September 2022

Opplevelser: Forfattertreff på Kulturhuset. Konsert med Jon Hopkins på Sentrum scene. Besøk hos Vibeke. Konsert med Go_A på Vulkan arena. Middag med Vibeke på New Delhi. 

TV-serie: I det siste har jeg sett mest på den nyeste sesongen av Westworld, selv om det er en serie jeg gradvis har mista interessen for etter hvert som den har utfolda seg. Jeg syns fjerde sesong er helt grei sci-fi-underholdning så lenge man ikke tenker at den skal ha noe som helst å gjøre med første sesong, for allerede fra sesong to blei Westworld en helt annen type serie enn den begynte som, og siden da har den fjerna seg stadig lenger vekk fra utgangspunktet. Jeg syns den fortsatt er forvirrende og føles litt meningsløs, ettersom man liksom aldri veit hva som er ekte og ikke, og sånn sett gidder man liksom ikke helt å bry seg heller. Jeg aner ikke om det er planlagt flere sesonger, men for min del trenger det ikke å komme flere nå.

Film: The Electrical Life of Louis Wain, Ted K og Halloween (2007). Og egentlig er ikke The Electrical Life of Louis Wain en spesielt nyskapende film innen historisk biografi-sjangeren, den forteller historien sin uten radikale grep og med trygge virkemidler, men jeg har vært fascinert av personen Louis Wain i noen år allerede, og han var på mange måter noen jeg kjenner meg en del igjen i. Syns denne filmen er et fint og rørende portrett av en eksentrisk fyr som dessverre levde i et samfunn og ei tid som ikke makta å tilrettelegge for ham.

Musikk: Is It Cold In The Water? av Sophie er for meg den lengselsfulle sangen til en digital havfrue som skulle ønske hun hadde en kropp til å faktisk føle vannet. Nå kan det hende at albumcoveret bidrar litt til denne tolkninga, men likevel. Sophie døde etter et fall i 2021, bare 34 år, og jeg syns det er utrolig tragisk at verden aldri får høre resten av den musikalske reisen hennes. 

Juli 2020

Opplevelser: Utdrikningslaget til Mari. Spillekveld hos Mari. Hundepass. Tapas på Anchas bodega med Eirin og Eirik. Byturer med gode venner. Besøk hos Vibeke.

Innkjøp: Ikke noe av interesse for omverdenen.

TV-serie: Jeg har omsider fått ræva i gir og sett tredje sesong av Westworld, noe jeg egentlig har prokrastinert litt fordi andre sesong gjorde meg så innmari forvirra. Denne gangen venta jeg til alle episodene i sesongen lå ute før jeg ga meg i kast med den, og det trur jeg var en god idé, for tredje sesong minner enda mindre om utgangspunktet enn det andre sesong gjorde. Serien spinner jo i og for seg videre på ideene den introduserte i første sesong, men hvis det var western-aspektet som gjorde at man likte serien i begynnelsen, kan man bare droppe tredje sesong, for nå er det iskald sci-fi for alle penga. Det er tidvis vanskelig å holde tunga rett i munnen gjennom tredje sesong, men for min del hjalp det en del å se episodene med ganske kort mellomrom. Og hvis man bare aksepterer at dette har gått ganske langt vekk fra den serien det hele starta som i første sesong, er dette ganske bra, altså, og framtidsvisjonene av Los Angeles og San Francisco ser rålekre ut. Nå skal det sies at det at man aldri helt veit hva og hvem som er ekte, gjør at det føles som om det ikke nødvendigvis står så mye på spill, og jeg klarer dermed heller aldri å knytte meg ordentlig til noen av karakterene, men jeg syns likevel denne sesongen tar opp mange spennende politiske og filosofiske sci-fi-problemstillinger. 

Film: Final Girl, Area 51, It Chapter Two, Scarface, The House That Jack Built, Eurovision Song Contest: The Story of Fire Saga, Looper, The Old Guard, Get Out, Det hvite båndet, Thelma & Louise, Jakten på hukommelsen, The Texas Chainsaw Massacre, Mulholland Drive, I morgen danser vi, Under the Skin og Alien.

Det er søtten filmer, det! Og jeg trur jeg må gjøre noe så usolidarisk som å snakke om to av de mest anerkjente filmene av dem, for det var nå en gang sånn at det var de som gikk mest inn på meg.

Dere, Scarface. Jeg endte opp med å se den litt fordi jeg hadde god tid til å se film en kveld, og litt fordi jeg av en eller annen grunn var i humør til å se en sånn film som jeg ikke nødvendigvis tenker at er helt min greie i utgangspunktet, men som jeg likevel føler at jeg på et eller annet tidspunkt "bør" se for å kunne rettferdiggjøre å kalle meg sjøl filmnerd. Jeg hadde faktisk ikke sett for meg hvor intenst underholdende den skulle vise seg å være! Selvfølgelig er det en del ting som føles litt utdatert når man ser en film nærmere førti år etter at den kom, mens andre deler av den oppleves veldig fresht også i dag. Og for et nydelig neonbada åttitalls-Miami vi blir tatt med inn i! Også så mye herlig synthpop på soundtracket, a gitt! Jeg blei rett og slett litt overraska over hvor gøy jeg hadde det mens jeg så denne filmen.

And now for something completely different: Det hvite båndet. Jeg var på ingen måte overraska over hvor bra denne var, for Michael Haneke er en hinsides god filmskaper, men det er få ting som oppleves så tilfredsstillende som når skyhøye forventninger innfris. Denne filmen er perfekt skrevet. Sånn helt seriøst. I min egen skriving er jeg ofte på leiting etter den perfekte balansen mellom underforklaring og overforklaring, ekvilibriet der ting ulmer så ubehagelig under overflata at du ikke klarer å kvitte deg med den ugne følelsen på dagevis, selv om du har vanskelig for å sette fingeren på nøyaktig hvor det gjør vondt. På sett og vis minner denne filmen meg litt om novellene til Kjell Askildsen. Både han og Haneke er mestere i antydningas kunst. Dette er #goals.

Bok: Jeg har jo prøvd å lure dere til å tru at jeg leste to bøker på én gang denne måneden, men det klarte jeg altså ikke. Jeg har bare klart å konsentrere meg om én av gangen, og det har vært Hva er tid av Truls Wyller. Jeg syns Hva er-serien til Universitetsforlaget er ganske kul, men det må kanskje nødvendigvis bli sånn at ei kjapp og grei innføring i et gitt tema ikke alltid går så i dybden på noe som det man kanskje skulle ønske. Men jeg er likevel takknemlig for denne innføringa, og ikke minst for referanselistene til videre lesning som var å finne etter hvert kapittel. 

Musikk: Says av Nils Frahm. Det var alt.

Flere TV-serier det ikke skader å få med seg

Jeg elsker TV-serier! Den dype karakterutforskninga og de langsomme konfliktene gjør at TV-serien egentlig ligner mer på romanen enn det filmen gjør. Episodeformatet og den totale lengden gjør at man kan bli kjent med alt TV-serien inneholder på en helt annen måte enn det man kan med en film - og bare så det er sagt, jeg elsker fortsatt også film. Det er bare det at de siste åra har jeg lært meg å sette enda litt mer pris på TV-serien.

Dette innlegget er en oppfølger til dette innlegget. Den gangen tok jeg rett og slett for meg alle TV-seriene jeg noen gang har sett alt som fins av, og som jeg i tillegg har likt. Den samme regelen gjelder denne gangen; jeg trekker bare fram serier der jeg har sett alt, enten fordi serien er ferdig og jeg har sett alle sesongene, eller fordi jeg har sett alt det som foreløpig eksisterer av den. For å mate dere med teskje: jeg har altså ikke valgt å ha med serier der jeg har sett noen sesonger, men har hoppa av etter hvert.



Westworld (2016 -)

Jeg husker ikke når jeg leste om denne serien første gang, men det var ei stund før HBO faktisk begynte å vise den. Jeg husker væffal at jeg allerede da visste at jeg måtte se den. Jeg er jo i utgangspunktet en sucker for sci-fi, jeg har sansen for J.J. Abrams, som er executive producer (herregud, hva i all verden heter det på norsk?) og western-settinga gjorde at jeg tenkte at dette i tillegg kom til å ha en viss steampunk-estetikk. I det hele tatt: mange ting å glede seg over, og at serien allerede før den blei sluppet, blei hypa noe voldsomt og utnevnt til HBOs nye Game of Thrones (utover at begge seriene er bra og forholdsvis episke, har de forøvrig lite til felles), gjorde at jeg ikke akkurat gleda meg noe mindre da første episode endelig lå ute. Den infridde absolutt. Som jeg nevnte helt innledningsvis i innlegget her, så liker jeg de langsomme konfliktene som er typisk for nettopp TV-serier, og Westworld er definitivt et eksempel på hvor godt det kan funke. I første episode er det ikke utvetydig hva som er kjernekonflikten, og hvem som er the bad guys - her er det mange lag som skal utforskes, og mange mellommenneskelige (og -robotslige) relasjoner som skal settes på prøve. Rett og slett en knallbra serie som lever opp til de høye forventningene HBO hadde skapt til den på forhånd.



Stranger Things (2016 -)

GUD, denne serien, ass! Jeg skal være forsiktig med å si at det og det var det beste jeg så i 2016, men fy søren, denne serien, ass! Og dere, hva er det med åttitallet som funker så usedvanlig perfekt i kombinasjon med det mystiske og overnaturlige? Bare se på Twin Peaks (som okei egentlig er nittitallet, men altså 1990 er så godt som åttitallet)! Det må være noe med det analoge, med et samfunn som ligner til forveksling på vår egen samtid, bare at alt liksom er litt mindre tilgjengelig, alt er bare litt mindre lettvint, vissheten om at man ikke bare kan google etter svar på hva det skumle kan være, og hvis man går seg bort, så er det ikke bare å fiske fram smarttelefonen og være hjemme igjen på null komma svisj. Jeg blir bare mer og mer glad i åttitallet for hver dag som går, for ja, det var utrolig mye teit på åttitallet, men det var også utrolig mye bra, ikke minst innen alternative miljøer, pluss at det er utrolig mye nydelig nostalgi for alle oss i min generasjon som er vokst opp på åtti- og tidlig nittitall. Og i Stranger Things er åttitallet så veldig gjennomført, det er ikke bare en artig tidskoloritt, vi er der, vi har reist i tid, til ei tid da alt ligna på nå, bare at alt var litt mer mystisk, og her møter vi en helt fantastisk vennegjeng og ei fryktinngytende gåte og og og og og og BARE SE DET.



Orphan Black (2013 -)

Passer egentlig fint å snakke litt om Orphan Black etter Stranger Things, fordi Orphan Black er en serie jeg snubla over etter fryktelig Stranger Things-abstinenser. Jeg google noe sånt som "tv-series similar to stranger things" og på ei av de mange listene jeg fant, var nettopp Orphan Black. Sjøl syns jeg egentlig ikke de ligner noe særlig, litt i tematikk, for så vidt, men stemningene er helt forskjellige. Ikke desto mindre er dette en drivende god serie som er utrolig spennende og har mange gode karakterer. Og mens vi først snakker om karakterer, så er det absolutt mest fascinerende med serien at skuespiller Tatiana Maslany spiller sånn... fem av hovedrollene? Og flere mindre roller? Og jeg veit jo at det skuespillere gjør, er å gå inn i andre karakterer og bli mer eller mindre noen andre, men jeg trur det aldri har blitt så tydelig poengtert for meg før som her. Hun spiller de ulike rollene med så mye særpreg og troverdighet at vi, til tross for at de altså har det samme ansiktet, aldri er i tvil om hvem de er, aldri blander dem sammen, og oppfatter dem helt klart som egne karakterer med sine egne spesielle quirks, heller enn variasjoner av den samme karakteren. I tillegg hender det flere ganger i løpet av serien at hun spiller en av karakterene som spiller en av de andre karakterene. Og det gjør hun attpåtil med glans.



Skam (2015 -)

Det er vel egentlig ikke sikkert at jeg trenger å utdype noe nærmere etter dette innlegget, men jeg skal prøve likevel. For noe av det jeg liker så godt med Skam, er hvor naturlig og utilgjort det virker. Manuset flyter fint, og replikkene faller naturlig. Jeg mistenker litt at de har gjort noe av det samme som vi gjorde da jeg gikk på folkehøyskole og vi lagde den fortsatt helt fantastiske filmen Kjell og Jan (regissør og manusforfatter ville ikke at den skulle legges ut offentlig noe sted, ellers skulle dere FAENMEG FÅ SETT DEN, ASS), nemlig at vi ikke egentlig hadde noe ordentlig manus, vi fant liksom bare ut hva karakterene skulle snakke om i hver scene, og så tok vi det derfra. Resultatet blei faktisk skikkelig bra og flott og troverdig med avbrytelser og snakking i munnen på hverandre og alt mulig sånt. En annen ting med Skam, som mer velformulerte hoder enn meg allerede har snakka om, er hvor fint de tar opp forskjellige temaer. Hvor mange filmer og serier fins vel for eksempel ikke om skaphomoen som prøver å ta livet av seg/blir mobba/ikke blir akseptert av foreldra sine/whatever? Altså, jeg skal ikke påstå at heterofile ikke har mange flere privilegier enn ikke-heterofile, men er det ikke bare fantastisk behagelig å se homo-kjærlighet framstilt som hvilken som helst annen kjærlighet? Og at bestevennen din ikke reagerer med "HÆ ER DU HOMO" når du kommer ut av skapet, men isteden bare spør hva det er han heter? Forresten: rekk opp handa hvis du òg sitter og oppdaterer hjemmesida til Skam i dette øyeblikk i tilfelle det har skjedd noe nytt siden sist.



Hannibal (2013 - 2015)

Det tok litt tid før jeg kom inn i TV-serien om Hannibal Lecter, rett og slett fordi begynnelsen av første sesong ligner ganske mye på veldig mange andre krimserier. Et bestialsk mord, en gjeng etterforskere går i gang med å løse det. Mye er løst innen episoden er over. Ny episode, nytt mord. Men etter hvert begynner det å bli tydelig at det er et mønster, og detaljer fra mordsakene i de første episodene hentes fram igjen og settes i en ny sammenheng, og plutselig føler man at man sjøl har blitt vikla inn i et slags mareritt som man ikke uten videre kan rømme fra. Mads Mikkelsen er intet mindre enn perfekt i rollen som Hannibal, og sammen med Hugh Dancy som Will Graham danner de litt av et par. Jeg har sett filmene Hannibal og Red Dragon for lenge siden uten å tenke videre over dem, men denne serien har gitt meg lyst til å utforske universet dypere, for det er virkelig masse spennende og foruroligende her.



Vikingane (2016 -)

Okei, så er kanskje ikke denne NRK-produksjonen helt på høyde med mye annet på lista mi her, men jeg koste meg likevel en hel del med den. Jeg syns det er et problem å finne komiserier jeg liker, rett og slett fordi jeg må jo ha en skikkelig merkelig type humor i og med at jeg nesten ikke syns noen ting er morsomt? Vikingane lo jeg av, ikke like godt, lenge og oppriktig som av Flight of the Conchords, Black Books eller The IT Crowd, men jeg lo, og jeg hadde det gøy. Jada, humoren er til tider litt teit, men dette var akkurat passe fornøyelig å slappe av med etter en utmattende dag på jobb. Jeg aner ikke noe om den historiske korrektheten her (språket er definivtiv ikke historisk korrekt, men det skal det jo heller ikke være), men mitt utrente øye syns i væffal kostymene og setta så riktig så vikingete ut. Dessuten må jeg medgi at jeg tross alt stoler litt mer på nordmenn når de skal lage serier om vikinger, enn jeg stoler på for eksempel amerikanere (med andre ord: nei, jeg har ikke tenkt å se Vikings). Dessuten liker jeg all den flotte musikken!



Deutschland 83 (2015 -)

Jeg snakka med Jørgen her om dagen om at det er jo ikke så mye som når oss i Norge fra Tyskland som ikke handler om andre verdenskrig eller tida fram til Berlinmurens fall, er det vel? Altså, jeg kommer på en håndfull titler, liksom, men det er vel mest krig og øst/vest det går i, er det ikke? Nu vel. Vi ramla over denne serien helt tilfeldig på Platekompaniet og syntes DVD'en hadde et kult cover, så vi tok den med oss hjem. Det skulle vise seg å være et godt valg, for dette er ei spennende og interessant skildring av ikke bare det mildt sagt kjølige forholdet mellom Vest-Tyskland og Øst-Tyskland på åttitallet, men det er også en ganske klassisk coming of age-historie satt i litt utradisjonelle omgivelser. Martin Rauch er en kar i tidlig tjueåra som verves av Stasi for å infiltrere den vest-tyske hæren. Likevel er kanskje ikke Martin den mest engasjerende karakterern. Kanskje enda mer interessant er Alex Edel, som også er i den vesttyske hæren, og sønn av generalen. Her er det duka for politiske så vel som relasjonelle spenninger.



This is England '86 - '90 (2010 - 2015)

Egentlig er dette tre mini-serier, og ikke tre sesonger av den samme serien, men jeg må innrømme at jeg tenker på den som sistnevnte. Dette er en oppfølger til This is England-filmen fra 2006, som også er veldig bra. Men veit dere hva? Serien er kanskje enda bedre. Det er heldigvis de samme folka som står bak, og de samme skuespillerne. Åttitallet i den industrialiserte, engelske småbyen er like dystert som før, men gjengen vi kjenner fra tidligere byr likevel på mye moro. Men ikke la deg lure av de snappy replikkene og komiske situasjonene; dette er bekmørkt, nesten enda litt mørkere enn filmen, og inneholder scener som jeg faktisk syntes var helt jævlige å se på. Jeg er ganske tøff av meg, og tåler det meste, men her vil jeg faktisk skyte inn en aldri så liten advarsel om at dette er veldig sterke saker. Ikke desto mindre har det blitt utrolig bra, og man blir enda mer glad i og kjent med karakterene som man i filmen begynte å ane omrisset av. Jeg skjønner godt at regissør og manusforfatter Shane Meadows (hovedpersonen heter Shaun Fields...) ikke klarte å la dem ligge, for å si det sånn.



Sherlock (2010 -)

Sherlock var også en sånn serie som jeg brukte litt tid på å komme inn i. Altså, jeg har aldri syntes det var dårlig eller noe sånt, men de lange episodene på cirka halvannen time gjorde at det egna seg litt dårlig for bingewatching, og jeg måtte liksom sette av en helaften i likhet med en film når jeg skulle se det. Og jeg syntes det var artig og underholdende, men det var ikke før jeg kom noen episoder inn i det at jeg virkelig begynte å elske det (en digresjon: skulle ønske det norske språket hadde noe som ligger mellom "like" og "elske", sånn at det framgår at man gjør mer enn å bare like noe, men at det tross alt ikke betyr like mye for deg som familien din, bestevennen din eller kjæresten din, liksom). Benedict Cumberbatch er virkelig Sherlock, og han er merkelig sjarmerende til å være en arrogant drittsekk. Det eneste som irriterer meg litt med Sherlock, er at jeg noen ganger outsmarter den. Sherlock skal jo liksom være en sånn hyperintelligent person som ser ting timevis før andre ser det, så når jeg da ser noe komme lenge før Sherlock gjør det, så føles serien litt vel... tilpassa et publikum, om dere skjønner hva jeg mener. Samtidig må det kanskje også nettopp være sånn for at vi skal kunne henge med, men det er vel del som er dillemmaet når man lager en serie med karakterer som skal være ekstremt intelligente. Uansett. Jeg trudde jeg nesten ikke skulle like det fordi det er satt til moderne tid, og jeg elsker viktoriatida, men det gjorde jeg jaggu!



Better Call Saul (2015 -)

Selv om dette er en spin-off av Breaking Bad, er det egentlig ikke nødvendig å ha sett Breaking Bad først, for seriene er ganske forskjellige. Jeg anbefaler det selvfølgelig likevel på grunn av karakterbygging og den slags, men vit at hvis du av en eller annen uforståelig grunn virkelig hater Breaking Bad, så kan du likevel kose deg med Better Call Saul. Sistnevnte er på mange måter en litt lettere serie, med mindre av den heseblesende dramatikken alle som har sett Breaking Bad vil kjenne igjen. Det betyr ikke at dette ikke er spennende, men det hele foregår på et litt mindre og mer hverdagslig plan: det handler om advokat Saul Goodman, som i tida før Breaking Bad het Jimmy McGill, som prøver å lykkes innen jusfeltet. Likevel hindrer sjølve karakteren hans ham gang på gang i å nå det overordna målet. Rett og slett en ganske klassisk historie om at du ikke kan rømme fra den du er. Sentralt står også forholdet til broren Chuck, men vi blir også bedre kjent med Mike, som var en veldig kul karakter i Breaking Bad. I Better Call Saul blir det klart at han er en KJEMPEKUL karakter!



Les Revenants (2012 -)

Denne serien var, i likhet med Stranger Things, en av mine aller største TV-opplevelser i 2016. Også i likhet med Stranger Things har denne serien en umiskjennlig Twin Peaks-vibe, som egentlig går mer på sjølve stemninga enn på handlinga. For ikke bare er denne serien spennende å følge med på på et reint dramaturgisk plan (altså, døde vender plutselig tilbake til livet, hva er det å ikke like ved det, liksom), men for meg er det sjølve atmosfæra som gjør serien til det den er. Ikke minst bidrar de skotske post-rock-guruene Mogwai til et musikalsk bakteppe som for meg perfekt klarer å fange inn lyden av mystikken og melankolien som hele tida er tilstede i dette franske mesterverket av en TV-serie. Tankene mine vandrer også til Jorge Borges, og til fortellinga hans om alef, punktet der man kan se alt som har skjedd, alt som skjer og alt som kommer til å skje. Jeg syns nok at sesong to er hakket svakere enn fantastiske sesong én, men jeg krysser fingrene for en sesong tre som klarer å vekke de samme følelsene i meg som gjorde at jeg drømte om denne serien hver natt etter å ha sett på den.

Riget (1994 - 1997)

Jeg ser mye rart, altså, men jeg må innrømme at Riget er noe av det merkeligste jeg har sett sannsynligvis noen gang. Kultserien til Lars von Trier kombinerer horror med absurd komedie og igjen med god, gammaldags såpeopera, tre elementer man skulle tru at ikke gikk så godt sammen, men så gjør de nettopp det. Vi følger pasienter og ansatte ved det danske Rigshospitalet, også kjent som Riget, der de får kontakt med ånder, prøver å gjøre hverandre om til zombier, holder losjemøter i kjelleren, vedder i ambulanserace og ellers strever med livets trivialiteter. Vi møter også en av skandinavisk TVs mest minneverdige karakterer, nemlig den svenske legen Stig Helmer, som ofte avslutter dagen med å klatre opp på taket av sjukehuset, se over til Sverige og rope ut "danskjävlar!". Full av scener og øyeblikk man bare har lyst til å se om igjen og om igjen. Absolutt sin kultstatus verdig.