Jeg har klipt meg. Det er egentlig lenge siden allerede, omkring halvannen måned siden, og om noen dager skal jeg faktisk tilbake igjen for en touch-up fordi klippen er i ferd med å bli for lang, fargen for blass. Men sånn så hvert fall sveisen ut da den var ny:
Om kort tid skal jeg på siste kurskveld med Bjarte Breiteig. Dere veit, det kurset jeg fikk sponsa av Nav. Det har faktisk gått over all forventning. Bjarte Breiteig er selvfølgelig like dyktig som han var da jeg hadde ham som gjestelærer i Tromsø, men også de andre kursdeltagerne har vist seg å være usedvanlig skarpe og kompetente lesere. Jeg har endt opp med å få enda mer ut av kurset enn jeg hadde håpa på, og jeg føler meg faktisk ganske så… inspirert? Til å jobbe med tekstene mine igjen? Til å prøve på nytt? Selv om all rosen jeg får på kurset helt ærlig sender tankene mine, nok en gang, i disse baner. Hvis jeg er så flink som alle skal ha det til, hvorfor radiostillheten når jeg sender tekstene mine til alle Norges forlag? På et vis en trøst i å vite at heller ikke de andre kursdeltagerne ser ut til å skjønne hvorfor. Har snakka litt med Susanne derfra de siste ukene, og det har vært veldig digg å kunne lette litt på trykket til noen som forstår. Jeg blir jo litt konspiratorisk og tenker at det hele sikkert handler om meg som person, at jeg ikke har det rette trynet, den rette personligheten, den rette karismaen. Kanskje handler det mest av alt om timing, hell og lykke. Noe som også er frustrerende, for i så fall er det jo ikke noe jeg kan gjøre.
Kanskje annet enn å prøve igjen.
Med andre ord er jeg i disse dager i gang med å søke på litterär gestaltning i Göteborg, noe som er én av grunnene til at jeg har vært litt fraværende. Jeg veit ikke hva som er verst; å komme inn eller å ikke komme inn. Umiddelbart tenker jeg førstnevnte. For i så fall må jeg flytte til Göteborg. Jeg trur jeg kan like Göteborg veldig godt, men jeg vil jo egentlig ikke flytte fra verken leiligheten min, naboene mine, vennene mine eller Oslo. Det er så mye som må ordnes, så mye som må forandres på, så mye angst knytta opp mot det. Men jeg prøver å ta en dag av gangen, og i første omgang må jeg bare få ferdig søknaden min. Så kan jeg ta bekymringene mine etter hvert, om det viser seg at jeg har bruk for dem.
Og i morra skal jeg ha et veldig spennende møte med noen jeg kanskje skal starte skrivepodcast med. Det er skummelt og gøy. ADHD-hjernen min er kjempegira på å starte opp nye prosjekter, utforske nye greier, kaste meg ut i alt som er morsomt. Asperger-hjernen min vil holde fast på det vante, vil bli der jeg allerede er, er redd for det ukjente. Det er en evig drakamp, og i midten står jeg og er redd, gira, frustrert og sliten. Men det er gøy å møte noen som tilsynelatende er like engasjert som meg. Veldig ofte er jeg den mest engasjerte i enhver relasjon, har så lyst til å starte noe, brenner lyset i begge ender, og så lar andre seg blende av engasjementet mitt, men når det virkelig gjelder, får de kalde føtter og trekker seg unna, og jeg står igjen, like skuffa hver gang. Jeg føler jeg er Belinda Lindsey, og jeg har møtt utrolig mange utgaver av Tanya McQuoid opp gjennom.
Jeg veit ikke helt. Men det gjør jeg jo igrunn aldri.
