Vår mann heter Theo, og han har en fet jobb som ett eller annet høyt oppi systemet. Han lever i år 2027, i et småfascistisk England som fordømmer resten av verden, på ei jord der menneskene har blitt ufruktbare. Samfunnet er dystert, grått og - trass i den gestapoiske styreforma - ikke så reint lite anarkistisk. Opprør bryter ut i hytt og gevær, og lederen for den mest framtredende terroristgruppa er dame til tross for at hun heter Julian, og er noe lignende ekskona/ekskjæresten til Theo. En dag kontakter hun ham på dramatisk måte, og tilbyr ham en jobb: skaffer han den illegale flyktningen Kee de papirene hun trenger, får han en pen sum penger. Etter nærmere forhandlinger går Theo med på det - bare for å seinere avdekke en hemmelighet Kee bærer på: hun er gravid. Dette kunne ha vært menneskehetas store håp, hadde det bare ikke vært for én meget betydelig bagatell: hun er flyktning.Alt ligger med andre ord til rette for at Children of Men skal blåse deg av banen med sin intelligens og intense spenning. Jeg mener, potensialet er jo der. Grunnmuren består jo av akkurat de rette elementa for at dette skal bli en moderne sci-fi-klassiker. Den er sterkt samfunnskritisk, har et interessant plott, og er godt filma etter alle kunstens regler med håndholdt kamera på de rette stedene, komplett med blod på skjermen og det hele. Hvorfor føler jeg likevel ikke at jeg blir noe særlig grepet av historia?
Én grunn kan være det filmen i all hovedsak dreier seg om - skyte, hoppe i dekning, løpe, gjemme seg, bevitne folk bli drept, et cetera. Av direkte handling, og til dels også utseende, minner den mer om en krigsfilm enn noe annet, egentlig. Ikke det at jeg har noe imot krigsfilmer - på ingen måte, faktisk, ettersom veldig mange av dem er dritbra lagd, og hadde denne filmen innehatt noe av de gode kvalitetene krigsfilmene ofte har, kunne jo det ha funka som bare faen. Derimot er det kun de overfladiske sidene ved sjangeren vi makter å kjenne igjen, og det er teit. Når jeg ser en sci-fi-film, forventer jeg opprivende avsløringer, tankevekkende forklaringer og rystende framstillinger av samfunnet. Children of Men har riktignok det siste, men det er manko på de to første. Det blir for platt, rett og slett. Det er nettopp denne grunnen til at jeg ikke gidder å spille skytespill heller - hva er vitsen, liksom? Det er den gode, drivende historia jeg er ute etter. Vil jeg se forvirra mennesker løpe rundt og dø, kan jeg bare skru på nyhetene. Så ironisk nok er det altså sjølve plottet som mangler noe. Det er for mange hull. Hvorfor har menneskene blitt ufruktbare? Det har vi ikke svar på. Hvorfor har Kee, mot alle odds, blitt gravid? Det har vi heller ikke svar på. Det er jo sjølve svara, og de bør være gode, som gjør filmer av denne typen. Her får vi dem ikke. Det er litt plagsomt. Det er nesten så jeg håper på en remake av denne filmen, for det er trist å se et så godt utgangspunkt bli offer for hjerneløs action.
Men som nevnt, den skal altså ha for det gode utgangspunktet. Det England den presenterer, er apokalyptisk, og minner litt om det i V for Vendetta, bare med enda flere gettoer, enda flere lurvete fattigfolk, og enda mere gråt og elendighet. Den retter en kvass pekefinger mot det som dagens samfunn muligens kan utvikle seg til, og den gjør det på en litt subtil måte, egentlig - som om det ikke kunne ha vært andre alternativ. Det underliggende budskapet føles ikke som om det blir dytta på deg, men det er bare der, naturlig som bare det. Det er flott gjort, så absolutt. Dessuten er Michael Caines birolle som hippiegutt Jasper en ekstra tråd som trekker filmen enda noen etasjer oppover.
Dommeren har talt: 4
