Om å bli kidnappa av romvesener

Jeg skriver så lite for tida, og det tynger meg skikkelig. Jeg har prøvd å tvinge meg sjøl til å bli inspirert ved å gjøre de to tinga som oftest sparker igang skrivemotoren min; høre på stemningsfull musikk, og sette meg inn i et mentalt landskap jeg liker å være i. Vissheten om at jeg bør ha ei handling på plass eller noen som helst idé om hvor dette skal føre hen kan være ganske hemmende for min del, jeg syns jo uansett sjøl at jeg er best når jeg beskriver stemninger, så får heller det andre komme etter hvert. Når man leser over de cirka ferdige tekstene mine kan man jo sikkert spørre seg om det andre (narrativ, struktur) noen gang kommer til å dukke opp, men å skrive handlingsløst tullball er bedre enn å ikke skrive, ikke sant? Så fordi jeg har likt romvesener så lenge jeg kan huske, var det dette jeg skreiv sist gang jeg skreiv. Det var i januar. Det var ikke så mye.



Jeg fikk ikke sove den natta, jeg svetta når jeg hadde dyna på, frøys når jeg la den til side. Jeg kunne ikke huske sist jeg hadde spist, men jeg var ikke sulten, ikke direkte, jeg kunne se hendene mine skjelve når jeg holdt dem opp foran meg i det blå mørket, men det var som om skjelvinga ikke angikk meg, det var bare noe som kroppen min gjorde, og kroppen min opererte utelukkende på et fysisk plan. På et eller annet tidspunkt stod jeg opp, vandra rundt i leiligheten min i noen minutter, skrudde på springen, men ombestemte meg og skrudde den av igjen uten å drikke noe, og da jeg gikk inn igjen på soverommet, var det blå mørket så blått og ugjennomtrengelig at det føltes som å bevege seg i stoff, flere lag med slør som jeg måtte dra til side for å nå senga, og det var da jeg kom bort til senga at jeg kjente bevisstheten i rommet, den andre bevisstheten i tillegg til meg, det blå mørket som hadde blitt materie hadde en bevissthet og ei vilje, og da bevisstheten kommuniserte fylte det hele meg, det var en type kommunikasjon som ikke var begrensa til lyd eller engang tanker, dette var en direkte overføring av informasjon, bilder jeg ikke hadde kontroll over bretta seg ut over netthinna mi, følelser jeg ikke kan forklare strømma gjennom brystet mitt, og jeg klarte ikke å fysisk bevege meg, men fysisk bevegelse var uansett overflødig, for jeg var allerede i ferd med å reise gjennom landskap og rom som beina mine ikke ville vært i stand til å ta meg til, 



Og ikke kom her og påstå at dette ikke handler om å bli kidnappa av romvesener, for det GJØR DET. Jeg håper jeg klarer å fullføre denne teksten.

Sangen jeg hørte på? Bare verdens vakreste abduction anthem, fra albumet som er soundtracket til det livet jeg lever i en parallell dimensjon akkurat nå der det alltid er åttitallet og der fibrene virkeligheten består av er tynnere enn de er i denne sånn at vesener fra andre dimensjoner noen ganger trenger seg gjennom. Y'know, Cruel Summer av Black Marble.

August 2018

Opplevelser: God mat på Café Sara, og så godt drikke på Prindsen hage (for et sted! ♥) med Mari, Marie, Martina og Renate. Middag på Monsun, spillkveld og kinotur med Vibeke og Jørgen. Jørgen sin bursdag på Habibi og Asylet. Forlagenes store boksalg. Bodø-tur.

Innkjøp: Kjøpte to bøker på Forlagenes store boksalg, og! Sist måned kjøpte jeg tre fantastiske fruktnett av Ingrid Syv, sånn at jeg kan kjøpe frukt og grønt i løsvekt uten å ty til plastposer, men så glemte jeg å poste bilder av dem. Poster dem nå isteden. Ingrid hekler, strikker, broderer og tover sinnssykt mye fint, og du kan følge henne på Instagram her.

(Har altså to til i tillegg til dette: ett som er likt som dette, bare litt større, og ett som er svart sånn at også Jørgen kan bruke fruktnett uten å bli flau, haha.)

TV-serie: Nye episoder av The Affair og Better Call Saul, i tillegg til at Jørgen og jeg endte opp med å se nesten hele den første sesongen av Atypical. Jeg er ekstremt kresen når det gjelder komiserier – noe som er litt rart, for jeg veit om veldig mange komedier i filmformat som jeg liker veldig godt – men Atypical har en sjelden fin balanse mellom drama og komedie, syns jeg. Nå er ikke jeg fullt så dårlig med sosiale situasjoner som det hovedpersonen Sam er, men det er likevel sånn at jeg på mange måter kjenner meg igjen i ham – noe som gjør det både ekstra gøy og ekstra nært å se på.

Spill: Jeg har jo egentlig ikke spilt supermye i det siste, men en kommentar jeg fikk fra Karoline her på bloggen en dag fikk meg til å gjøre nettopp det – og veit dere hva, det føltes utrolig bra, og jeg fikk ikke engang dårlig samvittighet for å ikke skrive. Nå er jeg snart ferdig med de fire bretta i India i Tomb Raider 3!!

Film: The Conjuring, Sommer 1993, Småfugler, Room, Ghost In the Shell (altså den amerikanske live-actionversjonen med Scarlett Johanson) og Thelma. Og hvis du bare skal se én av disse filmene, så trur jeg at jeg har lyst til at du skal se Småfugler. Den er styggvakker og rørende, med sinnssykt fint fotografi og nydelig musikk komponert av Kjartan Sveinsson, tidligere pianist i Sigur Rós.




Musikk: Altså, jeg har funnet ut at jeg elsker radiofunksjonen til Spotify. Den har gjort at jeg har oppdaga utrolig mye bra musikk, blant annet Black Marble. Jeg har blitt fullstendig forelska i albumet deres A Different Arrangement. De minner meg litt om Former Ghosts og litt om TR/ST, og jeg tenker at de hadde vært det perfekte soundtracket til en film eller TV-serie som både var Stranger Things og Donnie Darko på én gang. For på samme måte som både Stranger Things og Donnie Darko er forholdsvis nye og i og for seg føles moderne og av i dag (selv om Donnie Darko faktisk er svimlende søtten år gammal, noe som føles helt sprøtt), men med ei handling lagt til åttitallet, er Black Marble et samtidsband som likevel har et melankolsk åttitallssound. Jeg trur jeg har funnet ut at nesten enda bedre enn jeg liker åttitallet, liker jeg åttitallet sett fra dagens perspektiv. Jeg veit ikke om dette gir så mye mening, men gud bedre, disse to låtene, ass (og egentlig hele albumet):