Et knippe kvinner til kvinnedagen

God kampdag, individer av alle kjønn! Måtte dere bruke dagen til noe produktivt, om det så innebærer å marsjere i tog, signere underskriftskampanjer, lese ei bok av en kvinnelig forfatter, sende et takknemlig brev til kvinnen i ditt liv, eller ta deg en velfortjent hviledag etter å ha stått på dobbelt så hardt som mange andre. Her er noen kvinner som har inspirert meg de siste åra:

Adriene Mishler (amerikansk yogalærer, født 1984)

Det fins selvfølgelig mange YouTubeyogier der ute, men Adriene endte opp med å bli min. Det var hun som inspirerte meg – MEG! – til å bli en sånn person som gjør yoga daglig og som elsker å gjøre yoga daglig, med sine veldig tilgjengelige, positive og ekstremt lite sjølhøytidelige gratis yogavideoer. Adriene har rett og slett noe for enhver smak og enhver fysisk form, og videoene hennes er lette å tilpasse etter både funksjonsnivå og etter hvor lenge man har holdt på med yoga. Hun tvinger deg ikke til å pushe deg sjøl utafor komfortsonen din, men forteller deg isteden at hvis dette ikke er riktig for kroppen din eller energinivået ditt i dag, kan du velge å hvile litt før du blir med igjen når du har fått tilbake kontrollen over pusten din. Jeg trur at hvis man vil bli en sånn person som er fysisk aktiv hver dag, er Adriene en utrolig god hjelper på veien til å nå det målet.

Anne Carson (kanadisk forfatter, født 1950) 

Ingen som leser denne bloggen kan ha unngått å få med seg hvor sterkt grepet jeg blei av Anne Carsons bøker Rød selvbiografi og Red Doc>. De er mer enn bare gode bøker; de har sprunget ut fra et så utrolig lærd sinn som det som tilhører Anne Carson, som i tillegg til forfatter er professor i gammalgresk. Og nettopp fordi hun er så ekstremt vis og kunnskapsrik, kan hun tillate seg å leike med stoffet sitt på en måte som bare er forbeholdt de som har fullstendig kontroll over det de driver med. Det er ingenting belærende eller hovmodig i måten hun gjenforteller de greske mytene sine på; noe som kunne blitt akademisk og tørt i hendene til en annen professor enn Anne Carson, har isteden blitt kaotisk og magisk som på forunderligste vis gir like mye mening som det ikke gir mening. Hennes litterære univers er et av de frodigste, rareste og mest vidunderlige jeg noen gang har besøkt, og jeg er så takknemlig for at bøkene hennes fins i verden.

Brit Marling (amerikansk skuespiller og manusforfatter, født 1982)

Apropos frodige, rare og vidunderlige univers: det filmatiske landskapet Brit Marling inviterer oss inn i, er også mytologisk, magisk og dypt forankra i kunnskap. Hun har skrevet, produsert og spiller hovedrollen i den aldeles nydelige sci-fi-perla Another Earth fra 2011, og mange av tankene filmen vekker i oss, tas enda lenger og gis enda større boltreplass i serien The OA fra 2014, som hun også har skrevet, produsert og spiller hovedrollen i. At Netflix avlyste den etter bare to sesonger er en eneste stor skam, men forhåpentligvis har vi ikke hørt det siste fra Brit Marling, for etter det jeg allerede har sett av henne å dømme, innehar hun en nesten besettende fortellertrang og sitter allerede på et utrolig rikt bakland som virker utømmelig. Dette er filosofisk, utrolig intelligent og dypt inderlig.

Caroline Polachek (amerikansk musiker, født 1985)

Det er ikke lenge siden sist jeg nevnte Caroline Polachek på denne bloggen, men en såpass kreativ naturkraft som henne fortjener en reprise. Caroline Polachek lager det som ved første ørekast høres ut som fengende radiopop som er såpass lett å høre på at man kan komme i skade for å ikke få med seg det faktum at hun er en usedvanlig smart låtskriver og en vokalist som er såpass trygg på sin egen kapasitet at hun tillater seg temmelig risikable krumspring. Dessuten er det visuelt aspekt ved hennes artistpersona som jeg setter utrolig stor pris på; i musikkvideoene sine har hun noen rykkete, men utrolig besnærende dansemoves som ganske enkelt kler soundet hennes overraskende godt, i tillegg til at hun blant annet kan greenscreene hodet sitt fast på kroppen til en kimera på en måte som jeg bare godtar uten videre fordi så god er hun faktisk?? Hun er i hvert fall en stor kunster i en musikkverden som er prega av samlebåndsproduksjon og som i stor grad er styrt av kommersielle krefter, i et system som belønner de som innretter seg trendene og straffer de som skiller seg ut, og her holder hun stand og gjør sin egen greie fullt ut.

Georgia Harstark (amerikansk podcaster, født 1980)

Den ene av de to programlederne av podcasten My Favorite Murder, som jeg på grunn av tidsmangel dessverre har forsømt grovt i det siste. Sånn i tillegg til å være både en morsom og engasjerende historieforteller, blir jeg rett og slett utrolig inspirert av ærligheten og sårbarheten Georgia viser som podcastprogramleder. Hun er åpen om de psykiske vanskene sine, og det på en befriende nøktern måte: angsten og traumene hennes har ikke "gjort henne sterkere" eller gjort henne til et offer; de er der, og de er en del av henne på godt og vondt, og hun verken glorifiserer eller ignorerer dem. Isteden aksepterer hun dem, forstår at de kanskje alltid vil være der, og gjør det beste ut av det med det utgangspunktet hun har. Hun er både sjølsikker og ydmyk, hun ber om unnskyldning når hun begår feil, men er samtidig ikke redd for å si hva hun mener. Som så ofte er tilfelle for min del når jeg hører på podcast, skulle jeg ønske at vi var venner i virkeligheten, for hun virker bare som en så gjennomført bra person.

Karen Kilgariff (amerikansk podcaster, født 1970)

Den andre av de to programlederne av My Favorite Murder. I motsetning til Georgia, hadde Karen allerede en lang fartstid innen komedie og TV før de to starta podcasten sammen, noe som har gitt henne en viss integritet og profesjonalitet, men det har også bidratt til å gi henne en viss bagasje: Karen var alkoholiker i flere år, men slutta helt med rusmidler av alle slag etter at misbruket hennes begynte å gi henne epilepsi-lignende anfall. Måten hun forteller om fortida si på, er like deler morsom som sår, for hun sitter på like mange morsomme anekdoter som tragedier. Det er ikke uvanlig at Karen begynner å gråte i løpet av en episode, for i tillegg til å være både tøff og rappkjefta, er hun også utrolig følsom, og hun beviser at de to tilsynelatende motpolene overhodet ikke trenger å være motsetninger.

Parantesåret 2018

Åra har begynt å ligne på hverandre. Jeg husker ikke lenger hva som skjedde i fjor og hva som skjedde for to år siden. Er det sånn det er å bli voksen? Det blir bare tydeligere og tydeligere for meg at jeg ikke klarer å ha noe A4-liv. Jeg trur det må skje noe snart.

Hva gjorde du i 2018 som du aldri har gjort før?
Var på Pride. Var forlover i et bryllup. Bada i Oslofjorden. Var i Bodø. Var DJ på Altern80s.

Beste konsert:
Antakelig årets første Gåte-konsert og Slowdive-konserten.

Hvilke land har du besøkt det siste året?
Polen og Sverige.

Hva ønsker du deg i 2019 som du har savna?
Forandring, ei opprøsking i status quo. Mer fri. Energi til å dra på eventyr. Skrivero og inspirasjon. Forlagskontrakt?

Hvilke TV-serier var de beste du så?
Jeg fikk en veldig positiv overraskelse fra uventa hold i The Haunting of Hill House. Jeg bestemte meg jo for å se det fordi jeg syntes det virka bra, men jeg hadde sett for meg noe litt mer standard skrekkaktig. The Haunting of Hill House innfridde forventninger jeg ikke engang visste at jeg hadde, og det er alltid enormt tilfredsstillende når man ikke forventer noe spesielt, men ender opp med å få en av årets beste TV-opplevelser. Likte også Mindhunter skikkelig godt, i tillegg til at det var fantastisk å se Engler i Amerika, selv om den serien ikke akkurat er ny lenger.

Hvilken bok er den beste du har lest i år?
Jeg har faktisk lest tragisk få bøker i år. Ikke at jeg noen gang leser mange bøker, men jeg syns liksom leseåret 2018 har vært usedvanlig trist. Trur jeg leste fem bøker, eller egentlig bare tre, fordi to av dem var lydbøker. Mye av grunnen var nok at jeg veldig lenge prøvde å lese Når du kjenner at det begynner å ta slutt av Stig Larsson uten å få det helt til fordi jeg aldri kom ordentlig inn i den. Det er egentlig så få bøker at det nesten ikke gir noen mening å trekke fram noen favoritt. Shit, ass. Innser akkurat nå at nyttårsforsettet mitt for 2019 må være å lese flere bøker.

Hva slags musikk har du hørt mest på?
Black Marble, Regina Spektor, I Break Horses, Ride og The Jesus and Mary Chain.











Hva ønska du deg? Og fikk?
En katte- og skriveferie.

Hva gjorde du på bursdagen din?
Spiste burger på Døgnvill sammen med Vibeke og Jørgen.

Hvilken var de beste filmen du så?
120 slag i minuttet. Herregud, for en film, og for en opplevelse. Det var vondt og vakkert om hverandre. Dette var en sånn type film jeg merka i flere dager etterpå. Honorable mention: Another Earth fra 2011 som jeg ramla over mer eller mindre tilfeldig, og som jeg hadde enda færre forventninger til enn til The Haunting of Hill House. Kjempefin, lavmælt sci-fi som rett og slett var en av årets hyggeligste overraskelse.

Edit: HALLOOOOO, jeg glemte jo Mandy!!!! Den får dele førsteplassen sammen med 120 slag i minuttet. Til tross for at jeg nettopp glemte den, var det en uforglemmelig kinoopplevelse. Få ganger har jeg sett det store lerretet, lydanlegget og mørket en kinosal tilbyr komme så til sin rett som i akkurat Mandy. Om du får muligheten: SE DEN PÅ KINO.

Ønsker og planer for det nye året:
Lese mer. Foreta ei omveltning.

Juni 2018

Opplevelser: Musikkfest Oslo (som jeg egentlig helst vil fortsette å kalle Musikkens dag, for jeg syns det er et finere navn). Middag på Yaya's med Eirin. Hundepass. Førpremiere på Ulydighet. Pizza på En til med Mari, Martina og Renate. Pride.

Innkjøp: På grunn av gavekort jeg har opparbeida meg gjennom å delta i spørreundersøkelser, fikk jeg "kjøpt" Joe Brainards Jeg husker som jeg har ønska meg inderlig siden den kom ut. Blei også plutselig nødt til å kjøpe meg ny telefon i overigår fordi jeg klarte å miste den forrige i fuktsamleren vår (en skikkelig idiotulykke som man nesten ikke skulle tru kunne være mulig engang, men akk ja). Heldigvis hadde jeg nylig fått feriepenger og penger tilbake på skatten, så jeg hadde råd til det. Det er akkurat den samme modellen som den forrige, da, så sånn sett ikke så veldig spennende.

TV-serie: For tida driver vi egentlig mest med gjensyn med Game of Thrones og Looking, men så var det en dag her da jeg ikke følte meg så bra som jeg bare var nødt til å se litt Planet Earth (fordi på samme måte som det fins comfort food, fins også comfort TV).

Film: Stabukker, Another Earth, Never Let Me Go, Ulydighet og Star Trek: Into Darkness. Egentlig er det mest relevant å bruke dette avsnittet til å snakke om Ulydighet i og med at den er a) kinoaktuell og b) veldig bra, men jeg vil egentlig heller snakke om Another Earth, som kom som en aldri så liten overraskelse på meg. Så vidt meg bekjent, blei den aldri satt opp på kino her til lands, og jeg hadde ikke engang hørt om den før jeg ramla over den på Netflix. Den har et ganske lite budsjett og en kort rulletekst med flere av de samme navna som går igjen, og så er den altså ei aldri så lita perle. Syns ordet "perle" i filmsammenheng ofte brukes om alt mulig av bra film, men her i ordets rette betydning: bortgjemt og nesten bortglemt, og desto hyggeligere å oppdage. Den er lavmælt, smart, velspilt og rørende, og var faktisk en så positiv overraskelse at jeg blei skikkelig inspirert. Elsker når det bevises igjen og igjen at man ikke trenger store selskaper i ryggen og rekordsprengende spesialeffekter for å lage god film.



Bok: Det var noen dager for noen uker siden at jeg hadde det litt halvjævlig, og så var det en dag der jeg egentlig var forberedt på å ikke klare å stå opp i dag heller, men etter fem timer søvn våkna jeg til ei melding om at BOKA MI HAR KOMMET, så jeg stod opp, løp ut til postkassa, løp inn igjen, lagde meg en JÆVLA SMOOTHIE, gikk ut og satte meg i hagen og leste. Det går fortsatt sakte framover med Jeg husker fordi jeg jobber nesten hver dag for tida, men heldigvis er den ei sånn bok som jeg faktisk klarer å ta med meg og lese litt i her og der, fordi den ikke har noe narrativ og bare er bygd opp av enkeltstående setninger eller avsnitt som begynner med "jeg husker".

Første gang jeg leste litt fra denne boka (som var på hyttetur i vinter), blei jeg så inspirert at jeg skreiv dette (fra Døden og gleden):

Dagene som fulgte. Hva blei det av dem? Jeg husker lite annet enn soverommet mitt, ansiktene til mamma og Astrid ved middagsbordet og den påtrengende lukta av syriner inn gjennom det kveldsåpne vinduet mitt. Jeg husker lyden av gressklipperne om morgenene, jeg husker Astrid som lagde iste, jeg husker tynne gardiner og det tidlige morgenlyset gjennom dem. Alt det andre? Jeg aner ikke. Jeg aner virkelig ikke.

Jo, og en annen ting! Jeg har hørt Sapiens av Yuval Noah Harari på lydbok, og den er egentlig så bra at den fortjener at jeg snakker mer om den, men jeg har egentlig ikke så mye å si, annet enn at jeg vil at alle som er interessert i for eksempel biologi, teknologi, historie, religion, politikk og/eller psykologi skal lese den (og ikke for å sette interesser opp mot hverandre her, men jeg trur egentlig jeg syns at alle bør være interessert i minst ett av de temaene). Den er lettforståelig, men samtidig smart og ekstremt lærerik, og tusen takk til Laila som anbefalte meg denne forfatteren i en kommentar her på bloggen for ei tid tilbake!

Musikk: I januar 2017-innlegget mitt snakka jeg om at jeg plutselig hadde gjenoppdaga Bloc Party. For sånt skjer jo innimellom, i væffal med meg; at det fins band jeg egentlig har hørt masse på, men så er det veldig lenge siden sist, og så ramler jeg innom dem igjen og bare damn, dette er jo faktisk høyst lyttbart også i dag. Nå har det skjedd med Idiot Pilot, et band jeg hørte en del på i sånn 2007 – 2008. De har et veldig mid-2000's-sound, men jeg liker det, og så er jeg faktisk veldig glad i 8bit-musikk. På den måten blir musikken deres en slags kombinasjon av den jeg var da jeg var tenåring og den jeg er nå, både nostalgisk og veldig meg akkurat nå på samme tid.