Juli 2023

Opplevelser: Pride-fest på Rock In med Mari, Lisbeth og Mone. Filmkveld og middag hos Martina. Sverige-tur med Vibeke. Middag på Døngvill og kinotur på Cinemateket med Vibeke. Besøk hos Mari (med montering av hoopen min!). Kinotur på Gimle, middag på Via Village, vin på Victors vinbar og karaoke på Syng med Trine og Hannah. 

Innkjøp: Amina Mucciolo, en kunstner jeg følger på Instagram, ba om økonomisk støtte etter å ha gjennomgått en tøff periode, og siden jeg uansett hadde hatt lyst på noe fra nettbutikken deres ei stund allerede, benytta jeg sjansen til å kjøpe denne veldig søte t-skjorta:

Jeg kjøpte meg også ei ny olabukse, etter at yndlingsbuksa mi, som jeg slo hull på en gang for noen år siden, i akselererende fart er i ferd med å gå fra søtt-hull-på-kneet til faktisk ødelagt og ubrukelig. Da jeg var i Stockholm var jeg innom den aldeles fantastiske vintagebutikken Beyond Retro, og for litt siden fant jeg ut at de har en nettbutikk som sender internasjonalt! Dermed fikk jeg tak i dette perfekte vintageparet fra åttitallet som var akkurat det jeg ville ha:

Jeg kjøpte meg også ny regnjakke fra ASOS, etter å ha funnet ut the hard way at den gamle regnjakka mi – som jeg til dens forsvar tross alt kjøpte i 2009 eller deromkring – ikke er vanntett lenger. Det beste med denne regnjakka er at den gjør at det ser ut som at jeg alltid er på vei til en hemmelig underjordisk lab for å utvikle et superdødelig biovåpen: 

Og fordi jeg mangla noen titalls kroner for å få gratis frakt, kjøpte jeg også denne enkle treningstoppen i tillegg:

Jeg kjøpte også denne custom oppbevaringsposen fra Noir Button skredderi. Den har stjernehimmelenhjørninger!!!! 

Og fordi jeg tross alt bare er et menneske som ikke er upåvirkelig i møte med sosiale medier, kjøpte jeg shorts – som virkelig holder det den lover, altså – og tights fra Halara. Tightsen er jeg mer usikker på, mest fordi den har mye ekstra stoff på rumpa som sikkert har en eller annen funksjon, men som ser litt dumt ut på kroppen min, og fordi den er veldig gjennomsiktig. Men kropp er topp, er det ikke dét de sier?

TV-serie: Har sett de to første episodene av The Midnight Gospel fordi jeg trengte en serie med korte episoder og lav egeninnsats, og umiddelbart tenkte jeg at jeg aldri før har vært borti en bedre audiovisuell representasjon av åssen det føles å bo inni hjernen min. Kort fortalt er hver episode egentlig en episode av et radioprogram der programlederen snakker med én eller flere gjester om et gitt tema, som så langt har vært legalisering av lettere rusmidler og døden. Det hele er iscenesatt til ekstremt fargerik og dramatisk animasjon som egentlig har lite med hva de snakker om å gjøre, noe som jeg innbiller meg at kan gjøre det enten enklere eller vanskeligere å følge med, avhengig av hvem som ser på. Dialogen flyter så lett at jeg mistenker at serien egentlig ikke har noe særlig ferdigskrevet manus, men at skuespillerne heller har fått relativt frie tøyler til å filosofere sammen over store temaer. Se for deg ei blanding av Richard Linklater og Happy Tree Friends.

Film: Et glass til, Oppenheimer og Barbie. Oppenheimer så jeg i 70 mm på premieren på Cinemateket, og det er jeg glad for at jeg gjorde, for dette er helt klart en utrolig mektig film med en rekke bilder som en TV-skjerm aldri vil kunne yte rettferdighet. Jeg har vært fan av Cillian Murphy i årevis allerede, så at han skulle gjøre en fantastisk figur som J. Robert Oppenheimer var jeg aldri i tvil om. Så er det nå også en gang sånn at jeg er ganske enig med denne anmelderen i at Cristopher Nolan har en tendens til å bli i overkant fiks. Personlig ville jeg antakelig fått mer ut av historien om den var fortalt mer kronologisk, for Nolans svakhet for twister gjør at hvert fall denne ADHD/autisme-hjernen sliter med å henge med i svingene når det gjelder politikken og jussen, som er felt jeg allerede syns er forvirrende. Denne filmen er veldig tydelig delt i to, der den første delen fokuserer mest på fysikken og vitenskapen, mens den andre delen er en politisk thriller. Undertegnede nerd fikk klart mest ut av første del og syntes Nolans iver etter å kombinere de to ikke var en helt sømløs affære. Også kjedelig å se to så habile skuespillere som Emily Blunt og Florence Pugh i to så generiske roller, som Nolans kvinnelige karakterer tross alt har en tendens til å bli. De gjør sitt beste med materialet de har til rådighet, altså, men jeg er helt sikker på at de historiske skikkelsene de portretterer hadde flere nyanser enn henholdsvis frustrert frue og forsmådd elskerinne. Men alt i alt elska jeg veldig mye med de første to timene, og jeg er i alle tilfeller veldig glad for at Nolan har kommet seg på beina igjen etter det salige kaoset som var Tenet. Jeg har dessverre ikke like mye å si om Barbie, mest fordi jeg tross alt var betraktelig mindre ambivalent omkring hva jeg syntes om den. For en gøy film å se på kino! 

Bok: Jeg har lest ut The Girl Who Fell Beneath the Sea av Axie Oh, og jeg likte den dessverre ikke noe bedre etter hvert, men på godt og vondt er jeg en stabeis som fullførte den ikke desto mindre. En ting som derimot slo meg mens jeg leste den, er at jeg trur jeg ville ha likt den mye bedre som tegneserie, noe som er interessant i og med at Martina, som jeg fikk den av, ikke liker tegneserier og sannsynligvis hadde foretrukket om alle tegneserier isteden var romaner. Men beklager, altså. Formuleringer som dette minner meg mest av alt om My Immortal:

Nå har jeg begynt på The Colour Out of Space av H.P. Lovecraft, som tittelen til tross ikke bare inneholder novella The Colour Out of Space, men to andre lengre fortellinger i tillegg. Jeg har så langt bare lest førstnevnte, men blei faktisk overraska over hvor godt jeg likte den. Jeg forventa jo å like den, for jeg digga filmen basert på den, men etter at Vibeke fortalte meg hvor dårlig hun likte Lovecraft da hun leste ham nylig, frykta jeg at pulp-stempelet Lovecraft hadde i sin samtid, hadde blitt gitt til ham av en grunn. Men ikke bare syntes jeg The Colour Out of Space var oppriktig uhyggelig, men jeg elska også den maksimalistiske skrivestilen hans som – no brag – tidvis minna meg litt om min egen. Jeg har lenge mistenkt at jeg har vært underbevisst inspirert av Lovecraft i mange år allerede uten å egentlig ha lest ham – og nettopp derfor fant jeg ut at nå var det sannelig på tide – og dette var jo egentlig en slags bekreftelse. 

Musikk: Kanskje var det Pride-humøret som slo inn for fullt, jeg veit ikke, men statistikken min viser at den låta jeg hørte mest på i juli var iT av Christine and the Queens. Det er mulig jeg høres ut som en gammal grinebiter nå, men jeg skulle ønske det nyeste albumet hans ligna mer på det første, som iT har æren av å åpne.

Juni 2021

Opplevelser: Sognsvann med Martina. Grilling hos Marie og Pål. Aku-Aku med Vibeke og Camilla. Lasagne og frozen yoghurt hos Martina. Monsun og kino med Martina. Tusenfryd med Martina og Mone. Vaterland med Mari. Besøk hos Trine. 

Innkjøp: Bare verdens kuleste genser jeg fant ved en tilfeldighet på Uff mens jeg hadde litt tid å slå i hjel:

TV-serie: Nå som jeg nettopp har fullført Dark, er det sykt beleilig at det har kommet nye episoder av Generation, som er en forfriskende palate cleanser etter å ha oppholdt seg i et dystert sci-fi-univers i tre sesonger med timeslange episoder. Det viste seg at å leve seg inn i tenåringer fra California sitt personlige drama var akkurat det hjernen min trengte nå. Dessuten elsker jeg de varme fargene, og Chester gjør egentlig hele serien verdt å se kun i kraft av å være en av de mest minneverdige og underholdende TV-karakterene jeg har sett på lenge.

Spill: Folkens. Vi må snakke om Subnautica. Altså, for litt siden begynte naboene på den andre sida av veien for meg å pusse opp noe helt vanvittig. Egentlig har de holdt på lenge allerede, men denne gangen toppa det seg da de begynte å sprenge. Jeg sliter med å sove, og sovner stort sett ganske seint, og når jeg først sover, sover jeg veldig lett, men til og med om jeg hadde sovet tungt, hadde jeg nok uansett våkna av føkkings sprenging på andre sida av veien. Hele huset rista, liksom. Uansett, dette sprengescenarioet strakk seg over to dager, og det gjorde meg ganske underernært på søvn, og når jeg er underernært på søvn har jeg ekstremt vanskelig for å konsentrere meg, så det eneste jeg egentlig hadde mental kapasitet til, var TV-spilling, men ikke The Last of Us (som jeg teknisk sett har fullført, men jeg holder på med bonuskapittelet Left Behind), for det kan være ekstremt stressende til tider, så jeg begynte på Subnautica, som jeg trudde var et chill svømme-rundt-i-havet-spill, men så viste det seg også å være ganske stressende, fordi man blir kasta rett inn i dramaet fra første øyeblikk og må passe på oksygen-, mat- og vann-nivået sitt, så jeg begynte på Abzû isteden, som var mye mer avslappende, men så sendte jeg en snap til Vibeke om at jeg spilte Abzû og hun trudde det var Subnautica og jeg bestemte meg for å prøve Subnautica på nytt likevel, og dette var en veldig lang og antakelig ganske uinteressant måte å fortelle dere at selv om mitt aller første møte med Subnautica var ganske hektisk, fant jeg ut at det var alt jeg ville det skulle være da jeg ga det en ny sjanse, for når man bare kommer inn i det og finner en slags tralt, er de basale behova man er nødt til å ta hensyn til ikke så krevende likevel, og ganske fort blei jeg helt fullstendig oppslukt på en måte jeg aldri blei av The Last of Us (selv om jeg altså likte det godt nok til å fullføre det), og nå er Subnautica det eneste universet jeg har lyst til å oppholde meg i, og det inkluderer den fysiske virkeligheten vi faktisk lever i. I det hele tatt er jeg veldig enig i denne anmeldelsen. For Subnautica er på ei merkelig blanding mellom vakkert meditativt og ekstremt klaustrofobisk. Det er en kombinasjon som etter alle logiske regler ikke burde fungere, men det gjør det, det fungerer bedre enn de fleste andre spill jeg kan komme på, remaken av Final Fantasy VII var det forrige spillet jeg blei like personlig investert i, selv om de er to helt forskjellige spill. Jeg elsker å utforske utenomjordiske land og hav med scanneren min og lære om intergalaktisk flora og fauna i beste BBC-stil. Og selv om spillet egentlig helt konkret handler om å kræsjlande på en fremmed planet og prøve å overleve og komme seg vekk, har jeg egentlig ikke så lyst til å komme meg vekk, jeg har bare lyst til å bli der, for alt er så vakkert, og det er så gøy å bygge meg hus og utstyr og dyrke planter og fange fisk og iaktta natur som tar pusten fra meg og høre på vakker musikk, samtidig som sjølve historien, som aldri føles masete eller påtrengende, men som bølger – pun intended – mot meg i et troverdig og behagelig tempo i rykk og napp, er helt ekstremt fascinerende. Jeg bare… elsker dette spillet. Og jeg har aldri lyst til å fullføre det.

Film: Subnautica har gjort at jeg har sett færre filmer enn jeg har hatt for vane det siste halvannet året, men jeg fikk med meg Mother!, Vivarium, Barn, A Quiet Place 2, Solaris (1972) og Verónica, og av disse trur jeg nok at jeg likte Barn best. Og jeg merker jeg blir litt glad av å se bra norsk film, som ikke bare er "bra til å være norsk", men faktisk skikkelig bra uavhengig av nasjonalitet. Den føles på mange måter veldig litterær, for det er mer ei utforskning enn en historie, og den er mer opptatt av menneskelige reaksjoner og relasjoner enn konklusjoner. Alt bare funker! Skuespillet er godt, manuset flyter, fotografiet er forholdsvis nøkternt, men det er likevel et par øyeblikk der jeg blir slått av hvor vakkert det er, men på en veldig ikke-insisterende måte. I det hele tatt er det lite som føles insisterende og påtatt ved Barn, den bare observerer, og det gjør den innmari godt.

Musikk: Juni er Pride-måneden, og da føles det veldig riktig at Indochine har spilt inn sin gamle forut-for-sin-tid-hitlåt 3SEX på nytt sammen med Christine and the Queens, og resultatet er euforisk, fengende og skeivt: