Trettipunktersbloggutfordring #15: en rar/fin drøm du har hatt

Er det ikke egentlig en opplest og vedtatt sannhet at det er ekstremt kjedelig å høre om andres drømmer? 

Uansett.

Jeg trur ikke jeg husker så veldig mange drømmer jeg har hatt sånn på stående fot, men et lite ordsøk i dagboka mi viser at jeg har skrevet ned ikke så reint få av dem siden jeg begynte med dagbokprosjektet mitt for halvannet år siden. Så værsågod, her har dere et knippe drømmer jeg har hatt som tydeligvis gikk nok inn på meg til at jeg prioriterte å skrive dem ned:

2. juli 2020:

Jeg drømte mye rart i natt, om Vibeke og jeg som måtte kjøre gjennom en storm, stormer er et tildels gjentagende motiv i drømmene mine, og de ligner ikke på helt vanlige stormer vi har i Norge, de er nesten Jupiter-dimensjonerte, de ser ut som portaler til en annen verden, som noe fra Donnie Darko. På et eller annet tidspunkt i drømmen blei Vibeke til Bibs, som i denne drømmen var et år yngre enn meg og en venn jeg hadde gått på videregående med, som alltid hadde likt meg veldig godt, men som jeg ikke innså at jeg likte skikkelig godt før akkurat nå. Vi var veldig kosete med hverandre, og på et eller annet tidspunkt fikk jeg se en musikkvideo han hadde vært med i der han klina med Ardian, av en eller annen grunn. Hvorfor jeg plutselig drømmer om Bibs og Ardian aner jeg ikke. Jeg drømte også at bestemor hadde sendt inn noen gamle dikt på engelsk jeg hadde skrevet på videregående til Lierposten fordi hun syntes de var så bra, de var ganske seksuelle, og Lierposten hadde illustrert dikta mine med et bilde av Violet Chachki. Nei, jeg veit heller ikke.

5. juli 2020:

Drømte en rar drøm om at Robert gifta seg med Justine i natt, bare at det var ikke egentlig Robert, eller det var ham, men han så helt annerledes ut. Han var i størstedelen av drømmen asiatisk; først østasiatisk, deretter sørøstasiatisk, faktisk helt lik Raja ute av drag. På et tidspunkt var han også svart, da så han helt lik ut som Lakeith Stanfield (er det dét han heter, han skuespilleren fra Sorry to Bother You?). Justine var forsåvidt ikke Justine heller, jeg trur hun i drømmen bare var ei random dame som hadde lånt utseendet til Justine; jeg leste en gang at hjernen vår er ute av stand til å finne opp nye ansikter, så når man drømmer om tilfeldige folk, får de utseendet til noen man har sett før, noen man kjenner eller noen man kanskje bare har gått forbi på gata. 

13. juli 2020:

Jeg hadde et slags mareritt om Pennywise fra It, før drømmen etter hvert gikk over til å handle om et slags postapokalyptisk samfunn som jeg tross alt likte ganske godt å være i.

15. juli 2020:

Jeg drømte forøvrig i natt at vi spilte dette brettspillet Mari snakka om i går, og at jeg hadde dritvanskelig for å skjønne reglene. 

17. juli 2020:

Jeg har fått sove greit de siste dagene, men jeg har sovet lett og drømt masse freaky greier. Merker at jeg ofte er trøtt gjennom dagen fordi jeg ikke sover spesielt djupt når jeg først sover. Jeg føler jeg skriver masse om hva jeg drømmer her for tida, men sannheten er jo den at jeg har drømt spesielt mye i det siste – sikkert, som sagt, fordi jeg sover så lett for tida. Jeg drømte blant annet at Mari og Jostein passa en tiger og en ozelot for noen de kjente, altså noen som hadde en tiger og en ozelot som kjæledyr, og ozeloten var grei, men jeg klarte aldri å ikke være nervøs i nærheten av tigeren, til tross for at alle prøvde å overbevise meg om at den var helt tam og kjempesnill. Drømte om ungdomsskolereunion, og at alle av en eller annen grunn hadde med gaver til hverandre, bortsett fra at ingen egentlig hadde med noen gaver til meg, og drømte at Robert plutselig hadde tatt mange nye tatoveringer, sånn at begge armene hans var dekt, og at han hadde grodd helskjegg. En av tatoveringene hans var en drømmefanger.

26. juli 2020:

I natt drømte jeg blant annet at Michael kom inn på tredjeåret i Tromsø og at jeg var sykt sjalu på ham. Jeg sneik meg med på samlingene til tross for at jeg ikke kom inn, og ingen sa noe på at jeg var der.

11. september 2020:

Jeg sov ekstremt dårlig i natt. Det føles litt som at jeg ikke sov i det hele tatt, men jeg veit at jeg gjorde det, for jeg dreiv og drømte at jeg ikke fikk sove og at jeg ringte pappa og Vibeke og sa at jeg hadde blitt sjuk og at jeg ikke kom likevel. 

14. september 2020:

Jeg trur jeg drømte om TR/ST-konserten som skal være i juni i natt. Jeg trur ikke det var en spesielt behagelig drøm. 

15. september 2020:

Jeg drømte forholdsvis vilt i natt òg, noe med at hele familien min jobba på et hotell der mamma gjorde jeg husker ikke hva, pappa var vaktmester, Vibeke jobba i resepsjonen, og jeg tjente til livets opphold ved å beføle eldre menn, av alle ting. Så drepte pappa noen vakter og stjal en bil som hele familien satt i for å få oss vekk fra hotellet, men han kræsja bilen og alle blei arrestert. I avhøret husker jeg at jeg tenkte at jeg måtte fortelle sannheten, jeg kom ikke til å ljuge bare for å skåne pappa, og jeg var helt med på å vitne mot ham i rettssaken om det skulle komme til det. 

22. september 2020:

I natt drømte jeg at jeg fikk tilbakemelding på manuset mitt igjen, bare at i denne drømmen var tilbakemeldinga heller dårlig. Jeg fikk tilsendt et skjema Øyvind hadde lagd der han hadde gitt terningkast til de forskjellige aspektene ved romanen min. Jeg drømte også at han hadde sendt meg masse meldinger med en shitload emojis. 

29. oktober 2020:

I natt drømte jeg at jeg fikk tilbakemelding av Øyvind, men i drømmen var romanen min en visuell opplevelse kanskje enda mer enn litteratur, og jeg hadde lagt inn noen visuelle detaljer som virka som en homage til klassiske western-filmer, noe Øyvind satte pris på, blant annet et hus – trur jeg?! – og en bil som var plassert med noen meters mellomrom mange meter over bakken på påler. Go figure.

20. desember 2020:

I natt trur jeg at jeg drømte om sex og om å være på TR/ST-konsert. Ikke i samme drøm, da. Trur jeg.

6. februar 2021:

Natt til i dag var min første natt der jeg sov dårlig til tross for sovepiller, men det var en annen måte å sove dårlig på enn ellers. Jeg merka at jeg holdt på å sovne etter podcastepisoden, som er sånn det har pleid å være siden jeg begynte å bruke dem, men jeg dreiv og drømte at det klødde på kroppen, så jeg begynte å klø i virkeligheten, bare for å oppdage at det ikke egentlig klødde, det at det klødde var bare en drøm, men bevegelsen gjorde at jeg våkna til igjen. Sånn holdt jeg det gående ganske lenge.

11. februar 2021:

Sovepillene mine fortsetter å funke bra, men de gir meg noen temmelig cray-cray drømmer – det er ikke nødvendigvis negativt, altså. Jeg har også fått en tendens til å drømme om folk og ting jeg på en eller annen måte har hatt noe med å gjøre den dagen. I går kveld så jeg Dog Day Afternoon, som faktisk overraska meg positivt, for jeg syns faktisk det er vanskelig å se eldre filmer uten å dømme dem etter dagens standarder, som jeg jo veit er urettferdig, men jeg er ganske enkelt ikke i stand til å se filmer med de samme forutsetningene som man hadde da de faktisk kom, MEN! Dog Day Afternoon er en sånn film som faktisk har holdt seg, og som er oppriktig bra og føles fresh også i dag. Som regel er min største issue med eldre filmer at skuespillet er annerledes enn hva vi er vant med i dag, men både skuespillet og manuset oppleves relevant, som om det likeså godt kunne være dagsaktuelt. ANYWAY, I DIGRESS. Poenget mitt er at Al Pacino var i drømmen min i natt, jeg husker ikke helt hva den handla om utover det, jeg trur kanskje det var jeg som var Al Pacino i drømmen, men jeg husker at jeg hadde det gøy mens jeg drømte.

12. februar 2021:

Nattas cray-cray sovemedisininduserte drøm (eller egentlig morgenens, for jeg våkna før sju i dag og lå våken til rundt halv ni, og det var da jeg drømte dette): jeg var en astronaut på en forskningsferd til Jupiter, og det burde jo i teorien vært en kul drøm, men den var faktisk ganske ubehagelig, for tyngdekrafta til Jupiter var så sterk at den nesten dro oss inn til seg som et svart hull. For å finne ut om planeten faktisk hadde en hard kjerne innerst inne meldte en av de andre astronautene seg frivillig til å dra ned til planeten i et sånt bittelite skip som satt fast på hovedskipet som de alltid har i sci-fi-filmer, og hun sa hun skulle prøve å komme seg tilbake igjen etter å ha kommet seg ned, men mens hun var der nede blant de sinnssyke stormene fant hun ut at tyngdekrafta var så sterk at ikke engang radiosignalene hun sendte ut klarte å unnslippe og nå oss andre på hovedskipet, og hun kom seg hvert fall ikke løs fra tyngdekrafta sjøl, så vi måtte bare etterlate henne. Det var faktisk skikkelig ille. Og for å gjøre det verre, hadde jeg rett etterpå en ny kanindrøm. Jeg trur ikke jeg nevnt kanindrømmene mine her før, men det er altså en type gjentagende drøm jeg har med ujevne mellomrom om at kaninene Vibeke og jeg hadde da vi var yngre aldri døde, at de fortsatt er i live der borte i kaninhuset, vi har bare glemt dem bort. For bare å gjenoppdage dem, og finne ut at de er i elendig forfatning etter å ha vært etterlatt til seg sjøl i alle disse åra. Jeg husker jeg til og med tenkte noe sånt som «nei, ikke denne drømmen igjen!» i drømmen.

2. mai 2021:

(...) da jeg sovna igjen etterpå drømte jeg at jeg dreiv og stalka Tor Espen, han bodde i en viktoriansk mansion og så ut som en rik amerikaner på slutten av attenhundretallet, jeg stalka ham igjen og igjen, jeg trur jeg dreiv og brøyt meg inn i huset hans eller noe sånt, og etter hvert begynte jeg å stalke ham for å beklage at jeg stalka ham, igjen og igjen, det var så nedverdigende, jeg blei jo tatt på fersken hver gang, og han var liksom overbærende og oppgitt og lei, men jeg klarte ikke å stoppe. 

22. juni 2021:

I dag tidlig våkna jeg i kjent stil i fem-tida, gikk på do, fikk sove igjen, men drømte hektiske drømmer om at naboene kom og klaga på meg over at jeg hadde klaga over at de bråker på sosiale medier, jeg drømte at de ringte på døra og leste opp innlegg fra bloggen min der jeg hadde skrevet at de bråka, de sa at dette var mobbing og trakassering fra min side, og passende nok våkna jeg igjen i sju-tida av at bråket var løs igjen. 

16. august 2021:

Jeg husker jeg hadde en rar ubehagelig drøm der jeg hadde posta bilde på Instagram av ei linsesuppe eller noe som jeg hadde spist, der jeg hadde skrevet en tekst om hvis noen for ti år siden hadde sagt til meg at jeg kom til å bli en sånn person som likte sunn mat, hadde jeg nok ikke trudd på dem (eller noe sånt), og så fikk jeg fire DMs der folk blei støtt av formuleringa mi og syntes det virka som at jeg påstod at eldre generasjoner hadde dårligere kosthold enn min generasjon. 

Inspirasjon: Steampunk

I natt drømte jeg at det var tredje verdenskrig. Russland invaderte Norge og ville sende alle homofile og transfolk til konsentrasjonsleire. Jeg, som i drømmen var en homofil gutt, måtte klippe håret kort for å lettere bli tatt for å være hetero. Det var SUPERSKUMMELT. Og jeg måtte gjemme meg i kjelleren til naboen, men så skjedde nesten det samme som i åpninga på Inglorious Basterds.

Det var en digresjon.

Jeg sliter fortsatt noe så inni helvete med å få økonomikunnskapene sånn noenlunde på plass, og da er det ingenting jeg liker bedre å gjøre enn å drømme meg bort. Når jeg drømmer meg bort, blir det veldig ofte til ei annen tid eller til ei tid som aldri har funnes (JA, det er riktig bøying av verbet), og i dette tilfellet er det sistnevnte. For de uinnvidde, kan jeg nevne at steampunk ganske kort og enkelt forklart er et "hva hvis"-univers. Hva hvis framtida hadde inntruffet på midten av attenhundretallet? Hva hvis vi kunne leike med romtid-kontinuumet og spleise sammen forskjellige epoker? Klassisk steampunk-litteratur og -kunst er ofte prega av duse, brunbronsete farger, luftskip, tannhjul, damp (naturlig nok), viktorianske antrekk og masse teknologiske gadgets - riktignok sett i datidas perspektiv. Hvis du, som meg, har lyst til å bare for ei lita stund glemme hvor stressende og ubehagelig akkurat nå er, så hent deg noe godt å drikke, len deg godt tilbake, sett på for eksempel denne sangen, og nyt alle de kule bildene. Som før: klikk på bildet for bildekilde.

For videre inspirasjon: Se Hugo. Jeg syns sjølve historien er veldig so-so, men hallo, han bor inni ei klokke. Spill Lost Odyssey. Det er ikke reinspikka steampunk, men har mange fine steampunk-elementer i seg. Hør (og se) på Emilie Autumn, særlig Opheliac-albummet. Og så er jeg selvfølgelig veldig åpen for flere forslag i kommentarfeltet.

Flere appelsiner

I morgen, relativt tidlig til meg å være, drar jeg til Granada. Jeg skal pakke i kveld.

Herregud, som jeg gleder meg til å dra tilbake dit. Ikke at jeg har så frryktelig mye å sammenligne med, men det er den vakreste byen jeg noen gang har vært i. Joda, det er slum, og det er egentlig ganske forurensa der, men kommer man seg vekk fra sentrum og mot utkanten, kanskje mot gamlebyen, mot Sacramonte... gater så trange at man kan plassere henda på hvert sitt hus om man står midt i den med armene utstrakt... hus bygd som huler, eller i beige sandstein, eller i hvit stein... appelsintrær og klatreroser... bare sjølve lukta der. Jeg skulle virkelig ønske at jeg greide å skrive en tekst som yter det stedet rettferdighet, men det takler jeg bare ikke, hvor mange ganger jeg enn har prøvd. Fange Granada i ord. Det hadde vært noe.

Forresten samsvarer Granada-turen jeg drar på i morgen ekstremt godt med Federico García Lorca-obsessionen min. Jeg fikk totalt hekta på ham etter å ha gjort oppgave om ham i spansken. Han var fra Granada. Og seeee, han var peeeen!:

Jeg greier nesten ikke å vente til Little Ashes har premiere. Jeg mener, jeg gleda meg før og, men nå er det liksom bare... woah. Kanskje jeg kommer til å møte opp utkledd og greier, sånn som alle nørdene gjør. Høhø.

Which reminds me at jeg har nå, inspirert av Federico himself, har fått for meg at jeg ikke vil gå på noe universitet eller høyskole. Det kan selvfølgelig være forandra i løpet av neste måned igjen, tatt i betrakning at tankene mine lever under konstant PMS-påvirkning elns, men det er liksom foreløpig planen, da. Etter at jeg har tatt året i Sandefjord, skal jeg flytte til Andalucia, muligens Granada eller kanskje Sevilla, og leve som poet. Hadde det fantes tidsmaskiner, skulle jeg ha dratt tilbake til omkring 1900, eller litt seinere, sånn at Federico kunne ha vært kjæresten min.

Problemet er bare at sjøl om alt liksom ligger an til å bli drømmesituasjonen, med heit kjæreste i pre-industrielle Andalucia, så greier jeg liksom ikke å se det for meg som vakkert uansett. Grunnen er meg. Neida, det er ikke et sånt emokompleks, men det er mer det at jeg er... jente. Jeg innser jo hvor gal og anti-feministisk jeg høres ut nå, men siden jeg kom i puberteten, har jeg helt seriøst ikke greid å se det vakre i heterofile forhold. Jeg har for all del ikke noe imot det, men jeg ser ikke noe spesielt ved det heller. Og dette til tross for at jeg har vært forelska i gutter ved flere anledninger. Det er bare det at jeg passer ikke inn i bildet. Jeg gjør aldri det. Hele fantasien blir ødelagt i det øyeblikket jeg forestiller meg meg sjøl ved sida hans. Det er liksom... intetsigende. Jeg greier ikke å la meg begeistre av forhold bestående av gutt og jente. Så kanskje jeg skal droppe hele poetdrømmen likevel. Det er jo ikke noe vits i så lenge jeg ikke er gutt. Kanskje det er dét som er grunnen til at jeg ved hver jævla anledning avviser folk som eventuelt prøver seg, til og med om de er pene, fordi jeg rett og slett ikke greier å forelske meg i ideen om gutt og jente. Om gutten aleine, så, eller gutt og gutt, men gutt og jente funker bare ikke. Og det er trist, for det er mange gutter jeg syns er vakre, og som jeg gjerne skulle ha vært intim med, hadde det ikke vært for den, skal vi se, semi-fobien jeg har mot heterofili. Jeg syns det faktisk er skikkelig grusomt. Jeg kommer til å dø veldig ensom, trur jeg.

Det var altså dagens lille filosofiske innrømmelse. Til jeg kommer tilbake, kan dere alltids glane på bilder fra jeg var i Granada i fjor:

A luego...

(Forresten er jeg allergisk mot appelsiner.)

Balldrømmer

Aight. Jeg har kjøpt julegaver i dag. Faen, for et nedsig. Ikke det at det var så mye annet å forvente heller når mamma hadde bestemt seg for å bli med. Eller egentlig ikke for å bli med engang, for alt sammen var hennes idé, og da måtte det jo bare gå som det gikk. For det er liksom ikke snakk om å gå rundt og kikke i butikkene og tenke at "hm, den hadde passa fint te hu", eller "øy, den er jo griseperfekt te han!", men neiiida, det er snakk om å skrive ut ønskelistene fra PC'en, pløye systematisk gjennom dem og krysse ut dem man har kjøpt til. Sånn, da var gaven hennes ute av verden, puh, da slipper jeg å bekymre meg mer om det. Bare igjen til ham og henne og han andre nå, men hva jeg skal kjøpe til ham, han sier jo aldri hva han ønsker seg og blablabla. ANGST! Hva skjedde med jula? Og det verste av alt var at mamma ikke kunne skjønne hva jeg skulle med en ekstra ting til *navn* siden jeg allerede hadde kjøpt en film hun ønska seg. "Det stod jo på ønskelista hennes", sa mamma. JAH, det stod på ønskelista hennes. Det fine med jula, er å overraske. Jeg vil gi en ekstra ting, en personlig ting, en som kan få henne til å tenke at "denna fikk jeg av Kristine jula 2008." Og da jeg ikke fant den ekstra tingen jeg leita etter på CC, blei mamma dritsur og klagde over at jeg var kresen, og at det "bare var en gave." Etterpå spurte mamma om jeg var ferdig med alle julegavene nå, og da jeg sa nei, blei hun enda en gang dritsur, og spurte hvorfor jeg ikke hadde gjort det nå mens vi først var i Drammen. MEN HERREGUD DA, KJERRING! TRURU JEG BLEI MED DEG I DAG FOR Å FÅ TING UNNAGJORT!? JEG BLEI MED FOR Å KJØPE GAVER! LEGGE NO I DET! DET ÆKKE BARE Å KJØPE! JEG HAKKE REKKI Å PLANLAGT NON TING, OG DA KJØPER JEG IKKE NO BARE FOR Å HA KJØPT NO! skreik jeg. Eller jeg ville skrike, rettere sagt. I stedet bare spurte jeg om hun eller pappa kunne kjøre meg til stasjonen neste lørdag så jeg kunne ta toget til Oslo i stedet. Aleine, helst. Ikke med mamma. Brrr.

Unnskyld utbruddet. Det er bare det at jul gjør meg så deppa.

Så! Til poenget!

Snart er det juleball. Russeball, faktisk, til tross for at jeg har ingen planer om å være russ. Børsen er innleid, ekkel mat er bestilt, og de mest populære på skolen står for regien. Børsen er fint, kalvesteik er ikke fullt så fint, og det at det er de mest populære som fikser det, betyr vel ikke annet enn at omkring 70 % er drita før maten kommer på borda, og at det ellers horedanses til forferdelig housemusikk. Lite hjelper det altså at jeg har en driiitfin hvit kjole med svarte blonder og roser og snøring, og har kjøpt svart lolita-hårband og svarte og hvite lolita-sko og løsvipper, og har planer om å krølle håret mitt og drømmer om fioliner og vals.

Da jeg var liten, var jeg egentlig aldri særlig til jente. For all del, jeg var ikke gutt heller, men jeg syntes at alle jentene i barnehagen som alltid skulle kle seg ut som prinsesser når det var karneval, var teite, og jeg avskydde rosa og elska blå. Altså har denne fascinasjonen først meldt seg i de seinere år. Nå har jeg blitt helt obsessed med tanken på et ball i ekte klassisk stil, med fullt orkester, eventyrlige kjoler, gutter som faktisk ikke stønner når taktene til polinaise blir spilt opp, vin og champagne og gjester som ankommer i vogner trukket av hester. Etter siste episode av Ouran, blei jeg helfrelst. Jeg hører på piano- og strykerversjonene av Sakura Kiss kontinuerlig, stirrer drømmende på bilder av hime gyaru og sweet lolita-antrekk og smiler som om jeg gikk på lykkepiller når vi i gymtimene nå konsentrerer oss om dansing. Vil du være med og drømme litt?










Tenk om...