Mai 2020

Opplevelser: En aldri så liten sammenkomst hos Mari.

Innkjøp: Bestilte et par plater for lenge siden som endelig har kommet fram! Det er Soft Kills Heresy på sjøgrønn vinyl, og Holy Hell av Foie Gras, som jeg blant annet snakka om her.

TV-serie: Jeg har faktisk ikke sett veldig mye på serier den siste tida. Jeg holder på med Killing Eve, men egentlig vil jeg heller snakke om Betty, som slippes episode for episode på HBO i disse dager. Jeg skjønner nesten ikke hvorfor jeg liker det, for det er veldig lite konflikt og en veldig løs narrativ struktur, men det er så fint fotografert og med så mye fin musikk, og jeg liker jentene det handler om så godt. Jeg ville ikke trudd at skatemiljøet i New York i utgangspunktet ville interessere meg så mye, men Betty har bare ei så utrolig chill stemning, og jeg trives så godt i den, at jeg merker at jeg egentlig ikke bryr meg så mye om at det ikke har noe særlig handling. 

Spill: Jeg har runda Tomb Raider 3!!!! Det er ikke sikkert det er så mange som har bekymra seg for åssen det skulle gå etter at jeg blei stående fast en gang på nest siste brett, men jeg begynte på nytt på brettet og sparte bedre på save crystalene mine, og nå har jeg altså runda det. Jeg har begynt på Tomb Raider 2, men jeg er bare på andre brett, Venezia, der jeg nok en gang står fast på nøyaktig samme sted som sist jeg prøvde å spille Tomb Raider 2 for mange år siden.

Film: Jeg fortsetter trenden med å se veldig mye film, tydeligvis. I mai så jeg Hereditary, Whiplash, Mindhorn, The Exorcism of Emily Rose, The Founder, Rust og bein, Neon Bull, Dune (altså den til David Lynch fra 1984), The Craft, But I'm a Cheerleader, It Comes at Night, First Man og Gone Girl. Når jeg ser så mange filmer gjør det nesten litt at de drukner i hverandre, men dere kan jo for eksempel få se traileren til It Comes at Night, som var en av filmene jeg vurderte å inkludere på denne lista, men så blei prioriteringer gjort og så videre og så videre. Men den er bra! Og før jeg så den ante jeg ikke at den skulle vise seg å basically være covid-19 the movie.




Bok: Jeg har omsider! lest ut Dune, og akkurat nå merker jeg at jeg har egentlig ikke så mye å si om den som jeg ikke allerede har sagt, men hvis det viser seg å være veldig spesiell interesse for det, kan jeg alltids gå enda litt mer i dybden på den ved ei seinere anledning. Nå leser jeg Echo Mountain av Anna Kleiva, ei bok som ikke akkurat gjør LA-FOMO'en min noe svakere, og så har den ei så utrolig pen framside at jeg liksom ikke klarer å la være å ta bilde av den overalt. Ikke minst føles den plutselig ekstremt aktuell når den blant annet tar opp politivold mot ikke-hvite (jeg tar gjerne imot et godt norsk tilsvarende uttrykk for "people of colour"), bortsett fra at den er jo egentlig ikke "plutselig" ekstremt aktuell, politivold mot ikke-hvite, og særlig mot svarte, har dessverre vært aktuelt i hundrevis av år, dette er jo ikke et problem som nylig har oppstått, det er bare det at USA nylig har nådd et nytt bristepunkt, et bristepunkt jeg som en hvit person fra Norge aldri fullt og helt kommer til å forstå, men jeg lover at jeg framover vil prøve mer aktivt å lytte til svarte perspektiver. Ikke minst gjelder dette bøker. Jeg innser at bøkene jeg leser er skrevet av en overveldende overvekt hvite forfattere. Så om du kan anbefale meg ei bok av en svart forfatter, tar jeg gjerne imot tips!

Musikk: Jeg var på besøk hos mine venner Marie og Pål for to dager siden, hvor jeg for første gang satte ord på noe jeg har følt på mye i det siste, nemlig at jeg trur jeg er ganske ensom, særlig nå som jeg er permittert og bor aleine. Jeg savner å ha noen å snakke med om en bra film jeg har sett, jeg savner å oppdage musikk og umiddelbart vise det til noen som jeg veit ville elska det, jeg savner å sitte ved siden av noen i sofaen. Jeg har egentlig vært ganske trist både i går og i dag, og ofte når jeg er trist hører jeg på techno. Det virker sikkert ganske rart hvis man ikke kjenner sjangeren så godt, men noe av den vakreste og mest melankolske musikken jeg veit om kan kategoriseres som nettopp techno. Nå som jeg uansett er mye hjemme, prøver jeg å bruke det som ei anledning til å sjekke ut pionerer og sjangerdefinerende artister som jeg veit at jeg indirekte kan takke mye av dagens musikk som jeg liker for, og å bli kjent med diskografien til Orbital har vært et av prosjekta mine denne måneden. For eksempel One Perfect Sunrise er temmelig, vel, perfekt. Og ikke minst er den både ei melankolsk låt, men også på et vis ei gladlåt, det kommer helt an på hvilket humør man er i allerede, trur jeg. Det er ei gå-tur-i-solskinnet-låt, men også ei gråtelåt. Og det er i det magiske ekvilibriet mellom glede og tristhet at den beste musikken etter min mening oppstår.

Mars 2019

Opplevelser: Burger på Tommi's og førpremiere på Lords of Chaos med Jørgen. Hundepass. Tur til Nes og bursdagen til Kolbjørn.

Innkjøp: Ingen verdens ting.

TV-serie: Jørgen har vært bortreist store deler av måneden, og det er som oftest han jeg ser på serier med. Men for ei ukes tid siden så jeg miniserien Ein engelsk skandale som ligger på NRK Nett-TV, og den var veldig bra! Med det sagt er jeg villig til å se hva som helst som involverer Ben Whishaw, da, men likevel. Politisk drama har muligheten til å være alt annet enn kjedelig. Jeg har også begynt å se på andre sesong av American Crime Story, som altså er The Assasination of Gianni Versace. Og dere, jeg liker American Crime Story så utrolig mye bedre enn American Horror Story, som jeg aldri helt klarte å se at var så bra som alle skulle ha det til. Og dere, Darren Criss er helt rå som seriemorder. Hvem skulle trudd det om Blaine fra Glee, liksom.



Spill: Jeg har mista litt motivasjonen til å spille Tomb Raider 3, helt ærlig, fordi jeg er nå på nest siste brett, og jeg husker fra sist jeg spilte det at siste brett egentlig er ganske kjedelig. Det er jo selvfølgelig ingenting i veien for å bare slutte nå og begynne å spille noe annet isteden, men jeg er manisk opptatt av å fullføre ting jeg har begynt på, så det er ikke bare-bare det heller. Oh well.

Film: The Normal Heart, Jurassic Park og Lords of Chaos. Og dere, jeg veit ikke, jeg snakka jo så mye om Lords of Chaos for et par uker siden at det er jo ikke noe vits med en reprise, og Jurassic Park (som jeg nå ENDELIG har fått sett etter å ha vært bitter i mange år fordi jeg ikke fikk lov å se den da jeg var liten) er jo... y'know, Jurassic Park. Hva kan vel jeg tilføye som ikke allerede har blitt sagt, liksom. Og The Normal Heart syntes jeg var så innmari HELT GREI at den ikke påkalte så mange følelser, verken i den ene eller andre retninga.

Bok: Er nå forholdsvis godt i gang med A Manual for Cleaning Women av Lucia Berlin, og jeg liker det godt så langt! Jeg liker det jordnære og hverdagslige i novellene som blandes sammen med en slags tragikomikk, som i dette fantastiske avsnittet:

Musikk: Den nye singelen til TR/ST er ganske fet, da. Robert Alfons har en sykt spesiell måte å synge på, og jeg liker det skikkelig godt.

Februar 2018

Opplevelser: Middag og vin med jobben på Opland burger & steak. Kinotur og middag på Agave med Jørgen. Middag på Peloton og Dylan Moran på Folketeateret med Vibeke. Milkshake og pizza på Sub med Martina.

Innkjøp: Fikk et gavekort på Platekompaniet etter å ha svart på noen markedsundersøkelser, og eeeeegentlig føltes det ekstremt feil å bruke dem på bøker, bare fordi man har da bokhandler til denslags, men så var det morsdagssalg på bøker og ja, nei, jeg veit ikke. Det bare skjedde.

TV-serie: Jeg trur jeg kanskje egentlig bare har sett Bates Motel denne måneden? Det er jo så mange sesonger, så det er sikkert forklaringa, for det er jo ikke sånn at jeg har sett noe mindre på TV enn jeg pleier, akkurat. Og det er litt rart, fordi helt ærlig syns jeg ikke det er sånn ekstremt bra – jeg veit ikke, det er på en måte litt for teatralsk og litt for opplagt historiefortelling og det er kanskje bare at jeg har blitt vant med veldig realistiske TV-serier og sånt de siste åra, fordi stilmessig minner det på en måte litt om typiske mid-2000 serier á lá Lost og Heroes – men det er jo veldig spennende, særlig for noen som syns at psykologien til mordere er ekstremt interessant. Jeg ser paralleller til Norma&Norman i for eksempel historiene til Ed Kemper og Ed Gein. Og dere, han søte kidden fra Finding Neverland og Charlie og sjokoladefabrikken har plutselig blitt voksen!



Spill: Jeg har omsider kommet meg til Antarktika i Tomb Raider 3, som er det aller siste området i spillet. Og da jeg spilte dette i gamledager, var jo det på PC, og der kunne man save når man ville, men på Playstation kan bare save hvis man har en save crystal, noe som gjør spillet radikalt mye mer vanskelig i Playstation-versjon enn PC-versjon. Men egentlig liker jeg det litt, for de siste spilla jeg har spilt har jeg nesten syntes at har vært litt for lette (nå tenker jeg ikke på Life Is Strange og den typen spill der historien er hovedgrunnen til at man spiller). Og Nevada-bretta, komplett med Area 51 og greier, var like kule som jeg huska dem. Selv om det er veldig tydelig at dette spillet er lagd i ei annen tid da man ikke hadde enorme TV-skjermer; grafikken ville definitivt kledd en skjerm med dårligere oppløsning bedre.

Film: Errementari, Apostle, The Favourite, Louder Than Bombs og Seven Psychopaths. Jeg er så skuffa over at ikke The Favourite vant flere Oscar i år – selv om den ene den fikk, beste kvinnelige hovedrolle til Olivia Colman, var veldig velfortjent. Den er så gjennomført bra på absolutt alle områder uten å bli kjedelig. For det er det som irriterer meg litt med Oscar-utdelinga: ofte blir de "flinke" og "riktige" filmene premiert, mens de virkelig originale ideene ikke får den anerkjennelsen de fortjener. Filmene som vinner følger reglene til punkt og prikke, mens andre filmer bryter dem. The Favourite kan, om man ikke veit bedre, se ut som et hvilket som helst Oscar-bait kostymedrama, men det blir fort ganske åpenbart at dette er en film som sprenger grensene for hva et kostymedrama egentlig er og kan være. Det hele er liksom litt skakt i forhold til hva man forventer, og det er helt fullstendig herlig. Se den på kino mens du har muligheten.



Bok: Lyder jeg ikke kan høre av Eirin Gundersen og Baby Jane av Sofi Oksanen – sistnevnte var noe av det mest deprimerende jeg har lest på lenge, men den var likevel (eller nettopp derfor?) veldig god. Den litt gammalmodige oversettelsen funka ikke helt for meg, men det er jo ikke forfatterens feil. Gleder meg til filmen kommer! Har nå så vidt begynt på Lucia Berlins Manual For Cleaning Women.

Musikk: Jeg blei nysgjerrig på Algiers etter å ha lest at de blander post-punk med soul og gospel. Jeg er veldig begeistra for post-punk generelt, og altså, om ukonvensjonelle kombinasjoner funker, så er jeg here for it. Og altså, Algiers er skikkelig kult. Det ligner ikke på noe annet jeg noen gang har hørt, og vokalisten har en råskap og en energi som kler soundet deres perfekt. For å sitere en bruker på YouTube: "This song evokes an emotion I can't quite grasp. It sounds like a post-apocalyptic totalitarian alien invasion anthem."

August 2018

Opplevelser: God mat på Café Sara, og så godt drikke på Prindsen hage (for et sted! ♥) med Mari, Marie, Martina og Renate. Middag på Monsun, spillkveld og kinotur med Vibeke og Jørgen. Jørgen sin bursdag på Habibi og Asylet. Forlagenes store boksalg. Bodø-tur.

Innkjøp: Kjøpte to bøker på Forlagenes store boksalg, og! Sist måned kjøpte jeg tre fantastiske fruktnett av Ingrid Syv, sånn at jeg kan kjøpe frukt og grønt i løsvekt uten å ty til plastposer, men så glemte jeg å poste bilder av dem. Poster dem nå isteden. Ingrid hekler, strikker, broderer og tover sinnssykt mye fint, og du kan følge henne på Instagram her.

(Har altså to til i tillegg til dette: ett som er likt som dette, bare litt større, og ett som er svart sånn at også Jørgen kan bruke fruktnett uten å bli flau, haha.)

TV-serie: Nye episoder av The Affair og Better Call Saul, i tillegg til at Jørgen og jeg endte opp med å se nesten hele den første sesongen av Atypical. Jeg er ekstremt kresen når det gjelder komiserier – noe som er litt rart, for jeg veit om veldig mange komedier i filmformat som jeg liker veldig godt – men Atypical har en sjelden fin balanse mellom drama og komedie, syns jeg. Nå er ikke jeg fullt så dårlig med sosiale situasjoner som det hovedpersonen Sam er, men det er likevel sånn at jeg på mange måter kjenner meg igjen i ham – noe som gjør det både ekstra gøy og ekstra nært å se på.

Spill: Jeg har jo egentlig ikke spilt supermye i det siste, men en kommentar jeg fikk fra Karoline her på bloggen en dag fikk meg til å gjøre nettopp det – og veit dere hva, det føltes utrolig bra, og jeg fikk ikke engang dårlig samvittighet for å ikke skrive. Nå er jeg snart ferdig med de fire bretta i India i Tomb Raider 3!!

Film: The Conjuring, Sommer 1993, Småfugler, Room, Ghost In the Shell (altså den amerikanske live-actionversjonen med Scarlett Johanson) og Thelma. Og hvis du bare skal se én av disse filmene, så trur jeg at jeg har lyst til at du skal se Småfugler. Den er styggvakker og rørende, med sinnssykt fint fotografi og nydelig musikk komponert av Kjartan Sveinsson, tidligere pianist i Sigur Rós.




Musikk: Altså, jeg har funnet ut at jeg elsker radiofunksjonen til Spotify. Den har gjort at jeg har oppdaga utrolig mye bra musikk, blant annet Black Marble. Jeg har blitt fullstendig forelska i albumet deres A Different Arrangement. De minner meg litt om Former Ghosts og litt om TR/ST, og jeg tenker at de hadde vært det perfekte soundtracket til en film eller TV-serie som både var Stranger Things og Donnie Darko på én gang. For på samme måte som både Stranger Things og Donnie Darko er forholdsvis nye og i og for seg føles moderne og av i dag (selv om Donnie Darko faktisk er svimlende søtten år gammal, noe som føles helt sprøtt), men med ei handling lagt til åttitallet, er Black Marble et samtidsband som likevel har et melankolsk åttitallssound. Jeg trur jeg har funnet ut at nesten enda bedre enn jeg liker åttitallet, liker jeg åttitallet sett fra dagens perspektiv. Jeg veit ikke om dette gir så mye mening, men gud bedre, disse to låtene, ass (og egentlig hele albumet):

Mai 2018

Opplevelser: Konsert med Morton Subotnick på Henie Onstad Kunstsenter. My Favorite Murder live på Folketeateret. Engler i Amerika på Nationaltheatret. Retrospillmessen. Sult og Utkanten med Nasjonalballetten på Operaen. Omvisning i Botanisk Hage. Jørgen sin svennebrevsutdeling. Hundepass. Kinotur med Vibeke.

Innkjøp: Endelig, dere, endelig!!!! fikk jeg kjøpt meg noen av yndlingsspilla mine fra Tomb Raider-serien under Retrospillmessen (Underworld har jeg faktisk ALDRI SPILT FØR, så dette blir spennende)! Kjøpte meg også noen filmer, ikke på Retrospillmessen, men på gode, gamle Platekompaniet mens jeg venta på en tannlegetime.

TV-serie: Nye sesonger av Westworld, The Handmaid's Tale og Peaky Blinders – og så fant vi plutselig ut at Studio Ghiblis versjon av Ronja Røverdatter ligger på Netflix. Bare med norsk tale, riktignok, men skitt au – Hayao Miyazaki har til og med sagt sjøl at han vil at folk skal se Ghibli-filmene i dubba versjon sånn at man har større fokus på animasjonen. Helt ærlig har jeg mer sansen for 2D-animasjonen i de eldre Ghibli-filmene enn 3D-animasjonen i denne, men den er likevel en søt og severdig serie som dveler lenger ved øyeblikka enn det den svenske filmen vi alle elsker gjør.



Spill: Dere, det er altså så aldeles vidunderlig å spille Tomb Raider III igjen!! Jeg snakka litt om Tomb Raider generelt og TR3 spesielt her, og nå har jeg dem altså til Playstation!!!! Jeg er nå på brett nummer to, og det er så rart, fordi jeg har spilt den første delen av det første brettet så ekstremt mange ganger som liten at jeg nesten huska det utenat – dere veit, den helt spesielle nostalgien man føler når man for første gang siden man var et barn gjenopplever et av sine kjæreste minner. Derimot var jeg overraska over hvor mye jeg hadde glemt fra den andre delen, samtidig som jeg ikke hadde glemt det helt heller, for jeg huska det idet jeg spilte, det hadde liksom bare ligget på vent et sted gjemt under mange lag i hjernen. Det er også mye vanskeligere enn jeg huska det, men det kan nok ha med å gjøre at jeg brukte veldig mange juksekoder og walkthrough'er da jeg var liten, noe jeg nekter å gjøre nå. Ikke minst er det veldig morsomt å se cutscenes og faktisk skjønne hva karakterene sier. Jeg var ikke akkurat så innmari god i engelsk da jeg var ti, liksom.

Film: Elephant, Tideland og Isle of Dogs. Isle of Dogs går fortsatt på kino, så om du liker quirky stop motion-animasjon med velskrevet manus, bøttevis med sjarm og Wes Andersonsk humor og stemning (eller, som Screen Junkies sier det, "Wes Anderson, whose style is so specific he's basically his own genre."), gå og se den! Sjøl koste jeg meg skikkelig, og haiku-dikta og babylydene valpene lager var noe av det absolutt aller mest fornøyelige ved filmen.



Musikk: Jeg liker ikke det nyeste albummet til Regina Spektor like godt som de eldre albumma hennes (så hipster er jeg faktisk), men Grand Hotel er en sånn sang jeg ofte tar meg sjøl i å nynne på. Og den er riktig så fin, et av høydepunktene på plata, vil jeg påstå, med en drømmeaktig og rar tekst som jeg syns minner litt om noen av de eldre låtene hennes – noe som forøvrig er en av grunnene til at jeg generelt liker dem best. Nå syns jeg uansett ikke at tekstene er det viktigste innenfor musikk, altså, men Regina er en så god låtskriver at for min del er faktisk tekstene hennes noe av det jeg liker best. Uansett:

Trettipunktersbloggutfordring #7: Fem ting du elska da du var yngre

1. Pastellfarga animasjonsserier fra åtti- og nittitallet
... og jeg elsker dem ennå. My Little Pony, Moon Dreamers og Princess Starla and the Jewel Riders er bare et lite utvalg. De to førstnevnte leide jeg på VHS på videoutleia i Lierbyen, sistnevnte trur jeg gikk som frokostbarne-TV på TV3. Som nevnt liker jeg dem fortsatt, hele den visuelle stilen appellerer noe voldsomt til meg den dag i dag. Animasjon er ikke hva det en gang var, og da jeg var på din alder osv.








2. Absolute Music 9
Denne inneholdt to av mine yndlingssanger fra den tida - Go West av Pet Shop Boys og What's Up av 4 Non Blondes. En eller annen gang da jeg skulle sette på denne plata, spurte jeg mamma hvilken sang som var best, og hun svarte at det var den til Janet Jackson. What's Up var den sangen som kom før den til Janet Jackson, og jeg rota det litt til og satte dermed på 4 Non Blondes isteden, og den sangen syntes jeg var kjempebra, så hjernen min konkluderte med at da måtte jo det bety at dette var den til Janet Jackson som mamma hadda snakka om. Det gikk ganske mange år før jeg skjønte at What's Up faktisk ikke var en sang av Janet Jackson.






3. Animorphs
Mest spennende bokserien ever. Vokste dessverre litt fra den før jeg fikk fullført den. Dessuten crusha jeg på Ax. Ikke rart i det hele tatt, med tanke på at han var en blått romvesen. Neiiiiida.

4. Tomb Raider
Et annet barndomscrush jeg hadde var Lara Croft. Egentlig var jeg jo altfor liten til å spille Tomb Raider-spilla, men jeg tok ingen nevneverdig skade av det. Særlig sterkt forhold hadde jeg til treer'n i serien, som jeg runda mange ganger (fant dog aldri det hemmelige brettet All Hallows). Guuuud som jeg skulle ønske jeg fortsatt kunne spille det! Hadde det til PC, og gamle PC-spill på nye maskiner går liksom bare ikke. Heldigvis fins det til Playstation òg.

5. Introen til Jonny Quest
Eller Jonny Quest i det hele tatt, men introen, dere! Helt sinnssyk! Den hypnotiserte meg hver eneste gang. Den sprengte grensene for hva jeg trudde var mulig å få til av animasjon på den tida, i væffal. Min første tripp, helt rusfri attpåtil.




Her finner dere hele trettipunktersutfordringa.

Tre anbefalinger på T

Tomb Raider - Hele barndommen min er omtrent bygd opp rundt min kjærlighet til Lara Croft. Det begynte allerede i barnehagen - min bestevenninne Anja hadde ei sånn kul mor som alltid lagde spaghetti og som spilte Playstation i stua. Altså, nå skal ikke jeg gå hen og oppfordre barn i barnehagealder til å spille voldelige TV-spill eller noe sånt, men jeg tok i væffal ingen skade av det (hallo, jeg er vegetarianer i dag, liksom), tvert imot er jeg takknemlig for å ha blitt introdusert for TV-spillas fantastiske verden fra så ung alder. Dessuten er jo ikke Tomb Raider egentlig voldelig i den forstand, ikke noe særlig mer enn for eksempel Indiana Jones. Lara er en eventyrerer, og hun dreper i sjølforsvar, joda, men det gjør henne ikke voldelig. Og vold i TV-spill var uansett ikke det jeg egentlig hadde tenkt å snakke om, men hvor utrolig mange timer moro Tomb Raider har gitt meg opp gjennom åra. Jeg har ikke vært oppdatert på TV-spill-fronten på evigheter, litt sånn hovedsaklig grunna dårlig råd og nye konsoller som kommer med kortere mellomrom enn jeg rekker å registrere, så den nyeste Tomb Raider'n jeg har spilt, er Chronicles (som, i følge Wikipedia, kom i 2000. Vibeke og jeg kjøpte det med bare mynt, husker jeg...). Jeg har selvfølgelig veldig lyst til å spille de nye spilla, de ser awesome ut, men det er likevel de gamle som ligger mitt hjerte nærmest, og da spesielt treer'n, som er det eneste Tomb Raider-spillet jeg noen gang har runda - men så har jeg til gjengjeld runda det minst ti ganger òg, da. Jeg har riktignok aldri funnet alle hemmelighetene, og dermed har jeg aldri fått spilt det hemmelige ekstrabrettet "All Hallows", og tru meg, hadde det vært sånn at gamle dataspill fortsatt fungerte på nye maskiner, hadde jeg sannsynligvis ikke gjort annet, men den gang ei. Heldigvis lasta jeg ned toer'n som en app i april i fjor, og har hatt mye moro med det, men nå har dataen min blitt sånn at alle litt større anstrengelser gjør at den slår seg av, noe jeg trur har å gjøre med at batteriet begynner å halte. Men jeg gidder ikke å bytte det ut før det er helt gåent heller. Åh herregud, nå har jeg babla mye. Men jeg elsker Tomb Raider, jeg elsker Lara Croft, og Tomb Raider III er et av de beste spilla jeg veit om. Og se, 90-tallsgrafikk:

Teknisk museum - Jeg besøkte Teknisk museum første gang som 20-åring, og det er litt synd, for hadde jeg vært ti år der, trur jeg det kunne ha blitt en av de beste dagene i mitt liv. Misforstå meg rett, jeg hadde det dritkult som 20-åring, og som 24-åring da jeg var der i tidlig høst, men ting som er dritkult når man er 20, er ofte helt usannsynlig episk når man er ti. Jeg var et sånt rart nerdebarn som satt og leste om verdensrommet og ønska meg mikroskop til bursdagen min, og Teknisk museum er et sånt sted som bare lar deg gjøre alle de rare eksperimenta du skulle ønske at du fikk lov til hjemme. De her et planetarium òg, som jeg aldri har vært i fordi det var stengt begge gangene jeg var der, men jeg trur det er kjempekult. Og så har de Legofestival og masse fete utstillinger, og da Jørgen og jeg var der i fjor, så vi på masse rare instrumenter og prøvde å spille på en merkelig ting jeg ikke husker hva heter, men som lager lyd ved hjelp av støy rundt ei antenne. Det er nesten så jeg har lyst til at noen jeg kjenner skal få barn, bare så jeg kan ta dem med hit og sikre at de utvikler sunne interesser. Og så er det sikkert ingen, kanskje bortsett fra British Museum, som har så kul suvenirbutikk. Det er helt sikkert mange bra museer i Oslo, men Teknisk museum er definitivt blant de beste!

Tim Hecker - Den musikken jeg oftest vil høre på, er sånn stillferdig, pulserende i bakgrunnen, stemningssettende når jeg for eksempel skriver. Jeg klarer ikke å høre på musikk som tar mye plass når jeg skriver, da blir jeg bare distrahert. Tim Hecker lager nydelig, minimalistisk elektronika som spenner over alle tenkelige atmosfærer. Dette er musikk som like godt kan passe til meditering, jogging, maling eller soving. I det hele tatt alle sammenhenger der du enten ønsker å være på plass i din egen kropp, eller det helt motsatte. Hør på Spotify, det er mange fantastiske album å velge mellom.

En hellig almindelig lek

Dere, jeg har det faktisk superfint om dagen, og det er så deilig! Det begynner å bli ei lita stund siden jeg hadde bursdag i begynnelsen av måneden, men jeg kommer likevel ikke over hvor mye fint jeg fikk - til tross for at jeg ikke engang hadde noen feiring:

Jepp, det er en av genserne herfra, som noen observante lesere kanskje la merke til. Hipp hurra for de bra folka jeg kjenner!

Og så har vi Jørgen, da. Han hadde bakt muffins med rosa glasur og satt på lys på en sånn miniplastlysestaketing som han hadde satt oppå muffinsen. Og så gikk vi på kino og spiste supergod mat på Royal India, og da har jeg ikke engang snakka om gaven jeg fikk av ham ennå:

Dette er foreløpig bare stoff, men det skal bli til et skjørt!!! Det underste der er lavendelfarga tyll, i tilfelle noen skulle lure.

Og så har jeg foreldre som veit åssen de skal slå på stortromma:

Dette er ei dobbeltseng!!!!! Før delte Jørgen og jeg på en 90-madrass som lå på gulvet, liksom. Som Jørgen så fint sa det: "det er som å sove på hotell."

Og i tillegg til at det har vært fint å ha bursdag, så fikk jeg A på hjemmeeksamen, den ene eksamenen jeg var helt sikker på at skulle gå til helvete, og så kom jeg som kjent omsider inn på forfatterstudiet i Tromsø, etter fire års intens søking, og så har Jørgen og jeg gått til innkjøp av dette:

Gressløk, sitronmelisse, mynte og oregano. Håper vi klarer å holde liv i dem.

Som om ikke alt dette var fantastisk nok, har jeg oppgradert operativsystemet mitt til Snow Leopard, og med dét følger en Appstore, og i den fins en barndomsklassiker med det velklingende navnet Tomb Raider II til noen-og-femti kroner. Det er faktisk enda morsommere enn jeg huska det som. Og i tillegg til dét igjen, har CD-rommen på Macen min blitt ødelagt, men aldri så gærent at det ikke er godt for noe, for da gikk vi til innkjøp av en ekstern CD-rom, og PC'en til Jørgen, som ikke engang hadde CD-rom fra før av, har nå fått The Sims 2 og masse tilleggspakker installert på seg. Ohoi!

Og i tilfelle du skulle få inntrykk av at det eneste som gjør meg glad, er å kjøpe ting, kan jeg også nevne at sola skinner og at Jørgen er god og fin. Hipp hurra for våren og alt det glade den fører med seg!