Innkjøp: På Havaristen kjøpte jeg oppblåsbar badeenhjørning – håper på vær til å bruke den en gang. Dessuten har jeg – endelig! – kjøpt meg ny data.
Og jeg er litt ambivalent når det gjelder akkurat datainnkjøpet. Altså, jeg trur ikke det var feil å kjøpe ny data; den eneste laptopen jeg noen gang har hatt, er den jeg fortsatt har, og jeg har hatt den i ganske nøyaktig ti år i år, så jeg sitter jo egentlig bare og venter på at den skal dø. Og jeg vil gjerne redde alt jeg har på den over på en ny data før det skjer, liksom. Problemet er bare, og har vært lenge, at teknologiutviklinga går altfor fort for meg, og jeg har jo skjønt at jo lengre jeg venter med å kjøpe ny data, jo vanskeligere kommer det til å bli for min seniordata å kommunisere med en nyfødt babydata. Jeg har rett og slett ikke kommet ordentlig i gang med den nye dataen ennå – jeg blogger fra den gamle – fordi selv om alle nye Apple-enheter kommuniserer aldri så sømløst med hverandre, så er det likevel jævlig tungvint når den sømløse kommunikasjonen som forutsetter at alt av utstyr er forholdsvis nytt er den eneste måten å gjøre ting på. Til min store skrekk oppdaga jeg for eksempel da jeg hadde fått med meg den nye MacBooken hjem at den ikke har USB-port – eller så mange andre porter, for den saks skyld. Fordi den nye greia til Apple nå, er visst at de bare har én supersmart port til alt. Og det er jo sikkert fint, det, hadde det ikke vært for at absolutt ingenting av det jeg eier kan kobles til den nye dataen min. Så i dag måtte jeg kjøpe en adapter til tusen kroner. Som jeg oppdaga at ikke engang passa til den nye dataen da jeg kom hjem, så jeg får forhåpentligvis bytta den i morra. Og så er det jo det at jeg er et vanedyr. Når man har brukt den samme dataen daglig i ti år, kommer det til å bli vanskelig å akseptere alle de tinga som unektelig kommer til å være annerledes med den nye.
Jeg må ta dette gradvis, merker jeg. Please go slowly, som Susanne Sundfør synger. Det blir en overlappingsperiode med to dataer ei stund framover nå, tenker jeg. Men det blir sikkert fett å kunne bruke nye GarageBand, for eksempel. Hvem veit. Kanskje jeg til og med blåser liv i min gamle musikk-karriere.
TV-serie: Jeg har vært så rastløs de siste månedene at det har vært vanskelig for meg å gjøre noe så passivt som å sitte og glo på TV, men jeg har fått sett Russian Doll – kul serie, likte den, og så så mye fin musikk, a gitt – og den nye sesongen av Black Mirror. Og egentlig er det mest rettferdig å bruke dette avsnittet til å snakke om Russian Doll fordi jeg strengt tatt har nevnt Black Mirror tidligere, men siden jeg den gangen avspiste det med den korteste og mest generiske beskrivelsen av en TV-serie som det omtrent er mulig å få til, har jeg lyst til å snakke om det på nytt, fordi det er SÅ. SYKT. BRA. Altså, hver episode er en standalone-historie, med nye karakterer og nye premisser, noe som gjør Black Mirror til ei slags novellesamling i TV-format, og det kan i utgangspunktet kanskje virke slitsomt å sette seg inn i nye verdener for hver gang – særlig fordi dette er varierende grad av heavy science fiction – men Black Mirror er så velskrevet at fem minutter inn i episoden har du glemt at det i det hele tatt fantes ei tid da du ikke brydde deg om disse karakterene. Siden hver episode er helt sin egen greie, både i handling og stemning, er det selvfølgelig ikke alle som kommer til å treffe deg like hardt, men de svakeste episodene er likevel aldri dårlige, og de sterkeste episodene er blant de aller beste novellefilmene som kan streames på hele det store internettet. Jeg veit om folk som har blitt skremt fra å se videre fordi de har sett den første episoden, The National Anthem, og den er faktisk så usedvanlig mørk og ubehagelig at jeg er litt overraska over at de valgte å la akkurat den være den første episoden. Altså, jeg syns det er en av de beste episodene i serien, men den er sannsynligvis den episoden som er vanskeligst å se, og jeg, som er en notorisk hardhaus, såpass mye at jeg har blitt beskyldt for å ha psykopatiske trekk fordi jeg kan se ekstremt drøye ting på film og TV uten at det går noe særlig inn på meg, blei skjelven av denne episoden. Som sagt: jeg syns faktisk det er et litt rart valg å la dette være første episoden, for de fleste andre episodene er langt fra like jævlige, men kanskje serieskaperne ville herde seerne sine først som sist, jeg veit ikke. Heldigvis trenger du på ingen måte å se episodene i "riktig" rekkefølge, rett og slett fordi det er ingen riktig rekkefølge når episodene ikke har noen sammenheng med hverandre, og har du en skjør mage kan du elegant hoppe bukk over hele The National Anthem og heller gå rett på for eksempel San Junipero, som kanskje er den episoden jeg liker aller, aller best. Der jeg følte meg fanga i et svart gjørmehull etter å ha sett The National Anthem, gjorde San Junipero på sin side at jeg fikk lyst til å løpe ut i gata og danse – dét er faktisk hvor store humørsvigninger Black Mirror byr på. San Junipero er kanskje den eneste episoden som framstiller framtidas teknologi som noe utelukkende positivt, og hele episoden er så hjertevarmende og rørende og full av deilig åttitallsestetikk, -musikk og -romantikk at jeg vil grine av glede – faktisk. USS Callister er et annet høydepunkt blant episodene, og den Star Trek-inspirerte stilen er så geeky og gjennomført at jeg blir mo i nerdeknærne mine. Når det gjelder den nyeste sesongen, er nok Striking Vipers favoritten min – den er fengslende og sær og tar opp ei problemstilling som jeg ikke engang hadde tenkt over før, men som jeg nå ikke får ut hjernen min.
Dere, bare se Black Mirror. Hver episode har så mange lag at jeg kan snakke om denne serien i timevis.
Film: Med åpne øyne, Suspiria (altså originalen fra 1977), Demning, Enter the Void og Only God Forgives. Med unntak av Med åpne øyne og Demning, var dette filmer jeg fant i en subreddit der noen leita etter tips til filmer lignende Mandy. Og de har det til felles at jeg så dem først og fremst på grunn av stemning, musikk og visuell stil. Enter the Void hadde jeg riktignok sett deler av før – jeg husker den skapte sinnssyk kontrovers da den kom i 2010 – men nå har jeg endelig fått sett hele det tre timer lange neonfarga syreeposet. Om jeg likte den? Vanskelig å si. Jeg er glad jeg har sett den, og jeg er glad den er lagd. Den kunne ha vært kortere uten at det hadde gjort den noe dårligere, og noe av symbolikken blir dratt litt langt til tider, men jeg følte den ga meg noe som ingen annen film kunne gitt meg, og den var dermed langt fra en bortkasta opplevelse. Jeg innbiller meg at denne er helt rå å se på kino. Vil dere ha en trailer, eller? Dere vil vel det, vil dere ikke?
Musikk: Jeg hører på så mye bra for tida! De siste dagene er det Diamond Veins av French 79 som har gått oftest på repeat – takket være Russian Doll.
