Trettipunktersbloggutfordring #14: fem ting som er bra med livet ditt akkurat nå

Jeg er ganske uinspirert om dagen, både når det gjelder blogging og skriving og det meste annet. Å jobbe med meg sjøl krever en del energi, og selv om min overdrevne tendens til å få dårlig samvittighet for ting jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet for er blant tinga det jobbes med, er det likevel ikke til å komme ifra at jeg nettopp føler på dårlig samvittighet over å ikke strekke til, å alltid være sliten, å ikke orke en del ting jeg føler jeg "bør" orke. Og så er jeg redd for at folk skal tenke at jeg nå som jeg er i behandling skal bruke min psykiske helse som unnskyldning/påskudd for å ikke gjøre ting jeg før ville gjort, bruke det som et get-out-of-jail free card, som det heter på godt norsk. Men så er jo greia det at jeg før ville gjort ting jeg egentlig ikke hadde helt overskudd til nettopp fordi jeg ikke var i behandling, fordi jeg følte meg mislykka og lat hvis jeg ikke gjorde det, og så hadde jeg heller ingen såkalt "offisiell grunn" til å ikke få til ting som andre rundt meg fikk til, så derfor tok jeg meg til stadighet vann over hodet og gjorde ting jeg faktisk ikke hadde kapasitet til og endte opp med å gjøre alt mye verre for meg sjøl. TL;DR: ikke bli sur på meg hvis jeg ikke lever livet i samme tempo og med samme intensitet som før, det er ikke vondt ment mot deg eller noen andre, det er for at jeg skal få tid til å bli bedre. ♥

Det var en veldig knotete intro som egentlig ikke hadde så mye med innlegget forøvrig å gjøre, men som tydeligvis ikke desto mindre måtte ut. Men denne utfordringa jeg begynte på for cirka fem millioner år siden var jo nettopp ment som noe å falle tilbake på hvis inspirasjonen skulle utebli, så here we are. Jeg merker jeg blir litt sta i møte med de fleste forsøk på å tenke positivt, fordi de minner meg om en viss type mennesker, samtidig som den logiske delen av hjernen min skjønner at balanse som regel er veien å gå, og å fokusere på det positive kan være en bra ting så lenge man ikke samtidig fornekter negative følelser. Yin og yang! The force! Equilibrium! Fuck yeah!

1. Duolingo

(Duolingo lærer meg å si praktiske setninger jeg kommer til å få bruk for neste gang jeg er i et spansktalende land… eller åssen var det der igjen.)

Jeg har jo egentlig lenge visst at Duolingo er en ting, men det var ikke før Martina anbefalte meg det en gang for snart et år siden at jeg faktisk lasta det ned. Med det sagt: jeg anbefaler ikke å lære et språk fra scratch ved hjelp av Duolingo, for formatet fordrer en viss forkunnskap (ffff!), men det viste seg å være en veldig enkel og gøyal måte for meg å holde spanskkunnskapene mine ved like på, og ikke nok med det: hovedproblemet mitt med spansk har alltid vært at jeg har et veldig dårlig vokabular, og Duolingo har lært meg mange nye spanske ord. Og i så måte er Duolingo perfekt: det er dårlig på å lære bort grammatikk, men om man først har et grunnlag å bygge på, gjør appen det enkelt og morsomt å lære gloser, for den er utforma omtrent som et spill. Språk var blant de faga det jeg likte best på skolen, og i motsetning til engelsk, har jeg få naturlige anledninger til å bruke spansk i hverdagen min, men med Duolingo trener jeg spanskmusklene mine hver dag i tillegg til å lære nye ting. Jeg elsker at å lære språk har blitt en del av den daglige rutinen min! En ting som derimot er litt dumt er at det ikke går an å lære europeisk spansk, som jo er det jeg har lært på skolen, bare latinamerikansk spansk. Og i sistnevnte har de blant annet ikke noe ord eller grammatikk for andreperson flertall – altså dere – mens de har det i førstnevnte, og det er litt kjipt at det er noe jeg dermed ikke lærer. 

2. Drag Race España

(Jeg er 5, hvis du lurer. Stort sett alltid 5.)

Apropos spansk: Drag Race España er helt fantastisk. Etter den enorme skuffelsen som var Drag Race Down Under var det ei skikkelig vitamininnsprøyting å få servert det fargerike spetakkelet som er Spanias versjon av min favorittrealityserie. Det er ikke alltid jeg er enig med dommerne, men alle deltagerne er utrolig elskelige, og etter min erfaring er det som oftest dét som avgjør hvor god en sesong er. Som jeg nevnte her forleden blei jeg ekstremt sjarmert av Arantxa allerede fra første episode, noe som gjorde at jeg blei ekstra lei meg da 

***SPOILER ALERT***

Inti gikk ut – eller rettere sagt valgte å forlate settet – etter at hun opplevde seg urettferdig behandla av dommerne, og en del av den giftige fanbasen av en eller annen grunn valgte å rette aggresjonen sin mot Arantxa. Som om det var hennes feil! Hun var en av dem som prøvde å trøste Inti etter den knusende tilbakemeldinga fra dommerne, og likevel benytta noen idioter anledninga til å sende henne hatmeldinger og drapstrusler fordi de mente hun burde fått bunnplassering istedenfor Inti. Jeg skal ikke spekulere i hvorvidt dommernes avgjørelser var rasistisk motivert, som enkelte hevder, men altså hallo, hvis du syns dommerne gjør feil, så kritiser DOMMERNE (på en SAKLIG måte), ikke send hat til en helt uskyldig drag queen som bare prøver å gjøre sitt beste og være en god venn. I det hele tatt syns jeg det er mye styggedom ute og går blant Drag Race-fans, for noe lignende skjedde med Lawrence Chaney da det blei klart at hun vant Drag Race UK og ikke Bimini. Utrolig kjedelig at en fanbase som i hovedsak består av skeive, som bør vite bedre enn majoriteten hva det vil si å motta hat og trusler, kan være så slemme.

***SPOILER OVER***

Uansett! I ei tid som for meg personlig består av mye usikkerhet og generell dritt, er Drag Race España et utrolig kjærkomment ukentlig avbrekk. Det er få ting som er i stand til å genuint lette humøret mitt som det drag er, og jeg er så glad jeg har oppdaga denne kunstformen. Så mye ektefølt kjærlighet og glede!

3. Matlaging

(Dette er en slags poke/sushi bowl bestående av ris i bunnen, agurk, avocado, edamamebønner, vårløk, koriander, tofu stekt med blant annet soyasaus og furikake, og chilimayo.)

Jeg var inne på det for ikke så lenge siden, men korona har faktisk bydd på en del forbedringer for mitt vedkommende. Jeg har ikke alltid vært glad i å lage mat, men jeg har endt opp med å bli det, og etter at jeg blei permittert fra jobben i mars i fjor hadde jeg tid til å fordype meg skikkelig i et middagsprosjekt hver eneste dag, i ekte nerdestil. For som med så mye annet, syns jeg matlaging blir morsommere når man tenker på det som et spennende prosjekt heller enn noe man bare må gjennom hver eneste dag. Og matlaging for meg har det til felles med yoga at det tvinger fokuset over på noe helt konkret og fysisk. Jeg har veldig lett for å bli distrahert når jeg for eksempel leser, skriver eller ser på film, som er ganske passive aktiviteter sånn alt i alt, men både yoga og matlaging krever en aktiv tilstedeværelse som gjør at hjernen min faktisk ikke får til å tenke på andre ting enn på det jeg faktisk driver med. Jeg kan oppnå et nærmest hypnoselignende fokus når jeg gjør yoga eller lager mat, og når tankene dine surrer og går og maser døgnet rundt, er det helt nydelig å få en lita pause fra kjøret i tillegg til at man ender opp med noe som er  skikkelig, skikkelig digg å spise.

4. Yoga

Jeg har dessverre ingen fine bilder å illustrere med, for i motsetning til influenserne som gjør yoga på Instagram, er jeg ekstremt lite fotogen når jeg holder på; knallrød i trynet og dekt av svette. Det aner meg at det kanskje handler mer om posering enn om trening for enkelte. Uansett, det er jo ikke egentlig lenge siden sist jeg snakka om hvor bra yoga er for meg og hvor fantastisk det nå er at jeg har tid og – stort sett – energi til å gjøre det hver dag, men det er faktisk verdt å gjenta. Jeg har blitt lært opp til at man ikke skal skryte, men veit du hva, jeg syns jeg fortjener å skryte av meg sjøl, for på barneskolen var jeg alltid den som blei valgt sist til laget, og i gymtimene på ungdomsskolen og videregående fikk jeg ved flere tilfeller panikkanfall, noe dessverre bare gymlæreren jeg hadde sisteåret på videregående skjønte at ikke var fordi jeg var lat og ville snike meg unna. Jeg har nesten hele livet tenkt på fysisk aktivitet som straff på sitt verste, og som et nødvendig onde på sitt beste, men yoga har revolusjonert hele denne tankegangen for meg. Jeg er i bedre form enn noen gang før, og det føles helt fantastisk. 

5. Jeg er I BEHANDLING!

Og det er så fint! Jeg hadde ikke trudd om meg sjøl at jeg skulle være flink til å snakke med en psykolog i det hele tatt, men så viser det seg at jeg omtrent ikke klarer å holde kjeft når jeg først har kommet inn på kontoret hennes. Hun har til og med sagt det til meg; at det er så fint at jeg klarer å snakke så utfyllende om forskjellige temaer. Jeg trur jeg rett og slett er… en gøy pasient å behandle? Det er et merkelig kompliment å få, men det føles bra ikke desto mindre. Kanskje særlig fordi jeg innimellom blir litt bekymra for at jeg ikke skal klare å formulere meg så nøyaktig som jeg gjerne vil og dermed ende opp med å ikke få riktig behandling. Men jeg prøver å forholde meg til et i teorien ganske enkelt konsept: å bare være helt, helt ærlig, verken mer eller mindre. Og hvis du syns jeg snakker mye om psykisk helse og dertilhørende behandling om dagen, så er det bare å stålsette seg, for det er stort sett det hverdagen min handler om for tida, og jeg kommer nok til å skrive enda mer om det i framtida.

Livet og ting

Jeg har vært ganske fraværende i det siste, ikke bare på bloggen, men også mentalt, dog ikke sosialt, og dette virker kanskje som en sjølmotsigelse, men jeg har gått aktivt inn for å omgi meg med mennesker for å unngå å tenke på ting jeg ikke har så veldig lyst til å tenke på. Og når jeg omgir meg med mennesker, får jeg ikke tid til å være med meg sjøl, på godt og vondt. Jeg veit ikke om dette gir mening andre steder enn inni hodet mitt, men la gå. 

Jeg er, som jeg så vidt har vært inne på før, til utredning på DPS for tida. Det tar tid og er ganske slitsomt, noe som gjør at jeg går rundt og konstant føler meg overvelda og emosjonell, men det er samtidig så utrolig befriende at alle greiene mine endelig blir tatt tak i og jobba med. Vi har ennå ikke funnet ut konkret hva som "feiler meg" (i mangel på bedre uttrykk), men jeg kommer godt overens med psykologen min, og spaserturen til og fra sjukehuset går gjennom idylliske skogsomgivelser, og vakker natur har en tendens til å både gi meg ro, som jeg trenger når jeg er på vei dit, og trøst, som er godt å ha når jeg er på vei hjem igjen.

Jeg har ennå ikke funnet ut av hva jeg skal gjøre med novelleprosjektet mitt, for jeg trur det egentlig er ferdig, men jeg har ikke sendt det fra meg fordi jeg er så redd for å få avslag. Jeg kan ikke huske sist gang jeg var så redd for det, jeg har jo fått mange avslag før, men jeg trur det er fordi jeg alltid ellers har begynt på et nytt prosjekt før jeg har gjort meg ferdig med det jeg holder på med, noe som for første gang ikke er tilfellet nå. Personlig empiri tilsier at ingen skrivesperrer varer evig, og jeg trur jo ikke egentlig det er realistisk å anta at jeg aldri vil skrive noe igjen når jeg er ferdig med novellene mine, men akkurat nå føles det sånn. Og det skremmer meg. Dessuten er jeg litt redd for at et forlag ikke ville gitt det den oppmerksomheten det egentlig fortjener fordi det under pandemien har vært så sinnssykt mange som plutselig har hatt tid til å skrive bok, og jeg er redd manuset mitt skal drukne i mengden. Samtidig er jeg så innmari utålmodig. Jeg er rett og slett så inni granskauen lei av å ikke være forfatter. 

Heldigvis kommer det nye episoder av Drag Race España hver søndag, og Arantxa Castilla-La Mancha er så søt at jeg holder på å dø. Jeg syns ikke hun er den flinkeste eller den med den mest interessante drag-stilen, men latteren hennes! Ansiktsuttrykka hennes! Og når hun sitter i utkanten av bildet og ser ut som at hun lever i sin egen drømmeverden! Jeg var rett og slett nødt til å klippe sammen min egen Arantxa appreciation video. Beklager at bilde og lyd er så dårlig, men Blogspot hadde ikke lyst til å laste den opp i bedre kvalitet.

I stad inne på soverommet mitt fant jeg en lapp med et telefonnummer på, og da jeg søkte opp nummeret i Gule sider, viste det seg å ikke være noe spennende i det hele tatt, men å tilhøre hovedtillitsvalgte i fagforeninga på den gamle jobben min. Det slo meg at om livet mitt hadde vært en film eller en TV-serie, og jeg plutselig hadde dødd eller forsvunnet, og en etterforsker hadde funnet lappen med telefonnummeret, hadde det automatisk betydd at fagforeninga eller jobben hadde hatt noe med døden eller forsvinninga mi å gjøre. Det telefonnummeret hadde hatt stor betydning for hele utviklinga av narrativet. Detaljer betyr liksom så mye mer på film enn i virkeligheten.

Jeg kjenner på en følelse av å måtte rettferdiggjøre at dette blogginnlegget i det hele tatt skal fins, at jeg på en eller annen måte må gi dere valuta for penga (til tross for at ingen tjener noe som helst på denne bloggen), at jeg må være en flink blogger og gi dere ✧* CoNtEnT *✧, men kanskje det er grunn nok å bare stikke hodet innom for å minne dere på at jeg lever?