Februar 2018

Opplevelser: Middag og vin med jobben på Opland burger & steak. Kinotur og middag på Agave med Jørgen. Middag på Peloton og Dylan Moran på Folketeateret med Vibeke. Milkshake og pizza på Sub med Martina.

Innkjøp: Fikk et gavekort på Platekompaniet etter å ha svart på noen markedsundersøkelser, og eeeeegentlig føltes det ekstremt feil å bruke dem på bøker, bare fordi man har da bokhandler til denslags, men så var det morsdagssalg på bøker og ja, nei, jeg veit ikke. Det bare skjedde.

TV-serie: Jeg trur jeg kanskje egentlig bare har sett Bates Motel denne måneden? Det er jo så mange sesonger, så det er sikkert forklaringa, for det er jo ikke sånn at jeg har sett noe mindre på TV enn jeg pleier, akkurat. Og det er litt rart, fordi helt ærlig syns jeg ikke det er sånn ekstremt bra – jeg veit ikke, det er på en måte litt for teatralsk og litt for opplagt historiefortelling og det er kanskje bare at jeg har blitt vant med veldig realistiske TV-serier og sånt de siste åra, fordi stilmessig minner det på en måte litt om typiske mid-2000 serier á lá Lost og Heroes – men det er jo veldig spennende, særlig for noen som syns at psykologien til mordere er ekstremt interessant. Jeg ser paralleller til Norma&Norman i for eksempel historiene til Ed Kemper og Ed Gein. Og dere, han søte kidden fra Finding Neverland og Charlie og sjokoladefabrikken har plutselig blitt voksen!



Spill: Jeg har omsider kommet meg til Antarktika i Tomb Raider 3, som er det aller siste området i spillet. Og da jeg spilte dette i gamledager, var jo det på PC, og der kunne man save når man ville, men på Playstation kan bare save hvis man har en save crystal, noe som gjør spillet radikalt mye mer vanskelig i Playstation-versjon enn PC-versjon. Men egentlig liker jeg det litt, for de siste spilla jeg har spilt har jeg nesten syntes at har vært litt for lette (nå tenker jeg ikke på Life Is Strange og den typen spill der historien er hovedgrunnen til at man spiller). Og Nevada-bretta, komplett med Area 51 og greier, var like kule som jeg huska dem. Selv om det er veldig tydelig at dette spillet er lagd i ei annen tid da man ikke hadde enorme TV-skjermer; grafikken ville definitivt kledd en skjerm med dårligere oppløsning bedre.

Film: Errementari, Apostle, The Favourite, Louder Than Bombs og Seven Psychopaths. Jeg er så skuffa over at ikke The Favourite vant flere Oscar i år – selv om den ene den fikk, beste kvinnelige hovedrolle til Olivia Colman, var veldig velfortjent. Den er så gjennomført bra på absolutt alle områder uten å bli kjedelig. For det er det som irriterer meg litt med Oscar-utdelinga: ofte blir de "flinke" og "riktige" filmene premiert, mens de virkelig originale ideene ikke får den anerkjennelsen de fortjener. Filmene som vinner følger reglene til punkt og prikke, mens andre filmer bryter dem. The Favourite kan, om man ikke veit bedre, se ut som et hvilket som helst Oscar-bait kostymedrama, men det blir fort ganske åpenbart at dette er en film som sprenger grensene for hva et kostymedrama egentlig er og kan være. Det hele er liksom litt skakt i forhold til hva man forventer, og det er helt fullstendig herlig. Se den på kino mens du har muligheten.



Bok: Lyder jeg ikke kan høre av Eirin Gundersen og Baby Jane av Sofi Oksanen – sistnevnte var noe av det mest deprimerende jeg har lest på lenge, men den var likevel (eller nettopp derfor?) veldig god. Den litt gammalmodige oversettelsen funka ikke helt for meg, men det er jo ikke forfatterens feil. Gleder meg til filmen kommer! Har nå så vidt begynt på Lucia Berlins Manual For Cleaning Women.

Musikk: Jeg blei nysgjerrig på Algiers etter å ha lest at de blander post-punk med soul og gospel. Jeg er veldig begeistra for post-punk generelt, og altså, om ukonvensjonelle kombinasjoner funker, så er jeg here for it. Og altså, Algiers er skikkelig kult. Det ligner ikke på noe annet jeg noen gang har hørt, og vokalisten har en råskap og en energi som kler soundet deres perfekt. For å sitere en bruker på YouTube: "This song evokes an emotion I can't quite grasp. It sounds like a post-apocalyptic totalitarian alien invasion anthem."

Kvinner jeg har likt i det siste

Jeg har vært ganske opptatt om dagen, og kombinert med at jeg har følt at jeg har hatt dårlig med inspirasjon, har blogginga blitt litt nedprioritert. Men hvilken dag passer vel bedre til å starte opp igjen enn sjølveste kvinnedagen? Jeg har rett og slett samla sammen fire knallbra kvinner - tre musikere og en forfatter - som jeg oppfordrer sterkt til at dere stifter nærmere bekjentskap med. Kvinner jeg digger, kvinner som inspirerer meg, kvinner som beveger meg, talentfulle kvinner, sterke kvinner, tøffe kvinner, flotte kvinner. Gratulerer med dagen, alle sammen.



Amanda Palmer

Jeg har snakka litt om henne før, og skal prøve å ikke gjenta meg sjøl. Jeg blei først kjent med Amanda Palmer gjennom musikken hennes, og det er ikke så rart, for hun er rett og slett en veldig talentfull musiker. Bare prøv å spille Girl Anachronism på piano, så skjønner dere hva jeg mener. Og da har jeg ikke snakka om sangtekstene ennå. Runs In the Family er en sang jeg kommer tilbake til gang på gang, og ikke bare på grunn av tema og motiver og denslags, selv om herregud hun får sagt det, ass, men også på grunn av den nesten Shakespearske rytmen hun maner fram. Ei tekstlinje som "Me? Well, I'm well, well, I mean I'm in hell, but I still have my health, at least that's what they tell me", etterfulgt av "If wellness is this, what in hell's name is sickness, but business is business and business runs in the family" krever tunga rett i munnen på beste suggererende måte. Men greia med Amanda Palmer er at hun ikke bare er musiker, men også aktivist, og det mest minneverdige øyeblikket for min del så langt, må være da Daily Mail skreiv en helt jævlig artikkel om da hun opptrådde på Glastonbury i 2013. Jævlig fordi den cirka ikke nevnte musikken hennes overhodet - og musikken hennes var jo hele grunnen til at hun spilte på Glastonbury i det hele tatt - men isteden valgte de å fokusere på de cirka to sekundene av konserten der brystvorta hennes var synlig på grunn av en behå som sklei opp. Reaksjonen til Amanda? Priceless. Se den under. Jeg poster også teksten fordi det kan være litt vanskelig å få den med seg. Bare SE DEN.



Dear Daily Mail, 
it has come to my recent attention
that my recent appearance at Glastonbury festivals kindly received a mention
I was doing a number of things on that stage up to and including singing songs (like you do...)
but you chose to ignore that and instead you published a feature review of my boob

Dear Daily Mail,
there’s a thing called a search engine; use it!
If you’d googled my tits in advance you’d have found that your photos are hardly exclusive
In addition you state that my breast had escaped from my bra like a thief on the run
How you do you know that it wasn’t attempting to just take in the rare British sun?

Dear Daily Mail,
it’s so sad what you tabloids are doing
Your focus on debasing women’s appearances ruins our species of humans
but a rag is a rag and far be it from me to go censoring anyone, OH NO
It appears that my entire body is currently trying to escape this kimono...

Dear Daily Mail,
you misogynist pile of twats
I’m tired of these baby bumps, vadge flashes, muffintops, where are the newsworthy cocks?
If Iggy or Jagger or Bowie go topless the news barely causes a ripple
Blah blah blah feminist, blah blah blah gender shit, blah blah blah OH MY GOD NIPPLE

Dear Daily Mail,
you will never write about this night
I know that because I’ve addressed you directly, I’ve made myself no fun to fight
but thanks to the internet, people all over the world can enjoy this discourse
and commune with a roomful of people in London who aren’t drinking kool-aid like yours

and though there be millions of people who’ll accept the cultural bar where you have it at
there are plenty of others who’re perfectly willing to see breasts in their natural habitat

I keenly anticipate your highly literate coverage of upcoming tours
Dear Daily Mail,

UP YOURS.



Regina Spektor

Regina Spektors musikk går fra søtt og popete i den ene veien, som i Better (har på følelsen av at du vil like denne, Karoline), til det nesten aggressive, som i Après Moi. Og så har hun så mange helt merkelige sangteknikker som virkelig skiller henne ut fra resten av singer-songwriter-gjengen. Kjenner for eksempel ikke til så mange andre enn Regina som ville utbrytt "UH!" midt i refrenget som hun gjør i Après Moi. Syns forøvrig også at det, som fan av begge, er morsom tilleggsinformasjon at hun og Amanda Palmer er gode venner.



Emilíana Torrini

Jeg bruker egentlig bare dette som ei unnskyldning for å kunne poste noe jeg er overbevist om at er en av verdens vakreste sanger. Og jeg er forelska i stemmen til Emilíana Torrini.





Sofi Oksanen

Jeg har veldig lyst til å dele det faktum at Sofi Oksanen ser ut som en lærer på Hogwarts med omverdenen. Ikke en spesifikk lærer, bare at hun kunne vært lærer der. Og det burde selvfølgelig heller vært neste setning jeg innleda dette med, men hun er i tillegg en veldig dyktig forfatter som jeg gleder meg til å lese mer av. Så langt har jeg bare lest Stalins kyr, men jeg har også Baby Jane stående ulest i bokhylla. Det blir bra.