September 2020

Opplevelser: Middag og filmkveld med Martina. Besøk hos Vibeke. Bytur med Unn og Maria. Bytur med Mari og Kristian.

Innkjøp: På forlagenes store boksalg i år kjøpte jeg Løgnhals av Anne Oterholm, Tid av Carlo Rovelli, Villskudd/Stjerneskudd av Gudmund Vindland og Korte svar på store spørsmål av Stephen Hawking. Og da jeg var hos Vibeke kjøpte jeg arekapalme! Med gavekort på Platekompaniet kjøpte jeg albuma Bigger Than Life av Black Marble på knallfin rød og hvit vinyl, og The Triad av Pantha du Prince. Og som om ikke dét var nok, kjøpte jeg meg en genser fra Kikillo av en ingen annen grunn enn at jeg hadde lyst på den. 

TV-serie: Jeg har sett The Great, som var kult, men ikke fullt så kult som jeg hadde håpa på. Jeg trur jeg, på grunn av hele konseptet og på grunn av Nicholas Hoult, endte opp med å ubevisst sammenligne den med aldeles fantastiske The Favourite, og den er rett og slett ikke like bra som The Favourite – men det skal til gjengjeld godt gjøres, i og med at The Favourite er en så godt som perfekt film. Men! Egentlig pleier jeg jo ikke å snakke så mye om dokumentarserier jeg ser i dette avsnittet, av grunner jeg egentlig ikke helt veit hva er, men jeg skal gjøre et unntak for High Score, bare fordi jeg koste meg så sinnssykt mye med det. Det er en dokumentar i seks deler som utforsker TV-spillenes gullalder, og bare dét i seg sjøl ville vært nok til å få meg til å se det, men det er i tillegg så mange gøye animasjoner og så mye fin musikk og hele serien er så åpenbart lagd med kjærlighet av nerder som sjøl vokste opp med spilla den handler om, og de timene jeg tilbrakte med High Score ga meg et sårt tiltrengt avbrekk fra en hverdag som denne måneden har vært ganske kjip.

Film: Basic Instinct, Amores perros, I'm Thinking of Ending Things, Stranger Than Fiction, Das Boot, The Babysitter, Geralds lek, Sinister, Doctor Sleep, Tilbake til fremtiden 2, Contagion, Prisoners og Birds of Prey (and the Fantabulous Emancipation of One Harley Quinn).

Det er mange filmer jeg kunne valgt å snakke om av disse, men la oss nå for enkelhets skyld bare ta Doctor Sleep, som jeg blei veldig overraska over. Jeg kan ikke huske at den i det hele tatt kom, og jeg trudde faktisk først den var en rett-til-Netflix-film før jeg googla det og fant ut at den faktisk gikk på kino i fjor. Jeg trur jeg også tenkte noe i den duren at The Shining ikke trengte en oppfølger, men så endte jeg opp med å se den likevel, og jeg hadde rett og slett ikke forventa at jeg skulle like den så godt som jeg endte opp med å gjøre. Er ikke det fantastisk? Når man ikke forventer noe spesielt, men ender opp med å like hva enn det er man gir seg i kast med skikkelig godt? Det er sant at The Shining ikke trenger en oppfølger, men denne er såpass frittstående og den tilfører såpass mye nytt til universet vi kjenner fra før at det føles helt riktig. Denne minte meg på mange måter også om The Haunting of Hill House, som var en av de beste seriene jeg så i 2018, og jaggu viste det seg ikke å være samme regissør, gitt. Mike Flanagan er tydeligvis et navn å notere seg bak øret. Den er i tillegg nyyyydelig fotografert.

Bok: Jeg leser kjempefine Gammelgresset av min venn Michael Rindahl nå og koser meg maks!

Musikk: Jeg beklager veldig, men den sangen jeg har hørt mest på i september er Cardi Bs WAP. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å like den, fordi jeg syntes låta i bunn og i grunn var ganske skuffende. Det vil si, teksten er selvfølgelig veldig morsom, det er jo tross alt Cardi B, men alt annet ved den er egentlig litt kjedelig. Likevel… så har jeg ikke klart å la være. 

Smakebit på søndag: "Gammelgresset" av Michael Rindahl

Boka jeg leser nå er Gammelgresset, skrevet av Michael Rindahl som jeg gikk i klasse med på forfatterstudiet i Tromsø, og det er selvfølgelig ekstra stas for meg å lese en roman som jeg har fulgt fra den bare var så vidt mer enn en idé til å bli ei Vesaas-nominert bok! Og Michael skriver så innmari bra, så sanselig og presist, og måten hovedpersonen hans ser på verden og samhandler med mennesker på, sier så utrolig mye om han som karakter. Boka handler om Edvin på 62 år som har blitt betalt av kommunen for å flytte vekk fra øya han vokste opp på og inn på fastlandet. I dette utdraget er han i banken for å ta ut penger:

På tavla var det to tall før hans. Han fikk ikke øye på hvem av de fire andre som var der sammen. Kvinnen i hestekåpa hadde det surmulende oppsynet til folk som foretrekker å ordne opp på egen hånd. Kanskje ventet noen av dem på en som befant seg i møterommene innenfor veggene, som så ut som sprukkent glass. Den yngste av dem reiste seg. Tavla skiftet nummer. Han sjekket lappen sin som hadde klistret seg svakt mot håndflata. Førtifire. Han lirket skotuppen under reima på sekken for ikke å glemme den og fortsatte å se mot tavla.

   Nummeret hans kom opp. Kvinnen i skranken var blek og tynnskuldret. Det så ut som hun hadde gått glipp av noe. Han tenkte at hun nok ikke burde ha så mye med penger å gjøre. Men hun oppfattet det han sa, og gjentok det for ham.

   To tusen kroner.

   Det stemmer, sa Edvin.

   Skal vi se.

   Hvor mye er det på kontoen?

   Et øyeblikk. Kunne jeg fått se legitimasjon?

   Han la fram passet. Hun vippet det mot seg og så raskt på det, la det ned igjen og tastet knatrende på tastaturet og sa at han skulle få en utskrift.

   Nei, det klarer seg å bare høre det. Hvis du har det foran deg.

   Et øyeblikk ble han redd for at han bløtleppet og mumlende hadde sagt piss i stedet for hvis. Han så vekk. Så bestemte han seg for at han ikke hadde sagt feil og så mot henne, rolig igjen.

Og her er en liten smakebit til, fra noen sider lenger uti romanen:

Han så videre oppover, mot huset, grønnmalt. Gresset var blitt klippet nylig. Plassen var striglet. Ikke spor rundt huset av at det hadde bodd en familie på tre der og hatt et småbruk, med alt det innebar av henslengte redskaper, halvferdige prosjekter og merkelig skrot. Som om tiden fra søstra som nittenåring flyttet dit, og til Oddvar døde, kunne hadde vært et barns ettermiddag, lekende for seg selv rundt husveggene, med alskens leketøy skjødesløst etterlatt, inntil barnet nå var ropt inn og lagt til sengs og de voksne hadde gått rundt og ryddet opp etter det. 

Den siste setninga der er så vanvittig fin!

Flere smakebiter er å finne hos Astrid Terese.

Mai 2019

Opplevelser: Bursdagen til Vibeke på A.C. Perchs Thehandel. Tur til Henie-Onstad Kunstsenter. Dart, øl og grilling med Mari og Jostein. Øl og drinker på byen med gode venner. Hundepass. Lazarus på Det Norske Teatret med Jørgen, Marie og Pål.

(Foto: Vibeke)

Innkjøp: Det kaaaaan hende at jeg kjøpte litt for mange greier denne måneden òg. Men bare se på alt dette fantastiske stæsjet, da:

TV-serie: Jeg har av en eller annen grunn vært så smått litt besatt av Tsjernobyl-katastrofen siden jeg var liten. Jeg trur litt av grunnen til det, er at mamma var ganske paranoid på grunn av det på begynnelsen og midten av nittitallet. Liksom hver gang det var noen gulaktige skyer på himmelen, var mamma redd for at de skulle inneholde radioaktivt nedfall. Needless to say har jeg kost (?) meg veldig med den nye HBO-serien som det i disse dager dukker opp nye episoder av hver tirsdag! Eeeegentlig har jeg ønska meg en Tsjernobyl-dramatisering veldig lenge, gjerne med en cyberpunk-estetikk og med musikk av Kraftwerk

men denne gritty, realistiske varianten duger jaggu meg òg, ass:



Film: The Fifth Element, Lykkelige Lazzaro, My Friend Dahmer, Extremely Wicked, Shockingly Evil and Vile og Only Lovers Left Alive.

Og dere, jeg har liksom bare blitt mindre og mindre opptatt av plott med åra. Det er ikke det at Only Lovers Left Alive nødvendigvis har en dårlig historie eller noe, det er bare det at det er alt det andre som gjør denne filmen så sykt verdt å se. Stemning, dere, det er den uhåndgripelige stemninga igjen! Fordi noen ganger (ganske ofte) er egentlig stemning det eneste jeg vil ha. Filmen ser utrolig bra ut, musikken er kul, manuset er akkurat passe skrudd. Og liksom, å lage vampyrfilm kan fort gå veldig dårlig, men så er det Jim Jarmusch som gjør det, og da er plutselig alt helt riktig.



Musikk: Min viktigste musikalske oppdagelse denne måneden har antakelig vært Foie Gras. Red Moon er nok fortsatt yndlingssangen min av henne – altså, noe så rått og seigt og ekte er det lenge siden jeg både har hørt og sett – men EP'en hennes Holy Hell er litt av en opplevelse i det hele tatt. Der Red Moon er dronete og saktestøyende og nesten doom metal, er for eksempel Psychic Sobriety bekmørk BDSM-synthpop, Latex Sun (For Una) har en nærmest Tarantino-aktig californiansk schwung, Hate Fantasy klarer på sitt vis å være ei slags råhard gladlåt, og Sisyphus bærer på et pønk-sinne med en dæsj av både metal og synthpop. Sangene hennes er så ekstremt forskjellige fra hverandre, og likevel passer de så godt sammen, og jeg liker dem alle skikkelig godt på hver sin måte. Hun er sjangeroverskridende og beintøff, og jeg er ekstremt spent på fortsettelsen.