About Work the Remix

Jeg lasta opp remixen min til Soundcloud i går, og noe av det siste jeg tenkte før jeg sovna var SHIT JEG HAR IKKE MASTRA DEN. Så noe av det første jeg gjorde i dag, var å åpne GarageBand, flikke litt rundt i Master-boksen nederst, og så tenke FØKKIT og lukke fila igjen uten å save den. Fordi jeg innså at jeg faktisk ikke har lyst til å bruke enda mer tid på denne remixen nå. I går måtte jeg ta en sjefsbestemmelse på at nå er den ferdig, og jeg hadde det bra med denne avgjørelsen helt til jeg altså kom på at jeg sikkert burde mastre den, og nå er jeg ambivalent fordi jeg i all oppriktighet ikke har lyst til å mastre den og jeg uansett ikke helt veit hvor stor forskjell det faktisk kommer til å utgjøre i det store og det hele (med tanke på at jeg ikke veit hva jeg driver med, mener jeg), samtidig som jeg på et vis veit at det teoretisk sett er noe jeg kunne gjort for at den skulle bli bedre. For det er vel dét det stort sett handler om når jeg driver med kreative prosjekter: jeg er nødt til å komme til det punktet der jeg veit med meg sjøl at jeg har gjort det jeg kan, og hvis da noen kommer med kritikk i etterkant, takler jeg det ganske godt, fordi jeg veit at jeg har gjort mitt beste. Om det derimot er sånn at jeg veit jeg kunne gjort en bedre jobb og så kommer noen i etterkant og forteller meg de tinga jeg veit at ikke funker… da blir jeg veldig sur på meg sjøl.

For en måte å starte et blogginnlegg på, dere!

Vi prøver igjen, i riktig ende denne gangen: jeg har fullført remixen jeg snakka om for et par uker siden. Jeg har gjennom arbeidet med den hatt ekstremt svingende sjøltillit, der jeg noen ganger har syntes en liten ting jeg har gjort har vært SÅ BRA at jeg nesten ikke har fått gjort noe mer den dagen i pur begeistring over hvor sinnssykt bra den lille detaljen var – og jeg har virkelig dypt og inderlig hata mitt eget manglende talent innen musikkproduksjon, fordi dette er en sånn ting jeg så veldig gjerne vil være god på. Det gir bare så mye mening om dette er noe jeg er god på; jeg som hører så mye på musikk som det jeg gjør og som setter pris på musikk på den måten jeg gjør. På den annen side: hvorfor i all verden forventer jeg at jeg skal være god på noe som jeg har veldig begrensa med erfaring med? Det er jo dette som er grunnen til at jeg aldri har lært meg å spille et instrument ordentlig: musikalsk er jeg teoretisk god, så når jeg finner ut at fingrene mine praktisk og fysisk ikke klarer å traktere instrumentet på den måten jeg hører at ville blitt riktig, blir jeg frustrert og vil bare slutte igjen, selv om jeg jo innerst inne veit at den eneste nøkkelen til å bli god til noe, er å øve og øve og øve. Og når man, som jeg jo har gjort, bruker GarageBand til å lage musikk, er jo hvor musikalsk du er én ting, mens hvor god du er på å bruke GarageBand noe annet. Det kan hende at denne remixen hadde blitt bedre om jeg hadde hatt bedre kjennskap til GarageBand. Kanskje er ting jeg har sittet i timevis og justert på for å få det helt riktig, noe jeg egentlig kunne stilt inn automatisk ved hjelp av en funksjon jeg ikke visste om.

Men. Alt i alt må jeg jo kunne si meg fornøyd nok med denne remixen. Rytmen sitter, og det er det aller viktigste, og den høres jo faktisk ut som ei låt, og jeg syns ikke det er et dårlig første forsøk. Er det noe som er godt nok til å fungere som en offisiell remix? Sannsynligvis ikke. Men det var vel i utgangspunktet heller ikke motivasjonen min til å gjøre dette. Jeg har hatt det gøy, jeg har vært frustrert, og jeg har fullført. Nå er det jeg er mest redd for at remixen skal være for lik originalsangen. Jeg har ikke lagt til noe, jeg har bare manipulert de enkeltelementene som allerede var der. For jeg veit liksom ikke hvor stor frihet det er innafor å ta seg når man remixer? Er det noen etikette på det, liksom? Siden fristen går ut i dag, rekker jeg uansett ikke å gjøre det på nytt, så nå får det bare briste eller bære.

Her er'n:

Og nei, jeg kommer ikke til å mastre den. I går, før jeg la meg, gleda jeg meg altfor mye til dagen i dag fordi jeg hadde lovt meg sjøl at om jeg fullførte, skulle jeg få lov å bruke fredagen på å spille TV-spill hele dagen med god samvittighet, så det akter jeg å gjøre. Jeg er fornøyd med min egen innsats, og jeg har så utrolig lyst til å remixe flere ting – jeg kan jo bare bli bedre, ikke sant? – så om du er en musiker som har lyst til å gi denne lille nerden noe å pusle med: HIT ME UP.

Og om ikke dette var ✧･ﾟ: *✧･ﾟ:* CoNtEnT *:･ﾟ✧*:･ﾟ✧ nok for deg, så kan jeg jo også meddele at jeg for første gang i mitt liv nå har grønt hår:

Jeg har hatt noe som kanskje kan kalles sjøgrønt før, men aldri grønt-grønt, liksom. Lars blei inspirert av den grønne fargen på munnbindet mitt!

Dette skulle egentlig handle om noe helt annet

For noen dager siden annonserte Georgia en konkurranse der de som kunne lage de beste remixene av About Work the Dancefloor ville vinne ei signert merchpakke. Jeg har neglisjert min såkalte musikkarriere i årevis, mest fordi jeg har innsett at jeg aldri vil bli en så god musiker som jeg er skribent uansett og at det dermed er lurere å fokusere på skrivinga, men så har jeg savna det litt, men ikke visst åssen jeg skal komme inn i det igjen, i tillegg til at jeg har innsett at jeg sliter med det samme innen musikk som innen skriving: strukturering. Jeg er god til å skrive dialoger, til å skrive fram stemninger, til å skrive rytmiske setninger som flyter godt, men jeg er helt ærlig ganske dårlig til å strukturere et narrativ. Jeg bygger opp og bygger opp til et klimaks som aldri kommer eller i det minste er veldig underveldende, og så veit jeg ikke åssen jeg skal ta det videre derfra. Sånn er det med musikk òg. Jeg er god til å lage kule lyder som passer sammen, men å faktisk lage ei låt med ei viss oppbygging og struktur sliter jeg med. Dette er grunnen til at den musikken jeg faktisk har endt opp med å lage er dronete og ambient og… eksperimentell. Ikke at det nødvendigvis er noe i veien med det, altså, men jeg skulle ønske at grunnen til at jeg "bare" har lagd lydkunst er at jeg har tatt et bevisst valg om at det er sånn musikk jeg vil lage, og ikke fordi dette er det eneste valget jeg har fordi det er det eneste jeg får sånn noenlunde til, haha.

Med andre ord: da Georgia annonserte konkurransen sin, blei jeg veldig gira på å komme i gang med musikken igjen, for om jeg kunne ta utgangspunkt i ei poplåt som allerede fins, stod jeg jo fritt til å drite i de tinga jeg faktisk ikke får til og bare konsentrere meg om de tinga ved musikkproduksjon jeg syns er gøy og som jeg er litt god til.

Hahahahahahahahahahahahahahaha.

Jommen sa jeg smør, som mamma sier. Det er ikke bare det at de låtene jeg allerede har lagd har lite utvikling og oppbygging, men de er ekstremt simple. De har ikke så mange lag, eller – for å bruke GarageBand-terminologi og ikke Photoshop – de har ikke så mange spor. Det er lite å forholde seg til. Jeg er jo en amatør, så jeg har bevisst lagd simple låter, for det er bedre å lage noe enkelt, men godt innenfor de rammene, enn å føkke opp fordi man sikter for høyt. 

About Work the Dancefloor er en profesjonelt produsert sang. Det er liksom… et litt annet nivå på den enn på noe av det jeg noen gang har lagd. 

Og jeg blei litt demotivert da det for alvor gikk opp for meg.

For å gjøre en allerede for lang og uinteressant historie kort: det viste seg å være mye vanskeligere å remixe ei låt enn hva jeg noe naivt hadde trudd.

Jeg har ikke lyst til å gi opp ennå, men etter å ha jobba med dette i nesten hele går har jeg mer enn noe annet innsett hvor utrolig lite jeg egentlig kan om dette. Jeg åpna GarageBand igjen i stad og blei bare frustrert over å høre hvor lite jeg har fått gjort, og hvor dårlig det lille jeg har gjort faktisk er. Det positive med at dette er en konkurranse, er at det har en frist, og det er den 5. februar, og de fleste GarageBand-prosjekta mine blir aldri ferdige fordi jeg på et eller annet tidspunkt er nødt til å forholde meg til de tinga jeg syns er vanskelige, og fordi jeg ikke har noen som puster meg i nakken, pleier dét å være det tidspunktet jeg gir opp på, med det argumentet at jeg kan heller gjøre det en gang jeg har mer lyst og føler meg mer klar til å ta fatt på utfordringene. Men jeg er jo bare et menneske, og det er så altfor lettvint å velge minst motstands vei hver eneste gang. Så jeg skal prøve å lage en remix innen den 5. februar. Og hvis jeg ikke får det til, så får jeg det ikke til, og det er helt greit, for jeg har uansett skriveprosjekter som jeg veit at jeg tross alt får bedre til. Og hvis denne første remixen jeg noen gang har lagd ikke blir bra – noe den nesten helt sikkert ikke blir – så kanskje den tjuende remixen min blir bra. De aller færreste lager noe sinnssykt bra på aller første forsøk. Og jeg kommer ikke til å bli en bedre musiker om jeg lar være å prøve fordi jeg syns det er vanskelig. Og helt ærlig trur jeg jo at det kan være et godt tegn at jeg – tross alt – hører at det er dårlig. Og jeg hører hvorfor det er dårlig. Jeg er bedre på teori enn på praksis, men det er bedre enn å være dårlig på både teori og på praksis. 

Som tittelen tilsier, hadde jeg egentlig helt andre planer for dette innlegget. Hele denne utgreiinga skulle i utgangspunktet bare være en introduksjon til det jeg egentlig skulle snakke om, men jeg innser at nå har jeg faktisk prokrastinert lenge nok. 

Dere får høre remixen om den blir ferdig OG god nok til at jeg ikke skammer meg over den. Blunkefjes. Så skal jeg prøve å bli flinkere til å minne meg sjøl på at å ha en kreativ hobby ikke er bortkasta selv om man ikke er så god som man har lyst til å være.