Fem platecover jeg gjerne kunne hatt hengende på veggen

For mange år siden – ti (!) for å være nøyaktig (denne bloggen er litt av en veteran!) – skreiv jeg dette innlegget om platecover jeg likte. Nå fikk jeg plutselig lyst til å skrive et oppfølgerinnlegg – det er tross alt ganske mye som har skjedd, både innen musikken og med meg, på ti år. 

Jeg veit ikke alltid helt hva det er som gjør at jeg liker det jeg liker innen liker visuell kunst. Det er på mange måter en av de kunstformene jeg skjønner minst av. Jeg syns det er enklere å forklare hvorfor jeg liker bøker, musikk eller filmer enn akkurat billedkunst, så jeg skal ikke påstå at jeg kan mer om dette feltet enn jeg gjør. Dette blir dermed ei høyst subjektiv liste over platecover som på en eller annen måte appellerer til meg, heller enn noen faglig vurdering av hva som gjør noe Bra™ eller Dårlig™. 

Jeg snakka forresten så mye om hvor visuelt pent jeg syns så godt som alt Son Lux gir ut er her at jeg ikke ser noe poeng i å gjenta meg sjøl, men i tilfelle det skulle være noen tvil: i en framtidig bopæl der jeg har god plass og god gjennomføringsevne, ville også alle utgivelsene deres hatt en selvfølgelig plass innramma på veggen (og det fins sånne smarte rammer beregna på akkurat dette formålet som gjør det enkelt å ta ut platene når man vil høre på dem!). 

Så, i ingen spesiell rekkefølge:



Fatima Al Qadiri – Genre-Specific Xperience (2011)

Dette platecoveret er et åpenbart barn av sin tid, tydelig vaporwave-inspirert som det tross alt er. Men der vaporwave som en trend døde relativt fort ut i et mainstream-perspektiv, vil det nok antakelig ha en spesiell plass i hjertet mitt for alltid, for det er rett og slett så mye ved estetikken her som taler til meg. Jeg elsker pastellfargene, og jeg elsker sammenblandinga av det vakre og det grelle. På mange måter er det de samme grunnene til at jeg har blitt avstandsforelska i Los Angeles, en by jeg aldri har vært i, og som Anna Kleiva beskriver så treffende i Echo Mountain. Men tilbake til Genre-Specific Xperience: jeg elsker når et cover klarer å være den visuelle parallellen til lydbildet det representerer, og jeg veit ikke hva slags musikk jeg hadde tenkt at kunne befinne seg bak dette coveret hvis jeg så det uten noen forkunnskaper om artisten, jeg veit bare at når jeg hører åpningssporet Hip Hop Spa (som forøvrig er en fantastisk tittel på ei låt) veit jeg at den høres nøyaktig ut som sånn coveret ser ut.

Goldfrapp – Head First (2010) (og singlene Rocket, Alive og Believer)

Jeg… begynner allerede å legge merke til et visst mønster? Hahaha. Det er ingen hemmelighet at jeg har en enorm greie for pastellfarger og åtti- og nittitallsestetikk, og det virker som at det var noe jeg delte med resten av verden på begynnelsen av 2010-tallet. Head First er det klart mest åttitallspoppete albumet til Goldfrapp, og er sånn sett en god del mer tilgjengelig enn de mer trip-hop-orienterte tidligere albuma deres (hennes? Jeg har egentlig ikke helt skjønt om de er en artist eller et band), og dermed kanskje også litt mer… uinteressant enn for eksempel Felt Mountain og Black Cherry? Altså, misforstå meg rett, jeg setter stor pris på de sukkersøte synthene på Head First, det er fornøyelig og lett å høre på, men dette er, i motsetning til tidligere utgivelser, ikke noe som ikke har blitt gjort før. Som seg hør og bør oppholder også musikkvideoene fra albumet seg i det samme synthwave-landskapet, og det er rett og slett veldig vanskelig for meg å ikke like dette visuelle universet, selv om Goldfrapp har hørtes mer spennende ut enn dette både før og siden.

Alice Longyu Gao – Karma Is a Witch (2019)

Så eeeeegentlig er ikke Alice Longyu Gao sin musikk helt hundre prosent min greie, men coveret til Karma Is a Witch gir meg så mye estetisk glede at det i seg sjøl er nok til at jeg har lyst til å like musikken hennes litt bedre enn jeg egentlig gjør. Det gir meg fairy kei/vaporwave/Pip & Pop-vibber som jeg setter veldig pris på. Dessuten syns jeg jo også at Alice sjøl er helt vanvittig søt, og stilen hennes minner meg litt om den til Jules fra Euphoria. Alice beskriver seg sjøl som en "performance art practitioner girl", noe som gir mye mening, for jeg føler at hun på en måte er noe større og mer enn musikken sin, hun er nesten mer et konsept enn en artist, og sånn sett er det lydlige uttrykket hennes bare en liten bit av en større helhet, og sånn sett minner hun meg litt om artister/kunstere som Kerli og ionnalee. Hun har skapt sin egen post-internett verden der digitale krefter gjør magi til virkelighet, en slags virtuell parallelldimensjon der mennesker kan forlate sine verdslige kropper og være pikselerte feer isteden. 

Son Lux – Bones (2015)

Okei jeg veit at jeg mer eller mindre nettopp sa at jeg ikke skulle snakke om Son Lux denne gangen, men sist gang snakka jeg faktisk ikke om akkurat Bones, av den enkle grunnen at jeg ikke eier det. Og i all oppriktighet er kanskje Bones det Son Lux-albumet jeg liker minst, men i kjent stil ser det helt nydelig ut, dessuten liker jeg at det reint lydlig likevel henger sammen med de andre utgivelsene deres, det er et slags overhengende tema ved hele greia deres, et tema som transcenderer de ulike albuma og gjør også Son Lux til noe nærmere et performancekunstprosjekt enn et band. Jeg kan som nevnt cirka ingenting om kunst, og det er kanskje enda vanskeligere for meg å snakke om abstrakt kunst, men det bør såpass langt uti blogginnlegget være tydelig at jeg er veldig glad i rosa, og jeg liker det som skjer i møtet mellom det harde (strekene) og det mjuke (de rosa skyene). 

William Basinski – On Time Out of Time (2019)

Jeg kunne valgt å skrive om langt flere platecover enn bare fem, og deler av meg har litt lyst òg, fordi det er så mange jeg kunne valgt, og så mange som fortjener å vises fram og snakkes om, men det var fem jeg skreiv om sist, og jeg liker å være konsekvent, dessuten pleier uansett fem å være et greit tall å forholde seg til for meg, fordi jeg bruker tross alt ganske lang tid, mer enn man kanskje forventer, på å skrive denne typen innlegg, og siden ingen betaler meg for å være en nerd, er det vanskelig for meg å rettferdiggjøre å bruke en hel dag på å blogge. Men da jeg altså skulle velge meg det siste coveret å snakke om i denne omgang og gjorde litt research, fant jeg ut at William Basinski for et par år siden framførte dette albumet som en del av en audiovisuell opplevelse i Ambient Church, og det gjorde utslaget for min del. For som jeg allerede har vært inne på, liker jeg når musikk er mer enn bare musikk, når det peker utover seg sjøl, går opp i en større enhet, og som litt bonusmateriale, så på disse bildene fra nevnte framføring i Ambient Church (klikk på bildet for å komme til kilden):

Og videre research lærte meg at det er en veldig viktig grunn til at albumet heter hva det heter og at sjølve bildet minner om en slags singularitet med en hendelseshorisont: William Basinski har på dette albumet jobba sammen med LIGO og brukt lydopptak av to svarte hull som kolliderer (du veit, da de beviste eksistensen av gravitasjonsbølger) som grunnlag for musikken. DET ER SÅ KULT AT JEG NESTEN IKKE VEIT HVOR JEG SKAL GJØRE AV MEG. 

... In which jeg prøver å virke kultivert

Lol, ass. Jeg har ikke hatt sommerferie så innmari lenge, så det er kanskje bare derfor jeg ikke lenger husker hva det å ha denne "fritida" folka snakker om innebærer. Er så lenge siden det var en del av vokabularet mitt. Nå har vi jo hatt intet mindre enn to avslutningsfester, i går og i overigår, og jeg skal se om jeg orker å drasse den lett fyllesjuke ræva mi til fest nummer tre i kveld. Ikke at jeg har penger til mer drikke, men ja. Og det er jo på ingen måte det at jeg kjeder meg, det er vel heller det at nå har jeg plutselig mulighet og tid til å gjøre alt det jeg ikke har gjort før med god samvittighet, og så bare blir jeg apatisk av alle valga jeg har. Nå har jeg klipt litt på en kommende musikkvideo med The Dickheads, og snart skal jeg lage mat. Men først skal jeg vise dere noe fint.

Jeg har endelig blitt flinkere til å faktisk kjøpe CD'er igjen, og da får jeg jo se så mange fine platecovere! Og plutselig fikk jeg det for meg at jeg ville vise dere noen av de fineste jeg veit om. Snill som jeg, har jeg lagt ved en av yndlingssangene mine fra albummet i tillegg.

Hvorfor slutta jeg egentlig å skrive denne typen blogginnlegg, forresten? For et par år siden var jo listebaserte innlegg det eneste jeg la ut. Oh well. Her er albumcovera i ingen spesiell rekkefølge (ikke alfabetisk engang!):

Sigur Rós - Takk...

Denne er rett og slett fantastisk vakker, og så greier den veldig godt å fange essensen av musikken til Sigur Rós, og spesielt musikken på akkurat Takk...-albummet (som forøvrig er yndlingsalbummet mitt av dem). Noe nostalgisk, noe melankolsk, noe inderlig nydelig... og så er sjølve CD'en i noe som ligner på resirkulert papir med det svarte trykt på. Noe hjemmelaga ved det, på samme måte som Sigur Rós ofte bruker leikeinstrumenter eller helt dagligdagse gjenstander til å skape den himmelske musikken sin.

Her, ta for eksempel Sæglópur, sjøl om jeg kunne ha gitt dere en hvilken som helst sang, egentlig. Umulig å velge en favoritt fra dette mesterverket:





Bat For Lashes - Two Suns

Bortsett fra at jeg på ingen måte liker fonten, eller hva jeg skal kalle det, som hun har skrevet navnet sitt med - det passer liksom ikke inn til coveret forøvrig overhodet - er dette virkelig fabelaktig. Jeg kan jo ikke en dritt om billedkunst og komposisjon og sånn, så jeg klarer ikke helt å forklare det annet enn at fargene er nydelige sammen, og så får jeg en sånn hindu-psykedelia-verdensrommet-althengersammen følelse av det hele, og det er en veldig god ting, det. Og så er hun jo utrolig pen sjøl og.

Det er jo sikkert litt lite innovativt å legge til Daniel nederst her, men det er jo ikke til å komme ifra at det er en nydelig sang (som jeg vel å merke brukte litt tid på å like, men hey, jeg lover at den vokser fra gang til gang):





Blue Sky Black Death - Third Party

Holga? Engangskamera? Mobilkamera med sinnssyk photoshopping etterpå? Hva det abstrakte albumcoveret til yndlingsplata mi av BSBD er tatt med, eller for den saks skyld forestiller, er ikke greit å si. Det er et gjerde der, og så noe snø? Noe som lyser er det væffal. Kanskje eksploderer, til og med? Men det er så fine farger, og minner meg om de bildene jeg tar sjøl som blir kjempefine ved et uhell. Bare at jeg sjelden får dem så fine, da. Dette er rett og slett bare deilig å se på.

Jeg har lasta opp Carl Sagan på bloggen min før, men fyyyyy faen, den sangen er fantastisk, da:





Blue Sky Black Death - Noir

Det er en viss nostalgi her og, men der jeg føler meg på slutten av attenhundretallet i forhold til Sigur Rós, er dette snakk om seksti-søtti-åra, eller kanskje femti-åra, til og med. Det er vel noe med kjolen og håret til hun som står nærmest, og at det ser ut som om hun tar bilde med et veldig gammalt kamera som gjør det, pluss selvfølgelig det at sjølve coveret ser jo òg ut som om det er tatt med et gammalt kamera. Og noe som minner vagt om stjerner helt øverst? Et nydelig cover, og et nydelig album i det hele tatt.

Jeg har ikke hørt like mye på Noir som Third Party, så jeg greier ikke helt å skille sangene fra hverandre ennå, men på mange måter føler jeg at enkeltsangene ikke er så viktige i akkurat Noir-sammenheng, for de passer så fint sammen, og er så fint plassert etter hverandre, at jeg nesten ikke legger merke til at sangen bytter engang. Hele CD'en er bare én eneste lang, fantastisk sang, føler jeg. Så nå bare tar jeg en random sang fra albummet og veit at den er nydelig:





Nightlands - Forget the Mantra

Nå skal jeg innrømme at jeg ikke er heeeelt sikker på om dette er en slags alternativ utgave av Forget the Mantra-CD'en eller om det er EP'en til 300 Clouds eller hva det er for noe, men at det er et eller annet albumcover som har med 300 Clouds å gjøre og er av Nightlands, det veit jeg. Så ta den lille underoverskrifta her med ei klype salt, okei? Uansett er dette bare ufattelig pent. Ikke minst passer den så godt til stemninga i 300 Clouds, for hver gang jeg hører på den, blir jeg tatt med til et harmonisk fantasiland, kanskje plassert i nærheten av Afrika, og det er herlig. Som med Two Suns til Bat For Lashes, får jeg en slags trip-følelse her, men det er bare positivt. Til evigheten og forbi eller noe sånt. Helt nydelig.

Selvfølgelig skal dere få 300 Clouds, sjøl om jeg trur jeg har posta den her før. Den er bare... episk. Ja. Episk. Ikke som i "OMG AWESOME :D" men som i faktisk episk. Eller, ikke som i fortellende heller, men... faen da, bare hør på sangen:





... og sånn kunne jeg sikkert ha fortsatt veldig lenge, men det er disse jeg veit om sånn med én gang som jeg umiddelbart tenker på når jeg skal se for meg pene albumcovre.

Jeg er i hovedsak glad om dagen, og det er jo veldig fint. Så derfor skal jeg gå og gjøre flere ting som gjør meg glad nuh. ❤