Life… but how to live it?

Sist jeg snakka spesifikt om ADHD-medisiner, var da jeg ganske nettopp hadde begynt på dem. Nå har jeg brukt dem i et halvt år, og jeg har én ting å si med hele mitt hjerte: for en enorm forskjell de utgjør. De "fikser" meg på ingen måte; ting som var vanskelige før, er fortsatt vanskelige, men jeg blir ikke like satt ut av de vanskelige tinga lenger. Jeg klarer å tenke rasjonelt rundt utfordringene mine, lar dem ikke ta overhånd og fylle meg med angst og håpløshet. Jeg opplever fortsatt angstsymptomer, men mye sjeldnere enn før. Jeg tenker ikke bare på alt som kan gå galt til enhver tid. Jeg kan fortsatt bekymre meg, men som om jeg befant meg i en konstant meditativ tilstand, aksepterer jeg at bekymringer er menneskelige tanker og at det også er alt de er. Bekymringer er ikke farlige, og det er greit å ha dem. Og når den anerkjennelsen inntreffer, blir bekymringene umiddelbart mindre skremmende og ødeleggende. Sånn som når man har mareritt, og istedenfor å våkne fordi man ikke tør å drømme lenger, isteden konfronterer monsteret som jager deg, og innser at det ikke er et monster i det hele tatt, men en katt som bare ligna litt på et monster fordi du ikke kunne se den skikkelig. 

For å ta opp igjen tråden herfra: møtet med legen og sjukepleieren gikk veldig bra, og fordi jeg fikk lengre tid til å snakke enn hva som pleier å være tilfellet på vanlige legetimer, fikk legen min et mer helhetlig inntrykk av smerteproblematikken min og uten at jeg hadde foreslått det sjøl engang, syntes hun symptomene mine ligna på Ehlers-Danlos syndrom. Jeg gjorde noen demonstrasjoner, der jeg blant annet bøyde tommelen min helt inntil underarmen og dro ut huden min så langt den kom, og hun sa at jeg åpenbart både er unormalt hypermobil og har unormalt elastisk hud. Sannsynligvis er det Ehlers-Danlos som også forårsaker smertene i ryggen min, men jeg har tatt blodprøver for å sjekke betennelsesnivået uansett, om ikke for annet, så for å definitivt utelukke Bekhterevs. Når vi har fått svar på blodprøvene, vil hun henvise meg til en revmatolog. Ikke fordi Ehlers-Danlos er en revmatologisk sjukdom, men fordi revmatologer har god peiling på Ehlers-Danlos, nettopp fordi symptomene kan ligne såpass mye på blant annet Bekhterevs og MS.

Da jeg passa Nomi i Drammen forrige måned, snakka jeg med Eirin, som har ME og er delvis ufør. Hun fortalte at hele prosessen, både med å utredes for ME og så deretter søke om uføretrygd, har tatt veldig lang tid. Jeg har liksom tatt tak i alle problemene mine på én gang. Asperger syndrom, bam. ADHD, bam. Nå muskel- og skjellettgreiene mine. Ikke at det ikke er bra at jeg faktisk endelig er i gang, men samtidig er det egentlig ikke rart at jeg har følt meg så konstant sliten og overvelda egentlig helt siden alt dette begynte. Og når begynte det, egentlig? Begynte det med at jeg fikk den første diagnosen, eller begynte det da jeg innså at jeg angsten min faktisk var for mye til at jeg kunne takle den uten hjelp? Begynte det enda tidligere, kanskje omkring starten av tenåra, da det plutselig blei veldig åpenbart for meg hvor annerledes jeg var fra alle jeg kjente? Poenget er at jeg stadig er i en situasjon der det skjer mye, og selv om det egentlig er en bra ting, trenger jeg ikke ha dårlig samvittighet for å føle meg utslitt. Det ER slitsomt å finne ut av disse tinga. Man er ikke mislykka når man blir sliten av slitsomme ting.

Inntil videre er jobb for mye for meg å tenke på. Faktisk så mye at jeg måtte sette Patreonen min på pause. Det er ingen andre enn meg sjøl som har for høye forventninger til meg, og det veit jeg jo egentlig allerede fordi jeg sjøl støtter kreative folk på Patreon. Jeg forventer på ingen måte at de skal pumpe ut content som en annen fabrikk, så at jeg hele tida setter lista høyere for meg sjøl enn hva jeg gjør for andre, er veldig urettferdig gjort mot meg av meg. Men likevel, det var ei nødvendig pause for meg å ta akkurat sånn som ting er nå. Men noe jeg har gjort, er å registrere meg på Pawshake. Det er nærmest en slags AirBnB for dyrepassere. Faste lesere veit vel at jeg har passa katter og hunder i en årrekke allerede, så da jeg oppdaga Pawshake ved en tilfeldighet, bestemte jeg meg for å teste det ut. Jeg skal på mitt første Pawshake-oppdrag alt på søndag. Og som med Patreon: om det når et punkt der også dét blir overveldende for meg, er det ingen som blir skuffa om jeg velger å ta meg ei pause. Ingen organiske livsformer klarer å holde det konstant gående. Hadde vi gjort det, hadde jo ingen trengt å bekymre seg for at robotene kunne komme til å ta over jobbene våre.

Jeg er dessuten forsiktig optimistisk angående egen skriving. Fortsatt er det mye knytta opp mot det som er ekstremt skremmende, men jeg veit at jeg har allierte som har trua på meg og som kan hjelpe meg så langt de kan. Medisinene mine har også gjort meg mer sosial og mindre redd for å dumme meg ut, og alt i alt føler jeg meg langt bedre rusta til å takle… egentlig det aller meste, mye mer enn jeg noen gang tidligere har vært. Selvfølgelig hadde de noen-og-tretti åra som har leda opp til dette vært usedvanlig mye enklere hvis jeg hadde visst tidligere det jeg veit nå, men bedre seint enn aldri.

Forhåpentligvis er de fysiske smertene mine det neste punktet på lista jeg kan skrive "bam" bak.

Liftoff

Jeg gjorde det. Jeg starta en Patreon! Og jeg må innrømme at jeg var litt redd for at ingen egentlig skulle benytte seg av den – det ville vært et slag i trynet for egoet mitt – men jeg sa til meg sjøl at om så bare én person bestemmer seg for å bli månedlig giver, ville det være verdt det. Dette er jo snakk om tekster som i all hovedsak bare ligger der og støver ned. Og nå er vi fire stykker! Eller fem, hvis vi inkluderer meg. Det er jo en durabel størrelse på en gjeng, det. 

Og jeg har funnet ut at jeg liker det å ha en Patreon skikkelig godt. Ikke bare fordi jeg faktisk får penger for og til å drive med skrivegreier, men også fordi jeg syns sjølve administrasjons- og produksjonsarbeidet er gøy og givende? Dette er jo som å drive en strømmetjeneste, bare at jeg har full kreativ kontroll over alt innholdet som legges ut. Og er det noe jeg liker, så er det full kreativ kontroll. Og egentlig hadde jeg jo tenkt at dette kom til å være en veldig chill greie der jeg bare legger ut litt tekst i hytt og pine, men jeg trur det at jeg har vært arbeidsledig så lenge har gjort at jeg faktisk har oppriktig lyst til å legge mer arbeid i det enn som så. Derfor skal jeg, om ei ukes tid, låne hjemmestudioet og mikrofonen til en venn for å begynne å lese inn hvert fall Mjuke, svarte stjerner, kanskje også andre ting, som lydbok. I utgangspunktet var planen å bare gjøre det på soverommet med mikrofonen på dataen, men tanken på å gjøre en skikkelig jobb med det er faktisk mer stas for meg enn å bare sitte aleine i min egen boble, som jo er sånn jeg som regel gjør det meste. Og apropos Mjuke, svarte stjerner, la jeg ut første bit av den i stad – i hodet mitt er det ikke et første kapittel, jeg veit ikke hvorfor, jeg bare tenker ikke på bitene av Mjuke, svarte stjerner som kapitler – og jeg trur jeg, i skrivende stund, egentlig er takknemlig for at den aldri endte opp som ei bok. Jeg trur faktisk Patreon er helt riktig plattform for akkurat den romanen. Den var aldri ment for offentligheten, for å si det litt dramatisk. Og nå som jeg nettopp åpna Mjuke, svarte stjerner-dokumentet for første gang på sikkert noen år, innså jeg – som jeg var inne på for ikke så altfor lenge siden – hvor utrolig tydelig det er at det er skrevet av en udiagnostisert person på autismespekteret, haha. Og det er sykt langt! Jeg hadde glemt hvor lang den romanen faktisk er. Hadde den blitt utgitt, hadde den vært en real murstein. Kanskje like greit å skåne regnskogen for såpass. (Er det regnskogen man bruker for å lage boksider? I dunno.)

Og hey, det er ikke for seint å joine. Det er aldri for seint å joine! Dette med å legge ut en roman bit for bit på føljetongvis, minner meg om gode, gamle dager på Skrivebua. 

Dessuten er det en del funksjoner Patreon har som bokformatet av åpenbare grunner ikke tillater. Jeg gleder meg rett og slett til å underveis gjøre romanene mine til mer interaktive opplevelser enn hva som ville vært mulig med ei fysisk bok. Og hvorfor er det egentlig så få norske forfattere som har tenkt på dette? Er de redde de skal bli oppfatta som for kommersielle, bli sett ned på som sellouts? Hele konseptet er jo genialt. 

Eller kanskje det bare er jeg som er over gjennomsnittlig narsissistisk. 

Patreon: å skulle eller ikke skulle

Folkens. Tidligere denne måneden, en gang jeg snakka med Lars om å være frilanser og om å bruke sosiale medier til markedsføring, fikk jeg en idé. Som jeg nesten ikke turte å si høyt, for det føltes så… noe? Stort? Seriøst? Voldsomt? Innbilskt? Ikke helt meg? Men så sa jeg det høyt likevel, og da jeg kom hjem, posta jeg ei avstemming på Instagram. Og svara jeg fikk, kan man jo på en måte si at talte for seg:

For som dere veit, har jeg skrevet minst to ferdige romaner som er ganske bra. Bra nok til å få konsulentuttalelse, men ikke bra nok for utgivelse. To romaner som sannsynligvis aldri kommer til å bli utgitt, for det krever at jeg jobber mer med dem, og jeg føler meg ferdig med dem, jeg har ikke lyst til å gå tilbake til det stedet jeg var på da, jeg har kommet meg videre i livet på et personlig plan og vil heller jobbe med andre ting. Men jeg vil jo likevel at de skal bli lest. Og – helt ærlig – jeg har brukt såpass mye tid og krefter på dem – og veit faktisk at de er såpass bra – at jeg ikke har lyst til å gi dem fra meg gratis. Såpass må være lov å si om seg sjøl og sitt eget arbeid, ikke sant? Og også fordi jeg nå går over fra sjukepenger til AAP som betyr en relativt drastisk nedgang i min månedlige inntekt og jeg har jo uansett ikke tenkt å kreve noen voldsomme summer fra noen, men med alle disse tankene i bakhodet, tenkte jeg at Patreon kanskje kunne være en god idé? Da er i så fall tanken at jeg med jevne mellomrom – én gang i uka? To ganger i uka? – legger ut kapitler/deler av romanene mine – og da tenker jeg altså i første omgang på Mjuke svarte stjerner og Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet og eventuelt etter hvert også Døden og gleden selv om den ikke er ferdig ennå, mot en månedlig pengedonasjon fra leserne mine. Sjansen er også der for at jeg kan legge ut andre ting, for er det en ting som det ikke er mangel på på harddisken min, er det tekst. Det kommer egentlig helt an på hva eventuelle givere har lyst til. Det blir jo i så fall noe jeg gjør for andre, jeg kommer rett og slett til å tilby en betalt tjeneste, og i motsetning til de ikke-kommersielle krumspringa jeg begår på denne bloggen, vil en Patreon-konto i mye større grad være styrt av hva de som benytter seg av den vil ha. 

Så mine spørsmål til deg som leser dette er: 

Hvor mye ville vært en fair månedlig pris for deg å betale for å lese tekstene mine? 20 kroner? 50 kroner? Mer eller mindre?

Hvor ofte ville du helst at jeg skulle ha posta tekst på Patreon? En gang i uka? To ganger i uka? Hver dag? Noe annet?

Er det noe annet enn å lese tekst du kunne hatt lyst til å få tilgang på? Typ livestreams som jeg har gjort på Instagram ved et par anledninger eller noe annet? 

Håper dere som svarte at dere ville betalt meg på Instagram-avstemminga mi kan svare på dette for meg, enten i kommentarfeltet her, på Facebook, på Messenger, på Instagram eller ved å sende meg en mail. Mailadressa mi finner du under "Hvem er jeg?"-fanen helt øverst på bloggen her. Og hvis du ikke svarte på Instagram-avstemminga mi, eller i det hele tatt fikk med deg at jeg hadde ei Instagram-avstemming, så håper jeg du vil svare uansett! Og kanskje til og med tipse en venn som kanskje eller kanskje ikke kunne vært interessert?

Jeg veit ikke, jeg altså. Dette er foreløpig utelukkende på idémyldingsstadiet, og hvis ingen egentlig har lyst til at jeg skal starte en Patreon, gidder jeg selvfølgelig ikke å gjøre det. Jeg blir ikke fornærma om du ikke har lyst til å gi meg penga dine, liksom. Og en (ganske stor) del av meg føler meg uansett forholdsvis teit akkurat nå. Min indre sabotør syns jeg er temmelig høy på meg sjøl for å tenke at skrivinga mi er så god at jeg fortjener andre menneskers penger for den, men på den annen side: hvis det er sånn at dette faktisk er noe folk er gira på, så er det jo ingen grunn til å ikke gjøre det.

Ka du tru?