August døde i går. Vibeke ringte meg på morgenen mens jeg stod på badet og gjorde meg klar for å dra til hud- og fotterapeuten, og med én gang jeg hørte at hun gråt og sa at hun hadde dårlige nyheter, skjønte jeg at det var noen som var død, men jeg hadde forventa det var Tiberius og ikke en av babyene. Det hadde selvfølgelig også vært trist om det var Tiberius, men han er allerede gammal og skranten, så det ville ikke vært tragisk på samme måten. Det viste seg at August hadde hatt et forstørra hjerte og fortetta lunger som de ikke visste om på forhånd, og da han var hos dyrlegen for å fjerne tannstein, hadde han under forberedelsene til narkose begynt å hoste blod og fått hjertestans. De prøvde å gjenopplive ham, men til ingen nytte. Jeg blei helt knust. Da jeg kom fram til hud- og fotterapeuten, spurte hun om jeg hadde allergi siden det var veldig tydelig at jeg nettopp hadde grått, og jeg brøyt helt sammen og fortalte henne alt. Jeg omtaler automatisk August som nevøen min, og det gjorde jeg også nå, ikke med plan om å villede henne med vilje til å tru at jeg snakka om et menneske, og da jeg innså at hun trudde det, fikk jeg meg ikke til å si at det var en katt i frykt for at hun skulle bli sint og føle seg lurt, pluss at jeg mistenker at folk generelt ikke mener det er like fælt å miste en katt som et menneske, men August var virkelig ungen til Vibeke, og han var nevøen min, og jeg var uendelig glad i ham. Jeg var ganske ødelagt hele gårsdagen, veksla mellom å være apatisk og hysterisk, grein på meg bihulebetennelse fordi de altfor trange bihulene mine ikke greide å drenere bort tårene, snørra og slimet fort nok, og hadde vondt i hodet og var sår i øya og ansiktet.
Det går litt bedre i dag, både med meg og med Vibeke. Det er en slags rar trøst i det at han uansett var sjuk, at det ville skjedd noe før eller siden, og at det ikke var noe som kunne blitt gjort for å unngå det, og kanskje var det tross alt bedre at han døde hos dyrlegen enn at Vibeke bare skulle funnet ham død et sted i huset, eller enda verre: at han hadde dødd mens han var ute på tur og hun aldri hadde funnet ham. Eller at han ville blitt gradvis sjukere og sjukere og visna bort langsomt. Han blei bare to og et halvt år, og var verdens fineste og godeste. Det eneste positive som vel har kommet ut av det, er at han og Tiberius var erkefiender, og nå blir det forhåpentligvis litt enklere å være Tiberius framover, og Tiberius kan forhåpentligvis bli værende hos Vibeke framfor å bli avlivd eller omplassert.
Jeg veit ikke om det føles riktig å si "hvil i fred", for han var så aktiv, glad i å dra ut på tur og dessuten altfor ung til å være trøtt av livet, men jeg veit i det minste at han ikke kunne fått et bedre hjem enn hos Vibeke, som han kom til først som fosterkatt, før hun offisielt adopterte ham. Jeg er tross alt takknemlig for at noen som fikk en så uheldig start på livet, fikk vokse opp og leve et godt, om enn kort, liv med en mamma, ei tante, to besteforeldre og ei søster som elska ham, og som han elska tilbake. Tenk at det bokstavelig talt går an å dø av å ha et for stort hjerte. ♡
Opplevelser: Mat på Ghost Pizza og kinotur med Vibeke. Slippfest for Det fraværende av Susanne Mørk. Slippfest for Positurene av Heidi Sævareid. Pinsehelg hos Vibeke (som skulle bli siste gangen jeg så August).
Innkjøp: På slippfesten til Heidi kjøpte jeg selvfølgelig Positurene!
TV-serie: Jeg ga etter for presset og så Baby Reindeer, og det er jeg glad for at jeg gjorde. Ikke minst er jeg glad for at en så viktig serie har blitt sett og ses av såpass mange. Den er vond til tider, men like fullt morsom, spennende og underholdende, og det at serieskaperen spiller seg sjøl i iscenesettelser av noen av sine mest traumatiske opplevelser, er nok til å vinne min bunnløse beundring og respekt. Hvor nyansert den er gjør den bare enda mer intens, for protagonisten Donny har flust av usympatiske trekk, og i likhet med Donny sjøl, er det vanskelig for seeren å ikke syns synd på den hjerteskjærende ensomme antagonisten Martha.
Film: Filmen Vibeke og jeg så på kino var eminente Civil War. Jeg vil gå så langt som å kalle den perfekt. Kan ikke huske å ha sett en film der krigens brutalitet og banalitet balanserer side om side på en måte som føles så ekte før. Denne klarte kunststykket som stadig færre filmer får til, fordi åra har gjort meg til en hardbarka og herda kinogjenger, nemlig å få historien til å kjennes som om den skjer med meg. Det zoomes så tett inn på enkeltindividene at det politiske makrokosmoset bare blir vage konturer, for når man befinner seg midt i skuddlinja, har det lite å si hvilken ideologi patronene fra maskingeværa tilhører. Vent for guds skyld ikke til den kommer til en strømmetjeneste; se den på det største lerretet du kan finne.
Bok: Jeg har nå nådd nest siste kapittel av Atter en konge i Ringenes Herre på lydbok-prosjektet mitt, og jeg merker nå hvor glad jeg er for at filmene fins og at de har gjort de endringene de har. Og dette er ikke ment som kritikk av boka, tvert imot, for det er enkelte ting jeg syns filmene gjør bedre enn boka, men også motsatt. En ting som ikke er like tydelig i filmene, men som kommer godt fram i boka, er nettopp hvorfor Frodo lykkes med å ødelegge ringen (nei, de kunne ikke bare flydd på ørnene inn til Mordor). Sauron er ikke akkurat kjent for å være spesielt empatisk, og han antar dermed at hvem enn som får tak i ringen, vil gjøre som ham: ta over verden. Når Aragorn begynner å røre på seg og samler sammen styrkene sine, går Sauron dermed ut fra at det er Aragorn som har ringen og at han har tenkt å bruke den til å styrte Sauron. Det faller ham overhodet ikke inn at noen kunne ville ødelegge den, for han er såpass blinda av sin egen korrupsjon at han rett og slett ikke forstår at det er mulig å si fra seg uendelig makt til fordel for en fredelig verden.
Musikk: TR/ST er ute med ny singel på Dais records, og jeg liker Soon bedre enn Robrash, men jeg er fortsatt litt bekymra for at dette nylige samarbeidet skal dytte musikken hans i en mer… tilgjengelig retning. Generelt syns jeg de nye låtene har mindre særpreg enn hva som har vært tilfellet i musikken hans til og med The Shore. Soon er ikke dårlig, den er helt ålreit, men hadde det ikke vært for den tross alt fortsatt egenarta vokalen, hadde jeg ikke nødvendigvis gjenkjent den som en TR/ST-sang. MEN i det minste er det nå klart at TR/ST skal spille den ekstremt etterlengta Oslo-konserten sin i oktober i år, og attpåtil med fantastiske Lia Braswell tilbake på trommer, så kanskje er ikke et nytt plateselskap utelukkende dårlige nyheter.
