Roger & Me (1989)

YouTube-bilde igjen. Phear me!!1!!11!

Debutfilmen til Michael Moore. Bortsett fra kroppsstørrelsen, er det fint lite som har forandra seg. Han har ca. like briller, ca. likt hår (bare med en litt større appell til MacGyver-fans), og er ca. like frustrert. Denne gangen er det arbeidsgivere det går utover, og arbeidsledige vi skal sympatisere med.

En ting som er veldig moro med å se tidlige filmer av nutidens kjente filmskapere, er å se åssen de har utvikla seg. Roger & Me har et mye sterkere hjemmesnekra preg enn hva de seinere filmene hans har. Han hadde mindre penger i 1989, og det syns jo for så vidt, uten at det egentlig er noe negativt. Likevel er det ganske tydelig at han har utvikla seg på det punktet som handler om å nå ut til publikum og. Selvfølgelig brenner han for saken sin, som han igrunn alltid gjør, men det blir bare ikke så engasjerende. Han mangler en skikkelig struktur, og det blir liksom bare vist eksempler på tilfeldige stakkars arbeidsledige etter hverandre, brutt opp av herr Moores forsøk på å treffe mannen som sparka så fryktelig mange i General Motors-fabrikken i Flint, Michigan.

Nå er jo for all del ikke eksempla fra virkeligheten kraftløse. Familien som bor i husvogn, og som til slutt blir kasta ut fordi de på grunn av arbeidsløshet ikke har penger til å betale leia, får tårekanalen til å kile litt. Og man blir jo til en viss grad oppildna og alt det der. Hvis du ikke har innsett det fra før, skjønner du med Roger & Me hvor tilbakestående kapitalismens slaver egentlig er. Og det er jo dét den prøver å få folk til å innse og. Men litt mer variasjon, og enda litt mer krutt hadde ikke vært å forrakte.

(Btw I: Jeg har òg sett La casa de Bernarda Alba, men det var uten tekst, og jeg skjønte noe i nærheten av én replikk i halvtimen. Føler dermed at det ikke er så helt rettferdig å påta seg autoriteten til å anmelde den.)

(Btw II, og denne har nada med filmanmeldelser å gjøre: Den gangen Norge vinner Grand Prix, greier jeg å la være å se på det. Dette er første gang jeg har gått glipp av det griseharry programmet alle innerst inne elsker EVARR. Og Alexander Rybak som er så søt og greier. Jeg drømte forresten om ham i natt. Og natt til i går drømte jeg om Federico García Lorca og Salvador Dalí.)

Dommeren har talt: 4

Te og telefonbokser og sånn

Tilbake fra London i går. Nå er det mye reising på meg for tida, ass!

Hva er det så å si? Det var jo for all del ikke så verst, men det var flere ting jeg kunne klart meg uten. Stress, forurensing, og, jeg nevner ikke navn, men slitsomme mennesker er eksempler. Været var igrunn ikke et problem, for etter måneder med snø i Norge og fin regnjakke, syns jeg det bare var vakkert med regn. Dessuten er det jo intet som er mer britisk enn nettopp regn. Dessuten var jeg på King's Cross (sjøl om jeg fikk aldri tid til å gå ut av undergrunnsstasjonen på grunn av folks motstridende ønsker), blei terrormistenkt på Stansted da jeg skulle hjem og så Avenue Q, så jeg skal ikke klage. Og London er en nydelig by, bevares. Det er virkelig poetisk med alle de gamle bygningene klemt inne blant alle de moderne. Og hva er vel vakrere å høre på enn skikkelig Cockney-britisk? Jeg må slutte å være så negativ her. Det var en fin tur! Men det er Granada jeg kommer til å studere i etter året i Sandefjord, liksom, og ikke London.

Bildetid! Det blei ikke så fryktelig mange, og de få som fins, er ikke så interessante, men det er jo noe. Nå er det virkelig på tide at jeg begynner å skrive norsktentamenen min, som skal leveres i morgen.

(Spanskklassen min så ikke ferdig Lorca-filmen torsdagen jeg var i England. Margrethe ville vente til jeg kom hjem, sånn at jeg kunne se den ferdig, noe vi gjorde i dag. Anmeldelse kommer i morgen. Syns hun er så utrolig søt, jeg. Og Miyavi har gifta seg. Verden er så merkelig.)

Granada i bilder

Veit dere hva? Margrethe, spansklæreren min, syns Lorca-obsessionen min er skikkelig artig. På en måte kan jeg forstå henne og. Det er sikkert litt slitsomt når man underviser i samme pensum år og etter år, og alle bare sitter og gjesper seg gjennom det. Da er det nok desto gøyere når noen viser en lysende, på grensa til usunn, interesse for en spesiell del av det. Så i dag så vi Lorca, en egentlig ganske idiotisk film om en forfatter som prøver å finne ut hvem som drepte Federico himself. Den er veldig... dramatisk. Og i denne konteksten er ikke det noe positivt. Den var liksom så [insert skjebnesymfonien here], hvis dere skjønner hva jeg mener. Og da vi ikke rakk å se den ferdig, og jeg sa jeg skulle til London i morgen og dermed ikke får sett resten med de andre da, blei Margrethe litt ute av seg, og spurte om jeg hadde VHS-spiller sånn at jeg kunne låne den med meg hjem. Aawwww. Hun er nå søt. Og i neste uke skal vi se La Casa de Bernanda Alba. Jeg gleder meg!

Her er Granada, dere!:

Framme på flyplassen i Málaga.

Dette var liksom bare så wtf at det bare måtte fotodokumenteres.

Inni katedralen der. Vakkert!

Alhambra!

Martin og David, to veldig søte gutter som gikk i klassen min der.

Sierra Nevada.

En blid gjeng som syntes at nordmenn på sightseeingbuss var kjempegøy.

Den penisforma aspergesen jeg fikk til blekkspruten min.

Sommerhuset til Federico García Lorca! *hjerte*

JEGVARDERJEGVARDERJEGVARDEEEEEER! (Ja, lastebilen i vinduet er stygg. Ikke min feil at det absolutt var vedlikehold mens vi var der.)

Nakne folk, omg!

Bikkja til vertsmora våres var så stygg at den var søt. Ja, den har faktisk så digert underbitt.

Inni klasserommet. Stiiil.

Utsikt fra Alhambra. Nydelig...

Naranjas! Essensielt.

Meg og Nina inne på Alhambra.

Oda er vakker, og jeg er stolt av mine fotoskillz!

Gatekunst.

På teteríaen vi blei veldig glad i. Vi la til og med planer om å åpne tetería i Drammen. Jeg trur det hadde slått an!

Etter denne teen er det så vidt jeg liker Earl Grey.

La cachimba!

Idyll på bussturen til Almuñécar. Som forøvrig er et griseharry sted, men la gå.

Posing som bare faen!

Her røykes det!

Nina fant en butikk hun likte.

Chocolate con chorres. Dette syntes jeg egentlig var fryktelig kvalmt akkurat der og da, men da vi så på Lorca tidligere i dag, var det ingenting jeg hadde mer lyst på. Rart, det der.

Nydeligste Sacramonte.

Det vaginaforma blåskjellet Oda fant i paellaen sin.

David utførte en Mannen som elsket Yngve på Nina. Det med proppen er fryktelig barnslig, internt og overtrøtt. Første dagen var nemlig hun, Oda og jeg i godt humør, og fant av en eller annen grunn ut at Nina var hermafroditt. Dessuten var snoppen hennes så lang at hun kunne ha den i si egen rompe. Dermed fungerte den som en propp. Men hvis man dro ut proppen, måtte man komme med moppen, for ellers blei det sprutbæsj overalt. Ja, jeg veit.

Og så helt til slutt:

Este día ha sido una mescla entre relajante y agobiante. Después de la escuela, Nina, Oda y yo fuimos a un café de internet, dónde Nina carga nuestras iPods. Luego fuimos a compras. Yo compré un pantalón amarillo y regalos para mi hermana. En camino de casa pasamos por un supermercado y compramos dulces y galletas. Los comimos en casa después mientras leimos.

Nuestras profesoras estuvieron esperando por nosotras en Plaza Nueva a las ocho y media. Fuimos juntos a Sacramonte, el barrio bonitísimo de gitanos. Con sus calles estrechas, cuevas blancas, declives empinados y luz taminada el barrio es excepcional. Cúando estuve allí por la primera vez la impresión que tuve era más fuerte, pero sentí la sensación especial esta vez también. Pude percibir el ambiente allí con todo el cuerpo. Cuándo pasamos la Alhambra en la oscuridad, tuve un sentimiento de rezo.

El show de flamenco era muy bueno como la vez pasada. Después del show mi clase se encontró nuestra profesora Inma en Plaza Nueva. Fuimos de tapas y a La Habana después. Luego fuimos a la discoteca Babylon (sin Inma), pero no me gustó mucho. Creo que soy demasiado clásica. Por ejemplo no me gusta la música de house, pero me gusta la música de Beethoven, Mozart y Debussy. No me gusta la cerveza, pero me gusto el vino. No me gusta bailar como un mono saltando, pero me gusta el vals. Por eso he sentido un poco sola toda esta noche. Algunas veces pienso que debía de haber vivido antes, quizás alrededor de 1900. Por otro lado hay muchas cosas en nuestra sociedad moderna que me encantan, entonces no se que voy a parecer. Que raro...

Altså et dagbokinnlegg fra torsdag 19. mars. Sikkert proppa (tihi, kom med moppen!) med grammatiske bommerter, men oh well. Aller mest ville jeg bare ha noe på spansk her.

I morgen drar jeg til London!

Å vende tilbake

Kom hjem fra Granada natt til i dag. Sørgmodige greier. Jeg skal laste opp noen bilder til dere når PC'en min er mer samarbeidsvillig.

Egentlig veit jeg ikke helt hva jeg skal si. Jeg er så full av inntrykk. Jeg har på nytt vært i Sacramonte, har besøkt La Alhambra for andre gang, og har vært i sommerhuset til Federico García Lorca. Jeg har blitt drita full for første gang, med påfølgende spy og det hele, jeg har funnet ut at jeg liker rødvin usannsynlig godt (har nær sammenheng med førstnevnte), og til og med fått en andalusisk klang i spansken min som jeg har blitt veldig glad i ("mucha gracia!" "adió!"). Jeg har blitt tildelt tittelen "ukas Lorca" av spansklærerne mine, noe jeg tok som et enormt kompliment, jeg har røyka vannpipe til jeg blei svimmel, og blitt spurt om jeg ville ha sex med en tilfeldig spanjol, en opplevelse som var spesielt selsom, i og med at vedkommende ikke spurte meg direkte. Han spurte David, som gikk i klassen min der nede og som jeg blei veldig godt kjent med, om det var greit for ham om han hadde sex med meg. Noe så fornærmende! Skal han først spørre om noe sånt, hadde jeg satt pris på om han hadde spurt meg! David sa for ordens skyld nei.

Federico García Lorca blei myrda av fascister ved at de først slo ham i ansiktet med baksida av geværene, før de stappa geværavløpet opp i rompa hans, ropte fornærmelser angående hans seksualitet, og skøyt. Jeg kan ikke noe for det, men jeg syns det er så jævlig at jeg har begynt å grine flere ganger av å tenke på det. Han blei bare 38 år. Jeg har kjøpt diktsamling av ham. På spansk, ja.

Flere appelsiner

I morgen, relativt tidlig til meg å være, drar jeg til Granada. Jeg skal pakke i kveld.

Herregud, som jeg gleder meg til å dra tilbake dit. Ikke at jeg har så frryktelig mye å sammenligne med, men det er den vakreste byen jeg noen gang har vært i. Joda, det er slum, og det er egentlig ganske forurensa der, men kommer man seg vekk fra sentrum og mot utkanten, kanskje mot gamlebyen, mot Sacramonte... gater så trange at man kan plassere henda på hvert sitt hus om man står midt i den med armene utstrakt... hus bygd som huler, eller i beige sandstein, eller i hvit stein... appelsintrær og klatreroser... bare sjølve lukta der. Jeg skulle virkelig ønske at jeg greide å skrive en tekst som yter det stedet rettferdighet, men det takler jeg bare ikke, hvor mange ganger jeg enn har prøvd. Fange Granada i ord. Det hadde vært noe.

Forresten samsvarer Granada-turen jeg drar på i morgen ekstremt godt med Federico García Lorca-obsessionen min. Jeg fikk totalt hekta på ham etter å ha gjort oppgave om ham i spansken. Han var fra Granada. Og seeee, han var peeeen!:

Jeg greier nesten ikke å vente til Little Ashes har premiere. Jeg mener, jeg gleda meg før og, men nå er det liksom bare... woah. Kanskje jeg kommer til å møte opp utkledd og greier, sånn som alle nørdene gjør. Høhø.

Which reminds me at jeg har nå, inspirert av Federico himself, har fått for meg at jeg ikke vil gå på noe universitet eller høyskole. Det kan selvfølgelig være forandra i løpet av neste måned igjen, tatt i betrakning at tankene mine lever under konstant PMS-påvirkning elns, men det er liksom foreløpig planen, da. Etter at jeg har tatt året i Sandefjord, skal jeg flytte til Andalucia, muligens Granada eller kanskje Sevilla, og leve som poet. Hadde det fantes tidsmaskiner, skulle jeg ha dratt tilbake til omkring 1900, eller litt seinere, sånn at Federico kunne ha vært kjæresten min.

Problemet er bare at sjøl om alt liksom ligger an til å bli drømmesituasjonen, med heit kjæreste i pre-industrielle Andalucia, så greier jeg liksom ikke å se det for meg som vakkert uansett. Grunnen er meg. Neida, det er ikke et sånt emokompleks, men det er mer det at jeg er... jente. Jeg innser jo hvor gal og anti-feministisk jeg høres ut nå, men siden jeg kom i puberteten, har jeg helt seriøst ikke greid å se det vakre i heterofile forhold. Jeg har for all del ikke noe imot det, men jeg ser ikke noe spesielt ved det heller. Og dette til tross for at jeg har vært forelska i gutter ved flere anledninger. Det er bare det at jeg passer ikke inn i bildet. Jeg gjør aldri det. Hele fantasien blir ødelagt i det øyeblikket jeg forestiller meg meg sjøl ved sida hans. Det er liksom... intetsigende. Jeg greier ikke å la meg begeistre av forhold bestående av gutt og jente. Så kanskje jeg skal droppe hele poetdrømmen likevel. Det er jo ikke noe vits i så lenge jeg ikke er gutt. Kanskje det er dét som er grunnen til at jeg ved hver jævla anledning avviser folk som eventuelt prøver seg, til og med om de er pene, fordi jeg rett og slett ikke greier å forelske meg i ideen om gutt og jente. Om gutten aleine, så, eller gutt og gutt, men gutt og jente funker bare ikke. Og det er trist, for det er mange gutter jeg syns er vakre, og som jeg gjerne skulle ha vært intim med, hadde det ikke vært for den, skal vi se, semi-fobien jeg har mot heterofili. Jeg syns det faktisk er skikkelig grusomt. Jeg kommer til å dø veldig ensom, trur jeg.

Det var altså dagens lille filosofiske innrømmelse. Til jeg kommer tilbake, kan dere alltids glane på bilder fra jeg var i Granada i fjor:

A luego...

(Forresten er jeg allergisk mot appelsiner.)