Parantesåret 2018

Åra har begynt å ligne på hverandre. Jeg husker ikke lenger hva som skjedde i fjor og hva som skjedde for to år siden. Er det sånn det er å bli voksen? Det blir bare tydeligere og tydeligere for meg at jeg ikke klarer å ha noe A4-liv. Jeg trur det må skje noe snart.

Hva gjorde du i 2018 som du aldri har gjort før?
Var på Pride. Var forlover i et bryllup. Bada i Oslofjorden. Var i Bodø. Var DJ på Altern80s.

Beste konsert:
Antakelig årets første Gåte-konsert og Slowdive-konserten.

Hvilke land har du besøkt det siste året?
Polen og Sverige.

Hva ønsker du deg i 2019 som du har savna?
Forandring, ei opprøsking i status quo. Mer fri. Energi til å dra på eventyr. Skrivero og inspirasjon. Forlagskontrakt?

Hvilke TV-serier var de beste du så?
Jeg fikk en veldig positiv overraskelse fra uventa hold i The Haunting of Hill House. Jeg bestemte meg jo for å se det fordi jeg syntes det virka bra, men jeg hadde sett for meg noe litt mer standard skrekkaktig. The Haunting of Hill House innfridde forventninger jeg ikke engang visste at jeg hadde, og det er alltid enormt tilfredsstillende når man ikke forventer noe spesielt, men ender opp med å få en av årets beste TV-opplevelser. Likte også Mindhunter skikkelig godt, i tillegg til at det var fantastisk å se Engler i Amerika, selv om den serien ikke akkurat er ny lenger.

Hvilken bok er den beste du har lest i år?
Jeg har faktisk lest tragisk få bøker i år. Ikke at jeg noen gang leser mange bøker, men jeg syns liksom leseåret 2018 har vært usedvanlig trist. Trur jeg leste fem bøker, eller egentlig bare tre, fordi to av dem var lydbøker. Mye av grunnen var nok at jeg veldig lenge prøvde å lese Når du kjenner at det begynner å ta slutt av Stig Larsson uten å få det helt til fordi jeg aldri kom ordentlig inn i den. Det er egentlig så få bøker at det nesten ikke gir noen mening å trekke fram noen favoritt. Shit, ass. Innser akkurat nå at nyttårsforsettet mitt for 2019 må være å lese flere bøker.

Hva slags musikk har du hørt mest på?
Black Marble, Regina Spektor, I Break Horses, Ride og The Jesus and Mary Chain.











Hva ønska du deg? Og fikk?
En katte- og skriveferie.

Hva gjorde du på bursdagen din?
Spiste burger på Døgnvill sammen med Vibeke og Jørgen.

Hvilken var de beste filmen du så?
120 slag i minuttet. Herregud, for en film, og for en opplevelse. Det var vondt og vakkert om hverandre. Dette var en sånn type film jeg merka i flere dager etterpå. Honorable mention: Another Earth fra 2011 som jeg ramla over mer eller mindre tilfeldig, og som jeg hadde enda færre forventninger til enn til The Haunting of Hill House. Kjempefin, lavmælt sci-fi som rett og slett var en av årets hyggeligste overraskelse.

Edit: HALLOOOOO, jeg glemte jo Mandy!!!! Den får dele førsteplassen sammen med 120 slag i minuttet. Til tross for at jeg nettopp glemte den, var det en uforglemmelig kinoopplevelse. Få ganger har jeg sett det store lerretet, lydanlegget og mørket en kinosal tilbyr komme så til sin rett som i akkurat Mandy. Om du får muligheten: SE DEN PÅ KINO.

Ønsker og planer for det nye året:
Lese mer. Foreta ei omveltning.

Mars 2018

Opplevelser: Hundepass. Førpremiere på 120 slag i minuttet med regissørmøte. God mat på Mr. India og kafébesøk med Vibeke. Spillkveld hos Linda. Søndagssteik på Egget og kino med Jørgen. Øl med forfattervenner.

Innkjøp: De nye Flamme-singlene og denne nydelige, gjennomsiktige plata med musikken som lages og spilles hos Fischer. Og! Så hadde jeg en liten shoppingspree, noe jeg nesten aldri har. Men jeg oppdaga plutselig at alle buksene mine, som er kjøpt cirka mellom 2005 og 2008, omsider er i ferd med å dette fra hverandre. Dermed dro jeg på Monki for å se meg om etter minst éi ny bukse. Og det blei alt annet enn bukser. Men nå kan jeg endelig være en space queen, så da får det bare være.

TV-serie: Mr. Robot, Girls og Looking. Jeg bingewatcha de to sesongene av Looking mens jeg var hundepasser i fem dager, og dere, det er så utrolig deilig de gangene jeg finner en sånn lett underholdningsserie som jeg faktisk liker, fordi så pessimististik og negativ og gravalvorlig som jeg er, så syns jeg jo nesten ingenting er morsomt, og det skal ganske mye til før jeg oppriktig klarer å fenges av en serie som helt åpenbart bare er ment å være lett underholdning – jeg veit ikke helt, jeg er vel bare ikke så lett å underholde. Men Looking! Kule dialoger, karakterer man kjenner seg igjen i og blir glad i, og San Fransisco, byen jeg aldri har vært i, men som jeg likevel har visst at jeg elsker siden tenåra.



Film: Shortbus (overraska meg positivt!), Looking: The Movie (bærer litt preg av å skulle samle alle løse tråder fra serien, men fint å få closure), 120 slag i minuttet (holy shit), Annihilation (wtf, men jeg trur jeg liker det) og The Shape of Water (flott film, men jeg syns helt ærlig Call Me By Your Name hadde fortjent Oscaren bedre).

Dere. Jeg må snakke om 120 slag i minuttet. Det er nesten litt overraskende at jeg ikke allerede har snakka om den her, men jeg trur greia er at jeg allerede har snakka såpass mye om den i hodet mitt (!) at jeg noen ganger glemmer at... you know... det bare er i hodet mitt. Så altså, fy faen, dette er den beste filmen jeg har sett på lenge. Jeg var forresten også helt sikker på at den var nominert til Oscar for beste utenlanske film, og da jeg dobbeltsjekka og fant ut at den ikke var det, så... altså, det er en skam. Men uansett. Den begynner som en engasjert aktivistfilm, men sirkler seg gradvis inn mot et mer personlig perspektiv. Og det ligger i korta allerede fra start av hva som skal komme til å skje, men likevel er det ikke nok til å forberede seeren, eller i væffal meg, på vendinga filmen tar sånn cirka halvveis uti. Dette er en av de tristeste filmene jeg noen gang har sett, men samtidig en av de mest usentimentale – og sannsynligvis er det nettopp derfor den er så trist. Og hadde dette vært en Hollywood-film, hadde den sett så utrolig annerledes ut, men heldigvis er den ikke det, den lar grusomhetene tale for seg sjøl istededfor å ty til billige virkemidler som insisterer på ei viss sinnsstemning. Sexscena på sjukehuset er en av de vakreste sexscenene jeg har sett i hele mitt liv, og ironisk nok er det fordi den er så veldig uglamorøs og estetisk sett lite vakker. Den er så utrolig full av kjærlighet, en kjærlighet som bare blir forsterka av de sterile omgivelsene, av slangene, av elektronikken, for meg blir denne scena det ultimate symbolet på hengivenhet, å kunne se kjæresten sin på sitt aller svakeste og minst tiltrekkende og likevel finne plass til denne kjærlighetsfylte handlinga. Altså, denne scena aleine er grunn nok til å se filmen, og jeg kunne sikkert snakka om den i timevis. Stol på meg, se traileren, og så stikker du og ser denne på kino:



Bok: Dere, jeg holder fortsatt på med Når du kjenner at det begynner å ta slutt, og jeg blir mer og mer sikker på at jeg skal legge den fra meg for nå. Jeg har slitt med den siden november, og Stig Larssons omstendelige skrivestil er ikke helt min greie, altså. I væffal ikke akkurat nå.

Musikk: De seige gitarene, den harmoniske melodien, teksten jeg trur nesten alle kan kjenne seg igjen i, strykeroutroen... herregud, jeg elsker Ride, og jeg elsker Vapour Trail, og etter at jeg kjøpte albumet Nowhere i februar, har jeg kunnet høre på den konstant, og det har jeg gjort. Dette er lyden av å ligge på graset under en blå himmel i juni og gråte.