Noen øyeblikk er så fine at man ikke trenger bilder for å huske dem

Jeg tenkte litt på det da jeg mista kameraet mitt på Hove. Jeg har snakka om det med ymse venner og. Hvor utrolig avhengig vi er av å dokumentere alt det gøye vi gjør. Hvor inderlig vi elsker å laste opp bilder fra alle mulige sammenhenger på Facebook bare for å vise alle vi kjenner at vi har et liv, at vi har venner, og at vi har det kjempebra. For hva er vitsen med å gjøre noe morsomt hvis man ikke kan skryte av det seinere? Se, dette er meg med de kule klærne mine og de like kule vennene mine. Se, vi ler og smiler på alle bildene. Holder rundt hverandre. Har det dritfett. Jeg merker det jo sjøl og. Jeg veit ikke om det er akkurat det jeg tenker på midt oppi situasjonen, men hvis vi har det ekstra moro, blir jeg jo sånn med én gang at jeg vil spare på øyeblikket. Ikke glemme det. Vil kunne ta det fram igjen, mimre, hente fram alt det samme som var så gøy den gangen bare ved å se på det igjen. Dra tilbake. Og jeg lurer på om den intense frykten for å glemme hvor fint alt var den ene gangen, gjør at vi glemmer å faktisk være i det øyeblikket mens vi faktisk har det. For uansett hvor mange bilder man tar, vil man ikke få det spesielle øyeblikket tilbake igjen. Og når man ikke engang hadde det mens det faktisk var der fordi man var altfor opptatt med å dokumentere det, hva er da vitsen?

Det er jo ikke sånn at jeg ikke liker å kunne se tilbake på gamledager. Men jeg har funnet ut at jeg misliker friheten ved digitale kameraer med monsterminnekort, der de som har dem ikke gjør noe annet enn å ta bilder. Sånn sett føler jeg at bildene du tar med analog film blir mer eksklusive. Bildene du tar, tar du ikke fordi det er forventa at du skal kunne dokumentere at du til enhver tid er omringa av alle de kule folka du kjenner og at dere har det dritgøy sammen. Det blir i større grad at du tenker at dette øyeblikket er verdt å ta vare på. Og hvis du faktisk ikke har med deg kameraet, så gjør det ikke så mye, for du har jo opplevd det uansett.

Hør på meg, begynner å mase om at alt var bedre før i tida, før teknologien og syntesen tok overhånd. Det er nok nummeret før jeg skaffer meg platespiller og, nå (og det er det jo faktisk og). Neste steg blir vel at jeg slutter å høre på elektronika og påstår at bare lydene man lager med fysiske instrumenter kan kalles musikk. Nei, forresten, jeg trur ikke det kommer til å skje med det første. Men til og med en synth- og plastikkfans som meg syns det er fint med noe som føles ekte innimellom. Ikke at det er noe gærent med syntetiske ting, så lenge man er klar over at det er syntetisk.

Nå veit jeg ikke lenger hva jeg sier. Analog film har vel blitt hipster uansett.

Her, ta en sang, dere:

Heima

Altså, nå er jeg i Bø igjen, men denne helga har jeg tilbrakt i Lier i anledning bestemors åttiårsdag. Så det, så.

Jeg angra i hele sommer på at jeg aldri tok noe særlig med bilder av Sandefjord eller skolen eller noe. Jeg tok bare køddebilder av folk, jeg. Så derfor har jeg satt i gang et nytt slags prosjekt: å ta bilder av steder jeg har bodd. Jeg starta jo så fint i helt feil rekkefølge med Bø for noen uker siden, og siden jeg ikke får vist dere Sandefjord før fjorårsfesten i januar (gledeseggledeseggledeseeeeeg!!!), er det jo bare ett sted som gjenstår, og det er fagre Lier, som har vært min bopel i noe sånt som nitten trofaste år. For hey, sjøl om jeg innimellom er grenseløst forbanna på hvor ekstremt lite Lier egentlig er (som teorilærer Marius sa, "Bø må jo fortone seg som en by for deg"), så... er det jo hjemme, liksom.


Og her har dere et bonusbilde av Drammen, knipsa fra togstasjonen, haha:


Og så fikk jeg fem filmer i posten i dag! Nå er det soyaburger-tid, trur jeg.

Bø, Bø, Bø

(Første gang jeg gikk forbi her, trudde jeg det stod "storkaos.")

Det er i væffal større enn Lierbyen. Litt, i væffal. Trur jeg.

(Utsikt fra kjøkkenet.)

(Utsikt fra verandaen min.)

Oh, og her er klassen min:

Fin gjeng!

Jeg er fortsatt litt misunnelig fordi Skiringssal-folka som bor i Oslo har vorspiel med og hos hverandre før de drar hvert til sitt, men sånn må det kanskje bare bli.

Opprinnelig var det masse mer jeg hadde tenkt å si, men jeg trur ikke jeg gidder.

Lettere forelska

Det er bare én dag siden jeg blogga sist, og egentlig føler jeg at jeg burde skrive noe mer utfyllende om Bø, men det får bli en annen gang, for her om dagen, kanskje fredagen rett før jeg reiste, var jeg innom Facebook-profilen til Eirin, og kom over Vladimir Kush. Og jeg kommer sikkert ikke til å ha sånn altfor mye med tid i dagene framover (som sagt, fadderuke, konserter og helt seriøst masse å lese og sette seg inn i), og jeg føler at alle bare må oppdage ham NÅ for de som ikke har gjort det ennå, for herregud. Jeg skal innrømme at jeg egentlig ikke helt har hatt noe ordentlig forhold til billedkunst, og at jeg er flinkere til å bedømme om kunsteren er teknisk flink enn om jeg faktisk liker jeg det ser. Når det gjelder kjære Vladiboy, greier jeg faktisk å si veldig rett ut at FY FAEN, DETTE LIKER JEG NOE SÅ SINNSSYKT GODT. For bare, bare, bare herreguuuud:


Min gode venn Dalí, jeg er fortsatt veldig glad i deg av åpenbare grunner, men sjøl om jeg egentlig ikke veit hva jeg snakker om, trur jeg faktisk at surrealismen for min del har fått en sånn overmannaktig skikkelse i denne Kush. Og hvis du bildegoogler, vil du se at dette bare er et fryktelig snevert utvalg av bilder som bare er så overjordisk vakre at jeg nesten er glad jeg verken kan tegne eller male, for da hadde jeg så sykt aldri noen gang kunne ha følt meg tilstrekkelig igjen. Trur jeg.

Nå burde jeg vært på filmklubben her i Bø og meldt min interesse, men så endte det visst opp med Pepsi max på hybelen aleine i steden. Ja, ja. To dager fylla på rad gjør sitt, for å si det sånn.

Men ja. Vi snakkes, går jeg ut i fra. En eller annen gang om kanskje litt lenge.

Materialistisk moro

"Jeg er glad som et godt uvær!" - random dude på sykkel på Bragernes torg, Drammen.

Jeg er ganske sliten nå. Jeg er sikkert den eneste i hele verden som kan holde på å sovne med en halvdrukket Burn i handa. Men det er på en god måte da. Mamma er livredd for at jeg skal dø øyeblikket etter at hun og pappa har sluppet meg av i Bø, så hun og jeg raida Drammen i dag på jakt etter objekter som kan holde meg i live i væffal et par måneders tid. Og ting gjør meg glad. Hva kan jeg si? Jeg er barn av i dag.

Jeg har aldri vært noen utprega fan av kjøkkensaker og husting og sånn, men seriøst, seeeee da:


Bak og fra venstre kan man skimte et rosa, gult og hvit-stripete teppe, gardiner med Dyreparken-motiv, sleiv, steikespade, visp, Mummitrollet-kopp og to skåler, en sånn supernydelig sak som gjør at jeg kan steike hjerteforma speilegg, grytekluter, bestikk og fire tallerkener i hardplast, respektivt blå, rosa, oransj og grønn. Jo, og så akrylduken baki der, da.

Men det stopper ikke der. Henta to pakker på posten i dag, og hadde det ikke vært for at jeg allerede er så godt i gang, hadde jeg garantert ikke giddi (giddet? Noen ganger hater jeg at bokmål tvinger meg til å bruke superkonstruerte plusskvamperfektumformer, men akk ja) å brife med dem og, men igjen; jeg er jo så godt i gang. Så se:

(hårbåndsak, ring, gratis øredobber og gratis button.)

(min langfinger til vinteren.)

På farta som jeg er, har jeg dessuten framkalt bilder i dag:


DE BLEI KJEMPEFINE. Hjerte. Og fordi jeg nok en gang er supergodt i gang, flasher jeg opp mer gøyalt jeg har gått til anskaffelse av tidligere i måneden. I forrige måned, mener jeg:


Nytt headset! Og klistremerker:


Og som noen av dere kanskje legger merke til, ny mobil. Men det var i mai, da.

Oooog jeg kommer ikke på noen fornuftig måte å avslutte innlegget på, så jeg sier bare takk for i dag. Snart skal jeg se film.

Bildeblogg

Jeg har ganske få bilder i bloggen min, i forhold til hva jeg har sett at andre har. Så fordi jeg ikke har så mye å skrive om nå, fordi jeg føler meg litt småtom for tida, dog litt inspirert i hypre bølgedaler, velger jeg å klistre opp noe lekkert snusk som jeg finner i fotomappa mi på dataen. Mitt liv, liksom. Og ting jeg bryr meg om. Sånt.

Et bilde jeg tok til elevenes valg i tiende klasse. Fiji syntes det blei det beste bilde vårt, og det forestiller for ordens skyld en kvist på et av piletrærne vi har i hagen. Dette er, med andre ord, fra hagen min.


Norges herligste - min Victor! Ganske gammalt bilde av ham, egentlig, men han er altså like skjønn den dag i dag.


Pene skyer en ettermiddag i juli 2005.


Kveldsskyer.

Jeg leika kunstner i oktober 2005 (sjokkerende hvor reine skoa mine var da). Ja, det var fra den gangen discman fortsatt var hot stuff og før alle hadde iPod.

Bussholdeplassen jeg av og til står på når jeg skal hjem fra skolen.


Det tok lang tid før bussen kom den dagen...


Mitt idylliske hjemsted høsten 2006.


Rommet mitt som det så ut i 2006. Nå er det malt blått med hvite skyer, senga er bytta ut med ei art nouveau-inspirert ei, jeg har redigert innholdet på veggene, bokhylla har blitt rensa for Pennybøker og fylt opp av andre ting, pluss at jeg har fått et fancy garderobeskap til venstre.


Morten, vår Ford Mustang, sirlig stilt opp i gårdsplassen. Er han ikke vakker?


Kniven jeg lagde på sløyden i åttende klasse. Det er meninga at det skal stå navnet mitt med alveskrift på den.


Mountain Dew! Jeg blei så glad da jeg så at det var tilbake i butikkene (i det minste i Oslo, og om enn bare i boksform), at jeg tok masse bilder av den og skreiv dikt om hendelsen og greier.


En god grunn til å hate biologi.


Den elskbare lappen som hang i det gamle klasserommet vårt før lærere uten humoristisk sans fjerna den.


Den grønne N'en var mitt verk.


Solformørkelse på rommet mitt, skapt med en spotlight og mine egne fingre.


Banansplitt fra Jones B. Gundersen.


Fra en lite innholdsrik norsktime. Vi hadde oppgaver om Petter Dass, og de jeg har svart på her, lød som følgende: 12. Forklar hvorfor diktningen til Petter Dass er preget av så vel renessanse som barokk. 13. Hvilken hensikt har Petter Dass med å skrive katekisme-sangene? 14. Hva slags bok er Nordlands Trompet? 15. Forklar begrepene klassisk og klassisistisk.


Snømannen vi bygde en annen gang det gikk lang tid før bussen kom. Dette er den andre bussholdeplassen.


Utstillingsvinduet på Carlings i Drammen. Jeg MÅTTE bare ta bilde (og helt til venstre ses silhuettene til meg og Vibeke, omfg!)


Kunstverket "Egil" som Helle og jeg lagde i sløyden i niende. Visstnok inspirert av Salvador Dalí.


Drammensdrops, tatt under en MSN-samtale med Håkon for å friste ham.


Sørgekåpe!


Et av jordene våre. Nå har vi sådd gras der sånn at hestene bruker det som beite.