Januar 2017

Opplevelser: Kinotur med Vibeke og Jørgen. Kafékos med Thale. Slippfest for Alt som ikke har blitt fjoret fast. Splittet Kjerne på Ugla og middag på Mucho Mas. Konsert med Wardruna. Game On på Tekisk museum en siste gang før utstillinga blei tatt ned.

(Foto: Eirik) 

(Foto: Vibeke)

Innkjøp: Jeg fikk endelig en veldig søt julegenser jeg bestilte for lenge siden. Så kom også den triste nyheten om at Body Map, en klesbutikk både jeg og mange andre med litt spesiell stil har hatt et veldig nært forhold til fra vi var tenåringer, skal legges ned. Dermed hadde de et vilt opphørssalg, der jeg kjøpte hårfarge og buksa på det nederste bildet. 

TV-serie: Jeg begynte å se litt på A Series of Unfortunate Events, eller Den onde greven som det har blitt hetende på norsk, men til tross for at jeg egentlig likte den Tim Burton/Wes Anderson-aktige stilen, syntes jeg likevel det blei litt slitsomt i lengden, og har bare sett de tre første episodene. Men nå har jeg begynt å se The Affair, og det lover veldig godt. I tillegg er den veldig romanaktig, og dette må være første gang jeg har sett upålitelige fortellere bli brukt i en TV-serie på denne måten.

Spill: Jeg har ikke kommet videre i Final Fantasy VIII, nei, takk som spør.

Film: Jeg fikk endelig rota meg til å se Rogue One: A Star Wars Story, som bare var skikkelig gøy på alle mulige måter. Dessuten, etter at Jørgen og jeg blei intenst hekta på TV-serien om Hannibal Lecter, trur jeg vi begge har blitt veldig fascinert av hele Hannibal-universet, og har hatt et gjensyn med Silence of the Lambs, Hannibal og The Red Dragon. Førstnevnte var riktignok ikke et gjensyn for min del, i og med at jeg faktisk ikke hadde sett den før. I tillegg så jeg indie-overraskelsen Scenic Route, som begeistra meg såpass at jeg skreiv min første filmanmeldelse på lenge, pluss at Jørgen fikk meg med på å se Eventyret om Askepott, altså den nye liveaction-versjonen fra 2015. Søt og safe historie, med imponerende kostymer og sett. Gir dere traileren til Rogue One, jeg, som faktisk fortsatt går på kino:



Bok: Jeg har lest ut Seismiske smell av Sara Sølberg, ei bok som berørte meg enda mer enn jeg trudde den ville gjøre på forhånd. Fascinerende, melankolsk og klok, og med flere enkeltsetninger jeg mest av alt har lyst til å ramme inn. Referansetung er den også, men ikke på en sånn måte at man ikke får noe ut av den om man ikke gidder å sjekke ut alle referansene. Heller sånn at den bare gir deg enda mer om du faktisk gjør det. Nå gleder jeg meg til å begynne med Alt som ikke har blitt tjoret fast av Eirin Gundersen.

Musikk: Noen ganger kan jeg nesten helt plutselig gjenoppdage et band jeg egentlig har likt veldig lenge. I januar skjedde det med Bloc Party. Song for Clay (Disappear Here) er virkelig bare vilt fengende:

Fra Seismiske smell

Legen sitter bak skrivebordet og ser på meg. Jeg bryr meg ikke om min egen fortid, det var uansett ikke jeg som levde da, men en annen. Celler dør - skiftes ut, hver dag våkner jeg og er en annen, husker nesten ikke hva jeg gjorde dagen før. Jeg er den jeg er. Legen noterer. Det finnes vesen i havet som tåler alle de ulike trykkvariasjonene, men om et menneske drukner - dør på dypet, må det dekomprimeres i et trykkammer for at ikke de indre organene skal eksplodere - ødelegge for obduksjonen. Tenk på Tiktaalik, et av mellomleddene som levde for 375 millioner år siden, ingen anelse (selvfølgelig) om sin egen forestående utryddelse, uvitende om å skulle oppdages - flere millioner år senere, sammentrykt mellom geologiske masser - av menneskene, en oppdagelse som skulle bli en vitenskapelig sensajon, at dette lille individet som svømte omkring i fortidens hav, er et evolusjonært etterlengtet spor - et forskernes vidunder, et av forstadiene til at vi i dag går, puster, har fingre. Hadde det ikke vært for de urfiskene som videreutviklet gjellene - etterkommerne som begynte å bruke musklene og nervene til å svelge med - etter hvert snakke med, hadde du aldri vært i stand til å snakke til meg nå. Tenk på hvem eller hva vi kommer til å ha vært mellomledd for, når dette noen eller noe, gjenoppdager oss om milliarder av år: Se, dette forhistoriske vesenet, det var her, i denne grå massen de selv kalte hjernen, en fysisk kroppsdel, den siste instans før vi til slutt kunne forlate - frigjøre oss fra all masse, bli ørsmå celler - transmittere - ikkematerielle subtanser som forflyttes transporteres - flyter gjennom forbi over under, fram og tilbake i tid og rom. Transformeres, innta, bli, være, hvem og hva som helst. Tenk på alt de kommer til å være i stand til. Kanskje er de her nå, reist tilbake i tid for å studere oss, og uutviklet som vi ennå er, mangler vi evnen til å nå dem. Kanskje har en av dem transformert seg inn i ham, tenker jeg, og nå later han som ingenting, forsøker å virke autentisk i rollen som et uvitende menneske. Du tenker mye på havet, sier legen, vil at jeg skal si noe om hvorfor, forsøker å distrahere meg. 

-- Sara Sølberg

Smakebit på søndag: "Seismiske smell" av Sara Sølberg

Jeg har veldig nylig - i går, faktisk - begynt å lese denne bemerkelsesverdige romanen - det er i væffal "roman" den omtales som på omslaget - skrevet av Sara Sølberg som var debutant i fjor. Spesielt interesserte må gjerne lese et intervju jeg gjorde med henne om denne boka i juli. Jeg lurer forresten litt på om min bruk av tankestrek i denne innledninga kan være inspirert av tankestrekbruken i boka...

Seismiske smell utforsker forholdet mellom mennesket og havet, og åpner med en beskrivelse av en jeg-persons hjerteoperasjon der narkosen gir henne følelsen av å synke ned i havet. Det er denne åpninga som blir smakebiten fra meg denne søndagen. Som sagt omtales boka som en roman, men så vidt jeg leser den, kunne den like gjerne vært ei kortprosasamling, med sine forholdsvis korte tekstbrokker skrevet i et lyrisk og billedrikt språk som jeg opplever som nærmere poesien. Værsågod:

Det er blått og kaldt, undersjøisk, her under operasjonsduken: Blodet suser i ørene, pusten damper mot duken. Skyggene skimtes gjennom stoffet. Plastdunkene med varmt vann under armer og bein forhindrer meg fra å synke. Lydene fra det som foregår i rommet der oppe er fremmede, utilgjengelige; hjerteslagene oversettes til tekniske pip, tall og begreper henger i luften mellom legene, skjermene summer, kniven snitter i kjøttet, plastinnpakninger åpnes og fjernes, lysrørene dirrer svakt over det hele. Der oppe ser hjertet mitt lyset - og mennesker innsiden min - for første gang.
   Det stikker i blodårene idet legen skyver ledningene inn.
   Den beroligende medisinen drar meg videre ned, jeg hører blåhvalens stemmebåndsløse toner vibrere gjennom vannmassene og navigere den fram over undersjøiske fjell og daler. Jeg tenker på hvalens hjerte, kraften i den enorme resonanskassen, om mørket der er det samme som i våre hjerter, at et menneske kunne svømt inn, blitt pumpet fram av pulsen, gjennom hvalens arterier - opp til de buldrende hjertekamrene, uten at hvalen ville merket det. Dypt inne i den varme, forhistoriske kroppen kunne jeg latt meg frakte med over verdenshavene, uten å være klar over det, ville hvalen ikke lenger vært alene.
   Som fra langt borte et sted hører jeg legen synge. De beroligende stoffene forbrennes - fordamper ut av nervesystemet. Sykehuslampenes sterke lys trenger svakt gjennom operasjonsduken. Sykepleieren sier at ledningene er plassert: Alt er klart. De opererer inn og tilkobler den lille maskinen som skal hjelpe - ta over for - hjertet mitt når det er for krevende å banke blodet gjennom kroppen og meg gjennom verden. Hjertet er uvitende om at det aldri mer skal slå alene. 

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.