Mai 2018

Opplevelser: Konsert med Morton Subotnick på Henie Onstad Kunstsenter. My Favorite Murder live på Folketeateret. Engler i Amerika på Nationaltheatret. Retrospillmessen. Sult og Utkanten med Nasjonalballetten på Operaen. Omvisning i Botanisk Hage. Jørgen sin svennebrevsutdeling. Hundepass. Kinotur med Vibeke.

Innkjøp: Endelig, dere, endelig!!!! fikk jeg kjøpt meg noen av yndlingsspilla mine fra Tomb Raider-serien under Retrospillmessen (Underworld har jeg faktisk ALDRI SPILT FØR, så dette blir spennende)! Kjøpte meg også noen filmer, ikke på Retrospillmessen, men på gode, gamle Platekompaniet mens jeg venta på en tannlegetime.

TV-serie: Nye sesonger av Westworld, The Handmaid's Tale og Peaky Blinders – og så fant vi plutselig ut at Studio Ghiblis versjon av Ronja Røverdatter ligger på Netflix. Bare med norsk tale, riktignok, men skitt au – Hayao Miyazaki har til og med sagt sjøl at han vil at folk skal se Ghibli-filmene i dubba versjon sånn at man har større fokus på animasjonen. Helt ærlig har jeg mer sansen for 2D-animasjonen i de eldre Ghibli-filmene enn 3D-animasjonen i denne, men den er likevel en søt og severdig serie som dveler lenger ved øyeblikka enn det den svenske filmen vi alle elsker gjør.



Spill: Dere, det er altså så aldeles vidunderlig å spille Tomb Raider III igjen!! Jeg snakka litt om Tomb Raider generelt og TR3 spesielt her, og nå har jeg dem altså til Playstation!!!! Jeg er nå på brett nummer to, og det er så rart, fordi jeg har spilt den første delen av det første brettet så ekstremt mange ganger som liten at jeg nesten huska det utenat – dere veit, den helt spesielle nostalgien man føler når man for første gang siden man var et barn gjenopplever et av sine kjæreste minner. Derimot var jeg overraska over hvor mye jeg hadde glemt fra den andre delen, samtidig som jeg ikke hadde glemt det helt heller, for jeg huska det idet jeg spilte, det hadde liksom bare ligget på vent et sted gjemt under mange lag i hjernen. Det er også mye vanskeligere enn jeg huska det, men det kan nok ha med å gjøre at jeg brukte veldig mange juksekoder og walkthrough'er da jeg var liten, noe jeg nekter å gjøre nå. Ikke minst er det veldig morsomt å se cutscenes og faktisk skjønne hva karakterene sier. Jeg var ikke akkurat så innmari god i engelsk da jeg var ti, liksom.

Film: Elephant, Tideland og Isle of Dogs. Isle of Dogs går fortsatt på kino, så om du liker quirky stop motion-animasjon med velskrevet manus, bøttevis med sjarm og Wes Andersonsk humor og stemning (eller, som Screen Junkies sier det, "Wes Anderson, whose style is so specific he's basically his own genre."), gå og se den! Sjøl koste jeg meg skikkelig, og haiku-dikta og babylydene valpene lager var noe av det absolutt aller mest fornøyelige ved filmen.



Musikk: Jeg liker ikke det nyeste albummet til Regina Spektor like godt som de eldre albumma hennes (så hipster er jeg faktisk), men Grand Hotel er en sånn sang jeg ofte tar meg sjøl i å nynne på. Og den er riktig så fin, et av høydepunktene på plata, vil jeg påstå, med en drømmeaktig og rar tekst som jeg syns minner litt om noen av de eldre låtene hennes – noe som forøvrig er en av grunnene til at jeg generelt liker dem best. Nå syns jeg uansett ikke at tekstene er det viktigste innenfor musikk, altså, men Regina er en så god låtskriver at for min del er faktisk tekstene hennes noe av det jeg liker best. Uansett:

Engler i Amerika

Om man på noe som helst vis er opptatt av teater og/eller kultur, kan man ikke unngå å ha fått med seg at Nationaltheatret i disse dager setter opp Engler i Amerika, et ikke så reint lite berømt og bejubla todelt stykke av Tony Kushner. Sjøl så jeg den på lørdag, etter å ha varma opp med HBO-serien, noe jeg så vidt nevnte for halvannen uke siden. Og forresten: bildene jeg har sprita opp innlegget med (bortsett fra Facebook-faksimilen, mener jeg) er lånt fra Nationaltheatret.

Det er vanskelig å gi noe ordentlig handlingsreferat, fordi dette er en sånn type historie med en sånn type såkalt plott som jeg sjøl er veldig begeistra for og som jeg streber etter i mine egne romaner: den hvor det ikke er noe fra A til B, men heller bare en vev av omveier, der det er som i klisjeen: at reisen er viktigere enn destinasjonen. Da jeg nevnte HBO-serien den gangen i begynnelsen av måneden, skreiv jeg at den på sett og vis minner om Six Feet Under, en serie jeg for det første nærmest bare går ut fra at alle har sett, og for det andre elsker innmari mye. Men om du faktisk er av dem som ikke har sett den eller overhodet veit hva det er for noe: den åpner med at en familiepatriark dør, og derfra følger vi liva til de gjenlevende familiemedlemmene etter hvert som de leves gjennom flere år. Den er et aldri så lite mesterverk, med fantastiske skuespillere, et smart, morsomt og rørende manus, og karakterer man blir glad i, hater, blir kjent med og ser utvikle seg. Man kan si mye av det samme om Engler i Amerika, selv om tidsspekteret er vesentlig kortere. Dette er skjebner som krysser hverandres veier i åttitallets New York, der AIDS fortsatt er som en dødsdom å regne, der hullet i ozonlaget fremdeles er den største bekymringa blant klimaforskere, og der Ronald Reagan er president. Dette er politikk, religion, identitet og kjærlighet på randen av tusenårsriket, og blant karakterene vi møter, er AIDS-sjuke Prior, kjæresten hans Louis, mormoneren Joe, hans psykisk sjuke kone Harper og den konservative advokaten Roy.

Det er sikkert mye man kan si om de tekniske tinga her. Altså, dette er fryktelig flott gjort, med nydelig musikk av Nils Petter Molvær, en minimalistisk, men samtidig mektig scenografi og imponerende skuespillerprestasjoner. Men som skriver er det selvfølgelig to ting framfor noe jeg lar meg begreistre av, og det er manuset og karakterbygginga. De to tinga henger sammen, for det er jo nettopp først og fremst gjennom det som blir sagt at vi blir kjent med karakterene. Nå skal det sies at jeg var på teater fra klokka ett på dagen til halv ti på kvelden, noe som jo tross alt er ganske lenge i teatersammenheng, men likevel er det veldig mye kortere enn hva de fleste TV-serier er. Jeg har vært lidenskapelig opptatt av film i veldig mange år nå, men den siste tida har det gått mer og mer opp for meg at jeg stort sett blir mer glad i karakterer fra TV-serier enn karakterer fra filmer, noe jeg rett og slett trur har å gjøre med at man får bedre tid til å bli kjent med dem i TV-serier. Det skal mye til for å gjøre meg like engasjert i livet til en filmkarakter, eller for den saks skyld en teaterkarakter, som jeg blir i livet til en TV-serie-karakter, men det er altså her Engler i Amerika for min del skinner aller sterkest: i sin evne til å skape empati for og dybde i karakterene sine, særlig sett i forhold til den relativt korte tida vi tilbringer sammen med dem. Relativt fordi, y'know, fra ett på dagen til halv ti på kvelden jo er lang tid å være på et teater, men i forhold til en flere sesonger lang TV-serie hvis handling utfolder seg over flere år... dere skjønner hvor jeg vil hen.

Dette resulterte blant annet i følgende Facebook-status fra undertegnede:

Da jeg skreiv om Skam way back when i desember 2016 (halvannet år siden! shit), ytra jeg et ønske om en Skam-spinoff som egentlig bare er en slags Friends (bare at det er morsomt, fordi jeg syns faktisk ikke Friends er morsomt i det hele tatt). Eller for å sitere meg sjøl:

Okei jeg ønsker meg Skam Friends SÅ MYE
En hel sesong der alle bare er lykkelige og søte
Der alle er venner
Uten drama
De bare henger rundt med hverandre og sier morsomme ting
Plis gi meg dette

... og jeg sitter igjen med det samme ønsket angående Engler i Amerika. Jeg har innsett at dette er det ulitmate beviset på at karakterene har endt opp med å bety mye for meg. Jeg vil helt oppriktig at de bare skal ha det fint sammen, jeg vil bare se dem glade. De føles allerede som vennene mine, og jeg vil dem bare vel. Og Prior og Belize har en så sinnssykt vakker kjemi sammen, og scena der de spionerer på mormoner-Joe på kontoret hans er kanskje yndlingsscena mi i hele greia. Det fins scener i stykket som er mer rørende, vakrere, dypere, viktigere, mindre fjollete, men denne scena viser framfor noen det utrolig fine vennskapet Prior og Belize imellom, i tillegg til at den kanskje er den morsomste og mest underholdende scena i hele greia. For å omformulere Facebook-statusen min: hadde denne scena vært ei representativ scene for en komedie-spinoff som mer eller mindre bare er Prior og Belize som vaser rundt i New York, ideellt sett mens Prior er kledd som Obi-Wan Kenobi (eventuelt som heksa i Snøhvit ute på tokt, som var det første jeg tenkte), hadde jeg slukt det. Engler i Amerika reimagined som Girls eller Looking – FUCK YES.

Og det er så mange lag her! Dette er et sånt stykke som man aldri blir helt ferdig med. Jeg la merke til andre ting nå enn da jeg så HBO-miniserien for litt siden, og hadde jeg sett det på nytt, kanskje i en annen utgave, med en annen regissør, hadde det sikkert vært atter nye ting som åpenbarte seg for meg. Og likevel er det ikke sånn at man ikke får noe ut av det om man ikke får med seg alle referansene: referansene og laga er mer som en bonus, som tilfører en ekstra dimensjon om de treffer, en ny inngang, en annet lys å se det i. Og på denne måten vil nok – som for så vidt all kunst, men spesielt dette – stykket oppleves og tolkes bittelitt forskjellig avhengig av publikummet som ser, og dermed ender det opp med å ikke bare være én historie, men millionvis av unike historier der alle er littegrann forskjellige. På jobb i stad tenkte jeg på prog-rock, og åssen mye prog er litt sånn som egentlig bare blir likt av musikknerder som forstår, men så har du et band som Muse, som har hatt en voldsom gjennomslagskraft også blant folk som ikke nødvendigvis kan masse musikkteori, og det blir litt på samme måten: kan man nok om musikk til å sette pris på de teknisk imponerende sidene ved Muse, er det en bonus som forsterker opplevelsen, men det er likevel givende å høre på Muse selv om man ikke har de samme referansene som de som har gått musikklinja på Stange vgs.

Og bare for å ha sagt det: sist gang jeg var leeeeenge på teater, var da jeg så Natt i verda på Det Norske Teatret for to år siden. Den gangen var jeg temmelig utkjørt etterpå. Det at stykket blei spilt i løpet av natta hadde sikkert en del med saken å gjøre, men likevel: jeg var ikke i det hele tatt sliten etter å ha vært hele dagen på teater og sett Engler i Amerika. Sjølve logistikken rundt det hele er faktisk genial: tjue minutters pause hver time, og så en times pause med matservering mellom de to delene. Tida fløy, og ikke en eneste gang lengta jeg etter pause eller til det var over. Jeg kunne lett vært på teater i flere timer til.

Vær så snill og se det. Dette, sammen med Klassen vår, er nok det beste jeg noen gang har sett på teater. Jeg kan faktisk ikke komme på noen dette stykket eventuelt ikke ville kunne passa for, for temaene det tar opp er så universelle og så dypt menneskelige at hvem som helst som liker historier vil kunne like dette. Du trenger ikke være vant til teater eller tenke at teater overhodet er noe for deg for å la deg sjarmere og bergta av Engler i Amerika. Men om du vil se begge delene i ett, som jeg gjorde, og som jeg virkelig anbefaler og som jeg lover at ikke er slitsomt i det hele tatt, så må du forte deg; delene spilles samla bare fire ganger til. Biletter fås her. Det er selvfølgelig også mulig å se del én og del to på hver sin dag, men siste frist er altså begynnelsen/midten av juni. Det er bare å rydde kalenderen, folkens, dette er teaterkunst på sitt aller ypperste.

April 2018

Opplevelser: Burger på Døgnvill med Vibeke og Jørgen i anledning bursdagen min. Konsert med Ulver på Henie Onstad Kunstsenter. Bursdagen til Mari. Søndagsfisketur med Jørgen. Bokloppis på Deichman og vanlig loppis på Grünerløkka etterfulgt av sushi i parken. Sara med Mari, Marie, Martina og Renate. Tur til Gdansk med familien (mer om det neste gang).

Innkjøp: Lilla glitterleppestift! Og Incubus av Stig Sæterbakken, som var den eneste boka jeg kjøpte på loppisen til Deichman. Jeg har også trengt et par sommerlige sko ganske lenge nå, og var forholdsvis fra meg av begeistring da jeg fant sommerlige sko som glitrer. Ellers kjøpte jeg to bukser, en te og en lipgloss i Gdansk.

TV-serie: Nye sesonger av Westworld og The Handmaid's Tale! Men også: jeg skal se Nationaltheatrets oppsetning av Engler i Amerika om litt over ei ukes tid, og derfor har jeg i det siste varma opp med miniserien til HBO. Mangler bare å se den siste episoden nå. Og jeg er glad jeg gjorde det, for på én side har jeg jo nettopp spoila hele greia for meg sjøl, men på en annen side er det så utrolig, utrolig bra at det egentlig bare har gjort at jeg gleder meg enda mer. Snakka med Marie om at det faktisk minner litt om Six Feet Under, ikke så mye i handling, men i stemning. Fantastiske dialoger, fantastiske karakterer. Dette blir bra.



Film: Den eneste filmen jeg så i april, var visst Passengers. Jeg likte den sånn... passe godt? Begynnelsen likte jeg faktisk veldig godt, ensomheten og de etiske spørsmåla, men så blir den en slags... jeg veit ikke, romantisk komedie??? og så blir den en actionfilm, og i det hele tatt virker det litt som at denne filmen ikke helt klarer å bestemme seg for hva slags film den vil være. Og så er det enkelte problematiske sider ved den som også bidro til at jeg fikk en litt uggen bismak av den. Men den var fyktelig pen, da! Traileren er forresten ganske misvisende, men værsågod likevel:



Musikk: Dere, det fins et album der ute som er som skapt for meg. Det heter The Space Project, består av bidrag fra mange forskjellige artister og band, og jeg ramla over det ved hjelp av radiofunksjonen til Spotify'en min.

The audio tracks that form the raw material for Space Project were recorded by the Voyager 1 and Voyager 2 space probes that NASA launched in 1977 and still uses to study the outer solar system. The satellites carry numerous instruments fine-tuned to record in different portions of the electromagnetic spectrum. The "sounds" recorded by the Voyager probes aren't sounds in the conventional sense; rather, they are electromagnetic radiation fluctuations in the magnetosphere of the planets, moons and large asteroids the Voyager probes traveled near. Each celestial body is composed of different elements, has its own size and mass, and therefore sounds unique.

Porcelain Raft, en artist jeg har likt ganske godt siden jeg så ham varme opp for M83 en gang for mange år siden, har æren av å åpne albummet, et album som utelukkende består av musikk jeg elsker. Hør, det er fantastisk: