Museskritt

Husker dere at jeg i november skreiv at jeg ikke hadde så lyst til å gå i detaljer om OCD-symptomene mine? Både fordi jeg ikke var offisielt diagnostisert ennå og fordi jeg skamma meg for mye? Vel, jeg tenkte å snakke om dem nå. Ikke fordi jeg har blitt diagnostisert ennå, og ikke fordi jeg har slutta å skamme meg, men kanskje nettopp fordi jeg skammer meg. Jeg har de siste åra prøvd å snakke litt mer om det med mine nærmeste, i et forsøk på å ufarliggjøre det. Jeg trur det funker litt. Kanskje. 

Så la meg begynne med diagnosen, eller mangelen på en diagnose. Første gang jeg havna på DPS, var det jo utredning det gikk i, og den gangen hadde jeg egentlig forventa at opplegget skulle være litt mindre… klinisk, men det var det ikke, for da alle skjemaene var fylt ut og de forskjellige scorene mine talt opp, blei jeg skrevet ut. Da jeg begynte på'n igjen på DPS i fjor, gikk jeg dermed ut fra at det var sånn de gjorde det der, og da behandleren min nevnte OCD, forventa jeg å få et nytt skjema å fylle ut på en skala fra én til ti ved neste time, men jeg fikk aldri noe skjema, og nå har jeg gått i behandling der såpass lenge at jeg tviler på at det noen gang vil komme noe skjema. Og helt ærlig foretrekker jeg dette. At jeg har tvangstanker er det ingen tvil om, og da er det viktigere at vi tester ut metoder for å holde dem under kontroll heller enn å finne ut av hvilken sjukdomstittel man skal skrive inn i journalen min. Kanskje kommer det til å stå en tittel og et nummer i epikrisen min når jeg omsider blir skrevet ut, men foreløpig har det vært et kjærkomment avbrekk å isteden fokusere på hva som kan hjelpe meg i praksis. 

Selv om OCD altså er den diagnosen behandleren min har nevnt, er det det som på engelsk kalles OCPD som jeg, med mitt ufaglærte blikk, føler treffer best. Det er mange måter symptomene kommer til uttrykk i dagliglivet mitt på, men den vi har konsentrert oss mest om, fordi det sannsynligvis er det som påvirker meg mest, er dette med rydding og orden i hjemmet. Det er lett å se for seg at noen med tvangstanker alltid har god orden og struktur hjemme, mens jeg helt siden jeg har vært liten har blitt sett på som en rotekopp. Det har også vært vanskelig for folk rundt meg å forstå at jeg ikke har det rotete rundt meg fordi jeg ikke gidder å rydde, men fordi jeg ikke klarer å rydde. Det er ikke det at jeg liker rot, eller ikke påvirkes negativt av rot, tvert imot, men min eksekutive dysfunksjon gjør det ekstremt krevende for meg å holde orden. 

I innlegget jeg nettopp linka til, snakka jeg om at jeg hadde søkt om bistand i hjemmet. Det fikk jeg innvilga, og tiltaket er nå over. Både jeg, og ergoterapeuten som hjalp meg, innså etter hvert at det ikke bare er eksekutiv dysfunksjon som var problemet. Det vil si, det hadde jeg jo egentlig allerede visst lenge, jeg bare hadde ikke helt ord for å beskrive hva det var.

Og det er altså der OCPD kommer inn. For når jeg sier at det er vanskelig å rydde, er det både vanskelig fordi jeg sliter med å komme i gang med oppgaver, holde meg til én oppgave av gangen og å skifte mellom ulike oppgaver (ah, the beauty of AuDHD), i tillegg til å være vanskelig fordi alt må gjøres på det jeg oppfatter som riktig måte. Velmenende mennesker i livet mitt innbiller seg noen ganger at det vil være relativt lett for dem å hjelpe meg med å rydde leiligheten min, fordi de ser for seg å komme hjem til meg med store søppelsekker som de kan stappe alt søppelet i og så kaste sekkene i restavfallet. NO WAY, JOSÉ. Jeg er opptatt av kildesortering på et nivå som bare kan beskrives som militant, og å bryte med mine eksepsjonelt strenge kildesorteringsregler, forårsaker mer stress og ubehag enn rotet i seg sjøl. 

Sagt på en annen måte: jeg har en ekstremt høy standard for åssen søppelet mitt skal skylles, sorteres og kastes. Jeg har også store problemer med eksekutiv funksjon som ville gjort det krevende for meg å følge en gjennomsnittlig standard, så når min egendefinerte standard er perfeksjon og intet mindre, blir en allerede vanskelig oppgave nesten umulig. 

I november 2023 tok jeg disse bildene av leiligheten min:

Sammen med ergoterapeuten satte jeg opp ei ukesplan med ryddeøkter, med faste plasser å rydde hver tirsdag og torsdag, og der hver ryddeøkt er mellom ti og femten minutter. Når jeg hadde prøvd å sette meg mål tidligere, hadde måla mine alltid vært altfor ambisiøse, typ rydde en halvtime hver dag. Hele poenget med planen var å få inn noen gode rutiner som føltes overkommelige. Etter at tiltaket med bistand i hjemmet var over, så leiligheten min sånn ut:

Nå bidrar riktignok lysforholda litt, men det er ikke utelukkende en optisk illusjon: max femten minutter med rydding hver hverdag, altså at jeg har fri i helgene, har gitt bedre resultater enn jeg hadde våga å håpe på. Det går sakte, men det går framover, og for meg er det helt nødvendig at det går sakte. Foreløpig har vi kommet fram til at jeg har det bedre når jeg kan rydde på min måte – altså i henhold til mine egne militante regler – enn om noen skal tvinge meg til å være raskere/mer effektiv/mindre streng, og hele poenget med behandling er jo at jeg skal få det bra psykisk. Så nå er tanken at jeg skal holde på denne ukesplanen min, selv om jeg ikke lenger har bistand i hjemmet, men jeg har fortsatt DPS, så helt aleine står jeg ikke i dette.

Jeg håper at jeg om noen måneders tid kan vise dere bilder hvor ting ser enda bedre ut.

Her kommer vinteren

Det var aldri meninga at det skulle gå såpass lang tid mellom dette blogginnlegget og det forrige, det har bare vært så aldeles for mye for meg de siste ukene. Det har vært såpass mye at jeg i samråd med sjukepleieren min har beslutta å ta ferie hele desember, altså ferie fra dyrepasserkarrieren min. Det føles feil å klage på at jeg får mange oppdrag og at businessen går bra, men ulempen med å ikke ha en arbeidsgiver som kan pålegge meg ferie, er at det – i hvert fall når man er meg – er vanskelig å rettferdiggjøre å ta ut ferie "bare fordi jeg er sliten." Som jeg må minne meg sjøl på at faktisk ikke er bare-bare. Som sjukepleieren min sa: jeg er uføretrygda av en grunn, og penga jeg får utbetalt er å regne som lønn for å ta vare på meg sjøl. Noen ganger må jeg høre noen andre si det, for jeg stoler ikke alltid på min egen dømmekraft.

Jeg er også tilbake på DPS. Jeg har vært litt bekymra for å ikke bli tatt på alvor der, men behandleren jeg har fått i denne omgang er veldig flink og virker å forstå hva jeg prøver å si, noe som på ingen måte alle gjør. Han trur at jeg har OCD, og har henvist meg til en OCD-enhet på Gaustad. Mens vi venter på at de skal svare på henvisninga, går jeg i samtaleterapi hos ham.

Og det er jo litt… kanskje ikke direkte morsomt, men hvert fall interessant, at jeg allerede blant annet i dette innlegget fra 2015 lurte på om jeg kunne ha OCD. Da jeg fikk autismediagnosen for tre år siden (tida flyr!!!), trudde vel både jeg og mine daværende behandlere at tvangstankene mine – og det meste annet som feiler meg, for den saks skyld – kunne forklares med autisme. Og det gir jo mening, for det er ingen hemmelighet at autister generelt liker regler og rutiner. Og dét i seg sjøl er det jo heller ingenting i veien med, men når reglene og rutinene kommer i veien for livskvaliteten, kan man kanskje begynne å snakke om at man har en sjukdom.

Som en såkalt artig liten synkronisitet, handler den nyeste sesongen av Heartstopper, som jeg ser i disse dager, i noe grad om OCD. Jeg har syntes at de to første sesongene var søte nok, men litt for lettbeinte til at jeg klarte å la meg engasjere på noe dypere plan enn det overfladiske, men jeg syns så langt – med forbehold om at jeg ikke har sett sesongen ferdig – at de behandler OCD-tematikken på en veldig riktig måte. Faktisk brukte jeg sjøl spiseforstyrrelser som en slags metafor for å forklare for behandleren min åssen tvangstankene oppleves for meg, fordi spiseforstyrrelser – som jeg til informasjon ikke har – er den måten å tenke på som for meg minner mest om åssen jeg har det.

Jeg har ikke så lyst til å snakke mer om dette akkurat nå, merker jeg, både fordi jeg offisielt sett faktisk ikke har blitt diagnostisert med OCD ennå, men også fordi jeg syns det føles innmari skamfullt og privat å snakke detaljert om symptomene mine, på en måte jeg overhodet ikke syns når det gjelder autismesymptomene mine. Kanskje fordi autisme faktisk ikke er en sjukdom, og ikke noe som "feiler meg", mens OCD absolutt er det. Symptomene mine gjør ikke bare at jeg framstår litt eksentrisk, men de innebærer ting jeg føler meg tvunget til å gjøre som jeg syns er oppriktig flaut og som jeg ikke har lyst til å dele med hele verden – hvert fall ikke nå, kanskje aldri. 

Her er en liten godbit fra journalen min:

Måtte le litt da jeg leste "men noe omstendelig." Jeg er sikker på at alle som har lest de skjønnlitterære tekstene mine – eller hallo, hva med bloggen min – kan si seg enige i det, haha.

Hvem veit, kanskje jeg klarer å komme sterkere tilbake i desember, etter å ha gitt meg sjøl en måneds lang ferie? Here's to hoping.