Fem platecover jeg gjerne kunne hatt hengende på veggen

For mange år siden – ti (!) for å være nøyaktig (denne bloggen er litt av en veteran!) – skreiv jeg dette innlegget om platecover jeg likte. Nå fikk jeg plutselig lyst til å skrive et oppfølgerinnlegg – det er tross alt ganske mye som har skjedd, både innen musikken og med meg, på ti år. 

Jeg veit ikke alltid helt hva det er som gjør at jeg liker det jeg liker innen liker visuell kunst. Det er på mange måter en av de kunstformene jeg skjønner minst av. Jeg syns det er enklere å forklare hvorfor jeg liker bøker, musikk eller filmer enn akkurat billedkunst, så jeg skal ikke påstå at jeg kan mer om dette feltet enn jeg gjør. Dette blir dermed ei høyst subjektiv liste over platecover som på en eller annen måte appellerer til meg, heller enn noen faglig vurdering av hva som gjør noe Bra™ eller Dårlig™. 

Jeg snakka forresten så mye om hvor visuelt pent jeg syns så godt som alt Son Lux gir ut er her at jeg ikke ser noe poeng i å gjenta meg sjøl, men i tilfelle det skulle være noen tvil: i en framtidig bopæl der jeg har god plass og god gjennomføringsevne, ville også alle utgivelsene deres hatt en selvfølgelig plass innramma på veggen (og det fins sånne smarte rammer beregna på akkurat dette formålet som gjør det enkelt å ta ut platene når man vil høre på dem!). 

Så, i ingen spesiell rekkefølge:



Fatima Al Qadiri – Genre-Specific Xperience (2011)

Dette platecoveret er et åpenbart barn av sin tid, tydelig vaporwave-inspirert som det tross alt er. Men der vaporwave som en trend døde relativt fort ut i et mainstream-perspektiv, vil det nok antakelig ha en spesiell plass i hjertet mitt for alltid, for det er rett og slett så mye ved estetikken her som taler til meg. Jeg elsker pastellfargene, og jeg elsker sammenblandinga av det vakre og det grelle. På mange måter er det de samme grunnene til at jeg har blitt avstandsforelska i Los Angeles, en by jeg aldri har vært i, og som Anna Kleiva beskriver så treffende i Echo Mountain. Men tilbake til Genre-Specific Xperience: jeg elsker når et cover klarer å være den visuelle parallellen til lydbildet det representerer, og jeg veit ikke hva slags musikk jeg hadde tenkt at kunne befinne seg bak dette coveret hvis jeg så det uten noen forkunnskaper om artisten, jeg veit bare at når jeg hører åpningssporet Hip Hop Spa (som forøvrig er en fantastisk tittel på ei låt) veit jeg at den høres nøyaktig ut som sånn coveret ser ut.

Goldfrapp – Head First (2010) (og singlene Rocket, Alive og Believer)

Jeg… begynner allerede å legge merke til et visst mønster? Hahaha. Det er ingen hemmelighet at jeg har en enorm greie for pastellfarger og åtti- og nittitallsestetikk, og det virker som at det var noe jeg delte med resten av verden på begynnelsen av 2010-tallet. Head First er det klart mest åttitallspoppete albumet til Goldfrapp, og er sånn sett en god del mer tilgjengelig enn de mer trip-hop-orienterte tidligere albuma deres (hennes? Jeg har egentlig ikke helt skjønt om de er en artist eller et band), og dermed kanskje også litt mer… uinteressant enn for eksempel Felt Mountain og Black Cherry? Altså, misforstå meg rett, jeg setter stor pris på de sukkersøte synthene på Head First, det er fornøyelig og lett å høre på, men dette er, i motsetning til tidligere utgivelser, ikke noe som ikke har blitt gjort før. Som seg hør og bør oppholder også musikkvideoene fra albumet seg i det samme synthwave-landskapet, og det er rett og slett veldig vanskelig for meg å ikke like dette visuelle universet, selv om Goldfrapp har hørtes mer spennende ut enn dette både før og siden.

Alice Longyu Gao – Karma Is a Witch (2019)

Så eeeeegentlig er ikke Alice Longyu Gao sin musikk helt hundre prosent min greie, men coveret til Karma Is a Witch gir meg så mye estetisk glede at det i seg sjøl er nok til at jeg har lyst til å like musikken hennes litt bedre enn jeg egentlig gjør. Det gir meg fairy kei/vaporwave/Pip & Pop-vibber som jeg setter veldig pris på. Dessuten syns jeg jo også at Alice sjøl er helt vanvittig søt, og stilen hennes minner meg litt om den til Jules fra Euphoria. Alice beskriver seg sjøl som en "performance art practitioner girl", noe som gir mye mening, for jeg føler at hun på en måte er noe større og mer enn musikken sin, hun er nesten mer et konsept enn en artist, og sånn sett er det lydlige uttrykket hennes bare en liten bit av en større helhet, og sånn sett minner hun meg litt om artister/kunstere som Kerli og ionnalee. Hun har skapt sin egen post-internett verden der digitale krefter gjør magi til virkelighet, en slags virtuell parallelldimensjon der mennesker kan forlate sine verdslige kropper og være pikselerte feer isteden. 

Son Lux – Bones (2015)

Okei jeg veit at jeg mer eller mindre nettopp sa at jeg ikke skulle snakke om Son Lux denne gangen, men sist gang snakka jeg faktisk ikke om akkurat Bones, av den enkle grunnen at jeg ikke eier det. Og i all oppriktighet er kanskje Bones det Son Lux-albumet jeg liker minst, men i kjent stil ser det helt nydelig ut, dessuten liker jeg at det reint lydlig likevel henger sammen med de andre utgivelsene deres, det er et slags overhengende tema ved hele greia deres, et tema som transcenderer de ulike albuma og gjør også Son Lux til noe nærmere et performancekunstprosjekt enn et band. Jeg kan som nevnt cirka ingenting om kunst, og det er kanskje enda vanskeligere for meg å snakke om abstrakt kunst, men det bør såpass langt uti blogginnlegget være tydelig at jeg er veldig glad i rosa, og jeg liker det som skjer i møtet mellom det harde (strekene) og det mjuke (de rosa skyene). 

William Basinski – On Time Out of Time (2019)

Jeg kunne valgt å skrive om langt flere platecover enn bare fem, og deler av meg har litt lyst òg, fordi det er så mange jeg kunne valgt, og så mange som fortjener å vises fram og snakkes om, men det var fem jeg skreiv om sist, og jeg liker å være konsekvent, dessuten pleier uansett fem å være et greit tall å forholde seg til for meg, fordi jeg bruker tross alt ganske lang tid, mer enn man kanskje forventer, på å skrive denne typen innlegg, og siden ingen betaler meg for å være en nerd, er det vanskelig for meg å rettferdiggjøre å bruke en hel dag på å blogge. Men da jeg altså skulle velge meg det siste coveret å snakke om i denne omgang og gjorde litt research, fant jeg ut at William Basinski for et par år siden framførte dette albumet som en del av en audiovisuell opplevelse i Ambient Church, og det gjorde utslaget for min del. For som jeg allerede har vært inne på, liker jeg når musikk er mer enn bare musikk, når det peker utover seg sjøl, går opp i en større enhet, og som litt bonusmateriale, så på disse bildene fra nevnte framføring i Ambient Church (klikk på bildet for å komme til kilden):

Og videre research lærte meg at det er en veldig viktig grunn til at albumet heter hva det heter og at sjølve bildet minner om en slags singularitet med en hendelseshorisont: William Basinski har på dette albumet jobba sammen med LIGO og brukt lydopptak av to svarte hull som kolliderer (du veit, da de beviste eksistensen av gravitasjonsbølger) som grunnlag for musikken. DET ER SÅ KULT AT JEG NESTEN IKKE VEIT HVOR JEG SKAL GJØRE AV MEG. 

Oktober 2020

Opplevelser: Noe som skulle blitt en bowlingkveld, men som på grunn av en rekke uforutsette hendelser blei en Oslo mekaniske-kveld, som tross alt også var trivelig. Fagforeningssamling i Sulitjelma. Shopping, boble-te og drikke med gode venner. Bytur med Mari, Marie og Pål.

Innkjøp: Jeg endte denne måneden opp på shopping, av alle ting, noe jeg ikke har gjort på mange, mange år, sammen med Lauren, Martina og Lorenza, og jeg kjøpte meg noen temmelig fantastiske plagg på Uff og Fretex:

TV-serie: Jeg har sett mye forskjellig denne måneden – blant annet The Haunting of Bly Manor, som ikke er fullt så bra som Hill House, men fortsatt veldig bra! – men ikke noe har gått så inn på meg som det We Are Who We Are har. Det er nok ikke en serie for alle – jeg har sett enkelte anmeldere kritisere den for å være for kjedelig og langsom – og langsom kan jeg gå med på at den er, men kjedelig er den ikke; jeg sitter etter hver endte episode og higer etter mer på en måte jeg ikke har gjort med en TV-serie siden Euphoria. Nå skal det riktignok sies at jeg er sånn en person som syns de fleste Marvel- og DC-filmene er kjedelige, da, så det kan hende jeg ikke er skrudd sammen på den måten det er meninga at mennesker skal være skrudd sammen. Men! We Are Who We Are er en ungdomsserie skapt av Luca Guadagnino, regissøren av Call Me By Your Name, og det er på mange måter ganske tydelig, for den har mye av den samme stemninga som det Call Me By Your Name har, og det er noe med måten hovedrolleinnehaver Jack Dylan Grazer spiller på som minner om Timothée Chalamet i Call Me By Your Name. Og apropos hovedrolleinnehaveren: jeg fikk helt sjokk da jeg fant ut at det er den samme fyren som spiller Eddie i It, for dæven døtte som han har vokst! Og nå snakker jeg ikke om fysisk, men som i at han spiller Fraser i We Are Who We Are med en erfaring og naturlig tilstedeværelse som de fleste voksne skuespillere bare kan se langt etter. Siste episode legges ut nå på tirsdag, og hjertet mitt blør av tanken på at dette er den siste timen jeg får tilbringe med gjengen jeg har blitt så glad i. Alt er så nedpå og ekte, og det fortelles aldri mer enn nødvendig. Jeg har innsett at jeg er en skikkelig sucker for skikkelig godt lagde ungdomsserier, det er liksom noe med at alt oppleves så mye sterkere når man er tenåring som gjør at liva til ungdomskarakterer ofte engasjerer meg mer enn liva til voksne karakterer. 

Film: Christine, Léon, Hush, iHuman, Hva jeg lærte av en blekksprut, Rocketman, Spider-man: Into the Spiderverse, David Attenborough: A Life on Our Planet, Kadaver, The 40 Year Old Virgin, Doomsday og Insidious. Og fordi jeg nettopp snakka om den med Vibeke, fikk jeg lyst til å snakke litt ekstra om Hush, som er en av de tidlige filmene til Mike Flanagan, hjernen bak tidligere nevnte Hill House og Bly Manor, og bak den veldig gode Doctor Sleep, og bak Geralds lek, som jeg ikke syntes var fullt så bra som de andre, men som likevel var en smart og nytenkende thriller. Og dét er igrunn fellesnevneren for alle kreasjonene hans: de gjør nye ting, følger ikke den klassiske skrekkoppskrifta og overrasker hele tida – og de har en slags merkelig optimisme ved seg, som ikke akkurat er dagligdags innen den sjangeren Mike Flanagan opererer innen. Hush har ikke et spesielt originalt plott, men den er likevel så vellagd og velspilt at den er bedre enn alle andre filmer jeg kan huske å ha sett som handler om en morderisk inntrenger, og jeg blir alltid litt ekstra glad når de virkelig gode filmene har et relativt beskjedent budsjett, for det er virkelig ikke fiksfakseri og staffasje som avgjør om sluttresultatet blir bra, men heller godt, gammaldags håndverk. Og hovedpersonen Maddie er på mange måter en ganske utypisk kvinnelig hovedperson i en skrekkfilm, og jeg syns ofte mange skrekkfilmer oppleves som litt… mannssjåvinistiske? Akkurat som i at poenget i mange av dem, kanskje særlig litt eldre filmer, er å kunne vise så mye grufull vold på så mange lettkledde unge kvinner som mulig? Akkurat som at det er meninga at vi skal identifisere oss mer med morderen enn med offeret? Men det er ikke tilfellet i Hush, for vi er med Maddie hele veien, vi føler alt hun føler, og inntrengeren er ikke et monster i et kult kostyme, han er en helt vanlig feig psykopat som velger seg ut det han trur er et lett offer i døve Maddie, men Maddie er snartenkt og tøff, men likevel ikke på en utroverdig måte. Jeg veit ikke, jeg blei bare veldig begeistra over hvor realistisk Hush er, hvor spennende og effektiv den er, hvor empowering den føles, og hvor sykt pen Kate Siegel er (som om vi som har sett Hill House og Bly Manor ikke visste det fra før). 

Musikk: Det er forholdsvis lenge siden jeg hørte Ocean av Goldfrapp for første gang, men siden den gang har jeg vært nødt til å høre på den med jevne mellomrom, for så bra og mektig er den faktisk.