Opplevelser: Disneyquiz på Proud Mary. Besøk av Vibeke.
Innkjøp: Nei.
TV-serie: Som tidligerenevnt sliter jeg med å gi slipp på Moby-Dick, og nå har jeg ikke engang mer igjen å se av Our Flag Means Death. Egentlig trur jeg dette er en slags autistisk greie, for jeg sliter generelt med avslutninger og vissheten om at alt er midlertidig. Jeg har alltid vært særdeles dårlig på å takle flytting, siste studiedag, ny veileder og hva enn det måtte være, og jeg trur det henger sammen med frykt og ubehag ved forandringer. Avslutninger av alle slag er nesten alltid for brå for meg, uten at jeg veit hva alternativet skulle vært. Uansett har jeg, som følge av alt dette, endt opp med å finne miniserien Moby-Dick fra 1998 på YouTube og har sett den mens jeg har passa katter på Nesoddtangen. Jeg syns det er vanskelig å være nøytral i vurderinga mi av serien, bare fordi Moby-Dick fortsatt tar så innmari stor plass i bevisstheten min for tida, men jeg opplevde serien som litt datert, dog ikke direkte usjarmerende. Til å begynne med syntes jeg Patrick Stewart ikke var helt riktig i rollen som Ahab, bare fordi han er litt for gentleman, og Ahab i hodet mitt er mer røff og rufsete, men under ei nøkkelscene som virkelig viser hvor kald Ahab faktisk er, slo det meg at scena kanskje ikke ville hatt den samme emosjonelle slagkraften om Ahab hadde blitt spilt på en mer uttalt hardbarka måte.
Spill:Cyberpunk 2077 er… en mektig opplevelse. Jeg har i skrivende stund spilt i over seksti timer, men jeg har med vilje unngått å gå videre på hovedhistorien og de siste ukene fokusert på sideoppdrag, bare fordi sist gang jeg spilte hovedhistorien, endte jeg opp med å tilbringe omkring tolv timer i Night City fordi jeg ikke klarte å rive meg løs. Ikke minst er det veldig gøy for meg, som elsker klær, at nettopp klesstil er en ganske viktig del av spillet, og jeg koser meg sykt mye med å sette sammen ekstravagante antrekk til V.
Film: In the Heart of the Sea, Boy, Lamb, Escape From Alcatraz og Sommeren '85. Førstnevnte er ei filmatisering av det virkelige hvalangrepet mot hvalfangstskipet Essex i 1820, som i sin tid fungerte som Romerriket til Herman Melville, og inspirasjon for Moby-Dick. Det sa seg dermed litt sjøl at da denne filmen dukka opp på Max noenlunde samtidig som jeg hadde en kjip dag, kom den til å ende opp som kveldens comfort-film. Og en dårlig film er den teknisk sett ikke, men med tanke på hvor oppslukt jeg sjøl blei av å lese om Essex-forliset rett etter å ha fullført Moby-Dick, er det egentlig litt merkelig at denne filmen ikke klarte å leve opp til sitt dramaturgiske potensial. Det er liksom… allerede så mye som er på plass, med tanke på at den virkelige hendelsen den er basert på nesten er en film i seg sjøl, spennende og brutal som den er, så at filmen likevel aldri føltes noe særlig mer enn middelmådig, gjorde meg ganske skuffa. Jeg ville liksom ikke trudd at det kunne gå an å gjøre en av nyere histories mest hårreisende tragedier bare sånn helt passe interessant, men det har altså teamet bak In the Heart of the Sea fått til. Det er nesten så jeg mistenker at jeg ville likt filmen bedre om den faktisk var dårlig, men så var den liksom bare helt grei, og det irriterer meg ekstra mye når den i utgangspunktet hadde alle forutsetninger for å bli fantastisk.
Musikk: De siste ukenes besettelser tatt i betraktning, kom det ikke overraskende på at jeg i februar skulle finne fram igjen Sailor Song av en av mine all time faves Regina Spektor. Ingen gjør det som Regina.
Dette er en oppfølger til dette innlegget. Den gangen snakka jeg om de ti artistene og banda jeg har hørt mest på de siste ti åra. Denne gangen skal jeg ta for meg artistene fra plass elleve til tjue, litt over et halvt år etter. I likhet med forrige gang er ikke talla hundre prosent korrekte fordi jeg tross alt ikke bare hører på musikk digitalt, men det bør likevel gi et generelt inntrykk av hvor skapet står. Eller hvor skoen trykker. Eller hvor det brenner. Velg den metaforen du liker best.
20. M83 – 454 avspillinger
Da jeg oppdaga M83 mens jeg gikk på videregående en gang, husker jeg at jeg tenkte at dette var noe av den vakreste musikken jeg noen gang hadde hørt. Det var varsomt og kraftig om hverandre, det var melankoli, sinne og eufori, ofte i løpet av samme låt. Det var fengende popmelodier, og det var ti minutter lange dronelåter som stort sett bare vegger av støy. De seineste utgivelsene hans kan få det til å virke som at han har tenkt å ta prosjektet i en mer poporientert retning framover, noe jeg har blanda følelser for. På den positive sida er jo dette noe av den fineste popmusikken som fins om dagen, på den negative sida liker jeg M83 enda bedre når det er eksperimentelt og rart og ikke følger popmusikkens typiske oppbygging. Men Before the Dawn Heals Us vil fortsatt være et av de nydeligste albuma jeg veit om i hele verden, og kanskje spesielt låta Teen Angst, som jeg hørte på flere ganger om dagen en periode. Jeg husker jeg hadde tenkt å skrive et helt nytt fantasyprosjekt inspirert av den låta, men... det blei aldri noe av. Og nå har jeg ikke lenger trua på ideen. Haha. Men altså, jeg veit ikke om det er mulig å høre det harmoniske synthstøyet i Teen Angst og ikke få en følelse av at man svever baklengs i en trist og vakker dimensjon som stort sett bare består av skyer der alt bare gir mening i sin egen kontekst, litt sånn som i en drøm... men det kan også bare være meg, selvfølgelig.
19. MGMT – 496 avspillinger
Som alle andre i hele verden elska jeg debutplata til MGMT, Oracular Spectacular. Det var fengende, sommerlig neo-psykedelia som fikk meg til å ville danse på ei strand ei sommernatt i LSD-rus med blomster i håret. Så kom andreplata, Congratulations, som alle hata, bortsett fra Vibeke, Jørgen og meg. I Congratulations tok bandet de psykedeliske elementene fra førsteplata og strakk dem enda lenger, noe som blant annet førte til det tolv minutter lange mesterverket Siberian Breaks. Radiovennligheten som hadde gjennomsyra (no pun intended) førsteplata deres var borte vekk. Og så kom tredjeplata, MGMT, som ingen i det hele tatt fikk med seg at kom. De lagde ingen musikkvideoer i forbindelse med albummet, og de slapp ingen singler. Jeg veit jeg har hørt gjennom det, men jeg husker ingenting fra det. Men så! For ikke kjempelenge siden slapp de en ny singel som klarte det geniale med å kombinere det beste fra Oracular Spectacular med det beste fra Congratulations. Det er ikke like poppete og lettlikelig som Kids og Electric Feel, men det er ikke fullt så fortapt i sin egen rus som Lady Dada's Nightmare. Bandmedlemmene har blitt eldre, og det er ikke lenger sommer, og synthene i Little Dark Age er vesentlig kaldere enn tidligere. Det er nesten noe litt Depeche Mode over det nye materialet deres, og det er veldig kledelig. Musikkvideoen til Little Dark Age er dessuten helt ekstremt fornøyelig, jeg hadde faktisk planer om å poste den her på bloggen da den var ny, men det kokte bort i kålen. Men nå er endelig anledninga her!
18. Slagsmålsklubben – 505 avspillinger
Slagsmålsklubben skiller seg veeeeldig ut fra alt annet på begge listene mine, og jeg blei helt ærlig ganske overraska over hvor høyt oppe i statistikken de befant seg. Dette er musikk man hører på når man vil jobbe fort, eller når man har et overskudd av energi i kroppen som trenger å få utløp. Dette er nerdedisco, dette er fjasepop, dette er musikk man ikke helt skjønner om er så intellektuelt at det har transcendert hele begrepet og blitt post-intellektuelt, eller om det bare var ment som trolling fra starten av. Men altså, sett på Malmö Beach Night Party på en fest, og jeg som aldri danser ville hatt store problemer med å sitte i ro. Jeg er ikke sikker på åssen hodet til den kollektive bevisstheten som jeg liker å innbille meg at utgjør Slagsmålsklubben ser ut innvendig, men jeg er ganske sikker på at det er et kaotisk og fargerikt sted, der neonfarga laserregnbuer uten forvarsel skyter fram fra løse lufta og brenner hull i alt de måtte støte på. Jo, og i tilfelle du lurer på bandnavnet: det er den svenske oversettelsen av Fight Club. Og jeg trur at det er veldig, veldig gøy å være medlem av dette bandet. Det er i væffal veldig gøy å høre på dem.
17. Silver – 509 avspillinger
Apropos musikk å jobbe fort til. Nå er riktignok Silver og Slagsmålsklubben omtrent så langt fra hverandre musikalsk som det er mulig å komme, men likevel. Jeg blei introdusert til Silver fra Linda og Kolbjørn, og de hadde en ganske stor hit med Angels Calling fra 2003, som fram til da egentlig var den eneste Silver-låta jeg hadde hørt. Silver har forøvrig hatt ei ganske interessant utvikling som band: der det ofte er sånn at et band lager sine mest eksperimentelle og minst mainstream greier i starten av karrieren sin for så å tilpasse seg et visst publikum etter hvert, har Silver gått motsatt vei. Debutalbumet deres White Diary lå fem uker på VG-lista og var, til tross for sitt pønk-fundament, relativt radiovennlig – Angels Calling, for eksempel, er jo reine powerballaden. Så kom oppfølgerplata World Against World et par år seinere, med et mye røffere lydbilde. Og den (foreløpig?) siste plata Wolf Chasing Wolf er nesten hardcore, og min personlige favoritt blant de tre albuma deres. Hvis du bare har hørt Angels Calling, er det nesten ikke mulig å forestille seg hvor harde de har blitt i løpet av tre album. Det er energisk, eksplosivt og sint, og det skal innrømmes at jeg ikke hører så mye på akkurat denne typen musikk lenger sånn generelt, men noen ganger er det akkurat dette jeg trenger for å komme meg gjennom en arbeidsdag. Ivar Nikolaisen og co har til enhver tid så mange musikalske prosjekter på gang at jeg ikke veit om de noen gang velger å gjenopplive Silver, men hvis det skjer er jeg HERE FOR IT.
16. Gåte – 575 avspillinger
Gåte og jeg går forholdsvis way back, men ikke way back nok til at jeg var fan mens de var aktive første gangen. Av en eller annen grunn begynte jeg ikke å høre på dem før etter at de hadde gitt seg, noe jeg selvfølgelig var ganske bitter for. Jeg trur jeg rett og slett var for liten til å være mottakelig for musikken deres da de først slo gjennom i 2002, jeg husker nemlig jeg så dem framføre Bendik og Årolilja på Topp 20 eller noe tilsvarende den gangen de fortsatt var nye, unge og lovende, og jeg husker jeg tenkte at det var helt grusomt og kjempestygt. Jeg syns kvedinga til Gunnhild var helt forferdelig å høre på, og i dag klarer jeg ikke å skjønne hvorfor. Nå er heller ikke Bendik og Årolilja i nærheten av å være blant de hardeste sangene deres, men jeg syntes den var skikkelig bråkete den gang. Men da jeg altså først falt for dem, så falt jeg hardt. Modernisering av folkemusikk er jo ikke noe Gåte har funnet på, men Gåte sin måte å gjøre det på er likevel unik. Særlig elsker jeg de låtene der de blander inn elektroniske elementer, noe som gir en herlig creepy og kald stemning i for eksempel Grusomme skjebne. Som kjent er de nå tilbake, og jeg har ennå ikke helt klart å omfavne det nye materialet deres med samme kjærlighet som det gamle, men det aner meg at det mest av alt er en tilvenningssak, for de er akkurat så kraftfulle nå som de var i gamle dager.
15. Supercar – 605 avspillinger
Jeg oppdaga Supercar i den perioden da jeg hadde gått litt lei av visual kei. Jeg ville sjekke ut andre typer japansk musikk enn de artistene og banda man først og fremst forbinder med j-rock (som Miyavi og Gackt). Det er altså her Supercar kommer inn i bildet, med sine elementer og inspirasjon fra shoegaze og elektronika. Det er ikke absolutt alle låtene deres jeg liker like godt, men noen av dem er faktisk nesten sjokkerende gode. Jeg veit jeg har skrevet flere dikt opp gjennom inspirert av musikken deres, som for eksempel White Surf Style 5, Aoharu Youth, Shibuya Morning og den nesten psykedeliske Changes. De ga seg for over ti år siden, men jeg hører rykter om at de forskjellige bandmedlemmene har enten blitt med i nye band eller starta soloprosjekter, og at det er bra greier. Jeg hører egentlig ikke så ofte på Supercar lenger, jeg trur det er mest fordi jeg hadde en så intens periode der jeg hadde hekta på dem for noen år siden at jeg nesten brukte dem opp, men her om dagen mens jeg var på jobb satte jeg dem på igjen, og altså, denne musikken holder seg like godt i dag. Dette får være min note to self om å ikke glemme å høre på dem.
14. Bloc Party – 613 avspillinger
Bloc Party har jo fått en ny renessanse i hodet mitt den siste tida. Jeg hørte masse på dem for lenge siden, og så gjenoppdaga jeg dem for et par år siden og fant ut at de på ingen måte har blitt noe dårligere siden sist. Med dét sagt: de to første albuma deres, Silent Alarm og A Weekend In the City er milevis bedre enn tredjealbumet deres Intimacy, som ironisk nok er det eneste av dem jeg faktisk eier. Og fordi jeg var så skuffa over Intimacy (med unntak av fantastiske Signs), tok jeg meg liksom aldri helt bryet med å sjekke ut de nyere tinga deres, men det bør jeg sikkert gjøre en gang. Det er bare det at jeg koser meg så mye med det gamle! Både de litt Strokes-aktige, gitardrevne pønkete greiene deres fra førsteplata, som Banquet og Helicopter, og de mer elektroniske, hakket mer eksperimentelle greiene deres fra A Weekend In the City-perioden, med på hver sin måte fabelaktige låter som The Prayer og Sunday. Bloc Party – i væffal på de to første albuma deres – gjør rett og slett det meste riktig. Det er gode melodier, det er bra produsert, de har ålreite tekster, det er et inressant samspill mellom de forskjellige instrumentene, og de har til og med fengende gitarsoloer, og dette kommer fra noen som vanligvis syns gitarsoloer i seg sjøl er en ganske blærete affære (som kanskje er noe av grunnen til at jeg omtalte Muse som "stormannsgale" forrige gang). Dette er musikk jeg trur det er gøy å spille, og dermed er det også veldig givende å høre på.
13. Crystal Castles – 677 avspillinger
Jeg må innrømme at jeg ikke helt har klart å høre på Crystal Castles etter å ha lest denne uttalelsen fra tidligere vokalist Alice Glass. Kort gjengitt: hun skriver at eks-bandkollega Ethan Kath i flere år misbrukte henne fysisk, psykisk og seksuelt, og at grunnen til at hun fortsatte i bandet så lenge som hun gjorde, var både fordi musikken betydde så mye for henne, men også fordi han manipulerte henne til å bli. Jeg syns faktisk det er ganske vanskelig å anbefale musikken deres videre i dag når jeg veit det jeg veit, og fordi jeg ikke har lyst til å gi min økonomiske støtte til noen som er i stand til å behandle andre mennesker på den måten. Og det er jo kjempesynd, selvfølgelig mest av alt på grunn av Alice Glass og alt det hun har opplevd, men også fordi Crystal Castles var/er fryktelig gode, og musikken deres representerer noe helt unikt. Jeg har bare hørt de tre første albuma, der Alice Glass var vokalist, og den støyete synthpønken deres veksler mellom å være aggressiv, melankolsk, energisk, beroligende, dynamisk og disharmonisk. De har et utprega DIY-sound som er veldig lett for meg å like, og ikke minst har de samarbeida med en av mine favorittvokalister noensinne, Robert Smith. Not In Love er helt nydelig.
12. The Vaccines – 715 avspillinger
Noen ganger er det sånn at jeg liker et album av et band veldig godt og hører masse på det, så mye at jeg nesten ikke har kapasitet til å høre nye ting de gir ut. Jeg fortsetter liksom å høre på det albumet jeg liker så godt at jeg aldri helt kommer meg videre. Sånn er det med The Vaccines, hvis debutalbum jeg falt pladask for mens jeg gikk i Bø, og som jeg fortsatt hører på ofte, men så har jeg ikke fulgt med på utviklinga til bandet i det hele tatt. Jeg veit de har gitt ut noe nytt, men det er det. Og altså, musikken til The Vaccines er en sånn type musikk jeg har et enormt behov for en gang i blant; jeg trenger ei energiinnsprøytning i form av musikk. Det er litt Beach Boys og litt Ramones, men likevel helt distinkt britisk. I tillegg er det en type fuzzstøy på flere låter som nærmest befinner seg i shoegaze-landskapet igjen, for eksempel på Blow It Up, som fortsatt er ei av mine favorittlåter av dem. The Vaccines er for meg lyden av sommer, og jeg blir nesten alltid i godt humør av å høre på dem, i tillegg til at det selvfølgelig minner meg om Bø, og denne sammenhengen mellom minner og musikk er noe av grunnen til at musikk er så viktig for meg.
11. Regina Spektor – 759 avspillinger
Ah, Regina. Jeg har snakka mye om henne her på bloggen allerede, og det er det jo en grunn til: jeg har rett og slett vært fan veldig lenge, og det voldsomme sjangerspennet hun opererer innenfor sørger for at jeg aldri går lei. Hun er noen ganger en konfronterende pønker som i Your Honor, andre ganger er hun en sjelfull bluessanger som i Lady, mens atter andre ganger er hun en ganske klassisk popartist som i Better. Hver eneste sang hun lager er så utrolig full av sin egen personlighet at det nesten er meningsløst å snakke om musikkarrieren hennes som en helhet. Jeg får virkelig inntrykk av at hun legger like mye arbeid i hver enkelt sang som det enkelte andre artister legger i et helt album. Dette er hennes absolutt største styrke, syns jeg, selv om hun selvfølgelig er helt utrolig dyktig reint teknisk òg; alt det hun får til med stemmen sin, for eksempel, er jo nærmest på Blixa Bergeld-nivå, i tillegg til hvor utrolig habil hun er på piano. Og jeg veit jeg har nevnt det her før, men jeg liker virkelig tekstene hennes, og dét til tross for at jeg generelt ikke bryr meg så mye om sangtekster, noe som rett og slett er fordi jeg foretrekker å lese hvis det er gode tekster jeg er ute etter. Reginas musikk er på sitt beste helt genialt, og på sitt verste fortsatt ganske fint. Og dét er jo ikke så verst, altså.
Ei lita oppdatering: siden jeg skreiv førsteutkastet til dette innlegget, har faktisk Regina Spektor gått forbi både Muse og Asobi Seksu på den forrige lista mi og er nå på niende plass. Har likevel valgt å beholde henne på denne lista, selv om det altså ikke er sant lenger at hun er den ellevte mest avspilte artisten i mitt digitale musikkbibliotek.
Åra har begynt å ligne på hverandre. Jeg husker ikke lenger hva som skjedde i fjor og hva som skjedde for to år siden. Er det sånn det er å bli voksen? Det blir bare tydeligere og tydeligere for meg at jeg ikke klarer å ha noe A4-liv. Jeg trur det må skje noe snart. Hva gjorde du i 2018 som du aldri har gjort før?
Var på Pride. Var forlover i et bryllup. Bada i Oslofjorden. Var i Bodø. Var DJ på Altern80s.
Beste konsert:
Antakelig årets første Gåte-konsert og Slowdive-konserten.
Hvilke land har du besøkt det siste året? Polen og Sverige.
Hva ønsker du deg i 2019 som du har savna?
Forandring, ei opprøsking i status quo. Mer fri. Energi til å dra på eventyr. Skrivero og inspirasjon. Forlagskontrakt? Hvilke TV-serier var de beste du så?
Jeg fikk en veldig positiv overraskelse fra uventa hold i The Haunting of Hill House. Jeg bestemte meg jo for å se det fordi jeg syntes det virka bra, men jeg hadde sett for meg noe litt mer standard skrekkaktig. The Haunting of Hill House innfridde forventninger jeg ikke engang visste at jeg hadde, og det er alltid enormt tilfredsstillende når man ikke forventer noe spesielt, men ender opp med å få en av årets beste TV-opplevelser. Likte også Mindhunterskikkelig godt, i tillegg til at det var fantastisk å se Engler i Amerika, selv om den serien ikke akkurat er ny lenger.
Hvilken bok er den beste du har lest i år?
Jeg har faktisk lest tragisk få bøker i år. Ikke at jeg noen gang leser mange bøker, men jeg syns liksom leseåret 2018 har vært usedvanlig trist. Trur jeg leste fem bøker, eller egentlig bare tre, fordi to av dem var lydbøker. Mye av grunnen var nok at jeg veldig lenge prøvde å lese Når du kjenner at det begynner å ta slutt av Stig Larsson uten å få det helt til fordi jeg aldri kom ordentlig inn i den. Det er egentlig så få bøker at det nesten ikke gir noen mening å trekke fram noen favoritt. Shit, ass. Innser akkurat nå at nyttårsforsettet mitt for 2019 må være å lese flere bøker.
Hva slags musikk har du hørt mest på? Black Marble, Regina Spektor, I Break Horses, Ride og The Jesus and Mary Chain.
Hva gjorde du på bursdagen din?
Spiste burger på Døgnvill sammen med Vibeke og Jørgen.
Hvilken var de beste filmen du så? 120 slag i minuttet. Herregud, for en film, og for en opplevelse. Det var vondt og vakkert om hverandre. Dette var en sånn type film jeg merka i flere dager etterpå. Honorable mention: Another Earthfra 2011 som jeg ramla over mer eller mindre tilfeldig, og som jeg hadde enda færre forventninger til enn til The Haunting of Hill House. Kjempefin, lavmælt sci-fi som rett og slett var en av årets hyggeligste overraskelse.
Edit: HALLOOOOO, jeg glemte jo Mandy!!!! Den får dele førsteplassen sammen med 120 slag i minuttet. Til tross for at jeg nettopp glemte den, var det en uforglemmelig kinoopplevelse. Få ganger har jeg sett det store lerretet, lydanlegget og mørket en kinosal tilbyr komme så til sin rett som i akkurat Mandy. Om du får muligheten: SE DEN PÅ KINO.
Ønsker og planer for det nye året:
Lese mer. Foreta ei omveltning.
Opplevelser: Konsert med Morton Subotnick på Henie Onstad Kunstsenter. My Favorite Murder live på Folketeateret. Engler i Amerika på Nationaltheatret. Retrospillmessen. Sult og Utkanten med Nasjonalballetten på Operaen. Omvisning i Botanisk Hage. Jørgen sin svennebrevsutdeling. Hundepass. Kinotur med Vibeke.
Innkjøp: Endelig, dere, endelig!!!! fikk jeg kjøpt meg noen av yndlingsspilla mine fra Tomb Raider-serien under Retrospillmessen (Underworld har jeg faktisk ALDRI SPILT FØR, så dette blir spennende)! Kjøpte meg også noen filmer, ikke på Retrospillmessen, men på gode, gamle Platekompaniet mens jeg venta på en tannlegetime.
TV-serie: Nye sesonger av Westworld, The Handmaid's Tale og Peaky Blinders – og så fant vi plutselig ut at Studio Ghiblis versjon av Ronja Røverdatter ligger på Netflix. Bare med norsk tale, riktignok, men skitt au – Hayao Miyazaki har til og med sagt sjøl at han vil at folk skal se Ghibli-filmene i dubba versjon sånn at man har større fokus på animasjonen. Helt ærlig har jeg mer sansen for 2D-animasjonen i de eldre Ghibli-filmene enn 3D-animasjonen i denne, men den er likevel en søt og severdig serie som dveler lenger ved øyeblikka enn det den svenske filmen vi alle elsker gjør.
Spill: Dere, det er altså så aldeles vidunderlig å spille Tomb Raider III igjen!! Jeg snakka litt om Tomb Raider generelt og TR3 spesielt her, og nå har jeg dem altså til Playstation!!!! Jeg er nå på brett nummer to, og det er så rart, fordi jeg har spilt den første delen av det første brettet så ekstremt mange ganger som liten at jeg nesten huska det utenat – dere veit, den helt spesielle nostalgien man føler når man for første gang siden man var et barn gjenopplever et av sine kjæreste minner. Derimot var jeg overraska over hvor mye jeg hadde glemt fra den andre delen, samtidig som jeg ikke hadde glemt det helt heller, for jeg huska det idet jeg spilte, det hadde liksom bare ligget på vent et sted gjemt under mange lag i hjernen. Det er også mye vanskeligere enn jeg huska det, men det kan nok ha med å gjøre at jeg brukte veldig mange juksekoder og walkthrough'er da jeg var liten, noe jeg nekter å gjøre nå. Ikke minst er det veldig morsomt å se cutscenes og faktisk skjønne hva karakterene sier. Jeg var ikke akkurat så innmari god i engelsk da jeg var ti, liksom. Film: Elephant, Tideland og Isle of Dogs. Isle of Dogs går fortsatt på kino, så om du liker quirky stop motion-animasjon med velskrevet manus, bøttevis med sjarm og Wes Andersonsk humor og stemning (eller, som Screen Junkies sier det, "Wes Anderson, whose style is so specific he's basically his own genre."), gå og se den! Sjøl koste jeg meg skikkelig, og haiku-dikta og babylydene valpene lager var noe av det absolutt aller mest fornøyelige ved filmen.
Musikk: Jeg liker ikke det nyeste albummet til Regina Spektor like godt som de eldre albumma hennes (så hipster er jeg faktisk), men Grand Hotel er en sånn sang jeg ofte tar meg sjøl i å nynne på. Og den er riktig så fin, et av høydepunktene på plata, vil jeg påstå, med en drømmeaktig og rar tekst som jeg syns minner litt om noen av de eldre låtene hennes – noe som forøvrig er en av grunnene til at jeg generelt liker dem best. Nå syns jeg uansett ikke at tekstene er det viktigste innenfor musikk, altså, men Regina er en så god låtskriver at for min del er faktisk tekstene hennes noe av det jeg liker best. Uansett:
Jeg jobber altfor mye, jeg har ikke hatt det supert mentalt sett i det siste (fordi vår, trur jeg), og nå er det jaggu påske. Jeg trur jeg har lesesperre for tida, så da passer det bra å snakke om andre ting enn bøker:
1. Name a cartoon that you love.
Jeg må innrømme at jeg verken ser på eller leser så mye tegneserier, i væffal ikke nå lenger, til tross for at anime var en skikkelig big deal for meg for en ti års tid siden. Liker Zelda og Lilla Berlin ganske godt, da!
(Fun fact: denne fyren har jeg faktisk møtt en gang, men det var på Explosions In the Sky-konsert. Og jeg var ikke godkjent, for å si det sånn. Dermed mente han at jeg burde gi ham plassen min helt framst fordi han fortjente å stå der mer enn meg (?????). Han fikk ikke plassen min.)
2. What is your favorite song right now?
Det er litt rart, for jeg har hatt Regina Spektor-albumet Begin to Hope ganske lenge, og har likt veldig mange av låtene fra den plata veldig lenge (jeg snakka for eksempel om Fidelitypå denne bloggen allerede i 2008). Av en eller annen grunn er det likevel ikke før de siste ukene at jeg for alvor har oppdaga den varsomme og nesten innadvendte skjønnheten og melankolien i Summer In the City. Altså, jeg bare ELSKER sangteknikken til Regina. Hun er jo en helt fantastisk god sanger, men veldig mange gode sangere er liksom bare veldig flinke og det er det, men Regina tør å gjøre sinnssykt rare ting med stemmen sin og lager dermed noe av den mest unike singer-songwriter-musikken jeg veit om. Hun er ikke bare flink, hun er flink og interessant, og dette gjelder egentlig ikke bare stemmen hennes, men også låtskrivinga og låtkomposisjonen. Når det gjelder akkurat Summer In the City er den av de mer, som nevnt, innadvendte låtene hennes, og den er ikke en like umiddelbar hit som for eksempel Bettereller Après Moi, så det tok litt tid før jeg virkelig begynte å elske den, men nå som den har fått tid til å vokse på meg, innser jeg hvor skjør og fin den egentlig er. Jeg elsker moduleringa hennes i tekstlinja "The castrated ones stand on the corner smoking" og den korte pianosoloen mot slutten. Jeg elsker også tekstlinja "I did feel like coming, but I also felt like crying" (som jeg tenker at muligens kan ha vært inspirasjonen til Ingvild Lothe da hun skreiv "Litt lyst til å pule, litt lyst til å dø"), og bare... alt ved denne sangen. Den er så fin. Og trist. Fin-trist, ikke bare trist-trist som for eksempel Hero, som også er en helt fantastisk sang av henne. Nå snakker jeg mye her. Bare hør på den:
3. What could you do for hours (that isn't reading)?
Spille TV-spill! Det er ikke noe i hele verden jeg kan forsvinne inn i og som får meg til å glemme tida bedre enn et engasjerende TV-spill. For så vidt også skriving, om jeg klarer å komme inn i en skikkelig flow.
4. What is something you love to do that your followers would be surprised by?
Noen syns kanskje det er overraskende at jeg liker å danse, sånn med tanke på at jeg haterhaterhater å være på utesteder der folk danser? Men jeg gikk jo faktisk på dans, først jazzballett, seinere freestyle, fra jeg var sånn sju – åtte år til jeg var femten, og selv om jeg aldri var veldig flink reint teknisk, så fikk jeg alltid ros for rytmesansen min. Nå for tida danser jeg utelukkende på stua og kjøkkenet når jeg er aleine hjemme.
5. What is your favorite unnecessarily specific thing to learn about?
Jeg syns egentlig ikke noe kunnskap er unnecessary, men jeg elsker å lese om sjukdommer, både fysiske og psykiske, på Wikipedia. Jeg har faktisk ganske god oversikt over mange veldig sjeldne og livsfarlige sjukdommer, sånn at jeg ofte, hvis jeg leser ei overskrift eller et eller annet, ganske kjapt klarer å diagnostisere personen artikkelen handler om bare ut fra å lese om noen få symptomer.
6. What is something unusual you know how to do?
Jeg er ganske mjuk, og kan for eksempel legge beinet bak på nakken.
7. Name something you've made in the last year (and show us, if you can).
Jeg produserer egentlig ikke så mye annet enn tekst. Noen ganger lager jeg musikk, men jeg har egentlig ikke lagd noe særlig musikk det siste året. Nei, vent, jeg kom på noe!
I februar lagde jeg masse tapas og imponerte meg sjøl skikkelig.
8. What is your most recent personal project?
Recent som i det jeg begynte på sist eller det jeg jobba med sist? Jeg velger å tolke det som sistnevnte, og i så fall er det Døden og gleden. Dette er det ferskeste jeg har skrevet på det, side 372: ”Så”, jeg ransakte hjernen på jakt etter noe å si, ”åssen kjenner du Sondre?” ”Via Signe. Jeg er søstera hennes”, sa hun. ”Oi, seriøst?” ”Ja? Er det så rart?” Hun flirte. ”Nei, det er jo ikke det, jeg veit ikke helt hvorfor jeg sa det”, sa jeg, forta meg å ta en ny slurk av ølen, Embla gjorde det samme. Hun bytta stilling i sofaen. ”Er han her Tobias noe kul, eller?” Jeg glodde på henne. ”Ja, altså, siden du spiller i band med ham, mener jeg. Du kjenner ham vel ganske godt?” Hun så på meg. ”Jeg kjenner ham ganske godt”, sa jeg langsomt. Hun smilte. ”Så… er han kul?” ”Hvorfor spør du om det?” peip jeg. Hun trakk på skuldrene, blåste. ”Nei, jeg har jo på en måte ikke fått møtt ham ennå. Hadde håpa både han og Signe skulle være her i kveld, men jeg har ikke hørt noe fra henne.” ”Snakker hun mye om ham?” spurte jeg, prøvde å få stemmen min til å høres normal ut. ”En del. Det er vel ganske seriøst, er det ikke?” ”De har jo bare kjent hverandre i sånn ei uke”, sa jeg. ”Nei, altså, jeg veit ikke. Jeg har i hvert fall inntrykk av at det er alvor”, sa Embla og drakk av ølen sin.
9. Tell us something you think about often (maybe while staring out of windows).
I det siste har det dessverre vært at jeg føler meg temmelig håpløs og at jeg ikke helt klarer å tru på at jeg kommer til å bli forfatter og at jeg syns nesten samtlige mennesker i verden er mer vellykka og tilfredse enn meg, at jeg er sliten hele tida, at jeg ikke får til å gå på jobb, men gjør det likevel fordi jeg ikke har penger til å ikke gå på jobb, og at jeg bruker energi jeg egentlig ikke har på å jobbe, og at hver dag jeg går på jobb, er en dag jeg ikke får skrevet og er sånn sett fullstendig bortkasta, og jeg skulle virkeligvirkelig ønske det var en måte å tjene penger på som ikke føltes bortkasta.
10. Give us something that's your favorite, but make it something oddly specific, not like your favorite food, but like your favorite food when you've been studying for hours and forgot to eat. Or, you know, something like that.
Min yndlingsting å drikke når jeg er sjuk, sånn skikkelig influensa-sjuk eller tilsvarende, er av en eller annen grunn frokostjuice. Altså den med gulrøtter og appelsiner og litt sånn ymse som ofte er veldig billig. Ofte er frokostjuice det eneste jeg får i meg når jeg er sjuk og egentlig ikke har matlyst i det hele tatt. Jørgen syns dette er litt rart, i og med at skjøre mager ofte ikke vil ha syre, men det har vært sånn i mange år.
Jeg har vært ganske opptatt om dagen, og kombinert med at jeg har følt at jeg har hatt dårlig med inspirasjon, har blogginga blitt litt nedprioritert. Men hvilken dag passer vel bedre til å starte opp igjen enn sjølveste kvinnedagen? Jeg har rett og slett samla sammen fire knallbra kvinner - tre musikere og en forfatter - som jeg oppfordrer sterkt til at dere stifter nærmere bekjentskap med. Kvinner jeg digger, kvinner som inspirerer meg, kvinner som beveger meg, talentfulle kvinner, sterke kvinner, tøffe kvinner, flotte kvinner. Gratulerer med dagen, alle sammen.
Amanda Palmer
Jeg har snakka litt om henne før, og skal prøve å ikke gjenta meg sjøl. Jeg blei først kjent med Amanda Palmer gjennom musikken hennes, og det er ikke så rart, for hun er rett og slett en veldig talentfull musiker. Bare prøv å spille Girl Anachronism på piano, så skjønner dere hva jeg mener. Og da har jeg ikke snakka om sangtekstene ennå. Runs In the Family er en sang jeg kommer tilbake til gang på gang, og ikke bare på grunn av tema og motiver og denslags, selv om herregud hun får sagt det, ass, men også på grunn av den nesten Shakespearske rytmen hun maner fram. Ei tekstlinje som "Me? Well, I'm well, well, I mean I'm in hell, but I still have my health, at least that's what they tell me", etterfulgt av "If wellness is this, what in hell's name is sickness, but business is business and business runs in the family" krever tunga rett i munnen på beste suggererende måte. Men greia med Amanda Palmer er at hun ikke bare er musiker, men også aktivist, og det mest minneverdige øyeblikket for min del så langt, må være da Daily Mail skreiv en helt jævlig artikkel om da hun opptrådde på Glastonbury i 2013. Jævlig fordi den cirka ikke nevnte musikken hennes overhodet - og musikken hennes var jo hele grunnen til at hun spilte på Glastonbury i det hele tatt - men isteden valgte de å fokusere på de cirka to sekundene av konserten der brystvorta hennes var synlig på grunn av en behå som sklei opp. Reaksjonen til Amanda? Priceless. Se den under. Jeg poster også teksten fordi det kan være litt vanskelig å få den med seg. Bare SE DEN.
Dear Daily Mail, it has come to my recent attention that my recent appearance at Glastonbury festivals kindly received a mention I was doing a number of things on that stage up to and including singing songs (like you do...) but you chose to ignore that and instead you published a feature review of my boob Dear Daily Mail, there’s a thing called a search engine; use it! If you’d googled my tits in advance you’d have found that your photos are hardly exclusive In addition you state that my breast had escaped from my bra like a thief on the run How you do you know that it wasn’t attempting to just take in the rare British sun? Dear Daily Mail, it’s so sad what you tabloids are doing Your focus on debasing women’s appearances ruins our species of humans but a rag is a rag and far be it from me to go censoring anyone, OH NO It appears that my entire body is currently trying to escape this kimono... Dear Daily Mail, you misogynist pile of twats I’m tired of these baby bumps, vadge flashes, muffintops, where are the newsworthy cocks? If Iggy or Jagger or Bowie go topless the news barely causes a ripple Blah blah blah feminist, blah blah blah gender shit, blah blah blah OH MY GOD NIPPLE Dear Daily Mail, you will never write about this night I know that because I’ve addressed you directly, I’ve made myself no fun to fight but thanks to the internet, people all over the world can enjoy this discourse and commune with a roomful of people in London who aren’t drinking kool-aid like yours and though there be millions of people who’ll accept the cultural bar where you have it at there are plenty of others who’re perfectly willing to see breasts in their natural habitat I keenly anticipate your highly literate coverage of upcoming tours Dear Daily Mail,
UP YOURS.
Regina Spektor
Regina Spektors musikk går fra søtt og popete i den ene veien, som i Better (har på følelsen av at du vil like denne, Karoline), til det nesten aggressive, som i Après Moi. Og så har hun så mange helt merkelige sangteknikker som virkelig skiller henne ut fra resten av singer-songwriter-gjengen. Kjenner for eksempel ikke til så mange andre enn Regina som ville utbrytt "UH!" midt i refrenget som hun gjør i Après Moi. Syns forøvrig også at det, som fan av begge, er morsom tilleggsinformasjon at hun og Amanda Palmer er gode venner.
Emilíana Torrini
Jeg bruker egentlig bare dette som ei unnskyldning for å kunne poste noe jeg er overbevist om at er en av verdens vakreste sanger. Og jeg er forelska i stemmen til Emilíana Torrini.
Sofi Oksanen
Jeg har veldig lyst til å dele det faktum at Sofi Oksanen ser ut som en lærer på Hogwarts med omverdenen. Ikke en spesifikk lærer, bare at hun kunne vært lærer der. Og det burde selvfølgelig heller vært neste setning jeg innleda dette med, men hun er i tillegg en veldig dyktig forfatter som jeg gleder meg til å lese mer av. Så langt har jeg bare lest Stalins kyr,men jeg har også Baby Jane stående ulest i bokhylla. Det blir bra.
.png)
