Boka jeg leser nå er Gammelgresset, skrevet av Michael Rindahl som jeg gikk i klasse med på forfatterstudiet i Tromsø, og det er selvfølgelig ekstra stas for meg å lese en roman som jeg har fulgt fra den bare var så vidt mer enn en idé til å bli ei Vesaas-nominert bok! Og Michael skriver så innmari bra, så sanselig og presist, og måten hovedpersonen hans ser på verden og samhandler med mennesker på, sier så utrolig mye om han som karakter. Boka handler om Edvin på 62 år som har blitt betalt av kommunen for å flytte vekk fra øya han vokste opp på og inn på fastlandet. I dette utdraget er han i banken for å ta ut penger:
På tavla var det to tall før hans. Han fikk ikke øye på hvem av de fire andre som var der sammen. Kvinnen i hestekåpa hadde det surmulende oppsynet til folk som foretrekker å ordne opp på egen hånd. Kanskje ventet noen av dem på en som befant seg i møterommene innenfor veggene, som så ut som sprukkent glass. Den yngste av dem reiste seg. Tavla skiftet nummer. Han sjekket lappen sin som hadde klistret seg svakt mot håndflata. Førtifire. Han lirket skotuppen under reima på sekken for ikke å glemme den og fortsatte å se mot tavla.
Nummeret hans kom opp. Kvinnen i skranken var blek og tynnskuldret. Det så ut som hun hadde gått glipp av noe. Han tenkte at hun nok ikke burde ha så mye med penger å gjøre. Men hun oppfattet det han sa, og gjentok det for ham.
To tusen kroner.
Det stemmer, sa Edvin.
Skal vi se.
Hvor mye er det på kontoen?
Et øyeblikk. Kunne jeg fått se legitimasjon?
Han la fram passet. Hun vippet det mot seg og så raskt på det, la det ned igjen og tastet knatrende på tastaturet og sa at han skulle få en utskrift.
Nei, det klarer seg å bare høre det. Hvis du har det foran deg.
Et øyeblikk ble han redd for at han bløtleppet og mumlende hadde sagt piss i stedet for hvis. Han så vekk. Så bestemte han seg for at han ikke hadde sagt feil og så mot henne, rolig igjen.
Og her er en liten smakebit til, fra noen sider lenger uti romanen:
Han så videre oppover, mot huset, grønnmalt. Gresset var blitt klippet nylig. Plassen var striglet. Ikke spor rundt huset av at det hadde bodd en familie på tre der og hatt et småbruk, med alt det innebar av henslengte redskaper, halvferdige prosjekter og merkelig skrot. Som om tiden fra søstra som nittenåring flyttet dit, og til Oddvar døde, kunne hadde vært et barns ettermiddag, lekende for seg selv rundt husveggene, med alskens leketøy skjødesløst etterlatt, inntil barnet nå var ropt inn og lagt til sengs og de voksne hadde gått rundt og ryddet opp etter det.
Den siste setninga der er så vanvittig fin!
Flere smakebiter er å finne hos Astrid Terese.
