En liten bekjennelse

Noen ganger, sånn som akkurat nå, savner jeg Bø helt absurd mye. Ikke bare studiet - sjøl om, herregud, alle andre studier i hele verden virker sikkert kjedelige og meningsløse i forhold - men bare hele greia der. Jeg savner for eksempel vinteren der. Jeg savner at det er midt på natta, tjue minus, kanskje januar, februar, og jeg går ute med rimfrost og knirk-knirk under føttene, kanskje berusa av enten det ene eller det andre, hører på Salem på headset, eller prater skit/filosofi/følelser med Linda eller Kolbjørn eller begge. Jeg savner å fryse, fordi det var så godt å fryse der. Og jeg savner Porsgrunn, jeg savner november, da Linda og jeg så stjerner og vi pynta oss med visne blomster i håret, og vi var fulle nesten hver dag, og hørte på Cherry Bomb på badet i det nydelige fønkishuset fra søttitallet med barokke møbler i seg. Og jeg veit at det var sånn på denne tida i fjor og, bare at da savna jeg Skiringssal, og jeg trenger sikkert bare litt tid på meg til å vokse inn i veggene i den bohemske Frogner-leiligheten vår, for jeg er flink til å leve i nuet bare jeg kommer så langt, men bare ikke akkurat nå. Ikke helt ennå.

I morra blir en fin dag, da. Splittet kjerne der Eirin skal lese og Unnveig og Kolbjørn skal spille. Og så skal vi drikke vin!

Denne sangen blei min faste jeg-venter-på-fine-folk-som-kommer-med-nattoget-på-vinteren-sang. Seriøst. Jeg står fortsatt på perrongen med de gule lysa og fryser ræva av meg og nyter det hver gang jeg hører den.