April 2023

Opplevelser: Middag på Mamma pizza og biljard på Rock In med Mari. Middag på Habibi, spill og dranks på Tilt og karaoke på Syng med Vibeke, Trine, Martina og Hannah. Tacofest hos Vibeke. Disney-quiz og Hits for quiz på Brød og Sirkus og karaoke på Syng med Martina, Trine, Hannah, Liza, Tina og Camilla.

Innkjøp: Jeg har etter hvert innsett at selv om jeg føler meg skikkelig dum med caps, er det helt nødvendig for meg å bruke det om sommeren fordi jeg har en tendens til å bli solbrent i hodebunnen. Heldigvis er jeg allerede ganske harry, så jeg kan bruke Von Dutch.

Jeg forhåndsbestilte soundtracket til podcasten Impact Winter da det blei annonsert fordi det inneholdt ei ny låt av TR/ST, men så endte jeg dessverre opp med å egentlig ikke like sangen så veldig. Men penger brukt på plater er aldri bortkasta i mitt hode, dessuten er sjølve vinylen skikkelig fin:

TV-serie: I likhet med The White Lotus, unngikk jeg bevisst Succession ganske lenge fordi jeg syntes det hørtes kjedelig ut basert på handlinga (rik familie kjemper om makt på Wall Street), men akkurat som med The White Lotus tok nysgjerrigheten overhånd til slutt likevel, og akkurat som med The White Lotus har jeg endt opp med å elske Succession til tross for en tematikk som egentlig ikke interesserer meg, rett og slett fordi det er så ufattelig velskrevet og velspilt. Nok en gang er dette et bevis på at god TV liksom er god TV uansett, for hvis håndverket alt er bygd på er solid, kan omtrent hva som helst fenge og engasjere. Succession har noe av den samme satiriske undertonen jeg satte sånn pris på i The White Lotus, men er plassert i et Game of Thrones-aktig rammeverk der utspekulerte og mangefasetterte karakterer slåss om den etterlengta plassen øverst i hierarkiet. 

Spill: Nå som jeg faktisk har spilt ferdig The Last of Us Part II, vil jeg bare avslutningsvis si at jeg setter pris på hva spillskaperne har gjort med materialet sitt. Dette er nærmest en slags anti-spill-opplevelse, der det første spillet i større grad fulgte de sedvanlige konvensjonene for forventningene våre til spillmediet. Denne gangen har de vært mer opptatt av å si noe om den menneskelige psyken enn av å forme et narrativ på den måten vi kjenner det, med oppbygging, utvikling og en form for katarsis. På denne måten føles historien som en helhet litt uforløst og skuffende, samtidig som det jo ofte er nettopp sånn den menneskelige opplevelsen er: uten mening, utilfredsstillende og urettferdig. Sjølve fortellinga fungerer dårlig som ei fortelling nettopp fordi spillet heller vil utforske menneskesinnet enn å fortelle ei fortelling, og menneskesinnet durer i vei uten å ta hensyn til troper og konvensjoner. Jeg veit ikke om dette gir mening, og jeg trur nok også denne måten å bygge opp et spill på vil støte enkelte fra seg, men jeg er glad de valgte å ta en risiko og gi oss en ny måte å spille på, og jeg er veldig spent på hva de vil få til med andre sesong av TV-serien.

Etter å ha fullført TLOU2, begynte jeg så vidt på Horizon: Zero Dawn, som foreløpig lover veldig godt og som minner meg litt om Subnautica, ikke i gameplay, men i plott. Man ramler tilfeldigvis over rester etter en høyteknologisk sivilisasjon som åpenbart har vært borte i hundrevis eller tusenvis av år. Hva skjedde, og hvorfor er de alle døde? Meeeen, som nevnt sist gang jeg var innom denne bloggen, har jeg i det siste vært såpass sliten at jeg egentlig ikke har orka å sette meg inn i noe nytt, så istedenfor å spille videre på Horizon: Zero Dawn, lasta jeg ned den remastra HD-utgaven av det spillet som antakelig ligger hjertet mitt aller nærmest, nemlig Final Fantasy X. 

Film: Hjernen min fortsetter å trekkes mot spill framfor film, og sånn må det tydeligvis bare være om dagen. Men jeg så The Good Nurse sammen med Vibeke da jeg var der for å feire bursdagen hennes, som definitivt gjorde jobben sin som fiksjonalisert true crime. Jessica Chastain og Eddie Redmayne er stort sett alltid gode, og til tross for at filmen forteller en grusom historie om en snill sjukepleier med morderiske lyster, er det den usedvanlig føkka helsepolitikken i USA som for meg står igjen som den mest skremmende delen av denne filmen.

Musikk: At det ikke er noen åpenbar sammenheng mellom når ei låt kommer ut og når jeg innser hvor god den er, er ikke noe nytt. Nå nyligst har det skjedd med Veridis quo av Daft Punk, og den har fått meg til å innse noe jeg syns er litt interessant med musikksmaken min. Mari har en sterk preferanse for låter som "tar av etter hvert" (med hennes egne ord), som har et definerbart punkt der slusene åpner seg og alt låta har bygd opp til, omsider flommer ut. Denne låta er jo det fullkomment motsatte av det, og ei låt Mari sannsynligvis aldri ville hatt tålmodighet til. Og det er nettopp derfor jeg liker den så godt: den liksom bare flyter av gårde, og mangelen på utvikling tillater meg å fortape meg i den. For min del kunne denne låta vart i timevis. 

Tre anbefalinger på F

Firefly - Jeg har flere ganger fått høre at det liksom er en slags pågående "kamp" mellom de som liker Battlestar Galactica og de som liker Firefly. Litt på samme måten som Star Wars versus Star Trek. Vel, jeg er en av de som liker begge. Okei, så liker jeg kanskje egentlig Battlestar Galactica mye bedre enn Firefly, men fordi BSG er en så ufattelig gjennomgod serie, så betyr det at noe jeg liker det mye bedre enn, også er veldig bra. Du er med? Flott. Firefly er en fengende, underholdende, morsom og spennende serie skapt av ingen ringere enn Joss Whedon, men som med så mye annet som er bra her i verden, blei den tatt av skjermen altfor tidlig på grunn av sviktende seertall. Dette igjen har resultert i oppfølgerfilmen Serenity og en tegneserie. Jeg lar dere egentlig bare få kikke på denne traileren, jeg, for jeg trur egentlig den forklarer bedre hvorfor dere bør se den enn babbelet mitt:




FanPlusFriend - Jeg har veldig lenge leita etter en butikk som selger lolita og viktoriansk/rokokko/barokk-inspirerte klær uten å være veldig overdrevent DARK & GOFFIK (eller det kunne for så vidt være det òg, men helst uten alle reimene og naglene). Så var det Ingrid (bruker hun i det hele tatt bloggen sin lenger?) som introduserte meg til denne fantastiske sida. Her er det mye snadder for de som vil være top notch når de pynter seg - eller til hverdags, for den saks skyld. Man kan kjøpe ferdige sett eller plagga hver for seg. Og så er det faktisk veldig billig sammenligna med hva det ville kosta i en gothbutikk i Norge. Adressa er enkelt og greit www.fanplusfriend.com. Dette er et litt dårlig bilde, men blusen og skjørtet på bildet (altså ikke korsettet) er kjøpt derfra:

Final Fantasy X - Eller egentlig kunne jeg bare ha anbefalt hele FF-serien, men jeg tenker at det kaaaanskje ville blitt for omfattende. Egentlig er det helt utrolig at jeg aldri har skrevet noe ordentlig utfyllende om enten ett av spilla eller alle før. Men uansett, jeg velger å konsentrere meg om tieren, siden det er mitt desiderte yndlingsspill i serien, med sjueren på en god andreplass. Og så veit jeg egentlig ikke hvor jeg skal begynne en gang, for jeg har så mange følelser knytta opp mot dette spillet at dere aner ikke. Bare sånn, sett bort fra at det er kjempemorsomt å spille (skal innrømme at det var litt trått å komme i gang når man ikke skjønner noe av det som skjer eller noe, men bare vent til du kommer til Besaid), er det bare så... woah, dypt. Storyen strekker seg over så utrolig mange aspekter, og det er så engasjerende og rørende atte hutte meg tu. Jeg blir nesten religiøs her. Og så fikk jeg literally nettopp vite at det kommer en HD-utgave sånn snart, så jeg må fanken dutte meg bare se og få ræva i gir og få tak i en konsoll som er yngre enn femten år gammal. Så jeg slenger rett og slett ut en HD-trailer, jeg, så kan dere glede dere sammen med meg (og ignorer den lille biten fra FFX-2 på slutten der, det spillet er ganske teit uansett):




Edit: nærmere etterforskning har vist at jeg faktisk har skrevet et ordentlig innlegg om FFX en gang. Beklager feilinformasjonen.

Er lik kjærleik

Så. I et anfall av å ikke ha en dritt å finne på denne fagre lørdagen, må bloggen til pers. Og jeg har innsett at mens jeg har vært systematisk igjennom de aller fleste obsessionene mine etter hvert som de har meldt seg, er det én jeg bortimot aldri har snakka om, hvilket er skammelig, med tanke på hvor stor del av livet mitt den har tatt opp. Nå er det kanskje ikke såååå rart i heller, med tanke på at dette var sånn... sjette - sjuende klasse (altså 2001 - 2002'ish) en gang, og jeg som kjent ikke var så aktiv på bloggfronten da. Men jeg føler likevel at det er min plikt å informere dere om hvor fantastisk noe er når noe faktisk er fantastisk. Og ja, da jeg så Advent Children og begynte å spille sjuer'n, fikk jeg en like intens obsession med det (VINCENT!), men siden det tross alt ikke var sjuer'n som starta det for mitt vedkommende:


(Fun fact: første gang jeg så det bildet, trudde jeg Tidus var jente. Jeg tenkte ikke engang at det at han ikke hadde pupper ville gjøre ham til gutt.)

Så, for å begynne med forhistorien, så veit jeg egentlig ikke hvor det starta hen. Omtrent siden jeg visste hva TV-spill var for noe (utover Mario, mener jeg), har Final Fantasy vært en slags mytologisk legende for meg. På ingen måte et oppnåelig spill som fantes i virkeligheten, men like fullt et spill jeg gikk ut fra at ville gi meg meningen med livet. Jeg hadde ikke peiling på hva RPG var i det hele tatt, eller hva spilla handla om eller noe som helst, jeg hadde vel bare sett bilder. Og så kjøpte vi oss Playstation 2 i 2001 en gang. Og omtrent samtidig så jeg et random bilde i et spillblad:


Plutselig skjønte jeg at Final Fantasy ikke var så uoppnåelig som jeg først hadde trudd, og bare noen dager seinere hadde jeg faktisk nummer ti i rekka hjemme hos meg. Jeg satte meg forventningsfullt ned for å spille.

Og blei kjempeskuffa. Av ukjente grunner, syntes jeg det var dritkjedelig å spille. Nå har jeg for så vidt lært meg i ettertid at ei kaotisk åpning uten å skjønne en dritt av hva som skjer, er en gjenganger i FF-spill, og ikke minst er det kjempeessensielt i storyline'en til nettopp tier'n. Men det skjønte jeg jo ikke da. Jeg syntes bare det var den største nedturen i hele verden å oppdage at noe jeg hadde tillegna guddommelige krefter, bare var et TV-spill. Men jeg spilte likevel videre i håp om at nirvanaet jeg hadde forventa, skulle komme hvis jeg fortsatte å vente på noe godt.

Så kom jeg til Besaid:


Og foruten å være et tropisk paradis og en visuell orgasme (det aller første bildet jeg posta her, som er forsida på den amerikanske utgaven av spillet, er òg fra Besaid), er det hjemmet til en av de mest episke spillkarakterene noensinne:


"I'm Wakka. Coach AND captain of the Besaid Aurochs, brudda!" Med den mest kickass Jamaica-dialekta som fins.

Og herfra blei det bare bedre. Det er til tider sykt morsomt, med et utall udødelige replikker, og scener som er så klassiske at de er nok å spille gjennom spillet flere ganger for, bare dem, for eksempel:

Tidus: "They say Seymour went to Macarena forest."
Wakka: "MACALANIA forest."
Tidus: "Aye!"

Rin: "I am Rin, owner of this establishment. Heci du saad oui. It means, 'nice to meet you.'"
Tidus: "Well, helly doo sad wee to you too."

Wakka: "Those sand-blasted grease monkeys!"

Tidus: "Yuna... Yuna was acting funny, s-so..."
Wakka: "Yeah, yeah, she'll tell us when she's ready, so hold your chocobos till then, ya?"
Tidus: "All right, all right, all right!"
(note: chocobo er, for de uinnvidde, en gul, svær fugl med samme bruksområde som en hest som går igjen i samtlige FF-spill.)

Men det er jo sjølve historia som har gjort at FFX har etsa seg inn i hukommelsen min for all framtid. Jeg har ikke lyst til å fortelle for mye, men hovedgreia er en tilsynelatende klassisk ting som at den sytten år gamle blitzballspilleren Tidus (blitzball er verdens kuleste sport, og er en undervannsfotballbasketsak) får byen sin Zanarkand ødelagt av en enorm... ting... som midt under en kamp kommer opp fra vannet. Auron, en mysteriemann av de sjeldne, dukker opp fra ingensteder og får denne tingen som kom opp fra vannet til å suge til seg Tidus. Når han kommer til seg sjøl igjen, befinner han seg i et vann på et mørkt, ukjent sted. Greia er jo så klart å finne ut hva faen som har skjedd.

Men det er ikke alt. Etter hvert som man kommer dypere inn i det og blir kjent med folk, blir hovedgreia noe helt annet, samtidig som det det begynte med lurer i bakgrunnen, og omsider kommer til overflata igjen. Og jeg lover at det er rørende og spennende og sjokkerende og vakkert og mektig og alt som gjør ei god fortelling. Og MEGET, MEGET PENT:


Og egentlig føler jeg på ingen måte at jeg har ytt spillet rettferdighet overhodet her, fordi det er liksom så... stort. Og da mener jeg Tolkien-stort, liksom. Sjølve historien er så gjennomført. Og det går liksom ikke an å snakke om det på en måte som gjør at noen som ikke har spilt det skal skjønne åssen det er å spille det. Ringenes Herre og Den mørke materien er de eneste historiene jeg for øyeblikket greier å sammenligne den med, og da snakker jeg for all del om sjølve følelsen du får av det. Men dét igjen er jo noe individuelt, da så. Hm. Men altså: FFX vil for alltid være det beste spillet jeg noen gang har spilt. Jeg syns som sagt at FFVII òg er veldig høyt opp på lista, men det var liksom FFX som forandra alt for mitt vedkommende.

Og til slutt vil jeg bare si:

"Man, you're stiff. No, not your face!" - actual quote fra spillet, sagt av Tidus til Wakka. He. He. He.

Praise be to Yevon.

Klar, ferdig, COSPLAY!

25. oktober er det klart for det tredje Desucon, og var det én ting jeg bestemte meg for da jeg var på Soracon, så var det at på Desucon ville jeg cosplaye. Jeg hadde så klart litt lyst til å være Misa, men det hadde bare blitt mongo om Ingrid og jeg skulle gå dit sammen - og begge være Misa. Tenkte også på at vi kunne gå som par, men hvem skulle jeg ha vært da, liksom? Light? Rem? Uansett, jeg bestemte meg uansett for et kostyme som er tusen ganger vanskeligere, nemlig Rikku fra Final Fantasy X:

Fordi jeg liker Rikku. Og sveisen er ikke så altfor vanskelig å få til. Og så er jeg blond fra før av og greier. Skal bleike det ytterligere før Desucon, tenker jeg, så da blir det maksimal effekt. Til toppen har jeg tenkt å kjøpe den her:

og så bare klippe av ermene og sy litt og sånn. Når det gjelder shortsen, tar jeg nok utgangspunkt i denne her som jeg her fra før, her modellert av mi prektige ræv:

til tross for at jeg ikke har så lyst til å sy de blonde/volanggreiene sånn ordentlig fast. Veit ikke åssen jeg skal løse det ennå.

Men. Det ekte problemet ligger uansett i alt det andre. Svømmebrillene tenker jeg like greit at jeg dropper, i og med at jeg ikke gidder å kjøpe et par svømmebriller bare for det, samt at de blå Speedo-greiene jeg har fra før... altså, jeg lar bare "de blå Speedo-greiene" tale for seg. Det går bare ikke. Beltet tenkte jeg at jeg kunne prøve å få tak i et billig beige stoffbelte og mekke litt på magisk vis på det, og til tross for at det er ei stor nok utfordring i seg sjøl, er det bare bagateller. Hva med de blå dingsebomsene som henger fast i toppen hennes bak? Den oransje hansketingen? Og, for crying out loud, støvlene!? Dette går til helvete!

Må dra med meg Fiji på Stoff og stil snart. Og håpe på et mirakel, elns. Tips og råd er VELDIG velkomne i kommentarfeltet. Jeg mener, jeg kan jo egentlig ikke sy engang.