En filmfestival som ikke fins

Jeg har, i veldig mange år, hatt en – i mangel på bedre ord – drøm om å lage min egen filmfestival. Da jeg gikk på folkehøyskole het et av seminara jeg deltok på nettopp "filmfestival" – og jeg trur jeg var den eneste som blei skuffa over å finne ut at det ikke var opp til oss elevene å faktisk organisere og lage festivalen; det var det lærerne som skulle gjøre. Vi som elever skulle bare være på filmfestivalen og se filmene. 

Som mange av dere sikkert veit, studerte jeg kulturprosjektledelse på Høgskolen i Lillehammer for noen år siden. Der fant jeg ut at jeg på ingen måte har det som skal til for å arrangere en filmfestival – eller noe som helst annet for den saks skyld, noe som egentlig ikke burde overraska meg, for jeg syns det er vanskelig nok å arrangere noe så enkelt som en bursdag. Det vil si, jeg innbiller meg at jeg ville kunne ha fått ting ganske bra til om jeg kunne fått være diktator, men så godt som alt organisasjonsarbeid er et innfløkt samarbeid, og jeg er en introvert og veldig ikke-autoritær figur som aldri klarer å rope høyest i noen som helst forsamling, selv om min mening skulle vise seg å være, vel, den riktige. Hvilket var hovedgrunnen til at jeg stort sett alltid endte opp med å gjøre absolutt hele jobben hver gang vi hadde gruppearbeid på skolen, fordi jeg visste at om jeg slapp andre til, ville vi få et dårligere sluttresultat. Men det var en digresjon. 

Jeg har et slags håp om at jeg en dag om cirka sju millioner år vil være en noenlunde respektert forfatter som folk faktisk har lyst til å gi ganske frie tøyler til, akkurat som på skolen, fordi de skjønner at om jeg bare får gjøre alt sjøl sånn som jeg vil, blir det faktisk ganske bra. Sånn at jeg kan delegere folk til å gjøre de tinga jeg syns er kjedelig og vanskelig, som økonomi og logistikk, og konsentrere meg om de delene av det jeg er god til og syns er gøy. Og mens vi først er i gang: i dette scenarioet er jeg selvfølgelig også så rik at jeg uten videre har tilgang på et stort hus med mange rom – for kosens skyld trenger ikke romma å være direkte kinoer, bare de er store nok til å ha plass til en del folk og til å kunne vise filmer med prosjektor rett på veggen – og la oss nå bare for moro skyld plassere dette huset sør i California, fordi hvorfor ikke. Og jeg lover at om denne filmfestivalen mot alle odds faktisk ender opp med å fins i framtida, skal den likevel hete En filmfestival som ikke fins.

Så da gjenstår det bare for meg å ønske deg hjertelig velkommen til En filmfestival som ikke fins!

Jeg håper du syns det gikk greit å finne fram, selv om dette huset ligger litt unna allfarvei. Til gjengjeld er det bare å glede seg til det blir mørkt, for det er nymåne i kveld, og her ute kan man faktisk se Melkeveien, og jeg lover deg at det er ingenting i verden som føles bedre etter å ha sett film en hel dag, enn å gå ut i den tørre, varme lufta og stirre rett inn i evigheten. Uansett. På benken i gangen ligger det et skjema du kan fylle ut for å få deler av flybilletten og opphold refundert av Kulturrådet, for selv om festivalen i seg sjøl er gratis og jeg ikke tar ut noe lønn av dette, innser jeg jo at det likevel koster litt om man har en lang reisevei – og det har vel de aller fleste her – men jeg håper også at du ikke bare tenker på dette som en skikkelig kronglete og tungvin måte å se film på, men at du setter pris på dette som en helhetlig opplevelse. For selvfølgelig kunne du bare sett disse filmene hjemme hos deg sjøl, men da ville du jo gått glipp av magien ved å dele disse øyeblikka med andre som, i likhet med deg, syns at film er mer enn bare film, og at det å gjøre en helaften ut av det gjør at det du reiser herfra med, er mer enn bare summen av de enkelte bestanddelene.

Det står en bolle med sangría på kjøkkenet, det er bare å ta seg et glass, men i første omgang ber jeg om at du ikke forsyner deg mer enn én gang, sånn at vi er sikre på at det er nok til alle. Du er når som helst velkommen til å ta deg ei pause, enten mellom filmene eller underveis, men vennligst ikke snakk før du er ute av rommet filmen vises i. Heldigvis har vi vært heldige med været, så du må gjerne sette deg ut i hagen når som helst. Hvis du ikke har tatt med egne puter eller pledd til å sitte på, kan du få låne, men ikke ta mer enn du trenger, det er ikke særlig solidarisk. Det er ikke tillatt med stoler inne i filmromma, av hensyn til de som foretrekker å sitte på gulvet eller som er, y'know, under én søtti. Håper også du vil være grei og sette deg til sånn at du ikke blokkerer andres utsikt. 

Det er lov å spise og drikke medbrakt, men vi har også en bar for de av dere som ønsker å kjøpe noe i den. Det er ønskelig at du etter hver film tar med deg søpla di og kaster den i gjenvinningsstasjonen på kjøkkenet.

Filmene vises parallelt tre og tre om gangen, så velg film med omhu! 

Klokka 15.00:

Evil Dead II (1987) – USA, regi: Sam Raimi, 1 time og 24 minutter, komedie/skrekk

Oppfølgeren til The Evil Dead fra 1981 er ikke så mye en oppfølger som ei nyinnspilling med et større budsjett – og ei litt annen tilnærming. Det er ikke feil å tenke på de to filmene som forskjellige varianter av hverandre, en yin og en yang. Du trenger med andre ord ikke å ha sett The Evil Dead for å kose (?) deg med den blodige galskapen som er Evil Dead II. Bli med Ash og Linda på noe som skal være en romantisk hyttetur for to, men som etter et ublidt møte med De Dødes Bok blir et sant helvete, cirka bokstavelig talt. Her får du demoner, onde trær, motorsager, zombier (inkludert hyttas utstoppa dyrehoder), blod, gørr og underholdning så det tyter ut av øra på deg. Dette er en sjangerdefinerende klassiker som har inspirert filmskapere som Edgar Wright og Peter Jackson. Groovy!

The VVitch (2015) – USA/Canada, regi: Robert Eggers, 1 time og 32 minutter, drama/skrekk/mysterium

For en skrekkgodbit av den mer gammaldagse sorten – og da mener jeg gammaldags som i 1630 – bør du vurdere et besøk hos denne nybyggerfamilien i New England. Dette blei gjennombruddsfilmen til Anya Taylor-Joy, kjent fra The Queen's Gambit og Emma, som i The VVitch spiller tenåringsjenta Thomasin. Det går rykter om at det bor ei heks i skogen, og når babyen Samuel forsvinner, kan det se ut til at ryktene er sanne… The VVitch er et uhyre stemningsfullt lite mesterverk, og lar uhyggen komme krypende i utkanten av synsfeltet ditt heller enn å ty til billige bø-triks. Dette er spillefilmdebuten til regissør og manusforfatter Robert Eggers, som fire år etter The VVitch gikk hen og perfeksjonerte kunstskrekksjangeren med forstyrrende gode The Lighthouse. Det er vanskelig å glemme en film som The VVitch, som faktisk bare blir bedre og bedre for hver gang man ser den. Heldigvis er det fortsatt lyst ute når den er ferdig.

Climax (2018) – Frankrike/Belgia, regi: Gaspar Noé, 1 time og 37 minutter, drama/skrekk/musikk

Den argentinskfødte urokråka Gaspar Noé har skapt kontrovers og sure miner siden han slapp løs Irréversible på verden i 2002, et monster av en film som kritiker Roger Ebert mente at var "so violent and cruel that most people will find it unwatchable." Climax har ei gjennomgående guffen Noé-stemning som fans lett vil kjenne igjen, men den har også en litt forskrudd glede ved seg, tydeligst i filmens første del, som strengt tatt gjør den til en langt mer fornøyelig affære enn Irréversible. Med sin karakteristiske fargebruk og kameraføring har Noé skapt et overraskende velfungerende utgangspunkt for sin første dansefilm, og mye av musikken er så fengende at dette nesten er en film å bli i godt humør av – før alt begynner å gå skikkelig, skikkelig galt, altså. Gaspar Noé er en av verdens mest provoserende nålevende filmskapere, og Climax er kanskje den mest tilgjengelige av filmene hans. Håper den ikke gjør at du mister lysten på sangría.

Klokka 17.00:

The Room (2003) – USA, regi: Tommy Wiseau, 1 time og 39 minutter, drama

"You're tearing me apart, Lisa!" Med disse orda trådde mysteriemannen Tommy Wiseau inn i historien som verdens kanskje mest suksessrike elendige filmskaper. Noe av det som gjør The Room så unik i b-film-sammenheng er det (relativt) høye budsjettet, ikke minst når det gjaldt markedsføring; Wiseau brukte 5000 dollar i måneden i over fem år på en etter hvert berømt billboard-plakat i Hollywood for å promotere seg og filmen. Historien om åssen The Room blei til er minst like underholdende som filmen i seg sjøl, takket være et memoar skrevet av Greg Sestero, som i filmen spiller Mark, som blei filmatisert av James Franco som The Disaster Artist i 2017. The Room er en av verdens mest elska b-filmer, og den trekker stadig fulle kinosaler når den settes opp på cinemateker over hele kloden, og det er ikke så rart: i motsetning til mange andre dårlige filmer, er The Room rett og slett utrolig severdig og hylende morsom i all sin absurditet. 

Eternal Sunshine of the Spotless Mind (2004) – USA, regi: Michel Gondry, 1 time og 48 minutter, drama/romantikk/sci-fi

Clementine og Joel er filmparet som vil få deg til å tro på kjærligheten. En av de mest troverdige kjærlighetshistoriene som noen gang har blitt fortalt på film er ironisk nok en magisk-realistisk fabel satt i en virkelighet der det er mulig å selektivt viske ut minner for alltid. Ablegøyemakeren Jim Carrey gjør en av sine aller fineste roller noensinne som introverte, jordnære, noen vil kanskje si litt kjedelige Joel, som møter ekstroverte, impulsive, fargerike Clementine, nydelig spilt av alltid fantastiske Kate Winslet. Eternal Sunshine of the Spotless Mind har gått rett i hjertet på både publikum og kritikere med sitt originale filmspråk og ukonvensjonelle framstilling av et forhold fra… vel, det er vanskelig å si fra begynnelse til slutt, for det vil nødvendigvis innebære en viss kronologi, og denne filmen har et kreativt forhold til akkurat kronologi, men dette er i alle tilfeller en film som både vil knuse og varme hjertet ditt.

Colour Out of Space (2019) – USA, regi: Richard Stanley, 1 time og 51 minutter, skrekk/mysterium/sci-fi

Etter å ha regissert kortfilmer, musikkvideoer og kultfilmer, var det stille fra regissør Richard Stanley i mer enn tjue år, før han tok alle på senga med H.P. Lovecraft-filmatiseringa Color Out of Space i 2019. Og for en ubehagelig og kul syretripp det har blitt! En meteoritt slår ned i hagen til en familie på fem, og med den begynner familien å se en farge som ikke ligner på noe annet. Men det viser seg at fargen er noe mer ondsinna enn bare en optisk illusjon… Se Nicolas Cage slippe løs sitt berømte "Cage rage" som familiefaren som plutselig må slåss mot utenomjordiske krefter. Med neonfarger og body horror à la The Thing har Color Out of Space et visst retro-uttrykk og kan ses som en homage til exploitation-filmer fra seksti-, søtti- og åttitallet. Popcorn-stemning er garantert.

Klokka 19.00:

Donnie Darko (2001) – USA, regi: Richard Kelly, 1 time og 53 minutter, drama/mysterium/sci-fi

Donnie Darko er kanskje milleniumsgenerasjonens kvintessensielle kultfilm. Dette er Richard Kellys debut som spillefilmregissør, og til dags dato har ingen av de seinere filmene hans kommet i nærheten av den berømmelsen og beryktelsen (er det et ord?) som omgir Donnie Darko. Dette er ei til tider uhyggelig filosofering over tunge temaer som tid og skjebne, og i sentrum for det hele er vår hovedperson Donnie, spilt av en – på den tida – fortsatt nokså ukjent Jake Gyllenhaal. Donnie hjemsøkes av syns- og hørselshallusinasjoner i form av Frank, en mann i et marerittaktig kaninkostyme, som forteller Donnie at verden snart vil gå under. Filmen oppleves nærmest som et slags mysterium, eller et puslespill, som gir bittelitt mer mening for hver gang man dukker ned i den. Se ellers opp for et knippe av åttitallets aller beste musikkperler strødd rundt i filmens lydspor.

The Bad Batch (2016) – USA, regi: Ana Lily Amirpour, 1 time og 58 minutter, action/skrekk/mysterium

Iransk-amerikanske Ana Lily Amirpour blei en verdenssensasjon da hun spillefilmdebuterte med den persisk-språklige svart-hvitt feministiske vampyrfilmen A Girl Walks Home Alone at Night i 2014, en film som høsta lovord fra både kritikere og filmnerder. I 2016 kom den tilsvarende sære The Bad Batch, en kannibalistisk futuristisk dystopi. Denne filmen slo ikke like godt an hos kritikerne, men jeg blir ikke overraska om denne får kultstatus med åra, for den har en oppfinnsomhet og en camp-faktor som gjør den til en usedvanlig underholdende affære. Amirpour har sjøl beskrevet den som et møte mellom Mad Max: Road Warrior og Pretty In Pink. Suki Waterhouse spiller vår heltinne, som blir forvist til en ørken utafor Texas for en forbrytelse som aldri blir røpt for seerne. Jason Momoa spiller en kannibal med et hjerte av gull. Keanu Reeves dukker opp som en karismatisk sektleder slæsj partypromotør. Detaljrikdommen er imponerende, soundtracket er en fest, scenografien er gledelig, og alt i alt er dette en av de rareste filmatiske lykkepillene du noen gang kommer til å innta.

Mandy (2018) – USA/Belgia, regi: Panos Cosmatos, 2 timer og 1 minutt, action/skrekk/mysterium

Subjektivt sett er dette en av de aller beste filmene som filmgudene skjenka oss i det herrens år 2018. Mandy er kort fortalt noe av det råeste du kan finne på å se på stor skjerm. Den åttitallsinspirerte synthbaserte musikken til avdøde Jóhann Jóhannson, fotografiet til norske Benjamin Loeb, de syrete fargene, Nicolas Cage sin hysteriske tilstedeværelse; alt dette er elementer som ikke hører hjemme noe annet sted enn på en kino. Det er vanskelig å plassere dette neoneposet i én bestemt sjanger, for Mandy makter å være både dypt forstyrrende og så morsom at man ler høyt, og den veksler mellom de to ytterpunktene med så korte intervaller at det ikke burde funke, men så er det nettopp dét det gjør. Panos Cosmatos har med Mandy begått en aldri så liten genistrek, så om Mandy er den naturlige utviklinga fra Beyond the Black Rainbow fra 2010, er det vanskelig å ikke glede seg til veien videre.

Klokka 21.15:

Only Lovers Left Alive (2013) – Storbritannia/Tyskland, regi: Jim Jarmusch, 2 timer og 3 minutter, komedie/drama/fantasy

Jim Jarmusch er en filmskaper som aldri slutter å overraske, så da han gikk hen og gjorde sin vri på den forslitte klisjeen "vampyrfilm", visste vi kanskje ikke nøyaktig hva vi kom til å få, annet enn at det ikke ville ligne på Twilight. Og i kjent stil både lefler han med stereotypiene samtidig som han bruker de samme stereotypiene som springbrett til hittil ukjente høyder. Hvem ville på forhånd trudd at vampyrer og Marokko ville komplimentere hverandre på en så uanstrengt måte? To av verdens vakreste mennesker, Tilda Swinton og Tom Hiddleston, spiller vampyrparet Eve og Adam, som har vært gift i flere hundre år, og kjemien dem imellom kan få sjøl de blodfattigste blant oss til å bli varme i kinna. Dette, kombinert med nydelig scenografi, den underfundige humoren som er så umiskjennelig Jarmusch, og de varme, barokke tonene fra SQÜRL, gjør Only Lovers Left Alive til en av de mest romantiske overraskelsene du ikke visste at du trengte i livet ditt.

Her (2013) – USA, regi: Spike Jonze, 2 timer og 6 minutter, drama/romantikk/sci-fi

Spike Jonze har tidligere gitt oss filmatiske særegenheter som Being John Malkovich og Adaptation, så at Her ikke skulle ligne på så mye annet var sånn sett, vel, forventa. Likevel er det vanskelig å forberede seg på nøyaktig hvor personlig involvert man som publikum blir i romansen som utvikler seg mellom den profesjonelle brevskriveren Theodore og operativsystemet hans Samantha. Scarlett Johansson trenger ikke engang å være fysisk tilstede for å gi varme og liv til den kunstige intelligensen som gir fraskilte Theodore trua på kjærligheten tilbake, og vi godtar og lever oss inn i hvert eneste minutt av det. Å få oss til å heie så inderlig på et par der den ene parten ikke er annet enn en serie avanserte algoritmer, sier litt om hvor godt filmhåndverk dette er. For spørsmålet vi sitter igjen med, forøvrig uten et tilhørende godt svar, er jo selvfølgelig hvorvidt Samantha er en person – en bevissthet – eller om hun bare er en maskin. Her vant i sin tid Oscar for beste manus, og det har sjeldent vært bedre fortjent. Ganske enkelt vakkert.

Prinsesse Mononoke (1997) – Japan, regi: Hayao Miyazaki, 2 timer og 14 minutter, animasjon/action/eventyr

Mange mener at Hayao Miyazaki er Japans svar på Walt Disney, noe som bare delvis stemmer, for hva angår popularitet og grad av innflytelse har de to tegnefilmmesterne åpenbart noe til felles, men nervene i filmene i katalogene deres vibrerer på så ulike frekvenser at sammenligninga kanskje ikke er helt riktig likevel. Miyazakis filmer tar ofte utgangspunkt i japansk folketru, og representerer sånn sett ei tilnærming som ikke har noe sidestykke i vestlig animasjon. Og av alle de høyt elska filmene han har bidratt til i løpet av sin nesten seksti år lange karriere, er Prinsesse Mononoke et av de definitive høydepunkta. Det er ikke en spesielt barnevennlig animasjonsfilm, den er tvert imot til tider temmelig brutal, men den inneholder også noen av verdens aller vakreste tegna filmatiske øyeblikk. Dette er et mektig epos om kampen mellom natur og kultur, og om å finne den riktige balansen i kosmos. Ikke småtterier, med andre ord. Det er bare å la seg trollbinde.

Ti skrekkfilmer som er verdt det

Jeg har et halvkomplisert forhold til skrekkfilmer. For det er nå en gang sånn at jeg liker alle de enkeltelementene skrekkfilmer består av. Jeg elsker spøkelser, jeg er fascinert av seriemordere og true crime, jeg har hatt en dragning mot det makabre siden jeg var liten og… altså, jeg trenger jo egentlig ikke å forklare dette for dere som kjenner meg og/eller leser bloggen min, jeg har vært goth at heart siden jeg var liten, og det kommer veldig tydelig til uttrykk gjennom interessene og preferansene mine. All logikk tilsier at jeg burde elske skrekkfilmer, og noen ganger gjør jeg det, men som oftest misliker jeg dem. Mange ganger er det sånn at jeg liker sjølve oppbygginga, men med én gang spenningskurven når toppen, mister jeg interessen. Og det er så mange skrekkfilmer som er overlessa med klisjeer. Store og falleferdige hus, skumle og krokete trær, onde dokker… og alle de tinga er motiver man kan bruke på en nyskapende måte (The Haunting of Hill House! Halleluja, for en serie), men veldig ofte bare… blir de ikke brukt på en nyskapende måte. Og dere, jump scares er det billigste trikset i boka. Jeg tenker litt sånn at jump scares er det man tyr til når man innser at man ikke har lykkes med å lage en film som er skummel i seg sjøl, så man legger på noen lydeffekter og bø-øyeblikk for å kamuflere det dårlige grunnlaget. Og alt dette er grunner til at jeg ikke liker for eksempel The Conjuring så godt, som ifølge veldig mange er en god skrekkfilm. Og når The Conjuring regnes som en god skrekkfilm, gjør det at jeg mister litt trua på sjangeren.

Men heldigvis, en gang hvert andre skuddår, dukker det opp filmer som gjør at jeg får tilbake trua.

Dette er ei liste over filmer som ikke er som The Conjuring. Originale filmer som kanskje lefler med klisjeene, men mer som et verktøy for videre utvikling og aldri i ubearbeida form. Filmer som ikke lener seg på jump scares, men heller bruker alle tilgjengelige virkemidler filmmediet byr på. Og noen ganger veit jeg ikke helt hvor «skrekkfilm» slutter og for eksempel «thriller» begynner, så noen vil kanskje være uenig i sjangerdefinisjonene mine, men det får de bare være.



It (2017)




It er langt fra å være den skumleste filmen på denne lista, uten at det er et problem for min del. Skummelhetsgraden er cirka på nivå med første sesong av Stranger Things (som faktisk er ganske ubehagelig til tider, altså), og det er ikke den eneste likheten mellom de to. Denne filmen er et aldri så herlig tilskudd til den sjangeren jeg sjøl liker å kalle «tenåringer med sykler» (andre filmer i samme sjanger er blant andre Goonies og Summer of 84), og selv om denne foregår i USA på åttitallet, et land og et tiår jeg strengt tatt aldri har opplevd, oppleves den likevel som merkelig nostalgisk (det Jørgen kaller «fantomnostalgisk»). Den er småskummel, men aldri så skummel at du ikke tør å skru av lyset etterpå, den er koselig og morsom, men ikke uten noen ekstremt mørke undertoner. Og dere, en ting jeg liker veldig godt med Stephen King-filmatiseringer (jeg har aldri lest noen av bøkene hans) er at uansett hvor skumle de måtte være, har de ofte en slags leikenhet ved seg. Noen ganger føler jeg at Stephen King er skrekkens Steven Spielberg. Gir det mening? Det virker som at han koser seg utrolig mye med å skape historiene og universa sine, og denne gleden er absolutt tilstedeværende i It. Og det er ikke så ofte man kan si akkurat dét om en skrekkfilm. Slutten/klimakset er litt corny og lettvint, men det tilgir jeg den.



The VVitch (2015)



Okei dere, denne. Denne kan være den beste skrekkfilmen jeg noen gang har sett, men det skjønte jeg ikke før ei stund etter at jeg hadde sett den. For sånn er det jo med enkelte filmer noen ganger, at de må ligge og fermentere litt i underbevisstheten din litt før du virkelig skjønner hva det er du har sett. The VVitch (det er mye morsommere å skrive det sånn enn The Witch) gjør bortimot alt riktig. Fotografiet er nydelig, musikken er perfekt, og den tar virkelig kildematerialet sitt på alvor. Historien utspiller seg i New England på 1600-tallet, og jeg aner ikke åssen folk faktisk snakka på den tida, men i de fleste historiske filmer snakker jo karakterene temmelig moderne Oxford-engelsk, mens her har skuespillerne blitt gitt et talemål og et vokabular som i hvert fall jeg trur fullt og helt på at var sånn folk faktisk hørtes ut der og da. Og musikken er komponert fullstendig uten elektroniske elementer, men isteden med instrumenter som var mye brukt for noen hundre år siden, men ikke så mye nå lenger, som nøkkelharpe. Dette er rett og slett ei real gavepakke for historienerder, og helt spesifikt de av oss som litt ekstra glad i de mørkere sidene ved historien. Og den er SKUMMEL. Ikke så mye på grunn av heksa, men på grunn av splittelsen heksa skaper innad i familien.



Suspiria (1977)



Nå er kanskje spesialeffektene i denne italienske klassikeren litt vel ketsjup-aktige etter dagens standard, og hele den her greia med å bruke skuespillere med forskjellige morsmål og så deretter dubbe hele filmen framstår jo også som litt rart den dag i dag (så vidt meg bekjent, gjorde de noe lignende med Tre nøtter til Askepott), men! Bruken av musikk og farger føles like forfriskende nå som det må ha vært på søttitallet, og når jeg ser Suspiria kan jeg ikke fatte og begripe hvorfor så mange av dagens skrekkfilmer ser og høres så like ut? Jeg mener, jeg trur det er derfor jeg liker så få skrekkfilmer, fordi de blir så forutsigbare. Har du sett én, har du sett alle, liksom. Det gjelder ikke bare plott, men også faktisk utseende og, som nevnt, musikk. Musikken i Suspiria er knallskummel og ekstremt stemningsfull, uten å ligne på noe annet du har hørt. Og med sitt fantasifulle produksjonsdesign og scener lyssatt med åpenbart kunstige neoneffekter, beviser den at bildene på ingen måte trenger å være innhylla i skygger og mørke paletter for å skape guffen stemning – tvert imot syns jeg Suspiria er oppriktig skumlere enn de fleste moderne skrekkfilmer. Og hekser er et tema i hvert fall jeg aldri går lei av.



Crimson Peak (2015)



Crimson Peak finner på ingen måte opp kruttet, men det prøver den heller ikke å gjøre. Inspirasjonen fra klassisk gotisk litteratur er ikke bare åpenbar; altså, hele filmen fungerer som en diger homage til gotisk romantikk. Den er alt det den delen av hjernen min som elsker spøkelser, lysekroner, lange trapper og lysestaker kan ønske seg. Regissør Guillermo del Toro har lagd noen veldig fine filmer der han nettopp henter inspirasjon fra eventyret og klassiske fortellertradisjoner, som Pans labyrint, The Shape of Water, og, etter alt å dømme, The Orphanage, som jeg ennå ikke har sett. Og det er nettopp denne kjærligheten til håndverket som gjør filmene hans så utrolig tilfredsstillende å se, for selv om Crimson Peak er ubehagelig til tider (men likevel aldri marerittinduserende), kommer den likevel fra et veldig oppriktig sted, fra en filmskaper som har hatt det gøy med inspirasjonskildene sine, som ikke har vært redd for å leike seg med klisjeene. Og som i The Witch (og de fleste andre skrekkfilmer som faktisk gjør meg litt skremt?) er det heller ikke i denne filmen de faktiske spøkelsene som er det mest skremmende, men menneskene. For mennesker er skumlere enn monstre.



Apostle (2018)



I likhet med The Witch er nok denne en av de beste og mest skremmende nyere skrekkfilmene jeg har sett. Også denne foregår i Gamledager™, på begynnelsen av 1900-tallet, for å være nøyaktig. En mann reiser til ei avsidesliggende øy for å redde søstera si fra ei sekt, men denne sekta er selvfølgelig langt ondere – og stikker mye djupere – enn ved første øyekast. Og det som gjør denne filmen så utrolig interessant, er folkloren rundt den. Det fins sikkert seere som denne filmen vil dytte fra seg med sin overnaturlig twist mot klimakset, men jeg syntes det var helt utrolig fascinerende. Den er i tillegg nydelig fotografert, godt spilt, og inneholder ei henrettelsesscene som er temmelig grafisk og ubehagelig. Jeg trur dette er en sånn type film der man oppdager nye lag for hver gang man ser den, og der noen sikkert vil syns det er frustrerende at vi bare får glimtvise blikk på denne øyas folklore, liker jeg det skikkelig godt når filmer (og bøker, for den saks skyld) etterlater meg med en følelse av å ville ha mer, og etterlater meg rom til å fylle ut med mine egne teorier og fantasier.



Saw (2004)



Jeg innrømmer det: Saw skiller seg ganske mye ut fra de andre filmene på denne lista. Tydeligvis vil jeg enten ha minimalistisk snikende uro, eller maksimalistisk blod og gørr. Kanskje det er problemet med filmer som The Conjuring (og det er litt urettferdig at det fortsatt er den jeg maser om, for det kunne like gjerne vært en annen film): de havner litt mellom to stoler, og tør ikke å gå fullt og helt i den ene eller andre retninga. Jeg veit ikke helt. Uansett, jeg husker at Saw umiddelbart blei berykta for å være noe av det blodigste man kunne se på kino da den kom, og jeg, som var fjorten på den tida, blei selvfølgelig ekstremt interessert. Men Saw er mye mer enn bare gorn (og helt ærlig, det må da være lov å like gorn uten å bli beskyldt for å være psykopat), den er faktisk oppriktig smart, og har en av de mest overraskende plottwistene jeg kan komme på å ha sett. Nå er det riktignok mange år siden jeg har sett den, men jeg husker jeg blei overraska over hvor gjennomtenkt den var, når inntrykket jeg hadde fått av den gjennom markedsføringa dens var at den var lagd primært for å tilfredsstille publikums blodtørst. Og hvor DIY og lavbudsjetts den er gjør den desto mer imponerende.



Color Out of Space (2019)



Denne var ikke fullt så kul som jeg hadde håpa at den skulle være, men det er nok bare fordi jeg forventa at denne skulle være en av de kuleste filmene jeg noen gang kom til å se. Den er basert på ei novelle av H.P. Lovecraft, som jeg ennå har til gode å lese noe av, men denne filmen gjorde at jeg definitivt fikk veldig lyst. På grunn av Nicolas Cage i en sentral rolle og en intens bruk av neonfarger – igjen, kan noen VÆR SÅ SNILL å fortelle produsentene av dagens skrekkfilmer at ting kan være vel så skummelt, om ikke skumlere, ved å bruke andre farger enn det man forventer av sjangeren – endte jeg urettferdig nok opp med å sammenligne denne med Mandy (som forøvrig ifølge mange er nettopp en skrekkfilm, men fordi den er så mange andre sjangre i tillegg opplevde jeg den ikke som en skrekkfilm sjøl, ellers ville den hatt en soleklar plass på denne lista). Og like kul som Mandy er den ikke, men om jeg skal prøve å vurdere filmen på dens egne premisser, er den likevel en visuelt slående og oppriktig uhyggelig sci-fi-fabel, der kjerneelementer fra The Thing har blitt plassert i en amerikansk skog og hjemme hos en helt vanlig middelklassefamilie. Og nettopp familieaspektet gjør denne i min mening enda gufnere enn The Thing. For hva gjør man når sine nærmeste plutselig ikke er menneskelige lenger? Og dere, jeg driter i hva andre måtte mene, Nic Cage er en helt rå skuespiller, og han er perfekt i rollen som en A4-fyr som plutselig får familieidyllen omgjort til et mareritt på verst tenkelige måte (ikke helt ulikt som i Mandy, med andre ord).



Rosemary's Baby (1968)



Denne var en av de første skrekkfilmene som fikk meg til å innse at ikke bare trenger man ikke jump scares for å skremme og oppskake, men som regel blir det hele mye mer skremmende og oppskakende om man bruker energien på helt andre ting. Og antakelig var denne den aller første skrekkfilmen jeg så som fikk meg til å innse hvor mye skumlere det er med det man ikke kan se. For Rosemarys titulære baby blir aldri vist fram for kameraet; det som derimot blir vist, er Rosemarys reaksjon når hun får se babyen. Denne er herlig snikende, med en ulmende uro og en klaustrofobisk frustrasjon på vegne av Rosemary når hun igjen og igjen prøver å si ifra om at noe er galt, mens alle mannfolka rundt henne gaslighter henne og avfeier henne med hersketeknikker – herregud, denne filmen er faktisk skremmende aktuell den dag i dag (til tross for at den er skrevet og regissert av en seksuell overgriper, rasshølet Roman Polanski). Sjøl er jeg svak for (skrekk)filmer som omhandler okkultisme (som i virkeligheten er mye morsommere og mindre ondsinna enn det sjangeren liker å late som), og denne er virkelig en av pionerene blant de etter hvert så mangfoldige satanisme- og heksekunst-grøsserne.



The Village (2004)



Jeg veit at alle hater M. Night Shyamalan, men det driter jeg i, for The Village vil alltid være en av mine favoritter innen skrekksjangeren. Jeg innser at jeg er litt ekstra begeistra for skrekkfilmer som foregår i en såkalt forgangen tid, for verden var jo mye mer mystisk da ikke svaret på det aller meste kun var noen skjermtrykk unna. Jeg forstår rett og slett ikke hva det er kritikere har imot denne filmen – er det fordi de sammenligner den med regissørens tidligere filmer (noe som uansett ikke bør ha noe å si, fordi – og jeg veit jeg banner i kirka her – denne er jo bedre enn hans såkalte mesterverk Den sjette sansen)? Uansett, The Village har vakkert foto, nydelige kostymer og et soundtrack som er oppriktig rørende, og langt bedre og mer innovativt enn veldig mange andre horror-soundtrack. Seriøst, fiolinstykket som spiller når Lucius tar handa til Ivy og leder henne til sikkerhet når those we don’t speak of kommer, har nesten fått meg til å grine. Og monstrene i The Village er faktisk skikkelig skremmende, også når det gjelder utseende, og dette kommer fra noen som pleier å hate når de viser fram monstrene i skrekkfilmer – jamfør det jeg skreiv om Rosemary’s Baby. Enda bedre blir det når man finner ut at monstrene ikke er det man trur de er (dette er tross alt en M. Night Shyamalan-film). Nei altså, dette er en merkelig melankolsk og smart skrekkfilm med nok av uhyggelig stemning (den er aldri SKUMMEL-skummel), og så utrolig undervurdert. Denne filmen gjorde meg forøvrig også litt forelska i Bryce Dallas Howard.



The Shining (1980)




Ingen skrekkfilm-liste er komplett uten The Shining, som er en klassiker av en grunn. Den var skummel første gang jeg så den som trettenåring, og den var skummel sist gang jeg så den, som var da jeg var tjue. Denne har blitt snakka om og sett så mange ganger at jeg føler at hva enn det er jeg kan si om den, allerede har blitt sagt et titalls ganger, men Jack Torrances berømte henfall til galskap er noe av det mest forstyrrende som noen gang er filmatisert. Som i Color Out of Space blir jeg ekstra satt ut av skrekkfilmer der familiemedlemmer vender seg mot hverandre, på grunn av den rollen familien tradisjonelt sett har hatt som det ene stedet man kan føle seg trygg når alt annet brister. Når man ikke kan stole på sin egen familie, det er da desperasjonen virkelig tar overhånd. Også i denne filmen viser det seg at den menneskelige psyken er langt farligere og mer skremmende enn det spøkelser noen gang kan bli, uansett hvor ikoniske tvillingsøstrene i hotellkorridoren måtte være.

Juli 2018

Opplevelser: Hundepass. Konsert med Slowdive. Bryllupet til Eirin og Eirik. Badeturer med Jørgen, Liv og Martina. Filmkveld med Martina, Anders og Olav. (Og veldig mye jobbing.)

Innkjøp: Kjøpte meg noe ny sminke i anledning bryllupet til Eirin og Eirik, men ikke noe spennende.

TV-serie: Fortsatt gjensyn med Game of Thrones, men også den nye sesongen av Orange Is the New Black, en serie som aldri slutter å imponere og berøre meg, pluss Netflix-serien The Alienist. Kule kostymer og grim stemning i New York seint på attenhundretallet. Anbefales alle som liker gotiske grøss og vintage-krim.



Film: Mennesker i solen, Heathers, The Witch og Ghost In the Shell. The Witch fascinerte meg litt – jeg ser ikke skrekkfilmer så ofte, og det er ikke fordi jeg ikke liker å bli skremt, snarere tvert imot, jeg elsker alt som er skummelt, men fordi jeg nesten alltid syns skrekkfilmer er dårlige. De skremmer meg så godt som aldri fordi jumpscares ikke funker på meg. Dette, trur jeg, har gitt meg en slags evne til å gjennomskue skrekkfilmer, og de aller, aller fleste er lagd utelukkende for å skremme, så når de ikke skremmer meg, står man ikke igjen med så innmari mye. Jumpscares er det billigste trikset i boka, og dermed har jeg stor respekt for skrekkfilmer som nettopp ikke lener seg i noe særlig grad på dem. De som tør å ta i bruk mer krevende virkemidler for å skape en genuint creepy stemning. Jeg syntes ikke The Witch i så måte var en fantastisk film, men jeg må likevel rose den for å nettopp unngå jumpscares. Det skumle i denne filmen er ikke egentlig heksa, men splittelsen hun indirekte klarer å skape innad i familien vi følger. Jeg klarte ikke helt å bli emosjonelt investert i karakterene, men jeg likte likevel det den nesten fikk til; å skape uhyggelig stemning uten å ty til billige, lettgjennomskuelige triks.



Musikk: Jeg har snakka om dette med å gjenoppdage musikk flere ganger her inne tidligere, og i juli gjenoppdaga jeg Radiohead. Jeg har et litt rart forhold til Radiohead, for jeg har to album av dem og syns egentlig de er helt fantastiske, men av en eller annen grunn hører jeg nesten aldri på dem. Plutselig ramla jeg innom Where I End and You Begin og bare... wow, for ei perfekt låt dette egentlig er. Det er noe litt creepy ved den, og den har en seig oppbygging – på sitt vis ikke helt ulikt filmen The Witch som jeg nettopp snakka om. Også elsker jeg – virkelig elsker – stemmen til Thom Yorke. Når han begynner å messe "I will eat you alive" mot slutten der blir jeg seriøst redd, og jeg elsker det. (Jeg klarte ikke å finne en versjon uten en eller annen uoffisiell musikkvideo, så bear with me her.)