Rævåret 2020

Ja, nei, dere, hvor skal jeg begynne. I fjor på denne tida snakka jeg om at det var få ting som skjedde, lite forandring fra gang til gang og at åra gradvis ligner på hverandre mer og mer. Hah! Pass på hva du ønsker, si. 

Jeg var en av dem som ikke helt skjønte at korona var alvor før landet plutselig stengte ned. Jeg lo av dem som var bekymra, syntes at de var paranoide, tenkte at jeg som hadde overlevd svineinfluensa mens jeg gikk på folkehøyskole hadde vært ute ei vinternatt før. Og da jeg blei permittert kort tid seinere, tenkte jeg at nå skulle jeg endelig få tid til å skrive framover. Kanskje var det til og med litt deilig å få litt pause fra en jobb som hele tida prøvde å stjele tida vekk fra de litterære prosjekta mine? 

I år fylte jeg tretti, og jeg som aldri pleier å feire bursdagen min hadde i utgangspunktet løse planer om å gjøre det ordentlig nå som jeg fylte rundt tall, kanskje med en utenlandstur med gode venner til sommeren. Sånn gikk det åpenbart ikke, og dét var nok første gangen jeg virkelig følte på at pandemien rett og slett var noe forbanna drit, og ikke en form for forkledd velsignelse. Samtidig begynte hypokondrien min å virkelig kicke inn, nærmest for å veie opp for de ukene tidlig i mars der jeg underbekymra meg, og jeg endte opp med å isolere meg nesten fullstendig. Jeg var heldigvis blant dem som fikk lov til å teste meg tidlig, og det var ikke før jeg testa negativt i mai at jeg endelig turte å treffe folk igjen og slappe litt mer av. Det som skulle være årets høydepunkt for meg, TR/ST-konserten i juni, blei avlyst, det samme blei en annen planlagt utenlandstur i anledning Mari sitt utdrikningslag, i høst blei jeg sagt opp fra jobben min etter nesten ti år på den samme arbeidsplassen, og jeg har ikke engang fått skrevet så mye som jeg hadde håpa på. Det viser seg at det å være bekymra for økonomi og framtid og egen og andres helse er kanskje enda mer utmattende enn å jobbe søtti prosent. 

Men nå er det 2021, og vaksinasjonen er i gang. Det beste med å være på bunnen er at herfra kan det bare gå oppover. Skål, dere.

Hva gjorde du i 2020 som du aldri har gjort før?

Så perlemorsskyer. Gikk på Nav. Fikk synlige muskler! – et resultat av nesten daglig yoga siden mars, cirka det eneste positive med ingen jobb og få planer. Opptrådde på Instagram Live til overraskende stor suksess. Var i Moss (i 2020 tok man de reisene man fikk). Var i utdrikningslag. Kjøpte og pynta leiligheten med planter. Var på fagforeningssamling i Sulitjelma. Smakte boble-te.

Beste konsert:

Hadde alt gått etter planen hadde jeg fått sett TR/ST live i år, men den gang ei. Forhåpentligvis får jeg det nå til sommeren isteden ❤ Men jeg rakk faktisk et par konserter i år før denslags blei en umulighet. Selv om jeg koste meg både på Tamaryn + Some Ember og på Georgia, trur jeg nok at Georgia-konserten var hakket gøyere, ikke fordi hun nødvendigvis er bedre live, men fordi det var en så liten, intim scene (Jæger) og jeg stort sett alltid liker små scener bedre enn store. Lett å se godt uten å knuffe eller bli knuffa på, Georgia sjøl hoppa ned fra scena og begynte å danse sammen med publikum underveis, og etterpå var det ikke noe problem å gå bort og snakke med henne. Og dét tar jeg framfor stadiumskonsert any day.

Hva ønsker du deg i 2021 som du har savna?

Jeg vil ha jobben min tilbake. Det er noe i det at man ikke veit hva man har før man mister det. Fikk så vidt prøvd meg i en ny jobb rett før jul, og det fikk meg til å innse hvor mange ting som faktisk var veldig bra med jobben jeg nå ikke har lenger. Det er en jobb jeg kan og er god i, det er omgivelser jeg kjenner, det er muligheten til å høre på musikk, podcast eller lydbok mens jeg jobber, det er kolleger jeg liker og er glad i. 

Hvilke TV-serier var de beste du så?

Euphoria, Gösta og We Are Who We Are. Og jeg har ikke fått betalt av HBO for å si det, haha.

Hvilken bok er den beste du har lest i år?

I år har jeg lest åtte bøker, pluss to Flamme-singler, og det høres kanskje ikke så veldig imponerende ut, men det er mer enn jeg leste både i fjor og året før der. Og den boka som ga meg mest av de åtte (eller ti?), var Echo Mountain av Anna Kleiva. Jeg har drømt om Los Angeles i et par år nå, og der jeg vanligvis har pleid å lese det jeg allerede har stående i bokhyllene mine fordi det er så SINNSSYKT mye ulest der framfor å låne noe nytt på biblioteket, bestemte jeg meg denne gangen for at når denne boka først fins, er det best å lese den mens LA fortsatt er det eneste jeg klarer å tenke på. Og det er jeg glad for at jeg gjorde! Den er jo objektivt sett ei bra bok, selv om jeg nok ikke ville fått like mye ut av den om jeg ikke hadde vært så opptatt av LA som det jeg har vært de siste åra. Men til gjengjeld gjorde LA-besettelsen min at der jeg ellers ville lest ei objektivt sett bra bok, leste jeg i sommer ei bok jeg måtte ta med meg overalt, der jeg måtte tvinge meg sjøl til å lære meg å lese ute blant folk (med dronete musikk høyt på headset for å stenge ute distraksjoner), ei bok jeg tok ørten bilder av (min måte å notere på) fordi annenhver side traff meg så inderlig hardt, ei bok jeg drømte om om nettene. Dette var boka jeg trengte å lese i 2020 fordi hverdagen var som den var. 

Hva slags musikk har du hørt mest på?

Björk, TR/ST, Susumu Yokota, Ryuichi Sakamoto og Health. 

Hva ønska du deg? Og fikk?

Mot nok til å sende inn Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet til forlag.

Hva gjorde du på bursdagen din?

Feira mukkers aleine med rødvin, hjemkjørt pizza fra Peppes, Myst og Color Out of Space som jeg egentlig skulle sett på kino, men som jeg for anledninga kjøpte på iTunes.

Hvilke var de beste filmene du så?

Jeg har sett – er dere klare? – 161 filmer i år! I det minste har denne pandemien utvida min kulturelle horisont noe voldsomt. Og de filmene som ga meg mest var The Bad Batch, Nærkontakt av tredje grad, Shame, Det hvite båndet, Martyrs og American Honey.

Ønsker og planer for det nye året:

Når det har gått lang nok tid til at det ikke lenger føles som at jeg maser, skal jeg sende inn det etter hvert ganske omfangsrike novellemanuset mitt til forlag.

Juni 2020

Opplevelser: Grilling hos Pål og Marie. Bursdagen til Mone. Badeturer med Mari og Martina. Donuts hos Lauren på Talormade og pizza på Vaterland. Besøk hos Vibeke.

(Foto: Mari)

Innkjøp: Det blei kanskje ikke Pride-feiring i tradisjonell forstand i år, men jeg kjøpte meg noe ny sminke som gjør at jeg hvert fall er klar for neste år. Jeg er jo uansett en sånn person som glitrer året rundt likevel. Og: hvis du syns Morphe-paletten er så fin at du får lyst på sånn sjøl, så vil jeg bare si at de donerer 100 % av salget til organisasjon Glsen, som jobber for at skeive studenter skal ha en tryggere hverdag. Den kan kjøpes i nettbutikken til Morphe her.

TV-serie: I går så jeg ferdig foreløpig siste episode av Killing Eve, som er en sånn serie der jeg slukte første sesong i ett jafs, og så gikk det gradvis treigere. Jeg må innrømme at jeg syns det virker som at sesong to og tre egentlig bare prøver å kopiere sesong én, og at det ikke er noe særlig utvikling. Det er liksom det samme som skjer, den samme måten å fortelle historien på, den samme oppskrifta, som om serieskaperne så seg såpass fornøyd med første sesong (og den er god, altså) at de bestemte seg for å gjøre cirka det samme i de påfølgende sesongene. Sånn sett kan det minne litt om The Walking Dead, som jeg nå mer eller mindre offisielt har gitt opp av nettopp samme grunn, selv om Killing Eve utover akkurat dét ikke har så mye til felles med post-apokalyptisk zombie-horror. Jeg blei dratt mot det litt fordi det hadde noe av det samme utgangspunktet som Death Note, med en etterforsker og en morder som blir besatte av hverandre, men til tross for et tilsynelatende alvorstungt premiss, er Killing Eve faktisk overraskende gøyalt og underholdende. Og Sandra Oh, Jodie Comer og Fiona Shaw er fantastiske. Jeg har ennå ikke helt gått med på at alle russerne snakker engelsk sammen (selv om det jo selvfølgelig gir mening med tanke på at de spilles av briter og dansker) – forklaringa med at Villanelle sjøl "foretrekker engelsk" er rett og slett ikke ei forklaring jeg aksepterer – så skrivestudenten i meg har definitivt lyst til å levere et ark med konstruktiv kritikk til manusforfatterne her, men nå skal jeg holde kjeft og gi dere en trailer.




Spill: Siden sist har jeg kommet meg forbi det stedet jeg stod fast på i Tomb Raider 2 jeg snakka om i forrige oppsummering, og fryder meg for øyeblikket veldig med å utforske Operahuset i Venezia. Og! Jeg har også lasta ned pek og klikk-spillet VirtuaVerse på Steam på grunn av en generell stil som appellerer veeeeldig til meg. Jeg elsker synthwave-soundtracket, jeg elsker retro-designet, og jeg elsker den åpenbare inspirasjonen fra Blade Runner og Neuromancer (ei bok jeg aldri klarte å lese ferdig), men foreløpig er de litt i overkant randomme løsningene på de forskjellige puzzlesene (jeg kan ikke alltid norsk når jeg snakker om spill, beklager) temmelig frustrerende.




Film: Party Monster (altså spillefilmen basert på dokumentaren), John Carpenter's Vampires, Uncut Gems, Wallace and Gromit: The Curse of the Were-Rabbit, Holding the Man, Jeg er ikke her lenger, Joy, French Dirty og Disclosure. Hvis du føler for å se noe annet enn Hollywoodsk virkelighet en kveld, anbefaler jeg både meksikanske Jeg er ikke her lenger og østerrikske Joy. Begge filmene handler på ulike måter om det å være ulovlig innvandrer, og selv om de begge til tider er vonde å se, nærmer de seg materialet sitt på en så nøktern måte at det aldri blir sentimentalt.






Bok: Jeg har lest ut Echo Mountain av Anna Kleiva. Det er ikke det at den var så sinnssykt bra – det vil si, den var jo bra, den var hvert fall ikke dårlig – men det er det at jeg likte så godt å være i den. Det var en subjektivt sett veldig god leseropplevelse. Og jeg innser at jeg har fått omtrent samme forhold til LA som jeg hadde til Granada på slutten av videregående. Da hadde jeg en drøm om å studere litteraturvitenskap i Granada og bli som Federico García Lorca, men innen jeg hadde kommet så langt, hadde jeg egentlig begynt å drømme om andre ting. Neste punkt på leseplanen å gjøre noe så radikalt som å lese to bøker samtidig! Jeg har teknisk sett ikke begynt på Arbeidsnever av Jan Kristoffer Dale ennå, men den ligger klar til meg, i tillegg til at jeg skal hente Hva er tid av Truls Wyller på biblioteket en dag om ikke så altfor lenge. Satser på at å lese to bøker samtidig går fint når éi bok er skjønnlitteratur og den andre er sakprosa.

Musikk: I Echo Mountain snakker Anna Kleiva om Frank Ocean, og det jeg leste gjorde meg så nysgjerrig at jeg bestemte meg for å sjekke ut musikken hans, til tross for at hip-hop sannsynligvis er en av de musikksjangerne jeg hører minst på. Jeg er så glad for at jeg gjorde det! Frank Ocean sin musikk er ikke sånn som jeg, noe fordomsfullt selvfølgelig, tenker at nesten all hip-hop er. Det er ikke så mye peking og dissing, men derimot er det veldig jazzete, eksperimentelt, chill og til tider riktig så melankolsk. Jeg har blitt skikkelig glad i White Ferrari, som også islandske JFDR (Jófríður) har en nydelig cover av, og apropos JFDR, så er også låta hennes My Work aldeles fantastisk. Dette blei hele tre anbefalinger i én! Herregud, jeg elsker musikk og de til tider usannsynlige reisene musikk tar meg med på.

Mai 2020

Opplevelser: En aldri så liten sammenkomst hos Mari.

Innkjøp: Bestilte et par plater for lenge siden som endelig har kommet fram! Det er Soft Kills Heresy på sjøgrønn vinyl, og Holy Hell av Foie Gras, som jeg blant annet snakka om her.

TV-serie: Jeg har faktisk ikke sett veldig mye på serier den siste tida. Jeg holder på med Killing Eve, men egentlig vil jeg heller snakke om Betty, som slippes episode for episode på HBO i disse dager. Jeg skjønner nesten ikke hvorfor jeg liker det, for det er veldig lite konflikt og en veldig løs narrativ struktur, men det er så fint fotografert og med så mye fin musikk, og jeg liker jentene det handler om så godt. Jeg ville ikke trudd at skatemiljøet i New York i utgangspunktet ville interessere meg så mye, men Betty har bare ei så utrolig chill stemning, og jeg trives så godt i den, at jeg merker at jeg egentlig ikke bryr meg så mye om at det ikke har noe særlig handling. 

Spill: Jeg har runda Tomb Raider 3!!!! Det er ikke sikkert det er så mange som har bekymra seg for åssen det skulle gå etter at jeg blei stående fast en gang på nest siste brett, men jeg begynte på nytt på brettet og sparte bedre på save crystalene mine, og nå har jeg altså runda det. Jeg har begynt på Tomb Raider 2, men jeg er bare på andre brett, Venezia, der jeg nok en gang står fast på nøyaktig samme sted som sist jeg prøvde å spille Tomb Raider 2 for mange år siden.

Film: Jeg fortsetter trenden med å se veldig mye film, tydeligvis. I mai så jeg Hereditary, Whiplash, Mindhorn, The Exorcism of Emily Rose, The Founder, Rust og bein, Neon Bull, Dune (altså den til David Lynch fra 1984), The Craft, But I'm a Cheerleader, It Comes at Night, First Man og Gone Girl. Når jeg ser så mange filmer gjør det nesten litt at de drukner i hverandre, men dere kan jo for eksempel få se traileren til It Comes at Night, som var en av filmene jeg vurderte å inkludere på denne lista, men så blei prioriteringer gjort og så videre og så videre. Men den er bra! Og før jeg så den ante jeg ikke at den skulle vise seg å basically være covid-19 the movie.




Bok: Jeg har omsider! lest ut Dune, og akkurat nå merker jeg at jeg har egentlig ikke så mye å si om den som jeg ikke allerede har sagt, men hvis det viser seg å være veldig spesiell interesse for det, kan jeg alltids gå enda litt mer i dybden på den ved ei seinere anledning. Nå leser jeg Echo Mountain av Anna Kleiva, ei bok som ikke akkurat gjør LA-FOMO'en min noe svakere, og så har den ei så utrolig pen framside at jeg liksom ikke klarer å la være å ta bilde av den overalt. Ikke minst føles den plutselig ekstremt aktuell når den blant annet tar opp politivold mot ikke-hvite (jeg tar gjerne imot et godt norsk tilsvarende uttrykk for "people of colour"), bortsett fra at den er jo egentlig ikke "plutselig" ekstremt aktuell, politivold mot ikke-hvite, og særlig mot svarte, har dessverre vært aktuelt i hundrevis av år, dette er jo ikke et problem som nylig har oppstått, det er bare det at USA nylig har nådd et nytt bristepunkt, et bristepunkt jeg som en hvit person fra Norge aldri fullt og helt kommer til å forstå, men jeg lover at jeg framover vil prøve mer aktivt å lytte til svarte perspektiver. Ikke minst gjelder dette bøker. Jeg innser at bøkene jeg leser er skrevet av en overveldende overvekt hvite forfattere. Så om du kan anbefale meg ei bok av en svart forfatter, tar jeg gjerne imot tips!

Musikk: Jeg var på besøk hos mine venner Marie og Pål for to dager siden, hvor jeg for første gang satte ord på noe jeg har følt på mye i det siste, nemlig at jeg trur jeg er ganske ensom, særlig nå som jeg er permittert og bor aleine. Jeg savner å ha noen å snakke med om en bra film jeg har sett, jeg savner å oppdage musikk og umiddelbart vise det til noen som jeg veit ville elska det, jeg savner å sitte ved siden av noen i sofaen. Jeg har egentlig vært ganske trist både i går og i dag, og ofte når jeg er trist hører jeg på techno. Det virker sikkert ganske rart hvis man ikke kjenner sjangeren så godt, men noe av den vakreste og mest melankolske musikken jeg veit om kan kategoriseres som nettopp techno. Nå som jeg uansett er mye hjemme, prøver jeg å bruke det som ei anledning til å sjekke ut pionerer og sjangerdefinerende artister som jeg veit at jeg indirekte kan takke mye av dagens musikk som jeg liker for, og å bli kjent med diskografien til Orbital har vært et av prosjekta mine denne måneden. For eksempel One Perfect Sunrise er temmelig, vel, perfekt. Og ikke minst er den både ei melankolsk låt, men også på et vis ei gladlåt, det kommer helt an på hvilket humør man er i allerede, trur jeg. Det er ei gå-tur-i-solskinnet-låt, men også ei gråtelåt. Og det er i det magiske ekvilibriet mellom glede og tristhet at den beste musikken etter min mening oppstår.