Jeg har virkelig ikke forstått kronologien i Istid-filmene. I første filmen kommer istida, og den kan jeg være med på. I andre filmen går istida igjen, og det er jo for så vidt riktig at istida går igjen etter at den har kommet, men at folka lever ennå og attpåtil er like unge og vakre som før, har jeg litt større problemer med. Men når dinosaurene plutselig dukker opp i film nummer tre, får jeg oppriktige vanskeligheter med å svelge det. Og den jækla billige forklaringa med "er ikke du utdødd?!" funker bare ikke for meg.Men altså! Sid og Diego føler seg litt utafor nå som Mannie er i ferd med å bli pappa og tøffel. Resultatet er altså at Diego går og lusker for seg sjøl, mens Sid går enda dypere inn i den plagsomme attpåklatt-rollen enn før. En dag finner han dessuten tre egg som han trur er forlatt, og desperat etter å kunne ta del i familielivet, han og, tar han dem til seg og innbiller seg at han er mora deres. Men naturen krever sitt, og etter at egga er klekt ut, kommer det biologiske moderskipet for å ta tilbake det som er rettmessig hennes - uten at Sid har så lyst til å gi slipp på adoptivpjokkene. Altså blir det opp til vennene hans å redde ham tilbake igjen.
Kua mi jeg takker deg, deilig melk du gir til meg... Bortsett fra at denne melkekua ikke gir så deilig melk lenger. Det var greit nok forrige gang - for all del ikke all verden, men akseptabelt - men denne gangen er det bare flaut. Masete bikarakterer som lener seg i altfor stor grad på ekstremt ikke-morsom slapstick-humor, og en slags pinlig moral i bånn gjør dette til en film som ikke er så altfor seervennlig for sinnsfriske mennesker over åtte år. For helt seriøst, hva skjer med at alt bunner ut i familieverdier og politisk korrekthet på et nivå som bare er gåsehudfremkallende? Og Diego, da! Den sidehistoria kunne de ha spart seg for! Han var jo så kul i den første filmen, men har blitt redusert til ei halvhjerta sviske her! Og hvor blei det av Sid oppi det hele? Det var jo han som gjorde film nummer to tross alt utholdelig!
Dette er på grensa til katastrofen, sjøl om den jo av og til fikk meg til å smile. For Sid er morsom, det lille han er med, og Dagfinn Lyngbø er fortsatt grunnen til at Istid er filmene som for meg til dags dato er de eneste jeg faktisk foretrukker dubba til norsk. Og animasjonen er jo reint teknisk en nytelse. Men det greier ikke å veie opp for det ellers snevre helhetsinntrykket, og alt i alt er dette temmelig bortkasta ressurser.
Dommeren har talt: 2
