August 2019

Opplevelser: Hundepass. Øl på byen med Mari og Karoline. Altern80s med Martina. Middag på Mantra med Vibeke. Kaffe med Anna. Besøk hos Mari. Og egentlig hadde jeg mye mer planlagt, men jeg endte opp med å bruke halve måneden på å være influensasjuk.

(Foto: Mari)

Innkjøp: Disse øredobbene, fordi jeg sjeldent ramler over noe som er så innmari meg:

I tillegg har jeg kjøpt dette bokssettet i anledning at det er tjue år siden mesterverket Ágætis byrjun kom ut. Det er en sjuplaterssamleutgave med tilhørende bok:

Og så var jeg på Havaristen med Mari og Lina her en dag, og der fikk jeg blant annet med meg disse buksene. Og dere, Havaristen er en sånn butikk som kjøper opp restepartier fra andre butikker og selger det billig videre. Med andre ord fikk jeg disse buksene, i tillegg til masse spiselige og drikkelige greier, for under seks hundre kroner. Til sammen, ja. Da går det liksom an.

TV-serie: Dere, jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg har sett på noe annet enn reality-TV denne måneden, men saken er den at jeg har blitt sykt oppslukt av RuPaul's Drag Race. Sånn egentlig syns jeg ikke at reality-TV liksom tells som TV-serie i denne forstand – jeg mener, jeg har jo ikke engang pleid å regne med dokumentarserier, dette punktet har liksom vært strengt forbeholdt fiksjon – men jeg binger det som om det var en spenningsserie, liksom. Og ja, jeg veit jeg er nesten ti år late to the party, men late to the party er jeg jo som regel uansett. I tilfelle du har gått glipp av det: dette er en konkurranse i Top Model-stil der deltagerne kjemper om å bli Amerikas neste drag-superstjerne. Og deler av meg føler at jeg kaster bort livet mitt når dette mer eller mindre er det eneste jeg driver med om dagen, mens andre deler av meg prøver å argumentere med at når noe gjør meg i så godt humør kan det jo umulig være bortkasta. Fordi i all oppriktighet: det er lenge siden jeg har blitt så glad av å se noe som helst på TV. For litt siden posta jeg dette på Facebook

og i det hele tatt er det en generell mangel på kulturinntrykk i livet mitt som gjør meg i godt humør. Jeg tiltrekkes liksom mer av det mørke og fæle enn av det lyse og lette. RuPaul's Drag Race er veldig underholdende med all sitt drama, men mer enn det gjør hele drag-kulturen, med alt det innebærer av kroppspositivisme, gender-bending, fantastiske antrekk og sterke personligheter, at jeg føler meg genuint bra. Det er en stolthet i det deltagerne driver med som er skikkelig smittsom, og jeg merker jeg blir så glad i de ulike dronningene at det alltid er litt trist når jeg har sett ferdig en sesong og må si farvel til dem (for denne gang). Altså, da jeg begynte å se på dette, hadde jeg liksom ikke sett for meg at jeg kom til å bli så til de grader emosjonelt investert i det, men det har jeg altså blitt. Det er visst dette som er livet mitt nå. Og i tilfelle du lurer: mine favoritter fra sesong én er Ongina og Nina Flowers, i sesong to er det Raven, i sesong tre er det Raja, i sesong fire er det Sharon Needles, og i femte sesong har jeg ikke rukket å gjøre meg opp noen favoritt helt ennå, i og med at jeg i skrivende stund bare har sett to episoder. Men altså, jeg trur faktisk Raja er et av de vakreste menneskene jeg noen gang har sett, både i og ute av drag:

Og selv om the auto-tune is strong with this, er jeg veldig glad for at dette fins:




Film: Jeg innså nettopp at min RuPaul's Drag Race-obsession har ført til at jeg bare har fått sett én film denne måneden, og det er choose your own adventure-filmen Black Mirror: Bandersnatch. Og jeg må innrømme at det var litt gøy i starten, men jeg mista ganske fort interessen. Det var en artig gimmick, liksom, men bare inntil et visst punkt. Jeg foretrekker helt klart de vanlige Black Mirror-episodene. Ellers hadde jeg forøvrig planlagt to kinoturer denne måneden, men måtte avlyse fordi jeg var sjuk.




Bok: Dere, jeg har LEST UT A MANUAL FOR CLEANING WOMEN! Cirka det eneste positive med å være sjuk. Og jeg likte disse novellene godt, men jeg likte boka som en helhet bedre enn noen individuelle noveller. Jeg likte åssen de til sammen utgjør et flettverk av en historie, og jeg likte den tilforlatelige skrivestilen til Lucia Berlin; åssen hun kan nevne til dels helt forferdelige hendelser nærmest bare i en bisetning, og så gå videre, uten at det på noen måte bagatelliserer det som skjer. Egentlig tvert imot: den jordnære og usentimentale, nærmest hverdagslige, måten å skrive på forsterka bare alvoret. På sitt eget skakke vis. Jeg er herved en fan.

Og dere. Jeg leste også Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake av Naja Marie Aidt, og det skjedde i ett jafs. Så revet med av ei bok har jeg ikke blitt siden Vannfall. Denne boka reiv huden av meg. Jeg er alltid litt redd for å lese bøker som har blitt veldig hausa opp, fordi det skaper forventinger de ikke nødvendigvis klarer å innfri for min del, men denne boka fortjener alle lovorda som har blitt sagt om den. Noe så ekte har jeg aldri tidligere lest om sorg, nettopp fordi dette ikke føles som å lese om sorg. Dette er sorg. Dette er litteraturens ugly-crying. Boka er fragmentert, fordi hva er sorg om ikke oppløsning.

Kan ikke huske sist gang jeg gråt så mye på én og samme og kveld.

Og akkurat dette har jeg tenkt på så mange ganger før:

Jeg trur nemlig jeg ville gjort nøyaktig det samme i en lignende situasjon. Jeg forestiller meg ganske ofte at grusomme ting skjer med meg og folk jeg er glad i (altså, det er en greie), og dette er det jeg alltid innbiller meg at kommer til å skje: at jeg må vite. Jeg trur dette også er grunnen til at jeg ofte søker opp crime scene photos (sorry, når man omgir seg med engelskspråklig true crime er det vanskelig å komme på tilsvarende uttrykk på norsk); det er ikke nødvendigvis det at jeg liker å se blod og gørr, men at jeg føler jeg skylder offeret det. Jeg kan ikke gå gjennom det de gikk gjennom, men jeg kan komme så nærme som mulig for å prøve å forstå. Jeg veit ikke, jeg har bare alltid følt meg litt rar og creepy over å tenke på denne måten når så mange rundt meg "ikke orker å se", så det gjorde faktisk skikkelig godt for meg å lese dette avsnittet. Det å ville vite alle de grusomme detaljene gjør meg ikke nødvendigvis til et fælt menneske.

Ooooog så har jeg så vidt begynt på The Necrophiliac av Gabrielle Wittkop. Apropos fæle mennesker, liksom.

Musikk: Dere, en av de vakreste sangene i verden har nå endelig blitt sluppet på Spotify, og jeg klarer følgelig ikke å slutte å høre på den. Noe går i stykker inni meg hver gang de tre synth-tonene kommer inn over pianoet rett før refrenget. Meeeen siden jeg allerede har posta den på denne bloggen, og den egentlig dukka opp på Spotify helt i slutten av måneden, er det kanskje mer passende å trekke fram noe annet? Jeg har stort sett hørt på techno og dansbar synthpop den siste tida, og kanskje var det Stockholm-turen som gjorde at jeg fikk hekta på Robyn. Det kan også ha vært etterdønningene av den fantastiske duetten til Ella Marie og Silya under forrige Stjernekamp. Uansett: jeg har hørt veldig mye på Hang With Me, og hva er egentlig greia med svensker og popmusikk? De klarer liksom det fantastiske kunststykket og den nesten umulige balansegangen å lage melankolsk gladpop på en måte ingen andre land får til. Eller jo, forresten, Susanne Sundfør får det til her til lands. Men liksom, du har Sergels torg av Veronica Maggio, du har stort sett alt Kent noen gang har lagd, du har det i mye av ABBA sin musikk, og så har du selvfølgelig også Robyn. En av de beste tinga med å ikke være fjortis: jeg er ikke lenger redd for å innrømme at det fins masse ganske så radiovennlig popmusikk jeg bare elsker.

Smakebit på søndag: "A Manual for Cleaning Women" av Lucia Berlin

Jeg har holdt på med denne boka lenger enn jeg er villig til å innrømme, og det er ikke fordi den er dårlig på noe som helst vis, det er bare at jeg har vært ekstremt ukonsentrert – til og med til meg å være – de siste månedene og jeg har egentlig ikke hatt ro i ræva til noe som helst, og i hvert fall ikke lesing. Jeg trur jeg hadde som nyttårsforsett i januar å lese flere bøker, men så langt i år ser det faktisk skikkelig dårlig ut.

Nok om det! A Manual for Cleaning Women er ei novellesamling av Lucia Berlin, og som noen som prøver å skrive noveller sjøl for tida, syns jeg det er så deilig at noveller også kan være dette. Novellene til Lucia Berlin følger nemlig ikke nødvendigvis den oppskrifta vi lærte på ungdomsskolen, med begynnelse, hoveddel og gjerne ei overraskende avslutning. Disse novellene er ofte bare beskrivelser av situasjoner, og så er det opp til leseren å gi disse situasjonene mening. Jeg delte en bitteliten smakebit fra denne boka i oppsummeringsinnlegget mitt for mars, og denne gangen skal jeg dele ei hel novelle med dere. Lucia Berlin gjør noen skikkelig merkelige litterære grep her, og jeg bare elsker hvor selvfølgelig hun gjør det. Hun ber liksom ikke om tillatelse til å radbrekke sjangeren, hun bare gjør det.



 Point of View

Imagine Chekov's story "Grief" in the first person. An old man telling us his son has just died. We would feel embarrassed, uncomfortable, even bored, reacting precisely as the cabman's fares in the story did. But Chekov's impartial voice imbues the man with dignity. We absorb the author's compassion for him and are deeply moved, if not by the son's death, by the old man talking to his horse. 
   I think it's because we are all pretty insecure.
   I mean if I just presented to you this woman I'm writing about now...
   "I'm a single woman in her late fifties. I work in a doctor's office. I ride home on the bus. Every Saturday I do my laundry and then I shop at Lucky's and buy the Sunday Chronicle and go home." You'd say, Give me a break.
   But my story opens with "Every Saturday, after the laundromat and the grocery store, she bought the Sunday Chronicle." You'll listen to all the compulsive, obsessive boring little details of this woman's, Henrietta's, life only because it is written in the third person. You'll feel, hell if the narrator thinks there is something in this dreary creature worth writing about there must be. I'll read on and see what happens.
   Nothing happens, actually. In fact the story isn't even written yet. What I hope to do is, by the use of intricate detail, to make this woman so believable you can't help but feel for her.
   Most writers use props and scenery from their own lives. For example, my Henrietta eats her meager little dinner every night on a blue mat, using exquisite heavy Italian stainless cutlery. An odd detail, inconsistent, it may seem, with this woman who cuts out coupons for Brawny towels, but it engages the reader's curiosity. At least I hope it will.
   I don't think I'll give any explanation in the story. I myself eat with such elegant cutlery. Last year I ordered six place settings from the Museum of Modern Art Christmas catalog. Very expensive, a hundred dollars, but worth it, it seemed. I have six plates and six chairs. Maybe I'll give a dinner party, I thought at the time. It turned out to be, however, a hundred for six pieces. Two forks, two knives, two spoons. One place setting. I was embarrassed to send them back, figured well maybe next year I'd order another one.
   Henrietta eats with her pretty cutlery and drinks Calistoga from a goblet. She has salad in a wooden bowl and a Lean Cuisine on a dinner plate. While she eats she reads the This World section where all the articles seem to have been written by same first person. 
   Henrietta can't wait for Monday. She is in love with Dr. B., the nephrologist. Many nurse/secretaries are in love with "their" doctors. Sort of a Della Street syndrome.
   Dr. B. is based upon the nephrologist I used to work for. I certainly wasn't in love with him. I'd joke sometimes and say we had a love/hate relationship. He was so hateful it must have reminded me of how love affairs get, sometimes.
   Shirley, my predecessor, was in love with him, though. She pointed out all the birthday presents she had given him. The planter with the ivy and the little brass bicycle. The mirror with the frosted koala bear. The pen set. She said he just loved all his presents except for the furry sheepskin bicycle seat. She had to exchange it for biking gloves.
   In my story Dr. B. laughs at Henrietta about the seat, is really mocking and cruel, as he most certainly could be. This will actually be the climax of the story, when she realizes the disdain he feels for her, how pitiful her love is.
   The day I started working there I ordered paper gowns. Shirley used cotton ones: "Blue plaid for boys, pink roses for girls." (Most of our patients were so old they used walkers.) Evert weekend she'd lug the laundry home on the bus and not only wash it but starch and iron it. I have my Henrietta doing this too... ironing on Sunday, after she cleans her apartment.
   Of course a lot of my story is about Henrietta's habits. Habits. Not even that they are so bad in themselves, but they go on for so long. Every Saturday, year after year.
   Every Sunday Henrietta reads the pink section. The horoscope first, always on page 16, the paper's habit. Usually the stars have racy things to say about Henrietta. "Full moon, sexy Scorp, and you know what that means! Get set to sizzle!"
   On Sundays, after cleaning and ironing, Henrietta makes something special for dinner. A Cornish game hen. Stove Top stuffing and cranberry sauce. Creamed peas. A Forever Yours for dessert.
   After she washes the dishes she watches 60 Minutes. It's not that she is particularly interested in the program. She likes the staff. Diane Sawyer so well-bred and pretty and the men are all solid and reliable and concerned. Most of all she likes the shots of the big watch. The minute hand and the click click click of time. 
   Then she watches Murder, She Wrote, which she doesn't like but there is nothing else on.
   I'm having a hard time writing about Sunday. Getting the long hollow feeling of Sundays. No mail and faraway lawn mowers, the hopelessness.
   Or how to describe Henrietta's eagerness for Monday morning. The tick tick of his bicycle pedals and the click when he locks his door to change into his blue suit.
   "Have a nice weekend?" she asks. He never answers. He never says hello or good-bye.
   At night she holds the door open for him, as he is walking out with his bike.
   "Good-bye! Have a good one!" she smiles.
   "A good what? For Christ's sake, stop saying that."
   But no matter how nasty he is to her Henrietta believes there is a bond between them. He has a clubfoot, a severe limp, whereas she has scoliosis, a curvature. A hunchback, in fact. She is self-conscious and shy but understands how he can be so caustic. Once he told her she had the two qualifications for being a nurse... "stupid and servile."
   After Murder, She Wrote, Henrietta takes a bath, pampering herself with floral-scented bath beads.
   She watches the news then as she smoothes lotion on her face and hands. She has put water on for tea. She likes the weather report. The little suns above Nebraska and North Dakota. Rain clouds over Florida and Louisiana. 
   She lies in bed, sipping Sleepytime tea. She wishes she had her old electric blanket with the switch LO-MED-HOT. The new blanket was advertised as the Intelligent Electric Blanket. The blanket knows it isn't cold so it doesn't get hot. She wishes it could get hot, comforting. It's too smart for its own good! She laughs out loud. The sound is startling in the little room.
   She turns off the TV and sips her tea, listening to cars pulling in and out of the Arco station across the street. Sometimes a car stops with a screech at the telephone booth. A car door slams and soon the car speeds away.
   She hears someone drive up slowly to the phones. Loud jazz music comes from the car. Henrietta turns off the light, raises the blind by her bed, just a little. The window is steamed. The car radio plays Lester Young. The man talking on the phone holds it with his chin. He wipes his forehead with a handkerchief. I lean against the cold windowsill and watch him. I listen to the sweet saxophone play "Polka Dots and Moonbeams." In the steam of the glass I write a word. What? My name? A man's name? Henrietta? Love? Whatever it is I erase it quickly before anyone can see.



Flere smakebiter er å finne her.

Mars 2019

Opplevelser: Burger på Tommi's og førpremiere på Lords of Chaos med Jørgen. Hundepass. Tur til Nes og bursdagen til Kolbjørn.

Innkjøp: Ingen verdens ting.

TV-serie: Jørgen har vært bortreist store deler av måneden, og det er som oftest han jeg ser på serier med. Men for ei ukes tid siden så jeg miniserien Ein engelsk skandale som ligger på NRK Nett-TV, og den var veldig bra! Med det sagt er jeg villig til å se hva som helst som involverer Ben Whishaw, da, men likevel. Politisk drama har muligheten til å være alt annet enn kjedelig. Jeg har også begynt å se på andre sesong av American Crime Story, som altså er The Assasination of Gianni Versace. Og dere, jeg liker American Crime Story så utrolig mye bedre enn American Horror Story, som jeg aldri helt klarte å se at var så bra som alle skulle ha det til. Og dere, Darren Criss er helt rå som seriemorder. Hvem skulle trudd det om Blaine fra Glee, liksom.



Spill: Jeg har mista litt motivasjonen til å spille Tomb Raider 3, helt ærlig, fordi jeg er nå på nest siste brett, og jeg husker fra sist jeg spilte det at siste brett egentlig er ganske kjedelig. Det er jo selvfølgelig ingenting i veien for å bare slutte nå og begynne å spille noe annet isteden, men jeg er manisk opptatt av å fullføre ting jeg har begynt på, så det er ikke bare-bare det heller. Oh well.

Film: The Normal Heart, Jurassic Park og Lords of Chaos. Og dere, jeg veit ikke, jeg snakka jo så mye om Lords of Chaos for et par uker siden at det er jo ikke noe vits med en reprise, og Jurassic Park (som jeg nå ENDELIG har fått sett etter å ha vært bitter i mange år fordi jeg ikke fikk lov å se den da jeg var liten) er jo... y'know, Jurassic Park. Hva kan vel jeg tilføye som ikke allerede har blitt sagt, liksom. Og The Normal Heart syntes jeg var så innmari HELT GREI at den ikke påkalte så mange følelser, verken i den ene eller andre retninga.

Bok: Er nå forholdsvis godt i gang med A Manual for Cleaning Women av Lucia Berlin, og jeg liker det godt så langt! Jeg liker det jordnære og hverdagslige i novellene som blandes sammen med en slags tragikomikk, som i dette fantastiske avsnittet:

Musikk: Den nye singelen til TR/ST er ganske fet, da. Robert Alfons har en sykt spesiell måte å synge på, og jeg liker det skikkelig godt.