Tre anbefalinger på Y

Yoga - Med unntak av dans, er dette den eneste treningsformen jeg liker. Jeg syns all annen trening er heseblesende, utmattende og fysisk vond, men yoga gir deg skikkelig god trening uten å være noen av de tinga. Okei, litt avhengig av stillinga kan det være fysisk vondt, men overhodet ikke på samme måte som for eksempel løping eller vektløfting. Jeg dreiv masse med det i Bø, der det i motsetning til i Oslo var skikkelig billig, og dere veit det der energioverskuddet som treningsjunkies snakker om, men som jeg personlig aldri har opplevd fordi jeg etter ei treningsøkt bare føler meg ødelagt og deprimert i hele kroppen? Energioverskuddet er i aller høyeste grad reellt etter yoga. Kroppen får styrken sin på en helt annen måte enn ved, ja la oss si løping, og for å sammenligne trening med mat, så kan jeg si at løping er julemat, som gjør deg skikkelig mett og sliten etterpå, mens yoga er sushi eller smoothie, som du ikke blir like pangmett av, men som du i steden føler deg lett og glad og ikke sulten i kroppen i flere timer etterpå. Jeg skulle ønske jeg enten hadde motivasjon til å drive med det på egen hånd, eller at jeg visste om et sted i Oslo der det faktisk ikke koster helt sinnssykt mye å drive med det, men sånn er det foreløpig ikke. Jeg lever fortsatt videre i håpet, da, for yoga er digg!

YAAM - Jeg er ganske sikker på at jeg har nevnt før at Oslo, og Norge generelt, er skikkelig dårlige på det her med skikkelige utesteder. Altså, det eneste som avgjør hvor jeg ender opp med å drikke i Oslo, er ålreite priser i baren og ålreit musikk over anlegget. Bortsett fra det, er de fleste puber og barer ganske like. Men hver eneste gang jeg har vært i utlandet, har puber og barer og hengesteder vært noe helt annerledes fra det vi er vant med her. Så klart, man har jo helt vanlige standardting der òg, men man finner også helt unike nisjesteder som jeg fortsatt har til gode å snuble over i Norge. Jeg har snakka om både Szimpla og Chalet Club før, og nå tenkte jeg å vie YAAM litt oppmerksomhet. I likehet med Chalet Club (og en mye kjedeligere søstervariant av Szimpla) er YAAM i Berlin. Det er et fantastisk, lite hengeområde med sand overalt, hvor man kan slappe av med en øl i ei hengekøye, spille en konsert, høre på en konsert, skate eller få nye venner. Det er faktisk litt som å komme inn i en annen verden, midt i byen. Jeg har googla fram noen bilder (klikk på det for å komme til bildekilden) sånn at dere får et visst intrykk av atmosfæra der. Men det aller lureste er selvfølgelig å bare besøke det sjøl, noe jeg håper dere vil neste gang dere er i Berlin:

Y tu mamá también - En jævlig kul film, som jeg egentlig ikke helt veit om jeg gidder å snakke så mye om. I steden kan du jo ta en trailer og mine varmeste anbefalinger og oppfordringer om å se den:

Y tu mamá también (2001)

Kjærestene til bestisene Julio og Tenoch drar på ferie til Europa. Omtrent samtidig skal noen politikerfaren til Tenoch kjenner gifte seg, og på bryllupsfesten blir de to kjent med Luisa, som er gift med den ekstremt ufyselige fetteren til Tenoch. Litt småbrisne begynner de å snakke om en heidundrende roadtrip til den ikke-eksisterende stranda Boca del Cielo de skal på, uvitende om at Luisa noen dager seinere kommer til å ringe Tenoch for å spørre om hun kan bli med. Nevnte ufyselige fetter har nemlig vært utro, og Luisa tenker helt sikkert at hey, hvorfor faen ikke. Og for å bruke en ekkel klisjé: turen blir helt annerledes enn noen av dem hadde kunnet forestille seg...

Ja vel. Dette er noe så genialt som en feel good-film med alvorlige undertoner. Den er både morsom, fengende og, i mangel på et tilsvarende ord på norsk, up-lifting, samtidig som den minsanten stiller spørsmål til ettertanke og. Noe av det er direkte trist. Likevel er dette først og fremst en film med høyt tempo, våryrhet og godt humør, og for ikke å glemme en sunn dose sex. Dessuten har den Gael García Bernal i seg. Annen grunn til å se en film trenger jeg igrunn ikke. Og når den i tillegg innfrir på alle andre punkter og, er det jo intet annet å gjøre med saken enn å ta av seg hatten og knele i sanda.

Det er noe genuint, hva kan jeg si, ungdommelig ved det hele. Det kan virke som om regissør Alfonso Cuarón vil hylle ungdomstida eller noe sånt. Samtidig ligger det, som nevnt, noe mørkt og duver et sted i bakgrunnen. Realiteten, kanskje? Det er som om han vil prise ei tid da alle var unge og rastløse, samtidig som om han vil minne om at virkeligheten vil før eller siden innhente enhver. Og ting som kan virke evige og uforanderlige da, er ikke nødvendigvis det. Og jeg har en følelse av å gjenta meg sjøl, så jeg slutter likeså godt av.

Dette er en film som det aller meste er bra ved. Jeg kan ikke komme på noe konkret å pirke på, samtidig som jeg veit at jeg tross alt sannsynligvis ikke kommer til å tenke så veldig mye på denne filmen, say, neste uke. Men den er jævlig bra, rett og slett.

Dommeren har talt: 5