Uff

Dette gruer jeg meg til:

- intervju med Den norske filmskolen på lørdag
- eksamen på mandag eller tirsdag, jeg er helt ærlig ikke sikker, med mindre noen kan forklare meg om "mandag 10. mai" vil si mandag eller 10. mai

Og det er jo ikke så mye, det, det gjelder jo bare framtida mi, og så er det andre ting, som at - haha, dette høres så teit og barnslig og fjortiz og whinete ut at jeg ikke vil skrive det her engang, men så gjør jeg det visst likevel - Twitter-kontoen min sannsynligvis har blitt hacka og Twitter åpenbart ikke skjønner hva jeg mener når jeg forklarer dem problemet, og og og og og hvor skal jeg ellers gå når jeg føler at jeg må si noe, men ikke vil at noen skal svare sånn direkte, jeg kan jo ikke bare gå på balkongen og rope heller? Og så er det dette andre, dette not-blog-material, som føkker opp hodet mitt, og folk som ikke har trua på meg og ymse rør. Ikke finner jeg pensumbøkene mine heller, og det begynner jo å haste litt, da. Hybelen min flyter over av matrester og søppel, og jeg ligger bare i senga med puta over huet og spiser kokesjokolade.

"Selvmordet er barnsligheten i sin ytterste konsekvens" - Stig Sæterbakken.

Edit: JA, jeg er veldig føkkings klar over at veldig mange andre har myyyye større problemer enn meg, og at jeg er et bortskjemt barn av kapitalismen som egentlig bare har godt av det. JEG HAR SKJØNT DET, OKEI.

The district sleeps alone tonight

Det er bare den samme greia jeg kommer tilbake til om igjen og om igjen; at jeg føkka opp alt som var fint. Jeg greier liksom bare ikke helt å la det slippe ordentlig tak i meg. Og derfor blir jeg nervøs for ting som egentlig sikkert kommer til å bli fint.

Pssssj.

Det fine med Bø er at her går det for det meste på ei linje. Ikke de superhøye toppene, men tilsvarende ikke de skummelt dype dalene heller.

Jeg har vært hos Vibeke og det var fint.

Prosa, Odda, Bø, stryk, viskelær, rewind, glemme. For nå.

I morra kan jeg sikkert poste noen koselige videoer og litt sånn.

Det personlige dramaet jeg lovte at ikke skulle komme

Jeg greide bare ikke å holde det inni meg, gjorde jeg vel? Jævla oppmerksomhetshore.

Men hey, jeg trur kanskje at det begynner å slippe litt... taket? Altså, når han først er der, er det kjempefint, og jeg merker at jeg er oppriktig glad i ham og ikke vil at han skal gå igjen, men når han først ikke er der, så... savner jeg ham ikke. Jeg blir ikke sjuk fordi jeg ikke veit hva han gjør eller med hvem, og det er... befriende. Og sånn sett skulle man jo tru at problemet var mer eller mindre løst, hadde det ikke vært for han andre. Og nå veit jeg plutselig ikke åssen jeg skal fortsette innlegget mitt videre, for jeg har fått flere lesere enn jeg pleide å ha, og egentlig er jeg bare tilbake til det forvirra rotet jeg alltid har vært. Men dette er faktisk ikke bra. Jeg hadde ikke trengt dette nå. Men kanskje er det litt fint og, for det holder ting på avstand, og jeg trur uansett ikke dette er snakk om the big L eller noe, så... meh. Vi får ta det om igjen den gangen jeg faktisk veit hva jeg skal si, myes?

Så stemmer vi for nytt innlegg i morra om noe random piss så dette slipper å figurere øverst i lista. Heh.

Faen

OK. Jeg kommer sikkert til å slette dette innlegget etter hvert fordi jeg er pysete. Og jeg vil ikke at hun skal se det. Samtidig vil jeg at hun skal se det for alt i verden. Akk.

Men åååh, hvorfor er jeg dum, og hvorfor sa jeg ikke noe da mens jeg hadde sjansen, og hvorfor nevnte jeg ikke noe, protesterte, sa jeg hadde funnet ut ting om meg sjøl, fortalte hvor mye jeg har tenkt på henne i det siste, og ikke minst hvordan jeg har tenkt på henne, og hvorfor er jeg så feig, og hvorfor er jeg så dum, og hvorfor er jeg så forvirra, og hvorfor kan jeg ikke være litt mer frampå, og herreguuuud! Jeg er dustdustdustdustdust. En forvirra dust, attpåtil. Jeg har jo flere sjanser, men jeg blir ikke modigere etter hvert, det veit jeg jo. Vinterferien? Egentlig håper jeg bare at hun skal merke noe av seg sjøl, men jeg veit ikke hvor tydelig det er. Jeg trur ikke hun veit. Og på en måte er det like greit, men på en annen måte så er det ikke det i det hele tatt.

Jeg er et rot.