Budapæzt

Fra tjueførste til tjuefjerde juni var jeg i Budapest. En meget, meget pen by med sykt mange kule butikker. Masse vintage og små, uetablerte designere og sånt. Eneste som var så forbanna kjipt, var at noe tull jeg ikke har oversikt over gjorde at kortet mitt ikke funka der nede, så jeg blei nødt til å låne rundt av de andre. Så det blei ikke rare shoppinghimmelen, men jeg har veldig lyst til å dra tilbake dit for å gjøre noe med akkurat dét. Uansett var det koz å henge med skiringssalere igjen.


Vi bodde på et superkoselig og ekstremt billig hostell med utrolig søte folk som jobba der, og med rom som var oppkalt etter ymse popkulturelle helter.


Pluss at jeg greide å forelske meg i et utested. Det er liksom... det er såpass at jeg har lyst til å åpne mitt eget med tid og stund, liksom. De spilte chill musikk, hadde bord og stoler som overhodet ikke passa sammen, hadde gamle lamper med møllspiste skjermer stående rundt og med pærer i forskjellige farger, og de pynta med gamle bildeler. Prøvde å ta noen bilder, men dere veit... engangskamera er litt uforutsigbart, og mobilen min er ikke allverden. Og til tross for at jeg er hellig overbevist om at hvis man bare er flink nok fotograf, så skal man faktisk nesten greie å fange stemninga på et sted uten å trenge å være der sjøl, men som dere alle har sett veldig mange ganger før, så er ikke jeg en flink fotograf.


Det jeg trur jeg prøver å si, er: i steden for å drive med dette tullet her, bør du bildegoogle Szimpla Budapest. Det er nok sikkert litt mer til hjelp enn å se på de tøvete bildene mine.

Hovedgrunnen til at vi dro dit, var forresten fordi de andre skulle få med seg Roger Waters - The Wall etter at konserten blei utsolgt i Norge. Jeg, som ikke egentlig har noe spesielt forhold til verken mannen eller Pink Floyd i det hele tatt, blei med bare for turen, men så hadde det seg sånn at noen av folka kunne ikke dra likevel. Så jeg fikk kjøpt billetten for hundre kroner. Ikke så dumt, særlig ikke når konserten - helt ærlig - var steinbra. Ingen av banda jeg liker spiller liksom på stadioner uansett, så bare hele greia med episk lysshow og flere figurer som svever oppunder taket var jo igrunn nok til å få meg til å måpe. Bare hele The Wall-konseptet er jo dritkult, og det blei så bra med alle animasjonsfilmene og den fysiske veggen de bygde opp og... ja. Jeg er dårlig til å prate om dette, jeg som egentlig ikke skjønner meg på Pink Floyd. Men det var kjempebra. Og jeg beklager de dårlige bildene, nok en gang.


Og så var det jo bare masse annet fint i tillegg, da:


Og YOU GAAAAIIIIS, DENNE KJOLEN, SERIØST:

Jeg fant den på en bruktbutikk der det kosta sånn... tredve kroner per kilo klær. En gammal brudepikekjole i størrelse ni år, der jeg ikke fikk opp glidelåsen bak i ryggen. Angrer fortsatt bittelitt på at jeg ikke kjøpte den. Tenk om jeg en vakker dag kommer til å bli dritflink til å sy, og så kunne jeg ha fiksa det. Den er helt sikkert noe av det vakreste jeg noen gang har sett.

Og så da jeg skulle hjem, da dere. Jeg satt på flyplassen, og så kom det en japansk mann og satte seg ved siden av meg, snakka litt med dama han reiste sammen med, og så så han på meg, smilte, og ut av innerjakka på lomma si, tok han to ballonger. Og han triksa og trylla, og så ga han denne til meg:


Da blei jeg glad.

Nå skal jeg gå og lese eller finne ut av livet mitt. Trur det blir det første.