Forrige helg blei jeg spurt om legene noen gang fant ut hva som egentlig var greia med ryggen min. Og svaret på det er jo egentlig nei. Og det er ekstremt frustrerende. Siden sist har jeg vært hos fem forskjellige fysioterapeuter, som alle har gjort så godt de kan, men fordi verken øvelser, massasje eller strømterapi (veldig gøy å si til folk at jeg har fått elektrosjokkbehandling) har hjulpet, får heller ikke de gjort noe mer for meg. En av fysioterapeutene sa rett ut da jeg fortalte om daglig yoga, gåturer og luftakrobatikk at jeg allerede gjør alt riktig og at det ikke er noe mer en fysioterapeut kan bidra med. Jeg gjør alt riktig, så i teorien bør jeg ikke ha vondt. Og så gjør det vondt likevel og ingen skjønner hvorfor. Det vil si, flere av behandlere jeg har gått til hevder at de skjønner hvorfor (stort sett skylder de på stress eller at jeg bare er skikkelig uheldig), men jeg syns det er ei veldig vanskelig forklaring å akseptere. Jeg har blitt skrevet ut fra sjukehuset, og nå er vi på papiret ferdig med saken.
Kit har introdusert meg for Instagram-kontoen burritos_and_adhd, som er drevet av en vektløfter med utdanning innen fysiologi og trening. Hun er også autist og har ADHD og Ehlers-Danlos syndrom. Hun lærte meg om noe som heter hypotoni, som jeg aldri hadde hørt om før:
Og… dette gir jo allverden med mening? Hvis ryggen min bruker færre muskler enn den bør når den gjør egentlig relativt chille ting, er det jo ikke rart jeg blir sliten og får vondt, selv om jeg ikke fysisk er noe svakere enn folk flest – heller motsatt, etter fire år eller deromkring med daglig trening. Hvorfor er det ingen behandlere som har fortalt meg dette? Hvorfor må jeg på Instagram for å finne ut av hva som feiler meg, når jeg omtrent ikke har gjort annet de siste åra enn å fly rundt til leger og sjukehus og psykologer og fysioterapeuter?
Kanskje fordi jeg ifølge legen som utreda meg på Ullevål ikke er hypermobil. Og kriteriene hennes for å mene det, er egentlig basert på en detalj: hun mente jeg ikke scora over cutoff på Beighton-testen. Fastlegen min mente derimot at jeg gjorde det, og det var nettopp derfor hun mistenkte Ehlers-Danlos. Det som gjorde utslaget, var den delen av testen som innebærer å dytte tommelen inn til underarmen. Det kan jeg fint gjøre på begge hender, noe som ifølge fastlegen indikerte at jeg fikk poeng. Ifølge legen på Ullevål, brukte jeg for mye kraft på å dytte tommelen inn mot underarmen, og derfor fikk jeg ikke poeng. Hadde også hun gitt meg poeng for det, hadde jeg scora over cutoff og hadde blitt regna som hypermobil.
Jeg har snakka med sjukepleieren min om dette, og hun sa at til tross for at medisinske undersøkelser og tester er utforma for å være så nøyaktige og objektive som mulig, må de tross alt tolkes av mennesker. Uansett hvor profesjonelle menneskene som tolker dem er, vil det alltid være en viss grad av subjektiv mening tilstede. Sånn som i at fastlegen min mente at tommelen min gikk inntil underarmen min såpass lett at det tyder på at jeg er hypermobil, mens sjukehuslegen mente at tommelen min ikke gikk inntil underarmen min lett nok. Det er meninger basert på skjønn, riktignok kvalifisert skjønn, men skjønn ikke desto mindre.
En av fysioterapeutene jeg var hos, mente at det ikke egentlig spilte noen rolle om jeg så fikk diagnosen EDS eller ikke, fordi det uansett ikke fins noen behandling mot det. Hun har forsåvidt et poeng, men for det første liker jeg å vite hvorfor ting er som de er, for jeg har problemer med å godta "sånn er det bare", "veit ikke" eller "det er nok ikke noe å bekymre seg for" når jeg helt åpenbart merker at det er noe. For det andre gjør en konkret diagnose det lettere å forklare ting for andre. Hvem som helst kan ha vondt i ryggen (noe ulike behandlere har mint meg på i det uendelige: at ryggsmerter er veldig vanlig. Det kan godt være, men jeg har likevel aldri hørt om noen som har samme typen ryggsmerter som meg, så selv om generelle ryggsmerter er vanlig, er ikke mitt konkrete symptomsbilde vanlig nok til at jeg har hørt om noe annet enn EDS som kan forklare det). Det gjør at mange ikke forstår alvoret i det eller innser hvor begrensende det er for meg, og jeg er så utrolig lei av å bli avfeid som bare svak eller sutrete. Sutrete er jeg kanskje, men svak er jeg langt ifra, bare spør trenerne mine på Sometimes.
Så for å oppsummere: hadde jeg scora over cutoff på Beighton-testen, som sjukehuslegen mente at jeg ikke gjorde fordi tommelen min ikke gikk lett nok inntil underarmen, hadde jeg kanskje blitt diagnostisert med EDS fordi jeg oppfyller nesten alle de andre diagnosekriteriene i tillegg. Men så lenge jeg scorer under cutoff, er jeg bare helt vanlig mjuk og ingenting feiler meg. Til tross for smerter som har vært tilstede siden tenåra. Til tross for at jeg i perioder skader meg bare fordi jeg svinger på armene når jeg går.
Siden EDS er en såpass sjelden tilstand, er det så vidt jeg veit ingen flere steder i landet enn på akkurat Ullevål som diagnostiserer det, så det er liksom ikke bare-bare å få en second opinion heller. Og kanskje spiller det uansett ingen rolle, men siden jeg tydeligvis fortsatt plages av å ikke vite, så vil jeg egentlig påstå at jo, det spiller noen rolle. Om ikke for annet, så for min psykiske helse sin skyld.
På den positive sida er jeg i det minste i ferd med å gjenvinne styrken min, da. Jeg klarer per akkurat nå ennå ikke å klatre opp en silk som før, men jeg har ikke lenger problemer med å komme meg opp og inn i hoopen.
På den negative sida har jeg skada den venstre hamstringen min på nytt. Etter at den hadde begynt å gro. Heldigvis skada jeg denne gangen ikke den høyre hamstringen i samme slengen sånn som sist, så å ha én som ikke fungerer og én som fungerer suboptimalt, er i hvert fall bedre enn å ha to som ikke fungerer i det hele tatt.
Kropp, dere! Og fortsatt er jeg bare i tredveåra. Blir spennende å se om jeg fortsatt kan stå oppreist om enda tredve år.
Ideelt sett hadde dette blogginnlegget kommet langt tidligere, men jeg har hatt litt internettrøbbel i heimen som har gjort det vanskelig, pluss at det – som egentlig alltid ellers, har jeg inntrykk av – har vært mye av alt i det siste. Og kanskje er det bare bra at et kranglete nett har tvunget dette innlegget til å skrives seinere enn planlagt, nå som jeg har fått litt tid på å fordøye de siste dagene. Man skal ikke skjære opp rundstykkene med én gang de er ferdige i ovnen og alt det der.
Jeg har vært til utredning for ehlers-danlos syndrom på Ullevål, og der konkluderte legen med at jeg ikke har det. Som jo egentlig er gode nyheter! Jeg burde være kjempeglad for at jeg ikke har en alvorlig genmutasjon! Og likevel var det en skikkelig kjip beskjed å få. Jeg føler meg som en etterforsker i en krimserie som er helt sikker på at de har funnet riktig gjerningsperson, fordi alle ledetråder peker dithen, bare for å oppdage at vedkommende har alibi. Man får så innmari lyst til å ha rett fordi man er så lei av å ta feil. Nå er det tilbake til square one atter en gang, bortsett fra at jeg ikke har noen flere teorier om hva i all verden som kan feile meg. Jeg var hos en fysioterapeut for litt siden som nevnte fibromyalgi, men det vil jeg jo ikke ha. Kanskje det høres merkelig ut å heller ville ha en sjelden og alvorlig sjukdom enn en relativt vanlig og ikke fullt så alvorlig sjukdom, men jeg må innrømme at jeg har litt fordommer knytta til fibromyalgi, litt sånn at det er en sånn diagnose leger gir til pasienter som har massevis av vage, vedvarende symptomer som de ikke finner noe annet svar på. Jeg sier ikke at fibromyalgi ikke er en ekte sjukdom, altså, men i mitt tilfelle føles det mest av alt som en slags back-up-plan, som det som står igjen når de andre alternativene har blitt eliminert bort.
Men når man ser på symptomene til fibromyalgi – utmattelse, mageproblemer, søvnproblemer, fatigue, konsentrasjonsproblemer, og smerter i muskler, ledd og bindevev – så må jeg jo innrømme at det er mye som stemmer. Men igjen: det syntes jeg jo også om ehlers-danlos. Og om bekhterevs.
Denne lille biten fra epikrisen merker jeg irriterer meg litt:
Altså:
Smerter i muskler og ledd kan ofte ha sammensatte årsaker, og pasienten har forhøyet emosjonelt stress som man vet er en klar innvirkende faktor.
Jeg er klar over at psykisk og fysisk helse henger sammen, men for meg virker det litt som ei bortforklaring å skylde på at jeg har "forhøyet emosjonelt stress." Men jeg veit ikke, kanskje har jeg bare lyst til at det skal feile meg noe fysisk fordi det er lettere å forklare for andre, lettere for andre å forstå.
Jeg veit ikke helt, jeg er vel bare utrolig lei av å ha vondt og ikke vite hvorfor og ikke vite hva jeg kan gjøre – om noe overhodet – for å få det bedre. Jeg hadde liksom håpa så innmari at denne gangen skulle jeg få svar. Nå føler jeg liksom at jeg har tatt saken til Høyesterett og tapt, bare sånn for å fortsette med krimmetaforene, mener jeg. Og selvfølgelig har man jo like vondt uansett om smertene har et konkret navn eller ikke – ehlers-danlos er jo for eksempel uhelbredelig – men etter å ha fått et knippe andre diagnoser de siste åra, kan jeg bekrefte at folk tar en spesifikk diagnose mye mer på alvor enn "jeg har vondt", "jeg har konsentrasjonsvansker", "jeg syns kommunikasjon er vanskelig" eller what have you. Jeg skulle ønske det ikke var sånn, men det hjelper ikke så mye når det faktisk er sånn.
Så nå veit jeg ikke hvor det går herfra. Om det går noe videre herfra. Jeg føler jeg står litt på bar bakke her, og det sitter langt inne for meg å akseptere at jeg bare har vondt uten grunn og at det må jeg bare finne meg i.
Hver gang jeg snakker mye om et spesifikt tema på bloggen min, føler jeg at jeg maser. Men så kommer jeg på at det er hundre prosent frivillig å lese denne bloggen, og at jeg uansett ikke trur at de som driter i hva jeg driver med og åssen jeg har det til enhver tid i det hele tatt klikker seg inn, så sånn sett taler alt for at jeg bare kan dure i vei med det jeg vil.
Så den fysiske kroppen min, dere! Som faste lesere – og treningskolleger – antakelig har skjønt allerede, er kroppen min ekstra vanskelig for tida. Alt mulig av helsepersonell har i alle år bedt meg om å "trene mer" når jeg har snakka om smertene mine, seinest da jeg var hos revmatolog for noen uker siden. Da jeg bemerka til ham at jeg allerede trente hver dag og hadde gjort det i tre år, sa han at da var jeg "veldig uheldig" som ikke hadde hatt noen effekt. Veldig uheldig, eller så bare hjelper ikke egentlig trening mot mine spesifikke smerter i det hele tatt. Så lite hjelpsomt har trening vært i det siste at det tvert imot har gjort meg verre, noe som har tvunget meg til å ta pause fra luftakrobatikken min, som jeg har blitt så glad i. Da jeg fortalte det til Mari, blei hun oppriktig bekymra for meg, fordi hun veit hvor viktig den har vært for meg. Da jeg meldte meg på introkurs i hoop for snart halvannet år siden, var jeg inne i veldig dårlig psykisk periode. Jeg hadde fullstendig mista trua på egen skriving og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre med livet mitt om jeg ikke kunne skrive. Det viste seg at hoops var den perfekte hobbyen å fylle tomrommet med, ikke bare fordi det ga meg glede og mestringsfølelse, men også fordi det var såpass krevende at alt annet forsvant fra hodet mitt mens jeg dreiv med det. Det tok absolutt all kapasiteten jeg hadde, både fysisk og mentalt, og dermed var det rett og slett ikke plass til andre tanker enn de som dreide seg om det jeg helt konkret gjorde. Det var et sted der jeg både fikk pause fra mine egne demoner, og der jeg lærte at det fins andre ting i livet enn skriving som jeg faktisk kan lære meg å bli god i. Dessuten var det nettopp en hobby. Jeg har nevnt det før, men jeg blir alltid litt fornærma når folk omtaler skrivinga mi som en hobby. Jeg har ikke brukt tre år av mitt liv på å utdanne meg til å bli flinkere til å pusle med hobbyen min; skriving har alltid vært sjølve identiteten min, på godt og vondt. Hoop, derimot! Når jeg trener kan jeg glemme alt annet og bare ha det gøy. Det er selvfølgelig ganger hvor det ikke er bare gøy, for eksempel når jeg blir frustrert over ting jeg ikke får til, men jeg har likevel ei radikalt annerledes innstilling til luftakrobatikk enn hva jeg har til skriving. Jeg aksepterer at jeg ikke er den aller flinkeste der, og jeg klarer å heie på andre uten å føle på sjalusi. Om jeg aldri kan leve av å være luftakrobat, har det ikke noe å si for min verdi som menneske. Og det er faktisk utrolig behagelig å ha dette pusterommet, fordi jeg har en tendens til å se på verden gjennom et slags alt-eller-ingenting-filter, der bare det beste er bra nok, hvis ikke er det ikke noe vits. Jeg veit ikke hvorfor jeg ikke klarer å overføre denne mer avslappa holdninga til andre aspekter ved livet mitt, men jeg mistenker at det er fordi at jeg alltid har følt meg ekstremt udugelig til alt innen sport og idrett. Å oppdage at det ikke stemmer, at jeg faktisk får til noe jeg alltid har ansett som umulig for meg, er en følelse jeg ikke helt klarer å beskrive, nettopp fordi jeg ikke trur jeg har følt den før.
Dette blei plutselig et veldig langt avsnitt. Men jeg håper det gir litt kontekst til hvorfor Mari bekymrer seg for åssen det skal gå med meg uten dette pusterommet i livet mitt, og hvorfor jeg syns det er skikkelig kjipt å ikke få drevet med dette på ei stund. Jeg fikk mer eller mindre treningsforbud fra den ene treneren der en av de siste gangene jeg var der. Hun sa at jeg ikke skulle trene akrobatikk, jeg skulle til fysioterapeut, og at jeg ikke fikk komme tilbake før jeg var bedre. Problemet er bare at jeg har stått på venteliste til fysioterapi i noen måneder allerede og at verken jeg eller fysioterapeuten aner hvor lang tid det vil ta før jeg får time, og jeg har ikke penger til å gå privat. Men i mellomtida håper jeg å få hjelp hos Frisklivssentralen. Jeg har vært der en gang allerede, og skal etter planen tilbake til uka. Selv om det innebærer at jeg må stå opp altfor tidlig for hva den biologiske klokka mi er komfortabel med, haha, men jeg prøver å trøste meg med at om det er dette som midlertidig må til for at jeg skal kunne komme tilbake til luftakrobatikk så fort som mulig, så er det tross alt verdt å ofre en sporadisk god natts søvn for.
Dessuten skal jeg, etter alt å dømme, endelig utredes for Ehlers-Danlos syndrom på sjukehuset. Jeg tør ikke å puste ut med mer enn 75% lettelse ennå, fordi jeg fortsatt venter på en dato for timen min, men henvisninga mi har blitt vurdert, og nå er det – så vidt jeg har skjønt – bare opp til en sekretær å finne plass til meg i kalenderen. Jeg håper at de på landets største sjukehus har noe mer hjelpsomt å komme med enn "du må trene mer."
Og siden jeg, som nevnt, ikke føler på sjalusi innen hoops på samme måten som innen skriving, vil jeg dele denne fantastiske rutinen med dere, som kanskje er den vakreste og mest rørende hoop-rutinen jeg noen gang har sett. Jeg kommer aldri til å komme opp på dette nivået, men det føles helt greit, for jeg kan likevel nyte og la meg bevege av andres talent:
I tilfelle noen venter i spenning på nyheter på kroppsfronten, må jeg dessverre skuffe dere. Jeg har vært hos revmatolog siden sist, og det positive er at han ikke fant noen tegn til betennelse i kroppen min, hvilket så godt som utelukker revmatiske sjukdommer. Jeg hadde derimot fått inntrykk av at han kunne utrede meg for Ehlers-Danlos, noe han ikke kunne, han bare syntes jeg burde utredes for det og bemerka at jeg hadde veldig hypermobile ledd. Så nå venter jeg på svar fra legen min, forhåpentligvis har hun ei formening om andre steder jeg kan henvises for utredning av Ehlers-Danlos. De siste dagene har vært skikkelig ille fysisk, med hofter som nesten ikke klarer å holde kroppen min oppreist. Jeg håper inderlig jeg blir bra nok igjen innen fredag 11., for da skal jeg i utgangspunktet på Depeche Mode-konsert. Sist jeg var på stadiumskonsert, fikk jeg så vondt at jeg ikke klarte å gå dagen etter, og da var kroppen min i grei form da jeg dro. Jeg har ikke lyst til å forestille meg åssen det kan komme til å bli hvis jeg drar på konsert med en kropp som allerede er vond.
Men egentlig var det ikke det jeg skulle snakke om. For jeg har behov for å avklare noe. Det er nemlig noe jeg har tenkt på. Jeg blir ikke sjeldent spurt av venner om hjelp til jobbsøknader, jeg blir forespurt om å skrive leserinnlegg og kommentarer, og en gang for lenge siden som jeg var veldig opprørt og ikke klarte å sette ord på hvorfor, fikk jeg en – helt sikkert velmenende – kommentar fra han som prøvde å trøste meg om at jeg skreiv jo, det kunne umulig være så vanskelig som jeg skulle ha det til.
Jeg trur mange misforstår hva jeg mener når jeg sier at jeg skriver. Antakelig er det ikke så rart, for jeg har inntrykk av at de fleste nevrotypikere som skriver, er flinke til å skrive og uttrykke seg generelt. Sånn er det ikke i mitt tilfelle. Jeg er flink til å skrive spesifikt skjønnlitteratur og ikke så mye annet. Jeg klarer å få til et noenlunde sammenhengende blogginnlegg og en filmanmeldelse i ny og ne, men en kronikk? Faglitteratur? Hell no. Muntlig kommunikasjon er det bare å glemme. Jeg er ikke så aller verst til å holde taler, men det faller mer innunder kategorien tekstframføring for meg. Å snakke spontant, som jo er sånn man tross alt snakker sammen til vanlig, er utrolig vanskelig for meg. Som med så mye annet i livet mitt, har også det blitt lettere med medisiner, men jeg trur ikke noen vil omtale meg som unormalt veltalende, selv om de fleste nok vil si at jeg er over gjennomsnittlig, kanskje til og med langt over gjennomsnittlig, god til å skrive.
For å bruke de fysiske smertene mine som eksempel, siden jeg uansett begynte å snakke om dem: et spørsmål jeg stort sett alltid får av helsepersonell, er på hvilken måte det gjør vondt. Jeg har ikke peiling. Det jeg veit, er at det gjør vondt. Jeg blir spurt om smertene mine er bankende, brennende, stikkende? Jeg veit ikke. Kanskje? Det gjør vondt?? Det samme gjelder forøvrig når det er snakk om psykiske følelser. Som regel er jeg ekstremt dårlig til å forklare hva jeg føler til enhver tid, ofte veit jeg bare hvorvidt jeg føler meg bra eller dårlig. Når jeg ikke har det bra, er det sykt vanskelig å finne ut av hvilken dårlige følelse jeg kjenner på. Er jeg redd, trist, gruer jeg meg til noe, er jeg sliten? Kanskje litt av alt? Ingen av dem, men noe helt annet som bare ligner?
Muligens virker det kontraintuitivt at noen som sliter sånn med å differensiere mellom de forskjellige følelsene, skal kunne klare å beskrive noe presist innen skjønnlitteratur. Men det er nettopp derfor jeg foretrekker skjønnlitteratur framfor sakprosa. I skjønnlitteraturen trenger jeg ikke å forholde meg til konvensjonell kommunikasjon i det hele tatt; tvert imot ser mange på det som et kvalitetstegn om jeg beskriver noe helt presist på en måte ingen andre har beskrevet det på før. Og jeg mistenker at det også er nettopp derfor nesten alt jeg har skrevet de siste åra er temmelig surrealistisk. Innafor surrealismen er det enda færre konvensjoner og jeg står enda friere til å uttrykke meg på den måten som gir mest mening for meg, men som ikke nødvendigvis ville gitt særlig mening i en helt vanlig dialog mellom mennesker i virkeligheten.
Jørgen ga meg et tips en gang jeg nettopp klaga over hvor vanskelig jeg syntes det var å gå til legen fordi jeg ikke hadde noe særlig språk for det jeg opplevde. Han ba meg om å skrive en skjønnlitterær tekst om hva som feilte meg på forhånd, og så kunne jeg bruke min egen tekst som inspirasjon til å finne ut av hva jeg skulle si til legen min. Da jeg omsider klarte å sette ord på åssen smertene mine føltes, sa jeg verken at de var bankende, brennende eller stikkende, men jeg sa at det kjentes som om ryggen min kom til å knekke hvis jeg ikke lente meg framover snart. Og til dags dato er det fortsatt den eneste måten jeg kommer på for å beskrive åssen ryggsmertene mine utarter seg.
… I hodet mitt så jeg for meg at dette skulle bli et skikkelig langt innlegg, men sånn blei det visst ikke. Så her er et bilde av Snøhvit, som jeg passer for helga, isteden:
Sist jeg snakka spesifikt om ADHD-medisiner, var da jeg ganske nettopp hadde begynt på dem. Nå har jeg brukt dem i et halvt år, og jeg har én ting å si med hele mitt hjerte: for en enorm forskjell de utgjør. De "fikser" meg på ingen måte; ting som var vanskelige før, er fortsatt vanskelige, men jeg blir ikke like satt ut av de vanskelige tinga lenger. Jeg klarer å tenke rasjonelt rundt utfordringene mine, lar dem ikke ta overhånd og fylle meg med angst og håpløshet. Jeg opplever fortsatt angstsymptomer, men mye sjeldnere enn før. Jeg tenker ikke bare på alt som kan gå galt til enhver tid. Jeg kan fortsatt bekymre meg, men som om jeg befant meg i en konstant meditativ tilstand, aksepterer jeg at bekymringer er menneskelige tanker og at det også er alt de er. Bekymringer er ikke farlige, og det er greit å ha dem. Og når den anerkjennelsen inntreffer, blir bekymringene umiddelbart mindre skremmende og ødeleggende. Sånn som når man har mareritt, og istedenfor å våkne fordi man ikke tør å drømme lenger, isteden konfronterer monsteret som jager deg, og innser at det ikke er et monster i det hele tatt, men en katt som bare ligna litt på et monster fordi du ikke kunne se den skikkelig.
For å ta opp igjen tråden herfra: møtet med legen og sjukepleieren gikk veldig bra, og fordi jeg fikk lengre tid til å snakke enn hva som pleier å være tilfellet på vanlige legetimer, fikk legen min et mer helhetlig inntrykk av smerteproblematikken min og uten at jeg hadde foreslått det sjøl engang, syntes hun symptomene mine ligna på Ehlers-Danlos syndrom. Jeg gjorde noen demonstrasjoner, der jeg blant annet bøyde tommelen min helt inntil underarmen og dro ut huden min så langt den kom, og hun sa at jeg åpenbart både er unormalt hypermobil og har unormalt elastisk hud. Sannsynligvis er det Ehlers-Danlos som også forårsaker smertene i ryggen min, men jeg har tatt blodprøver for å sjekke betennelsesnivået uansett, om ikke for annet, så for å definitivt utelukke Bekhterevs. Når vi har fått svar på blodprøvene, vil hun henvise meg til en revmatolog. Ikke fordi Ehlers-Danlos er en revmatologisk sjukdom, men fordi revmatologer har god peiling på Ehlers-Danlos, nettopp fordi symptomene kan ligne såpass mye på blant annet Bekhterevs og MS.
Da jeg passa Nomi i Drammen forrige måned, snakka jeg med Eirin, som har ME og er delvis ufør. Hun fortalte at hele prosessen, både med å utredes for ME og så deretter søke om uføretrygd, har tatt veldig lang tid. Jeg har liksom tatt tak i alle problemene mine på én gang. Asperger syndrom, bam. ADHD, bam. Nå muskel- og skjellettgreiene mine. Ikke at det ikke er bra at jeg faktisk endelig er i gang, men samtidig er det egentlig ikke rart at jeg har følt meg så konstant sliten og overvelda egentlig helt siden alt dette begynte. Og når begynte det, egentlig? Begynte det med at jeg fikk den første diagnosen, eller begynte det da jeg innså at jeg angsten min faktisk var for mye til at jeg kunne takle den uten hjelp? Begynte det enda tidligere, kanskje omkring starten av tenåra, da det plutselig blei veldig åpenbart for meg hvor annerledes jeg var fra alle jeg kjente? Poenget er at jeg stadig er i en situasjon der det skjer mye, og selv om det egentlig er en bra ting, trenger jeg ikke ha dårlig samvittighet for å føle meg utslitt. Det ER slitsomt å finne ut av disse tinga. Man er ikke mislykka når man blir sliten av slitsomme ting.
Inntil videre er jobb for mye for meg å tenke på. Faktisk så mye at jeg måtte sette Patreonen min på pause. Det er ingen andre enn meg sjøl som har for høye forventninger til meg, og det veit jeg jo egentlig allerede fordi jeg sjøl støtter kreative folk på Patreon. Jeg forventer på ingen måte at de skal pumpe ut content som en annen fabrikk, så at jeg hele tida setter lista høyere for meg sjøl enn hva jeg gjør for andre, er veldig urettferdig gjort mot meg av meg. Men likevel, det var ei nødvendig pause for meg å ta akkurat sånn som ting er nå. Men noe jeg har gjort, er å registrere meg på Pawshake. Det er nærmest en slags AirBnB for dyrepassere. Faste lesere veit vel at jeg har passa katter og hunder i en årrekke allerede, så da jeg oppdaga Pawshake ved en tilfeldighet, bestemte jeg meg for å teste det ut. Jeg skal på mitt første Pawshake-oppdrag alt på søndag. Og som med Patreon: om det når et punkt der også dét blir overveldende for meg, er det ingen som blir skuffa om jeg velger å ta meg ei pause. Ingen organiske livsformer klarer å holde det konstant gående. Hadde vi gjort det, hadde jo ingen trengt å bekymre seg for at robotene kunne komme til å ta over jobbene våre.
Jeg er dessuten forsiktig optimistisk angående egen skriving. Fortsatt er det mye knytta opp mot det som er ekstremt skremmende, men jeg veit at jeg har allierte som har trua på meg og som kan hjelpe meg så langt de kan. Medisinene mine har også gjort meg mer sosial og mindre redd for å dumme meg ut, og alt i alt føler jeg meg langt bedre rusta til å takle… egentlig det aller meste, mye mer enn jeg noen gang tidligere har vært. Selvfølgelig hadde de noen-og-tretti åra som har leda opp til dette vært usedvanlig mye enklere hvis jeg hadde visst tidligere det jeg veit nå, men bedre seint enn aldri.
Forhåpentligvis er de fysiske smertene mine det neste punktet på lista jeg kan skrive "bam" bak.
Jeg har jo i løpet av åra brukt denne bloggen til å redegjøre ganske grundig for min psykiske helse. Men det føles som om tida er inne for å begynne å snakke mer om min fysiske helse òg, for helt siden min fysiske helse begynte å skrante en eller annen gang mot slutten av tenåra, har det skjedd en slags eksponentiell vekst i smertene mine som den siste tida har nådd et bristepunkt, på mange måter ikke ulikt mitt psykiske bristepunkt rett før jul for to og et halvt år siden. Men fordi psykisk og fysisk helse henger sammen, og jeg som autist uansett syns det er vanskelig å skille mellom psykiske og fysiske følelser, opplever jeg alt dette som mye mer komplisert enn jeg syns det bør være.
Herregud, hvor skal jeg begynne, spør jeg alltid. Men svaret er jo egentlig ganske logisk. For det gir i de aller fleste tilfeller mest mening å begynne med begynnelsen.
Som sagt: en eller annen gang mot slutten av tenåra. Smertene kom så snikende og gradvis at jeg ikke kan gi et mer nøyaktig estimat enn som så. Kanskje begynte det enda tidligere, da jeg dreiv med turn og dans som barn, og underholdt de andre barna med partytriksa mine som blant annet innebar å vippe hofta ut av ledd og legge beinet på nakken.
Lenge var det bare gøy, og ikke minst en stor fordel i turn og dans. Men etter hvert begynte det å bli et problem å dra på shopping med venninner. Etter et par timer med vandring på kjøpesentergulv fikk jeg så vondt i kroppen at jeg måtte sette meg ned. Jeg tenkte egentlig ikke så mye over det, regna vel egentlig bare med at jeg var i dårlig form. Men det var jo ikke fordi jeg var andpusten eller noe sånt, jeg hadde vondt. Og på slutten av shoppingturen kunne jeg kanskje si noe sånt som at "jeg har så sykt vondt i ryggen" og så kunne venninna mi si "og jeg har vondt i føttene!" og dermed tenkte jeg at det var vel litt hipp som happ om man fikk vondt i ryggen eller føttene etter en lang dag med tråkking, og jeg regna med at vi hadde omtrent like vondt.
Da jeg blei eldre og begynte å dra på konserter, opplevde jeg det samme, bare enda verre og mer smertefullt. Etter konserten kunne jeg finne på å klage over hvor vondt jeg hadde i ryggen, og min konsertmakker kunne typisk si noe i retning "og jeg har så vondt i føttene, vi begynner å bli gamle!" og jeg regna med at dette var helt normalt. Når jeg kjente etter hadde jeg litt vondt i føttene jeg òg, jeg hadde bare ikke lagt merke til det fordi ryggen min var så sinnssykt vond at det tok det meste av oppmerksomheten min.
I blogginnlegget jeg skreiv om det, høres det ut det som Verdens Beste Tur med Verdens Beste Venner og Verdens Beste Konsert og alt i alt var det en veldig bra tur med veldig bra venner og til og med konserten var veldig bra, men det jeg ikke nevner i innlegget, var at kroppen min, og særlig ryggen, gjorde så ekstremt vondt etter konserten at jeg dagen etter ikke klarte å gå. Mens reisekompisene mine var ute og utforska byen, lå jeg i senga på hostellet og grein fordi jeg hadde så vondt. Og en i turfølget fortalte meg at jeg måtte slutte å gå med så flate sko. Jeg burde heller skaffe skikkelige joggesko med støtdemping og såle som bedre følger fotens naturlige kurve.
Og da har jeg jo ikke engang nevnt de utallige gangene ting hopper ut av ledd, og særlig hoftene. Jeg kan gjøre ei yogastilling som Warrior III i bare noen sekunder av gangen; ikke fordi jeg mister balansen, men fordi hofta i det beinet jeg står på popper ut av ledd og jeg ramler sammen. I perioder – fordi enkelte dager har jeg det bedre enn andre dager – strekker jeg muskler av nesten ingenting. Jeg opplevde å gå på gata sammen med Jørgen en gang og jeg strakk plutselig skuldra mi fordi armene mine svingte naturlig fram og tilbake i takt med gangen min. I dårlige perioder strekker jeg tunga når jeg gjesper. For noen uker siden fikk jeg noe sjukepleieren trudde var brist eller brudd i ribbeinet etter en ganske uskyldig Peaceful Warrior. Og Jørgen sa at jeg umulig kunne strekke musklene så ofte og av så lite som jeg påstod, for det gikk ikke an. Det måtte være krampe jeg mente. Men som tidligere turner og danser og nå luftakrobat har jeg hatt min andel av kramper opp gjennom, og jeg kjenner definitivt forskjell på krampe og muskelstrekk.
Men han hadde et poeng. Det går jo ikke an. Skal ikke kunne gå an. Hvis en er frisk, vel å merke.
Hvis jeg gjør noe veldig statisk, som å stå oppreist lenge av gangen, får jeg vondt i ryggen. Hvis jeg trener i en dårlig periode, strekker jeg muskler og det som verre er av i utgangspunktet ufarlige og enkle øvelser. Da jeg tok koronavaksinene, fikk jeg vondt i ryggen. Ryggen min er alltid det første som gjør vondt når jeg blir sjuk. Nå nylig hadde jeg bihulebetennelse, som jo er ille nok i seg sjøl, men det verste var jo egentlig at ryggen min var så grønnforjævlig vond at det eneste jeg orka var å ligge på yogamatta mi og grine. Til slutt ringte jeg Vibeke og spurte om hun kunne komme og hente meg fordi jeg ikke klarte noe som helst. Jeg blei værende i Lier i over ei uke for å komme meg.
Og jeg har vært hos legen med dette. Mange ganger. Og leger sier stort sett det samme som han ene som var med på Budapest-turen: at jeg ikke bruker gode nok sko. Eller at jeg sitter for mye foran skjerm. Eller at jeg ikke trener nok. Eller at jeg er for tynn.
Det fins mange tjueénåringer som bruker dårlige sko og som sitter mye foran skjerm og som trener lite og som er tynne, som likevel klarer å gå dagen etter å ha vært på konsert.
I fjor sommer tok jeg røntgen av ryggen min for første gang. Den var visstnok helt fin.
For så vidt over en måned siden tok jeg MR av ryggen min for første gang. Den var visstnok helt fin. Legen min anbefalte meg å ta kontakt med fysioterapeut. Som var det samme som hun gjorde da jeg spurte henne om hun hadde noen som helst idé om hva som kunne feile meg i 2016 eller deromkring. Den gangen var jeg hos en fysioterapeut som ikke skjønte åssen hun kunne hjelpe meg, men som sa at det var lurt å trene.
Jeg har trent hver dag i tre år og jeg er ikke bedre, bare verre.
Da jeg så Yvie Oddly for første gang i RuPaul's Drag Race, var det første gangen jeg hørte om Ehler-Danlos syndrom. Etter å ha klagd over smertene mine til Martina, var hun den første hun som sa til meg at det hørtes ut som Ehler-Danlos syndrom. Symptomene inkluderer en spesifikk form for hypermobilitet, blant annet overstrekk i albueledda:
… i tillegg til smerter, selvfølgelig.
Det eneste stedet på kroppen der ledda mine ikke er for mjuke for sitt eget beste, er ryggen. Ryggen min blir bare stivere og stivere. Da jeg var liten og dreiv med dans, kunne jeg sitte i lotusstilling, komme cirka halvveis ned i spagaten, nå i gulvet med fingrene mens jeg stod med rette bein og stå i bru. I dag kan jeg sitte i lotusstilling, komme nesten helt ned i spagaten og nå i gulvet med begge håndflatene mens jeg står med rette bein, men jeg klarer ikke lenger å stå i bru, faktisk klarer jeg så vidt å lene meg bakover i det hele tatt, noe som har vist seg å være et stort problem på trening.
Sist gang jeg var hos legen med dette, da jeg altså blei henvist til MR, var mistanken Bektherevs sykdom. Som jeg egentlig syntes beskreiv ryggsymptomene mine ganske bra, sånn isolert sett. Så selv om det er en skikkelig kjip kronisk sjukdom å ha, hadde jeg håpa at MR'en skulle vise noe, for noe er det jo, om det så er det ene eller det andre. En kollega av Vibeke som har Bekhterevs, mente forøvrig at siden det eneste som hjelper mot Bekhterevs er trening, og jeg allerede trener ganske mye, var det ikke utenkelig at all treninga mi ville ha hindra noe i å vises på et MR-bilde, eller at jeg, som er så mjuk i utgangspunktet, rett og slett ikke kan sammenlignes med noen som ikke er like mjuke eller som ikke trener som jeg gjør. Jeg har kanskje "nøytralisert" en mulig Bekhterevs på egen hånd, og om jeg ikke hadde blitt bitt av treningsbasillen i 2020, ville jeg hatt et mer uttalt sjukdomsbilde.
Legen min mente uansett, som sagt, at jeg burde dra til fysioterapeut igjen siden det ikke var noe å se på bildene. Og jeg mista litt motet, for fysioterapi var tross alt særdeles lite fruktbart sist jeg prøvde meg der.
Men heldigvis for meg, er jobbspesialisten min i Nav tilfeldigvis fysioterapeut i tillegg. Og han mente at jeg, uansett MR-resultat, burde henvises til revmatolog, som kunne ta ei spesialistvurdering på hvorvidt Bektherevs skal utelukkes eller ikke. Dessuten sa han at det ville være utrolig mye mer nyttig for en fysioterapeut om jeg hadde vært til utredning hos revmatolog først, så fysioterapeuten hadde noe å gå etter. Problemet mitt er at jeg har vanskelig for å si imot en autoritet som legen tross alt er. Derfor skal sjukepleieren min være med meg på et møte med legen for å diskutere min psykiske og fysiske helse om ei ukes tid. Det er nemlig litt viktig, ikke bare med tanke på smertene mine, men også fordi at hvis det viser seg at jeg har en potensielt invalidiserende kronisk fysisk sjukdom i tillegg til de psykiske utfordringene mine, er det kanskje mest nyttig for meg å, som Nav formulerte det, "se på den infoen som kan være fint å få med seg ifm vurderinger ift mer stabil økonomi for deg fremover på sikt." Ellers kjent som u-ordet, som jeg lurer på om Nav-folk har en sånn rar klausul på at de ikke har lov til å si, litt sånn som at Kiwi-ansatte ikke får bruke ordet "gratis."
Jeg håper i hvert fall at møtet med legen og sjukepleieren på fredag om ei uke fører noen vei. For nå har jeg hatt vondt uten å vite hvorfor lenge nok, syns jeg. Kanskje jeg til og med kan få vite hva jeg skal gjøre for å få det bedre. Det hadde jaggu vært noe.
Bare for å ikke la slutten av mitt forrige innlegg forbli en cliffhanger: jeg har vært hos legen for å få undersøkt svimmelheten min, og det viser seg at jeg har fått krystallsyken. Jeg prøver å ta det med fatning, i og med at det tross alt er en ufarlig sjukdom, men jeg klarer likevel ikke å unngå å kjenne på en del frustrasjon. Det er en utrolig begrensende tilstand, og ikke bare gjør det det utfordrende å gjøre yoga og umulig å drive med luftakrobatikk, men det gjør det også vanskelig og ubehagelig å gjøre helt vanlige ting som dessverre er helt nødvendige å gjøre i det daglige liv, som å lage mat, dusje og skifte sengetøy. Dessuten er det femti-femti sjanse for at det blir kronisk. Det kan vare i alt fra dager til måneder, og uforutsigbarheten er vanskelig å innfinne seg med for meg. Men jeg håper selvfølgelig at jeg blir frisk av meg sjøl i løpet av kort tid og at jeg viser meg å tilhøre den halvparten som blir helt kvitt det for alltid.
Da passer det kanskje bra å oppholde seg litt i LaLa-land, nærmere bestemt Aloha verden-universet, der absolutt alt er kjempefett, suksess kommer i rekordfart, musikk-karrierene til en gjeng middelmådige tenåringer går på skinner, og der sosialt keitete jenter av ukjente grunner blir forguda av alle de tøffe rockegutta. Tidligere kapitler finner du her.
Neste dag filmet jeg mye moro bak scenen med de fem bestevennene mine. Vi hadde det kjempekult hele dagen og da vi kom hjem, var endelig Rune blitt frisk (er ikke det typisk, dagen vi er ferdig med musikkvideoen og all ting…), så vi dro på bowling alle sammen og med oss hadde vi Victor, Måns, Bastian, Tom og Petter som nettopp hadde blitt ferdig med sin cd. Mario, vennen til Sid, ble også med og jeg fant fort ut at jeg også likte han. Det var ikke akkurat vanskelig å forstå hvorfor akkurat de to var venner, de var nesten helt like i oppførsel.
Da vi våknet neste morgen, var vi alle spente. Siste gang i studio i dag i forbindelse med musikkvideoen til denne sangen. Vi skulle nemlig se det endelige resultatet.
Vi ankom studio i taxi, som vanlig, og jeg kunne ikke unngå å tenke på at dette var siste gang at jeg var i dette studioet.
Musikkvideoen ble kjempebra, den, og med et refreng som fenget, kunne dette umulig bli en flopp.
For at jeg skulle kunne overvære den offisielle premieren, hadde Giovanni satt den til allerede dagen etter. Planen var at guttene skulle møte opp hos MTV som skulle intervjue dem og så skulle den altså da ha premiere.
Du kan vel tenke deg at guttene var skikkelig nervøse dagen etter? De praktisk talt sitret av nervøsitet idet taxien kjørte til MTV-studioet. Vel å merke ikke den europeiske MTV, men MTV 2, den amerikanske.
”Dæven døtte”, mumlet Sid idet taxien stoppet utenfor. Vi hadde kjørt en stund nå, men så var vi endelig framme.
Vi steg ut av bilen og jeg kastet et blikk på bygningen. Jeg kjente at jeg var nervøs på guttenes vegne, men jeg skulle bare sitte i salen og overvære premieren sammen med alle de andre musikkinteresserte som også hadde møtt opp.
Jeg sa ”ha det” til guttene idet vi splittet oss, de gikk bakveien mens jeg gikk inn og satte meg på en slags tribune som begynte å fylles opp.
Ikke så lang tid etter kom en fyr som presenterte seg som Jeff.
”I dag skal vi altså ha verdenspremiere på en video til et helt ferskt band som nå har dukket opp, her er de, Onyx!” presenterte han. Han la sterkt trykk på ordet ”verdenspremiere”.
Guttene entret scenen og publikum klappet. Jeg mest av alle, tenker jeg, jeg ropte og skrek og hylte og gikk amok. Ei jente ved siden av meg spurte meg: ”Hva er det med deg, a’?”
Tobias grep mikrofonen som ble rakt dem og begynte å snakke: ”Hei alle sammen, jeg heter Tobias og er vokalist i Onyx. Dette her er debutsangen vår og vi håper dere alle liker den!” Så sa han navnet på sangen, snudde seg og så på en gigantisk tv-skjerm. Så ble belysningen dempet og den offisielle verdenspremieren tok til…
Mens videoen rullet, sang jeg med inne i hodet mitt og beveget hodet i takt til musikken som jeg hadde begynt å like skikkelig godt. Dessuten så jeg til min store glede at flere gjorde det samme! Mange gutter digget musikken skikkelig og flere jenter fniste og pekte på Tobias på storskjermen og nikket litt i takt de også.
Så var den ferdig, lyset ble slått på igjen og applaus brøt løs og denne gangen var ikke jeg den eneste som ropte.
Guttene kom til syne igjen og Sid tok mikrofonen fra broren sin og sa: ”Håper alle likte sangen vår. Vi lover at albumet skal komme snart og da håper jeg at i allefall noen av dere kjøper det!”
”Ja!” ropte mange, særlig jentene som kastet forelskede blikk på Tobias.
”Da sier vi takk til Onyx og gjør klar til…” sa Jeff, men mer fikk jeg ikke med meg, for jeg fortet meg allerede til utgangen. På gangen traff jeg guttene som smilte om kapp med solen alle sammen, selv om håret til Roger og Sid fortsatt var blondt og rosa.
”Dere var jo helt proffe, jo!” sa jeg og klemte dem etter tur.
”Ja, jeg tror egentlig ikke den flopper”, sa Tobias.
”Tror ikke? Da skulle du opplevd publikum på nært hold som meg! De var helt med! Digget det skikkelig!”
”Sier du det?” sa Tobias med store øyne.
”Jepp!” sa jeg og nikket energisk.
”Gutter, gutter, gutter, dere var helt fantastiske!” sa Giovanni og kom mot oss, ”jeg fulgte dere alle fra bak scenen og jeg må si jeg er imponert!” Roger, Sid og Tobias smilte litt brydd og Giovanni satte opp et strålende glis og sa: ”Vi må jo ha nachspiel, synes dere ikke? Dra med dere noen venner og møt meg i huset mitt som er…” Han tok en pause mens han skriblet noe ned på et ark. ”… her”. Han rakte arket til Tobias hvor det stod adressen hans.
”Så klart! Skal bare hjem og skifte!” sa Tobias og smilte. Leende og fulle av godt humør gikk vi mot taxien som allerede ventet på oss ute.
Med en gang vi kom hjem, bar det rett i dusjen etter tur for oss og så tok vi på oss noen fancy klær og var klare til å dra til Giovanni nesten med en eneste gang. Vi fikk også med oss Mario, Kylie og gjengen fra Fantastic 5.
Litt senere ringte det på og der stod gjengen fra Fantastic 5, like stilig antrukket som oss. Ja, eller noe jeg tror gutter anser som stilig, da. Det kunne like gjerne vært hverdagsantrekk, men siden vi skulle på en slags fest, valgte jeg å tro at dette var stilig.
Kylie kom bare minutter senere og så dro vi med taxi i samlet flokk til huset til Giovanni.
Det var bare Giovanni som var der, men noe annet hadde ikke passet heller. Dette var en fest for oss, eller rettere sagt, for Onyx, og da hadde det jo vært litt merkelig om en hel gjeng med folk som var vennene til Giovanni plutselig hadde dukket opp.
”Heisann, alle sammen!” hilste han da vi kom dit. Han hadde gjort alt skikkelig bra med popcorn og annen snacks. Film hadde han også leid, men det var overraskende at Giovanni ikke ville være der. Han sa det var en fest for oss unge. Ikke det at jeg er sikker på hva han mente med ”oss unge”, men han mente garantert ikke for sånne som han. Jeg regnet med at Giovanni var rundt 35 år.
”Fett musikkanlegg”, bemerket Sid da vi kom ordentlig inn i rommet og Giovanni hadde dratt. Og det var det også. Skikkelige saker.
”Yes, pizza, yndlingsmaten min!” utbrøt Kylie da hun så hva som stod på bordet.
”Vegetar?” lurte Sid ivrig på med en gang.
”Ser sånn ut, ja. Han har nok tenkt på deg!” sa Kylie og smilte.
”Woohoo!” ropte Sid og skar seg et digert stykke før han lo rått og hoppet i saccosekken som stod foran en svær plasma-tv. Vi andre tok oss litt pizza vi også og klemte oss sammen i sofaen. Hva skal jeg si? Det ble veeeldig trangt.
”Det er mer plass her, altså”, sa Sid og hoppet litt til side i saccosekken sin så en til kunne få plass. Tobias satte seg med han, men da sa Gabriel med en gang: ”Neimen, Tobias, da! Du må jo sitte her i sofaen tett inntil Kylie du, da!” Tobias gliste og gikk tilbake til sofaen igjen. Siden ingen andre gjorde mine til det, satte jeg meg med Sid i saccosekken. Like greit, jeg hadde bedre utsikt derfra, saccosekken stod foran sofaen.
Rune reiste seg for å sette på filmen. Han leste bakpå og fortalte at det var en skrekkfilm, men jeg husker ikke navnet.
”Snurr film”, sa Rune idet han trykket på ”play” på DVD-spilleren og fortet seg tilbake til sofaen.
En skrekkfilm. Bra. Jeg liker skrekkfilmer.
Jeg ble skremt, men er ikke en person som hyler på skrekkfilmer. Det var derimot Kylie! Hun skrek og holdt seg for øynene og klamret seg livredd til kjæresten sin. Jeg snudde meg og hun satt halvveis oppe på fanget til Tobias mens hun knep øynene igjen. Tobias bare satt der og gliste med den ene armen rundt henne.
En ganske bra skrekkfilm etter min mening. Gabriel, derimot, slaktet den med en gang den var ferdig og snakket om overdrevent bruk av blod, gørr og vold og masse rart. På den andre siden satt Victor og bablet i vei om at all den drepingen bare var dødsdigg.
Rune reiste seg og tok plata ut av spilleren og la den tilbake i coveret. Etter det, bestemte Tobias, Sid og Petter seg for at de ville lage i stand karaoke og de var sikre på at Giovanni måtte ha noen karaokespill eller karaoke-DVD’er. Petter lette i skapet hans (som jeg er sikker på inneholdt over 100 DVD’er) og jo da, ja visst hadde han en karaoke-DVD!
”Jeg skal ikke synge”, meldte jeg ifra med en gang om.
”Å, kom igjen, dette blir kjempemoro! Du behøver ikke å synge alene, vet du!” sa Tobias oppmuntrende.
”Nei, jeg vil ikke”, sa jeg sta.
”Kom igjen. Du kan jo ikke…”
”Du behøver ikke å synge”, avbrøt Sid. Han visste hvorfor, vet du. Tobias bare så uforstående på Sid, men Sid sendte ham et internt blikk som sikkert betydde noe sånt som ”hold kjeft, dette er alvor” og Tobias forstod.
Kylie skulle synge først, men hun nektet å gjøre det alene, så Tobias gjorde det sammen med henne.
Hm. Tja. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om prestasjonen deres, jeg. Kylie fikk latterkrampe rett som det var, noe som førte til at den litt beskjedne Tobias også fikk det. Uansett ble det morsomt å ha bilde av, så derfor knipset jeg noen bilder av dem. Kameraet var jo såklart med.
Gabriel filmet det hele med et privat digitalt videokamera. Ganske lurt, dette kunne komme til å bli kjempegøy å se igjen senere.
De to sang Pink med ”Just like a pill” og som avslutning, ga de hverandre et romantisk kyss. Alle klappet og jeg foreviget det med kameraet mitt.
Etter det skulle Mario og Sid synge.
Jeg trodde jeg skulle dø av latter. Ikke det at de sang fælt, også Mario hadde herlig stemme, men alt det de gjorde, da! Mens de sang, skar de nemlig grimaser og kastet seg ned på knærne og det var ikke måte på.
Vi hadde det kjempekos den kvelden. Da vi gikk hjem, var vi kjempeglade og selv om jeg bare hadde tre dager igjen da vi våknet neste morgen, bestemte vi oss alle for at det skulle bli tre fine dager.
Den første dagen med fri, ville guttene leke ”Homsepatruljen” med meg og bestemte seg for å gi meg en ny stil. I følge dem var stilen min litt for uskyldig. Jeg gikk med på det og endte opp med masse tøft stæsj og kule klær i punkerstil.
Neste dag gikk vi på kino og så en hysterisk morsom filmparodi. Vi lo oss skakke alle sammen.
Siste dagen holdt de konsert sammen med Fantastic 5 og Smasher, bandet til Mario som dessverre ikke hadde platekontrakt ennå.
Både Fantastic 5 og Smasher hadde lik musikkstil som Onyx og de framførte ca. tre sanger hver. Det gjorde Onyx også.
Dette var på dagen, jeg skulle dra om kvelden og jeg skal spare deg for alle de følelsesladde detaljene fra flyplassen. Det ble i allefall en del tårer som ble felt, spesielt av meg, men så er jo jeg jente, da. Jeg fikk en god klem av alle sammen og vi lovte hverandre å komme på besøk hvis pengene rakk til. Men jeg visste at de hadde ganske tett program allerede for alt nå var sangen deres blitt en kjempehit og noe som alle gikk rundt og sang på. Onyx var også blitt populære. Mange ville ha et intervju med dem, enten til bladene sine eller tv-programmene sine.
Siden sist har jeg klart å roe meg ned litt. Jeg har for eksempel likevel ikke blitt permittert fra jobben – egentlig helt motsatt, jeg har blitt beordra på jobb fordi vi nå plutselig mangler en del folk som følge av karantene, og jeg har egentlig aldri følt at jobben min er spesielt viktig, men nå er det plutselig tydelig for meg at Norges økonomi i stor grad ganske bokstavelig talt ville ha stoppa opp om det ikke hadde vært for meg og de få kollegaene mine som fortsatt er i stand til å møte opp på jobb, og jeg er forsiktig håpefull når det gjelder opposisjonspartienes kamp for oss som er tilkallingsvikarer, selvstendig næringsdrivende og frilansere. Jeg er fortsatt redd for at TR/ST skal bli nødt til å avlyse Europaturneen sin, men i løpet av de siste tre dagene har jeg klart å venne meg litt til tanken på at det kan skje, og forhåpentligvis kommer de i så fall til å utsette heller enn å avlyse helt. Fordi det er årevis siden jeg har gleda meg så utrolig mye til noe som helst, og selv om koronautbruddet selvfølgelig rammer oss alle – jeg, som er relativt frisk, er ikke engang blant dem som er hardest ramma – har jeg en lei og sjølopptatt tendens til å tenke at alt handler om meg, så det føltes liksom bare så jævla typisk at når verden går under, skjer det selvfølgelig det året der jeg for første gang på lenge hadde tenkt å feire bursdagen min siden jeg faktisk blir tredve om en halv måned, der jeg endelig skulle få sett et av mine yndlingsband live, og der jeg kanskje til og med skulle begynne på forfatterstudium 3 – for ja, jeg har søkt, men hvem veit hva som kommer til å skje med ikke bare min, men alle nåværende og framtidige studenters utdanning framover.
Men noe av det viktigste jeg har lært i denne surrealistiske tida vi er inne i, er at jeg må akseptere at det fins ting jeg ikke har kontroll over. Det kan være vanskelig, og jeg har en tendens til å bli ekstremt rastløs og frustrert når jeg så gjerne vil fikse ting, men innerst inne veit at jeg allerede gjør alt jeg kan, som i dette tilfellet er å være nøye med hygienen, bruke hansker på jobb selv om det er upraktisk og ubehagelig og ikke omgås folk mer enn nødvendig. Ofte er det ingen god idé å holde seg for øra, rope «LALALALALA» så høyt man kan og flykte til drømmeland der alt er regnbuer og enhjørninger når vanskelige tanker dukker opp, men i disse dager trur jeg det er helt essensielt for å holde motet oppe. For så lenge man faktisk følger forholdsreglene, er det ikke stort annet man som enkeltindivid får gjort enn å nettopp vente til det går over. Så i mellomtida: velkommen til LaLa-land.
Jeg har ikke muligheten til å ta hjemmekontor, og jeg må som sagt på jobb igjen i morra, så for min egen del blir det ikke mer tid hjemme nå enn ellers (med mindre jeg faktisk – bank i bordet – blir smitta), men for alle dere som frivillig eller ufrivillig sitter i karantene eller isolasjon har jeg, inspirert av dette innlegget på bloggen til Karoline, lagd en liten guide til ting å finne på mens apokalypsen går sin gang. Ta vare på deg sjøl og andre, vis hensyn, vask hender ofte, og ikke kjøp mer enn du trenger på butikken, så kommer vi oss gjennom dette òg.
(Beklager, jeg måtte bare. Cred til thefatjewish.)
Se en film du lenge har tenkt at du bør se – eller se en film du kanskje ikke ville sett ellers
Dette er dessverre ikke tida for å gå på biblioteket og låne filmer eller shoppe på Platekompaniet, men de fleste av oss har en eller annen form for strømmetjeneste og forhåpentligvis en fungerende internett-tilkobling. Alle har selvfølgelig ulik smak når det gjelder film, som med alt annet, men her er noen av mine nye og gamle favoritter – i ingen spesiell rekkefølge – som kan strømmes på Netflix og HBO:
Call Me By Your Name
Denne så jeg for første gang på Oslo/Fusion i 2017, og det var en av de beste filmene jeg så det året. Jeg trur dette er akkurat den typen film man trenger når verden går av hengslene rundt en, og man trenger trøst der man ligger under dyna med en kopp te eller et glass rødvin. Kanskje er ikke Nord-Italia det stedet i verden man helst skulle ønske at man var akkurat nå, men Nord-Italia om sommeren på åttitallet er etter denne filmen å dømme et drømmeaktig og lengselsfullt sted, solfylt og luktende av fersk frukt. Jeg veit ikke om jeg noen gang har sett ungdomsforelskelse skildra så ømt, sårt og virkelig på film noen gang før, og Timothée Chalamet spiller rørende godt. Nydelig soundtrack, og nydelig fotografert i varme farger som både føles nostalgiske og nærværende på éi og samme tid. Fins på Netflix.
Nærkontakt av tredje grad
Denne filmen så jeg så nylig som i går kveld, og selv om det er en klassiker veldig mange har et forhold til, hadde jeg likevel klart å unngå å ha noen spesielle forventinger til den. Og holy smokes, dere, dette var akkurat det jeg trengte å se i går kveld. Da jeg snakka om J.J. Abrams på denne bloggen for litt siden, nevnte jeg at noe av det jeg liker best med ham, er den Spielbergske begeistringa som skinner gjennom i alt han lager. Og hallo, hvor er den Spielbergske begeistringa tydeligere enn i de faktiske filmene til Steven Spielberg, liksom. Denne filmen er en magisk og fargerik fabel om et småsted i Indiana som blir besøkt av romvesener, og der nettopp besøk fra det ytre rom ofte er roten til skrekk og panikk i de fleste andre filmer som handler om det samme, har denne filmen et overveldende optimistisk og nysgjerrig blikk på hele affæren. Det er en tydelig kjærlighet til det uforklarlige som gjør denne filmen til det lille mesterverket den er, og den ser helt fullstendig nydelig ut, noe som er ekstra imponerende med tanke på at spesialeffektene – og resten av filmen, for den saks skyld – er fra 1977. Fins på Netflix.
(500) Days of Summer
En film jeg kommer tilbake til igjen og igjen. Jeg er på generell basis ikke spesielt glad i romantiske komedier, men denne er så smart, så velskrevet, så morsom, så sjarmerende og så realistisk at jeg helt glemmer fordommene jeg har mot sjangeren. Og man sikkert argumentere for at dette ikke engang er en romantisk komedie, nettopp fordi den hiver alle sjangerkonvensjonene ut av vinduet, og for min del er det en god ting: dette er ikke lykkelig-i-alle-sine-dager-kjærlighet, men en troverdig observasjon av hele forholdsforløpet, av alle de fem hundre dagene det varer. Og veit du hva? Det gjør at du føler deg så mye bedre enn hva noen av Hollywood-klisjeene er i stand til. Flere av scenene her har allerede blitt klassikere i hodet mitt, og den inneholder en av de morsomste replikkvekslingene i noen film noen gang. Fins på Netflix.
Burn After Reading
Jeg har sett denne på flere lister som snakker om de svakeste filmene til Coen-brødrene, noe jeg syns er enormt urettferdig, fordi det er faktisk ikke mulig å sammenligne en så fjollete mørk komedie som Burn After Reading med tungvektere som No Country For Old Men og Fargo. Epler og appelsiner, folkens. Den eneste Coen-filmen som er mer underholdende enn Burn After Reading er The Big Lebowski, men den er dessverre borte fra Netlix nå. Men! Du kan fortsette strømme denne absurde forviklingskomedien som faktisk har en del likhetstrekk med Fargo… hvis Fargo hadde vært en komedie. Inkompetente mennesker prøver seg som kriminelle, og konsekvensene er fatale. Og hysterisk morsomme. Hvis du trenger å le, og hvem gjør vel ikke dét nå for tida, er dette filmen du skal se. Fins på HBO.
Drive
Jeg trudde veldig lenge at en film som heter Drive som har Ryan Gosling i hovedrollen som fluktbilsjåfør skulle være noe i nærheten av The Fast and the Furious, men heldigvis er det helt feil. Drive har noen biljakter og actionsekvenser, men den er først og fremst et langsomt mellommenneskelig drama proppfull av nydelige bilder av L.A. og fantastisk filmmusikk som the one and only Johnny Jewel i utgangspunktet var hyra inn for å komponere, men i siste liten gikk isteden jobben til Cliff Martinez som blei bedt om å etterligne soundet til Johnny Jewel, så… hvorfor ikke bare la Johnny Jewel beholde komponistjobben? Anyhoo, den ubrukte filmmusikken av Johnny Jewel fins på Spotify, og filmen inneholder fortsatt de nydelige låtene Under Your Spell av Desire og A Real Hero av College, og filmen er i det hele tatt en audiovisuell fryd om smaken din på noen som helst måte sammenfaller med min. Fins på HBO.
Binge en TV-serie
For eksempel en miniserie eller en serie med korte episoder og få sesonger, i hvert fall hvis man håper at lockdown'en ikke skal vare så lenge.
Angels In America
Jo mer jeg tenker på det, dess mer går det opp for meg at dette er en bortimot perfekt serie. Den er så latterlig bra skrevet at jeg nesten blir misunnelig. Selv om den handler om et i utgangspunktet deprimerende tema – AIDS-krisa på åttitallet – føles den aldri håpløs, og den har i tillegg store mengder humor. Scena der Belize og Prior – for anledninga kledd som Obi-Wan Kenobi – fyker rundt i Rådhuset eller hvor de nå enn er, er fortsatt en av mine hands down favorittscener fra noen serie noen gang. Så velspilt, så velskrevet, så perfekt, perfekt, perfekt. Det er noe nesten Six Feet Under-aktig over både manuset, den generelle stemninga, karakterene og hele oppbygginga, men med tanke på at denne er basert på Tony Kushners teaterstykke fra 1993, er det faktisk denne som er the O.G. Fins på HBO.
Maniac
Jeg veit at det ikke er altfor lenge siden jeg snakka om denne serien her på bloggen, men hvor fornøyelig den er kan bare ikke overdrives. Jeg liker riktignok den første halvdelen bedre enn den siste, og jeg skjønner at folk detter litt av lasset når hoveddelen av handlinga begynner å foregå i drømmeland, men også i drømmeland er det mange herlige øyeblikk – «Annie, I’m a hawk!». Jeg elsker at dette klarer å være en futuristisk sci-fi-serie som likevel har et skikkelig retro-preg, og produksjonsdesignet er helt nydelig. Det eneste som mangler er et skikkelig synthbasert soundtrack. Fins på Netflix.
Dirk Gently’s holistiske detektivbyrå
Apropos fornøyelige TV-serier; denne scorer høyt på sjarmometeret. Den er løst basert på bokserien til Douglas Adams, og om du har lest noe av Douglas Adams, skjønner du hvor gøy dette er. Det vil si; ikke nødvendigvis, for filmatiseringa av Hitchhiker’s Guide To the Galaxy som kom for ei stund siden var jo egentlig ikke spesielt gøy, men denne gangen har de gjort det riktig. Ånden til Douglas Adams føles i høyeste grad tilstede i dette fargerike og bisarre universet, det er faktisk sånn at jeg blir glad bare av å tenke på det. For i ekte Adams-stil er ikke dette bare hedonistisk dadaisme, det er faktisk smart skrevet og med flere lag enn hva det ser ut som ved første øyekast. En energiinnsprøyting helt uten at sprøyter er involvert. Fins på Netflix.
The OA
Brit Marlings sjangeroverskridende lille mesterverk vekte store følelser hos meg i løpet av sine to sesonger. Jeg innrømmer at jeg må kunne kalles besatt av tanken på reiser på tvers av tid og rom – helt seriøst, det er det mest spennende jeg veit om i hele verden – og i denne poetiske serien utforskes parallelle dimensjoner med en nærmest varsom tilnærming og noen helt utrolig vakre bilder. At Brit Marling også spiller hovedrollen i og har skrevet den fantastiske indie-perla Another Earth er ikke overraskende, for det er en del av de samme temaene og den generelle stemninga som fins der som i The OA. Jeg har lyst til å kikke inni hodet til Brit Marling – eller kanskje mer enn det, bli venn med henne. For en genial hjerne hun har. Fins på Netflix.
Orphan Black
Okei, jeg bryter trenden med miniserier og korte serier med å anbefale et femsesongers sci-fi-thrillereventyr der alle hovedrollene spilles av den samme skuespilleren. Jeg kommer aldri til å ikke være imponert over Tatiana Maslanys evne til å ikke bare holde styr på alle de forskjellige karakterene, men i tillegg til tider spille en av karakterene som spiller en av de andre karakterene. Hint: det er kloning involvert. I serien, altså, ikke i virkeligheten. Selv om dette tidvis er en mørk serie, i hvert fall sammenligna med de andre på denne lista, føles den likevel aldri tung, og hadde dette vært ei bok, ville jeg kalt den en pageturner, for det er fryktelig vanskelig å la være å spille av neste episode når den forrige tar slutt. Og er det egentlig noe som er mer tilfredsstillende enn et godt lagd spenningsserie? Fins på Netflix.
Spill et TV-spill
For ordens skyld: i hodet mitt innbefatter konseptet «TV-spill» spill på alle former for skjermer.
Life Is Strange
Sist gang jeg var i isolasjon, altså da jeg var i Bodø og passa vakre Nomi for ei tid tilbake, var det i all hovedsak dette fine, lille spillet som stjal oppmerksomheten vekk fra skrivinga jeg hadde kommet dit for å gjøre. Dette spillet snakker til den delen av meg som lar seg begeistra av serier som tidligere nevnte The OA, for også her er det snakk om reising i tid og parallelle virkeligheter. Fordi valga man tar underveis i spillet har konsekvenser for handlinga, blir man – eller i hvert fall jeg – ekstremt emosjonelt investert i det. Det er spillvarianten av choose-your-own-adventure, og spillet har i det hele tatt stort fokus på handling og er på sett og vis ganske litterært. Fint soundtrack òg.
Tomb Raider III
Jeg har egentlig allerede snakka så mye om dette identitetsdefinerende (for meg, i hvert fall) spillet på denne bloggen at det kanskje ikke er så mye mer å si, men jeg må liksom ha det med på denne lista likevel, for selv om jeg fortsatt er frustrert over hvor jævlig vanskelig det er på Playstation – spill det heller på PC om du har mulighet – er det likevel så utrolig bra, og det er i all hovedsak fordi det på et vis føles nysgjerrig. Det har en genuin oppdagelsesglede ved seg, litt Indiana Jones, på en måte, bare mørkere (og med en kulere hovedperson). Nevada-avsnittet er fortsatt noe av det mest klaustrofobiske, skremmende, spennende og fascinerende jeg har spilt. Ja, man ender opp inne i Area 51. Say no more.
Final Fantasy X
Jeg kunne like gjerne anbefalt Final Fantasy VII, men tier’n vil nok alltid være ørlite nærmere hjertet mitt bare fordi det var dét som introduserte meg til hele FF-serien. Felles for alle FF-spilla er at de kan spilles gjennom relativt fort hvis det bare er sjølve historien man er ute etter – og det er godt fortalte og utrolig tilfredsstillende historier, altså – eller man kan virkelig gjøre et dypdykk og tilbringe hundrevis av timer i et spillunivers som tilsynelatende aldri tar slutt. FFX er det nærmeste jeg har kommet å virkelig fullføre et av FF-spilla, men jeg har likevel aldri runda det fullt ut. Det har jeg utrolig lyst til å gjøre en gang. Og forresten: FF-spilla er noen av de visuelt peneste spilla du noen gang kommer til å spille, og til og med de gamle klassikerne fra nittitallet ser uforskamma bra ut den dag i dag.
Fallout 2
Fallout-serien har jo fått en ny renessanse nå med New Vegas og what not, men det eneste Fallout-spillet jeg har spilt, er nummer to i rekka, og det er altså så vanvittig bra (og om du lurer på hvorfor jeg ikke har spilt de nye spilla, er det bare fordi jeg ikke har kommet så langt ennå. Så mange spill, så lite tid, etc.). Ikke minst er det ekstremt passende i disse dommedagstider, for vi befinner oss i en øde verden der en atomkrig har gjort store deler av verden ubeboelig. Som i Life Is Strange har alle valg du tar faktiske konsekvenser for den videre handlinga, og det er ei handling som er så godt fortalt og velskrevet at jeg vil gjerne ha en film fra dette universet, altså, bare nevner det. Det er deler av dette spillet som har opprørt meg så kraftig at jeg aldri kommer til å tilgi det – og alltid kommer til å elske det.
Les ei av de mange uleste bøkene du har stående i bokhylla di
Jeg kan selvfølgelig ikke garantere at du har yndlingsbøkene mine på vent, men om noen av disse skulle være blant de du ikke har lest ennå, er det nå du endelig skal gi dem en sjanse.
The Road av Cormac McCarthy
Det har aldri i min levetid vært et mer passende tidspunkt å innta dystopier på enn akkurat nå. Heldigvis har vi ikke kommet til The Road-nivå av denne ubeleilige pandemien vi tynges av ennå, og takk og lov for det, for dette er grimt. Jeg skal ikke ljuge og si at man blir i godt humør av å lese denne, men den er ikke uten håp. På mange måter kan den minne litt om The Walking Dead, men der det i Walking Dead er zombier som utgjør den største trusselen, er det i The Road mennesker. Og det gjør alt så uendelig mye mer realistisk, og desto mer forstyrrende og grusomt.
Songfuglen av Jan Roar Leikvoll
Jeg har snakka om Leikvoll før, og jeg er altså så ekstremt begeistra for hans utrolig særegne litterære universer. For det er ikke magisk realisme, for det er ikke noe overnaturlig som skjer, samtidig som bøkene hans er plassert i helt andre virkeligheter enn de vi kjenner til. Min favoritt blant de av bøkene hans jeg har lest er også en slags dystopi, men av et litt annet slag enn The Road. Etter en slags krig mellom menn og kvinner har kvinnene fordrevet mennene fra samfunnet, og midt oppi det hele vokser Jakoba opp, som egentlig er en gutt, men som har blitt kledd ut som jente siden han var liten. Men nå er han i ferd med å komme i puberteten, og mora hans er klar til å gjøre det som må til for at han fortsatt skal passere som jente. Denne boka er noe av det mest fascinerende jeg har lest, og Leikvolls poetiske språk er deilig å være i.
En dåre fri av Beate Grimsrud
Psykisk sjukdom er sjeldent et koselig tema å lese om, men denne boka er likevel ikke så mørk som den lett kunne blitt. Tvert imot har Beate Grimsrud en nesten leiken måte å skrive på, det er noe litt naivt ved skrivestilen hennes, nesten som om den tilhører et barn, men det blir et utrolig effektivt virkemiddel i kombinasjon med den sterke historien om stemmene i hodet til hovedpersonen som bare tar mer og mer overhånd. Det har blitt ei tragikomisk og vakker fortelling, som i tillegg var så engasjerende å lese at jeg – og jeg veit at dette uttrykket er en klisjé – hadde vansker med å legge den fra meg.
Plutselig høre noen åpne en dør av Trude Marstein
Jeg innser at jeg ikke er så flink til å lese bøker som gjør folk gira og glad i å leve, så jeg beklager at jeg bare anbefaler romaner som på hver sin måte gjør litt vondt å lese, og til tross for at denne virker relativt trivelig i forhold til de dramatiske handlingsforløpa til de andre bøkene på denne lista der den utforsker forholdet mellom ei mor og ei datter, er den egentlig den vondeste av dem alle. Kanskje er det fordi mor-datter-settinga nettopp burde vært et hyggelig utgangspunkt, og når moras psykiske mishandling av barnet sitt, fortalt fra moras perspektiv, virkelig begynner å gå opp for leseren, har man blitt så gradvis dratt inn i det at man faktisk empatiserer med mora? Denne boka gjorde meg redd for min egen hjerne, og den er så godt skrevet at jeg blir like deler begeistra og misunnelig.
Hør på musikk
Enten ett og ett album som et fordypningsprosjekt med lyset skrudd av, øya lukka og med noise-cancelling headset, eller mens du rydder, skriver, jobber, lager mat, trener eller går tur. Jeg har noen spillelister til ulike formål du gjerne må utforske om du skulle føle behovet melde seg:
No puedo bailar – til rydding, vasking, dansing, matlaging eller vorspiel. Opprinnelig lagde jeg denne som ei festspilleliste, men jeg har endt opp med å høre mest på den mens jeg sminker meg før jeg drar ut, eller på vei hjem fra byen. Den inneholder rett og slett nesten fjorten timer med noen av mine all time favourites, og jeg pleier å shuffle den sånn at jeg alltid blir positivt overraska over det neste som dukker opp. Den er relativt dansbar, men det skal nok sies at jeg til tider strekker definisjonen av «dansbar» litt vel langt. Men utgangspunktet var altså at jeg ville fylle ei liste med sanger jeg ville elska å høre på fest. Og man kan ikke danse like intenst hele festen gjennom, kan man vel? Inneholder ei god blanding av synthpop, post-punk, åttitallsklassikere, shoegaze, techno og alternativ rock, men mer enn noen spesifikk sjanger, er dette ei spilleliste som for meg består av god stemning.
Yoga – til yoga (no shit), frokost, skriving, lesing, soving eller jobbing. Til tross for tittelen på denne lista, har jeg aldri brukt den mens jeg har gjort yoga, men i hodet mitt er yoga nesten uansett mer en sinnstilstand enn en treningsform, so there you go. Det jeg derimot bruker den masse til, er skriving og soving. Dette er så rolig som du kan få det, helt uten brå bevegelser eller skarpe diskanter, og du kan like gjerne høre på den når du trenger å fokusere, som når du trenger å la tankene flyte. Dårlig med melodier å spore i denne lista, til gjengjeld mye droning.
Chill shit – til frokost, spising generelt, jobbing, avslapping, fyllesjuke eller lett husarbeid. Dette er den lista du skal høre på om yoga-lista ikke gir deg nok motivasjon, men No puedo bailar blir altfor slitsom. Den perfekte søndagslista etter min mening. Når du er sliten og bare vil slappe av uten å sovne, eller trenger å få gjort noen få små oppgaver sånn at du kan gå inn i ei ny uke med blanke ark, men du ikke er helt der at du vil shine hele huset. Behagelig tempo i denne lista. Mye trip-hop, jazz, saktegående beats og instrumentale godbiter.
Trist rave – til dansing, gråting, dansegråting, gråtedansing, drømming, jobbing eller skriving. Melankolsk techno er noe av den vakreste musikken jeg veit om, og i denne lista har jeg samla noen av mine favoritter som befinner seg i det forjettede land mellom euforisk dans og krampegråt. Du trur det ikke før du har hørt det.
Elektriske regnbuer – til dansing, gåturer, trening, matlaging, rydding eller vasking. I denne lista har jeg samla noen av mine gladeste øyeblikk i musikkformat, og de er alle temmelig elektroniske. Dette er lyden av sola som skinner på bare fortau om våren, lyden av gode nyheter, lyden av forelskelse, eller, om du vil: lyden av elektriske regnbuer. I all hovedsak synthpop av ymse slag.
Eksempler på ting som er fint – til gåturer, togturer, matlaging, rydding, eller vasking. Hvis jeg hører ei låt og tenker «herrefred dette var SYKT FETT HALLELUJA» så havner den som regel ikke i denne lista, men i No puedo bailar. Hvis jeg hører ei låt og tenker «gud bedre, dette var syyyykt fint» er sjansen stor for at den havner i denne lista. Noen ganger havner den i begge. Noen ganger havner låter fra denne lista i Trist rave-lista mi. Noen ganger havner de i Chill shit. Her er det sanger fra et vidt spekter av sjangre, men de har det til felles at de nytes best med lukka øyne, eventuelt i solskinn, eventuelt i solskinn med lukka øyne.
Hør en podcast
Jeg har allerede to ganske omfattende lister over podcaster jeg har hørt og likt. De kan du sjekke ut her og her.
Jeg har egentlig hatt et innlegg som dette planlagt ei god stund nå, det er bare det at det har vært en del jobb i det siste, og jeg har sagt til meg sjøl at bare jeg får litt fri nå, så skal jeg ta meg tid til å skrive dette innlegget jeg har hatt i bakhodet så lenge nå og HAHAHAHAHA nå har skjebnen kommet og bitt meg i ræva.
Okei. Så i utgangspunktet hadde jeg blant annet tenkt å snakke om hvor sinnssykt overlykkelig jeg blei da følgende blei kunngjort:
fordi så fan som jeg er av TR/ST har jeg ikke vært av noe band siden Salem i 2010/2011, men der Salem liksom bare... blei borte?... (heroin er en dårlig idé, folkens) holder TR/ST koken som bare faen, og da disse nyhetene traff meg i mellomgulvet i slutten av februar, måtte jeg løpe i ring i leiligheten min i tjue sammenhengende minutter i pur eufori.
Men mer om det en annen gang. Forhåpentligvis? Fordi tenk om det må avlyses i disse koronatider?? Hvor overfladisk det enn måtte høres ut kommer jeg i så fall til å begynne å grine.
Fordi det er jo derfor jeg omsider har tid til å skrive dette innlegget. Careful what you wish for og alt det der, fordi der jeg for ei ukes tid siden var lei av å jobbe så mye, sitter jeg nå ufrivillig hjemme og har all tida i verden til å blogge. Jeg har aldri hatt fast jobb i hele mitt liv, jeg har vært ringevikar i den samme bedriften siden 2011 – noe de kommer unna med ved hjelp av smutthull i regelverket – og jeg har bare ikke penger til å permitteres, hvis jeg da i det hele tatt blir permittert. Jeg har en kontrakt som sier at arbeidsforholdet mitt opphører når jeg går for dagen og begynner når jeg kommer, sånn at jeg teknisk sett aldri jobber sammenhengende. Det enkleste for dem er ikke å permittere meg, men å bare bestemme seg for at de ikke trenger meg og ikke la meg få jobbe, som jo er sånn de gjør det uansett ellers. Og når Bent Høie går ut og sier at det er enkeltpersoner og bedrifter som må ta kostnadene dette medfører og ikke staten, hahahahahaha da er jeg fucked fordi jobben min kommer ikke til å gjøre en dritt for meg. Altså, de har ikke gjort det før, hvorfor skal de plutselig gjøre det nå som det er unntakstilstand og de kommer til å miste millioner av kroner i omsetning? Jeg gidder ikke å gjenta Facebook-statusen min fra i går, så jeg bare limer den inn her isteden:
Og oppi det hele føler jeg meg som verdens største dritt når jeg "bare" har økonomien og framtidige hendelser jeg har sett fram til å bekymre meg over (sånn som nevnte konsert, utdrikningslaget til en av mine beste venner, min egen trettiårsdag…). Jeg er jo fortsatt tross alt relativt frisk og kommer antakelig ikke til å være i noen dødsfare, men det er likevel veldig sårende når folk mer eller mindre eksplisitt kaller meg egoistisk fordi jeg for eksempel ikke har muligheten til å komme meg noe sted uten å reise kollektivt. Jeg har selvfølgelig ikke lyst til å smitte noen som er dårligere rusta enn meg til å takle sjukdom, samtidig som det er veldig lett for andre med mye penger, stort nettverk, fleksible jobber og gode ressurser å dømme de som ikke har samme utgangspunkt som dem.
Og fordi jeg ikke har sutra nok i dette innlegget så langt, kan jeg også nevne at internettet i leiligheten min har vært fryktelig ustabilt i noen uker nå, helt siden den dagen det blåste så fælt. Jeg har vært nødt til å skru dataen min av og på igjen fire ganger i løpet av den tida det har tatt å skrive dette innlegget, fordi dét tilsynelatende er det eneste som hjelper, så når jeg først er fastlåst hjemme, får jeg ikke engang brukt Netflix eller Spotify eller noe annet internettbasert i noe særlig grad – dårlig internett er en annen grunn til at det har vært lite blogging fra denne kanten i det siste. Noen som har noen logisk forklaring på hvorfor dataen trenger å skrus av og på, og gjerne vente litt mellom av og på, mens telefonen min tilsynelatende klarer å rekoble til wi-fi så effektivt at jeg nesten kan bruke den på en vanlig måte?
Jeg var jo en av dem som hadde et temmelig avslappa forhold til hele koronagreia helt fram til sånn i går kveld. Men shit got veldig real bare i løpet av noen timer.
.gif)
