Viser innlegg med etiketten london. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten london. Vis alle innlegg

mandag 23. juni 2014

Inspirasjon: London 1850

Altså, misforstå meg rett. Jeg skulle overhodet ikke ønske at jeg levde på 1850-tallet, eller 1800-tallet i det hele tatt. Men tenk om jeg bare kunne ha besøkt 1800-tallet via en tidsmaskin? London i viktoriatida er noe av de kuleste, stiligste og, tør jeg si det?, litterære som fins. Seriøst, jeg har så lyst til å skrive en London 1850-roman at dere aner ikke, jeg har bare ikke peiling på åssen jeg skulle gjort det. Det er muligens sansen min for alt som er estetisk vakkert, blanda med at jeg er en født pessimist og elsker depressive bøker og filmer. Og hva er vel mer estetisk vakkert, pessimistisk og depressivt enn møkkete, stinkete, brolagte London-gater, horer på hvert gatehjørne, opiumsbuler, dekadente kunstnere og forfattere fulle på absint, de vakreste kjolene motehistorien noen gang har produsert og en skyhøy dobbeltmoralisme? Jeg har i kjent stil samla sammen et knippe bilder, og som før: klikk på bildet for å komme til bildekilden.








For videre inspirasjon: les Oscar Wilde og Charles Dickens. Se From Hell, Sweeney Todd og i og for seg et uendelig utvalg flere filmer, men jeg liker de to veldig godt. Hør på Emilie Autumn.

mandag 30. mars 2009

Te og telefonbokser og sånn

Tilbake fra London i går. Nå er det mye reising på meg for tida, ass!

Hva er det så å si? Det var jo for all del ikke så verst, men det var flere ting jeg kunne klart meg uten. Stress, forurensing, og, jeg nevner ikke navn, men slitsomme mennesker er eksempler. Været var igrunn ikke et problem, for etter måneder med snø i Norge og fin regnjakke, syns jeg det bare var vakkert med regn. Dessuten er det jo intet som er mer britisk enn nettopp regn. Dessuten var jeg på King's Cross (sjøl om jeg fikk aldri tid til å gå ut av undergrunnsstasjonen på grunn av folks motstridende ønsker), blei terrormistenkt på Stansted da jeg skulle hjem og så Avenue Q, så jeg skal ikke klage. Og London er en nydelig by, bevares. Det er virkelig poetisk med alle de gamle bygningene klemt inne blant alle de moderne. Og hva er vel vakrere å høre på enn skikkelig Cockney-britisk? Jeg må slutte å være så negativ her. Det var en fin tur! Men det er Granada jeg kommer til å studere i etter året i Sandefjord, liksom, og ikke London.

Bildetid! Det blei ikke så fryktelig mange, og de få som fins, er ikke så interessante, men det er jo noe. Nå er det virkelig på tide at jeg begynner å skrive norsktentamenen min, som skal leveres i morgen.

(Spanskklassen min så ikke ferdig Lorca-filmen torsdagen jeg var i England. Margrethe ville vente til jeg kom hjem, sånn at jeg kunne se den ferdig, noe vi gjorde i dag. Anmeldelse kommer i morgen. Syns hun er så utrolig søt, jeg. Og Miyavi har gifta seg. Verden er så merkelig.)

onsdag 25. mars 2009

Granada i bilder

Veit dere hva? Margrethe, spansklæreren min, syns Lorca-obsessionen min er skikkelig artig. På en måte kan jeg forstå henne og. Det er sikkert litt slitsomt når man underviser i samme pensum år og etter år, og alle bare sitter og gjesper seg gjennom det. Da er det nok desto gøyere når noen viser en lysende, på grensa til usunn, interesse for en spesiell del av det. Så i dag så vi Lorca, en egentlig ganske idiotisk film om en forfatter som prøver å finne ut hvem som drepte Federico himself. Den er veldig... dramatisk. Og i denne konteksten er ikke det noe positivt. Den var liksom så [insert skjebnesymfonien here], hvis dere skjønner hva jeg mener. Og da vi ikke rakk å se den ferdig, og jeg sa jeg skulle til London i morgen og dermed ikke får sett resten med de andre da, blei Margrethe litt ute av seg, og spurte om jeg hadde VHS-spiller sånn at jeg kunne låne den med meg hjem. Aawwww. Hun er nå søt. Og i neste uke skal vi se La Casa de Bernanda Alba. Jeg gleder meg!

Her er Granada, dere!:

Framme på flyplassen i Málaga.

Dette var liksom bare så wtf at det bare måtte fotodokumenteres.

Inni katedralen der. Vakkert!

Alhambra!

Martin og David, to veldig søte gutter som gikk i klassen min der.

Sierra Nevada.

En blid gjeng som syntes at nordmenn på sightseeingbuss var kjempegøy.

Den penisforma aspergesen jeg fikk til blekkspruten min.

Sommerhuset til Federico García Lorca! *hjerte*

JEGVARDERJEGVARDERJEGVARDEEEEEER! (Ja, lastebilen i vinduet er stygg. Ikke min feil at det absolutt var vedlikehold mens vi var der.)

Nakne folk, omg!

Bikkja til vertsmora våres var så stygg at den var søt. Ja, den har faktisk så digert underbitt.

Inni klasserommet. Stiiil.

Utsikt fra Alhambra. Nydelig...

Naranjas! Essensielt.

Meg og Nina inne på Alhambra.

Oda er vakker, og jeg er stolt av mine fotoskillz!

Gatekunst.

På teteríaen vi blei veldig glad i. Vi la til og med planer om å åpne tetería i Drammen. Jeg trur det hadde slått an!

Etter denne teen er det så vidt jeg liker Earl Grey.

La cachimba!

Idyll på bussturen til Almuñécar. Som forøvrig er et griseharry sted, men la gå.

Posing som bare faen!

Her røykes det!

Nina fant en butikk hun likte.

Chocolate con chorres. Dette syntes jeg egentlig var fryktelig kvalmt akkurat der og da, men da vi så på Lorca tidligere i dag, var det ingenting jeg hadde mer lyst på. Rart, det der.

Nydeligste Sacramonte.

Det vaginaforma blåskjellet Oda fant i paellaen sin.

David utførte en Mannen som elsket Yngve på Nina. Det med proppen er fryktelig barnslig, internt og overtrøtt. Første dagen var nemlig hun, Oda og jeg i godt humør, og fant av en eller annen grunn ut at Nina var hermafroditt. Dessuten var snoppen hennes så lang at hun kunne ha den i si egen rompe. Dermed fungerte den som en propp. Men hvis man dro ut proppen, måtte man komme med moppen, for ellers blei det sprutbæsj overalt. Ja, jeg veit.

Og så helt til slutt:

Este día ha sido una mescla entre relajante y agobiante. Después de la escuela, Nina, Oda y yo fuimos a un café de internet, dónde Nina carga nuestras iPods. Luego fuimos a compras. Yo compré un pantalón amarillo y regalos para mi hermana. En camino de casa pasamos por un supermercado y compramos dulces y galletas. Los comimos en casa después mientras leimos.

Nuestras profesoras estuvieron esperando por nosotras en Plaza Nueva a las ocho y media. Fuimos juntos a Sacramonte, el barrio bonitísimo de gitanos. Con sus calles estrechas, cuevas blancas, declives empinados y luz taminada el barrio es excepcional. Cúando estuve allí por la primera vez la impresión que tuve era más fuerte, pero sentí la sensación especial esta vez también. Pude percibir el ambiente allí con todo el cuerpo. Cuándo pasamos la Alhambra en la oscuridad, tuve un sentimiento de rezo.

El show de flamenco era muy bueno como la vez pasada. Después del show mi clase se encontró nuestra profesora Inma en Plaza Nueva. Fuimos de tapas y a La Habana después. Luego fuimos a la discoteca Babylon (sin Inma), pero no me gustó mucho. Creo que soy demasiado clásica. Por ejemplo no me gusta la música de house, pero me gusta la música de Beethoven, Mozart y Debussy. No me gusta la cerveza, pero me gusto el vino. No me gusta bailar como un mono saltando, pero me gusta el vals. Por eso he sentido un poco sola toda esta noche. Algunas veces pienso que debía de haber vivido antes, quizás alrededor de 1900. Por otro lado hay muchas cosas en nuestra sociedad moderna que me encantan, entonces no se que voy a parecer. Que raro...

Altså et dagbokinnlegg fra torsdag 19. mars. Sikkert proppa (tihi, kom med moppen!) med grammatiske bommerter, men oh well. Aller mest ville jeg bare ha noe på spansk her.

I morgen drar jeg til London!