og: jeg vil gjerne se lista di òg.
Hva gjorde du på bursdagen din?
Spiste burger på Døgnvill med Vibeke, Mari, Martina og Anders.
Hvilke var de beste filmene du så?
Det var ingen filmer som sønderslo min oppfatning av virkeligheten på samme måten som det 120 slag i minuttet og Mandy gjorde i 2018, men noen av filmene jeg likte best, i alfabetisk rekkefølge fordi de er så forskjellige fra hverandre at det gir liten mening å rangere dem, inkluderer The Favourite, A Ghost Story, The Killing of a Sacred Deer, Only Lovers Left Alive og Weekend. Sistnevnte er egentlig en sånn film jeg godt kunne tenke meg å skrive sjøl. Når jeg tenker meg om, er det egentlig overraskende mange av tekstene mine som på en eller annen måte er varianter av plottet i Weekend.
Dette skulle liksom bli den sommeren der jeg FIKK ALT GJORT, men ledelsen på jobben min har tydeligvis aldri organisert ferieavvikling noen gang, så i går måtte jeg for eksempel jobbe tretten timer. Kjempegøy å sitte i en underjordisk bunkers når alle andre griller og bader, ja, takk som spør.
Men dere, hei!
Jeg kan umulig være den eneste som ser intervjuer og lignende med kreative mennesker av ymse slag og som tenker… hva ville jeg svart hvis noen hadde stilt meg disse spørsmåla?
Det er ikke sikkert det er noen i det hele tatt som lurer på hvilke jeg ville valgt hvis jeg bare kunne kjøpe fem plater, men jeg skal likevel bruke resten av dette blogginnlegget på å fortelle dere det.
1. Sigur Rós – Takk…
(Forresten 1: Etter at jeg fikk ny data, syns jeg liksom alle bildene på bloggen har fått skikkelig ræva kvalitet. Sannsynligvis er det sånn at den nye skjermen min har så god oppløsning at jeg ser hvor dårlig ting jeg før har trudd at har vært ganske bra egentlig er. Det jeg prøver å si er: jeg skulle ønske disse bildene hadde vært bedre, men jeg trur de tross alt ser penere ut om du forstørrer dem, og det gjør du ved å trykke på dem.)
(Forresten 2: Jeg var HELT SIKKER på at jeg hadde denne på vinyl, men jeg klarer ikke for noe i verden å finne den. Har jeg virkelig klart å rote bort yndlingsplata mi, eller har jeg aldri hatt den til å begynne med, men bare antatt at jeg har hatt den i alle tenkelige formater fordi det, y'know, er yndlingsplata mi? Jeg er ganske opprørt.)
Altså, hvis du ikke veit at Sigur Rós er yndlingsbandet mitt, kjenner du meg ikke i det hele tatt (i så tilfelle: hei, jeg er Kristine, hyggelig å møte deg!). Jeg kunne lett fylt opp denne lista med bare Sigur Rós, men jeg har i denne omgang begrensa meg til ett album per band, så den som får være med er Takk. Foruten å kanskje ha verdens vakreste omslag i hele verden, har den noen av de låtene som for meg er sjølve essensen av Sigur Rós: vare og mektige om hverandre, nesten pompøse til tider, men før begeret renner over, dras vi med ut i eksperimentelle støylandskap som både forundrer og begeistrer oss, som i Glósóli og Sæglópur. Hadde noen spurt meg hvorfor jeg elsker Sigur Rós, hadde Takk vært svaret på spørsmålet. Hele albumet er en reise og en helhet, som jeg egentlig syns alle album bør være, og balansen mellom stort og smått, varsomt og kraftig, vondt og vakkert, er så perfekt at jeg har lyst til å grine. Glósóli har forresten også en av de aller nydeligste musikkvideoene som fins.
2. Current 93 – Soft Black Stars
Jeg er egentlig ikke så veldig opptatt av sangtekster når jeg hører på musikk, rett og slett fordi hvis det er bra tekst jeg er ute etter, kan jeg jo heller lese ei bok. Musikk er først og fremst lyd, liksom. Morsomt nok er det ikke bare ett, men hele to album på denne lista der tekstene er en av de viktigste grunnene til at jeg elsker dem så mye som jeg gjør, og dette er ett av dem. Det er kanskje ikke noe album i hele verden som har inspirert meg så mye som det Soft Black Stars har. Jeg har et romanprosjekt som er oppkalt etter det, min greatest hit som poet er inspirert av låta Antichrist and Barcodes fra dette albumet, i tillegg til at det sikkert har sneket seg inn drøssevis av inspirasjon i andre tekster som jeg ikke engang er klar over, tekster som ikke ville ha funnes om det ikke var for dette albumet. Som med alt annet av Current 93, er dette egentlig nærmere poesien enn det jeg vanligvis tenker på som musikk, og hver eneste låt består av David Tibets messende snakke-synging akkompagnert av et relativt enkelt pianostykke. Bildene han maner fram er så mystiske og rare at jeg legger merke til nye ting hver gang jeg utforsker dem. Sånn sett er dette et album jeg aldri kommer til å bli ferdig med.
3. Salem – King Night
Jeg trur jeg akkurat nå opplever det samme med TR/ST som det jeg opplevde med Salem i 2010, og veit dere hva, King Night står bunnsolid nesten ti år (!!!) seinere, altså. Albumet begynner med et realt kvelertak rundt sjela di i form av tittelsporet, som jeg tidligere har beskrevet som følelsen av å fryse i hjel på ei kirketrapp i november, og derfra dras vi gjennom ei tåkelagt hengemyr, eller, for å sitere meg sjøl enda en gang, det er som å svømme i hostesaft mens man er rusa på hostesaft. Når jeg tenker meg om, er det faktisk en del likheter mellom musikken til Salem og enkelte av låtene til TR/ST. Shoom, for eksempel, kunne sklidd elegant inn nesten hvor som helst på dette albumet, og i begge tilfellene er hva de faktisk synger i aller høyeste grad åpent for tolkning, for det er hvert fall ikke mulig å skjelne ord bak all reverb'en og alle de iskalde synthene. Jeg har fortsatt et håp om at gjengen i Salem skal slutte med heroin og begynne å lage musikk igjen, for jeg savner witch house'en deres, men de kan godt vente til seinhøsten, for dette er ikke musikk som passer seg om sommeren.
4. Bright Eyes – I'm Wide Awake, It's Morning
Kanskje grunnen til at jeg på generelt grunnlag ikke er så opptatt av sangtekster, er at nesten ingen låtskrivere kan måle seg med Conor Oberst, sånn at hvis det ikke er ham, kan det være på det samme, på en måte? Men så er det jo ikke bare tekstene heller, det er måten han framfører dem på, det er måten han hvisker, skriker, mumler og nesten gråter på, det er liksom mer enn sang, dette her, det er dette som er formidling. En del av romanprosjektet mitt Døden og gledener skrevet under sterk påvirkning av dette albumet, og kanskje særlig låtene Land Locked Blues og Poison Oak, som rett og slett er to av de mest hjerteskjærende sangene jeg har hørt i hele mitt liv. Hver gang jeg hører ham synge "I'm glad you got away, but I'm still stuck out here" går noe i stykker inni meg. Jeg leste også Vannfall av Atle Håland med Land Locked Blues i bakhodet, noe som resulterte i… ja, er det en bokanmeldelse? Er det noe helt annet? Hvem veit, hvem bryr seg. Og jeg har lyst til å sitere noe John Darnielle sier i podcasten I Only Listen to the Mountain Goats: "When I was a child reading the authors that I loved and listening to the music that I loved, the thing I got from that is that feeling of being understood somehow, and that weird connection, where it's not the person, it's not the stranger, it's the thing they've made that opens this space for self-reflection." Halleluja og amen.
5. Black Marble – A Different Arrangement
Black Marble dukka opp i livet mitt på akkurat riktig tidspunkt. Hvis jeg noen gang havner i en tidsmaskin og blir brakt til åttitallet, der alt av en aller annen grunn er bada i lilla- og blåtoner, og jeg blir kidnappa av romvesener, har jeg lyst til at A Different Arrangement skal spilles i bakgrunnen. Første gangen jeg hørte hørte det, var jeg ikke like begeistra for oppfølgeralbumet It's Immaterial, men nå har jeg innsett at de egentlig bare tilhører forskjellige årstider: It's Immaterial skal spilles om sommeren, mens A Different Arrangment er forbeholdt høsten. Og jeg elsker jo høsten, kanskje mer enn noen annen årstid. Til og med de låtene på A Different Arrangment som er relativt glade, som A Great Design og MSQ No-Extra, er liksom bygd på et melankolsk fundament som aldri slipper taket, og som gir hele albumet en overhengende nostalgi, en lengsel etter ei fortid jeg sjøl aldri har opplevd, fordi verden dessverre ikke er overnaturlig og jeg – alas! – ikke fantes ennå på åttitallet. Eller i følge de såkalte pro-life-aktivistene fantes jeg på åttitallet. Men la oss nå ikke blande inn strikkepinner og kleshengere i akkurat dette blogginnlegget. Forresten: jeg skulle ønske jeg klarte å synge like mørkt som Chris Stewart.
Åra har begynt å ligne på hverandre. Jeg husker ikke lenger hva som skjedde i fjor og hva som skjedde for to år siden. Er det sånn det er å bli voksen? Det blir bare tydeligere og tydeligere for meg at jeg ikke klarer å ha noe A4-liv. Jeg trur det må skje noe snart. Hva gjorde du i 2018 som du aldri har gjort før?
Var på Pride. Var forlover i et bryllup. Bada i Oslofjorden. Var i Bodø. Var DJ på Altern80s.
Beste konsert:
Antakelig årets første Gåte-konsert og Slowdive-konserten.
Hvilke land har du besøkt det siste året? Polen og Sverige.
Hva ønsker du deg i 2019 som du har savna?
Forandring, ei opprøsking i status quo. Mer fri. Energi til å dra på eventyr. Skrivero og inspirasjon. Forlagskontrakt? Hvilke TV-serier var de beste du så?
Jeg fikk en veldig positiv overraskelse fra uventa hold i The Haunting of Hill House. Jeg bestemte meg jo for å se det fordi jeg syntes det virka bra, men jeg hadde sett for meg noe litt mer standard skrekkaktig. The Haunting of Hill House innfridde forventninger jeg ikke engang visste at jeg hadde, og det er alltid enormt tilfredsstillende når man ikke forventer noe spesielt, men ender opp med å få en av årets beste TV-opplevelser. Likte også Mindhunterskikkelig godt, i tillegg til at det var fantastisk å se Engler i Amerika, selv om den serien ikke akkurat er ny lenger.
Hvilken bok er den beste du har lest i år?
Jeg har faktisk lest tragisk få bøker i år. Ikke at jeg noen gang leser mange bøker, men jeg syns liksom leseåret 2018 har vært usedvanlig trist. Trur jeg leste fem bøker, eller egentlig bare tre, fordi to av dem var lydbøker. Mye av grunnen var nok at jeg veldig lenge prøvde å lese Når du kjenner at det begynner å ta slutt av Stig Larsson uten å få det helt til fordi jeg aldri kom ordentlig inn i den. Det er egentlig så få bøker at det nesten ikke gir noen mening å trekke fram noen favoritt. Shit, ass. Innser akkurat nå at nyttårsforsettet mitt for 2019 må være å lese flere bøker.
Hva slags musikk har du hørt mest på? Black Marble, Regina Spektor, I Break Horses, Ride og The Jesus and Mary Chain.
Hva gjorde du på bursdagen din?
Spiste burger på Døgnvill sammen med Vibeke og Jørgen.
Hvilken var de beste filmen du så? 120 slag i minuttet. Herregud, for en film, og for en opplevelse. Det var vondt og vakkert om hverandre. Dette var en sånn type film jeg merka i flere dager etterpå. Honorable mention: Another Earthfra 2011 som jeg ramla over mer eller mindre tilfeldig, og som jeg hadde enda færre forventninger til enn til The Haunting of Hill House. Kjempefin, lavmælt sci-fi som rett og slett var en av årets hyggeligste overraskelse.
Edit: HALLOOOOO, jeg glemte jo Mandy!!!! Den får dele førsteplassen sammen med 120 slag i minuttet. Til tross for at jeg nettopp glemte den, var det en uforglemmelig kinoopplevelse. Få ganger har jeg sett det store lerretet, lydanlegget og mørket en kinosal tilbyr komme så til sin rett som i akkurat Mandy. Om du får muligheten: SE DEN PÅ KINO.
Ønsker og planer for det nye året:
Lese mer. Foreta ei omveltning.
