Full Metal Jacket (1987)

Vi følger ei gruppe marinesoldater fra de ankommer militæret til de blir sendt til Vietnam og the real thing. Vår mann i det hele kalles Joker fordi han er den som allerede under første møte med den gestapo-inspirerte sersjanten (eller hvilken rang man nå har når man liksom er sjefen for rekruttene... personlig kan jeg ikke sånt) tør å spøke. Etter hvert skal han komme til å utpeke seg som den som tør å stå opp for det han mener er riktig og den som tør å være ærlig, både mot seg sjøl og alle rundt ham.

Sjangermessig er dette en krigsfilm, til tross for at det, som Mads sa, er mer riktig å kalle den en antikrigsfilm. Den gir oss et skråblikk på Vietnamkrigen, noe som krevde mer bein i nesa på åttitallet enn i dag. Likevel er det ikke det samme magesuget jeg sitter igjen med etter å ha sett denne som jeg satt igjen med etter å ha sett Platoon, som kom året før. Med unntak av helikopterscena der han ene duden skyter lokalbefolkning for gøy og scena der Joker ikke greier å bare gå fra en dødelig såra snikskytter som nettopp har plaffa ned flere av vennene hans, syns jeg egentlig det er få av de scenene som virkelig, virkelig, virkelig får sympatien til å velle opp i meg. Jeg syns kanskje rett og slett ikke at det blir jævlig nok. Stanley Kubrick var en bra mann, men akkurat her har han ikke greid å trekke i de rette snorene for å få meg i rabiat ekstase.

Men nå snakker jeg om andre del av filmen, som etter mi mening er den svakeste av de to. Hele den første biten er intet dårligere enn genial. Manuset er kvikt, intelligent og sinnssykt morsomt, og sjøl om jeg ikke er sikker på hvem som spiller drillnazien, gjør han en eminent jobb. Så har du selvfølgelig hele greia med Pyle som bygger seg opp på en mesterlig måte. Og ikke minst åssen Joker skaffer seg seernes medfølelse og smertefulle gjenkjennelse ved å oppføre seg som anti-helten alle er i sånne situasjoner, slettes ikke ulik Amir fra Kite Runner.

Med andre ord: del én er et utsøkt stykke filmkunst. Del to er hakket svakere etter egen mening, og trykker ikke hardt nok på mine filmatiske erogene soner. Jeg veit at en film av denne typen har fått gjennom budskapet sitt når jeg sitter og fråder av sinne og engasjement når det hele er over, men den følelsen uteblei. Ikke at det ikke er engasjerende, men jeg blei ikke sint nok. Neste gang jeg ser en antikrigsfilm, vil jeg opprøres!

Dommeren har talt: 5

Meet the Feebles (1989)

Varieté-ensemblet Feebles prøver å gjøre det stort. Det er derimot ikke bare lett når den store stjerna har blitt gammal og dvask, hennes ektemann og sjefen for det hele står i med en annen langt yngre sanger, og løssluppen sex og narkomisbruk krever sitt av atter andre. Og det er bare for å nevne noe. Oppi det hele kommer Robert, hvis store drøm er å bli tatt med i truppen. Det hele kompliseres ytterligere av at han forelsker seg i en søt, uskyldig puddel som en sleip snuskefilmregissør òg har sett seg ut.

... og i det hele tatt er det vanskelig å forklare nøyaktig hva Meet the Feebles handler om, fordi den når alt kommer til alt igrunn bare er masse syke og randomme gags spilt etter hverandre på et budsjett lavere enn mitt månedlige stipend. Likevel er det en viss tråd i det hele (ikke nødvendigvis rød), og om ikke annet greier du ikke å la være å la deg fenge av oppfinnsomheten. For dere som er kjente med Skrivebua, går det egentlig an å sammenligne denne med noen av Håkons mindre oppegående verk, til dømes klassikeren Arild og Johnny lukter giraffhjerne.

Men er det morsomt, da? Både ja og nei. For når den er morsom, så er det sånn at det kjennes som om trynet skal revne av latter, og når den ikke er morsom, er det sånn at det blir bare så dumtdumtdumt at du ikke helt trudde det gikk an. Man må definitivt være en viss type for å like denne filmen, og et visst humør i tillegg kommer garantert godt med. Personlig var jeg på vei til å bli overtrøtt, til tross for at de verste ticsa ikke helt hadde satt inn ennå. Jeg hadde nok fått mer ut av den hvis jeg hadde sett den nærmere daggry, sjøl om jeg for all del got my share.

Så jah. Reint objektivt sett er jo ikke dette en bra film for fem flate øre, men sjarmen er høyst tilstedeværende. Dessuten er jo ikke filmanmeldelser helt kjent for å være akkurat objektive heller, og takk for all del eventuelle høyere makter for det. Men jeg er ikke helt enig med meg sjøl, altså. Som sagt er noe av det bare for dumt, til og med for meg, samtidig som sodomy-sangen til reven mot slutten der og hele dopskilpadda bare eier det meste av det sjølhøytidelige våset som lages i dag. Veldig ustabilt, altså. Og som sagt ikke egentlig en bra film i det hele tatt.

Særdeles interessant, btw, å se åssen Peter Jackson har gått fra dette til The Lovely Bones, da - som jeg forøvrig gleder meg spent i hjel til. Come December!

Dommeren har talt: 3

Barnekonvensjonsjubileum, bokutgivelse og random loking

Som dere helt sikkert husker, var i går en dag av interesse. Barnekonvensjonen feira tjue hele år, og i den anledning kom boka BARN ut. Spesielt interesserte kan kjøpe den her. Det har seg nemlig sånn at undertegnede, Marta, Eva, Håkon og Nikoline har fått med noen eldgamle tekster om forelskelse, av alle ting, i den. Følgelig blei vi alle invitert til å delta på nevnte feiring. Marta, Eva og jeg dukka opp.

Småpigene med et eksemplar av den!

Gamle festsal i Universitetet i Oslo. Pent sted.

Margreth Olin, som holdt et sterkt foredrag som Siv Jensen burde ha hørt.

Jon Bing, som mente jeg hadde pene turkise negler. Watch me name-drop. Andre fancy personligheter som møtte opp, var kongen og dronninga, barneombudet og barneministeren. I tillegg blei tekster av Eva, Marta, Håkon og jeg lest opp.

Marta, Reidar Hjermann (redaktør av boka), meg og Eva. Hele festen etterpå hos barneombudet var av typen slips og vin, og temmelig tørt i starten. Men vinen var på barneombudets regning, og da går det jo som det gjerne går, og det hele blei en god del festligere etter hvert. Vi blei til og med bedt av en av bidragsyterne om å legge ham til på Facebook. Trist jeg ikke husker navnet, da.

Lisa, Magnus og Malin joina oss på Oslo S etter festen!

Marta demonstrerte sine beinmasseringsskillz - vel å merke før Securitas kom og påstod at Passasjen ikke var noen leikeplass (som den jo er, herregud!) og ba oss fjerne oss. Korrupte fascister, ass.

... og i det hele tatt var det en god og sliten Kristine som satte seg på 22:43-toget tilbake til shesh-town. Og i samme slengen vil jeg benytte anledninga til å klage over at jeg simpelthen ikke greier å skrive "i dag gjorde jeg"-type innlegg, og beklage at det blei så kjedelig som det blei. Det var ikke så ille i virkeligheten, altså. Og de som vil se flere bilder, bes kikke her.

Denne helga ser ut til å bli rolig. Egentlig plagsomt rolig. Kanskje jeg drar til Drammen og finner Ingrid, da. Det kommer sikkert til å lette på stemninga.

(Når skal du lære deg å si ha det før du drar, din gjøk?)

Antichrist (2009)

Etter at ungen hennes dør, drar Charlotte Gainsbourg på hyttetur med elskeren sin, som i tillegg er terapauten hennes. Formålet er at hun skal overkomme frykten sin for skogen og tapet av pjokken samtidig. Men naturen er tydeligvis langt ondere enn det NU-medlemmer skal ha det til, og det tar ikke lang tid før ting gradvis begynner å gå beint til helvete.

For å friske opp hukommelsen din, så ja, dette er den til Lars von Trier der Willem Dafoe får prøve seg som pornostjerne, der dyr snakker og spiser seg sjøl og scenene er så absurd forstyrrende at de er i stand til å gi Chuck Norris mareritt. Den kontroversielle saken som førte til at frøken Gainsbourg fikk med seg beste skuespillerinne-prisen hjem fra Cannes, ja. Og for å svare på spørsmålet om den var alt det som media hypa om eller ei, så kan jeg svare at joda, den er jo i og for seg det. Du får se penetrasjon og blodige sekvenser som til og med er forbudt i ulovlig porno. Og surrealismen friker vettet ut av deg. For ikke å glemme at nevnte frøken Gainsbourg (Stéphanie!) fortjente prisen så det sang. Men den er faktisk en god del mer og.

For å begynne med dét, er den faktisk nydelig skutt. Hvem trenger vel sex når man får en prolog som denne? Hvert bidige stillbilde er på høyde med det aller fornemste innen kunstfotografi. Og den drømmeaktige, blå scena med Charlotte ute i skogen er jo et eventyr i seg sjøl. Uavhengig av alt det syke som skjer, er dette visuelt snadder, altså.

Men ja, det er forstyrrende. Men det er godt håndarbeid. Det hele er jo faktisk lagd som det er nettopp for å frike deg ut, og det greier den til gagns. Men, som jeg diskuterte med homiene mine noen timer etter at vi hadde sett den (på vei ned til Shell for å kjøpe nattmat, nærmere bestemt), så er det faktisk ikke sadobitene som er verst. Altså, jeg innrømmer at det var én del der der jeg faktisk måtte lukke øya et halvt sekund, og jeg har faktisk en tålelig sterk mage, men det er sjølve stemninga og atmosfæra som gir deg de store gåsehudopphopningene. Dette er bunnløs desperasjon, galskap og faenskap. Så intenst! Og etter hvert som filmen avdekker hvor grusom naturen egentlig er, skjer det ikke med et TA-DAAAA!-aktig sjokk man er kjent med fra thrillere, men det smyger som langsomt innpå deg og begynner sakte å spise av deg. Og det er en møysommelig prossess som ikke gjør så veldig vondt for hver gang, men som, når det hele er overstått, etterlater deg i det største, svarteste hullet du noen gang har vært i. Litt som å spises opp av kjøttende maur. Bit for bit for bit, sjøl om du egentlig ikke merker hvert bitt så veldig. Ikke at jeg har prøvd, men jeg kan jo innbille meg det.

Det er liksom ikke noe håp her. Når filmen er ferdig, er du så godt som suicidal. Filmens budskap er å vise hvor jævlig alt er. Og det gjør langt fra godt å se den. Den er enda mer ukoselig å se i festlig lag enn En ubehagelig sannhet. Dette er ganske enkelt ikke filmen du setter på når du vil kose deg. Sånn sett kan man jo spørre hva som er vitsen med å lage en film alle bare får vondt av å se i utgangspunktet, men så er det jo Lars von Trier og, da. Men at det er en sinnssvakt god film, går det liksom ikke an å komme fra uansett.

Det er vanskelig å beskrive følelsen av Antichrist. Men det er garantert den filmen jeg har sett i år som har gått mest inn på meg, og helt sikkert en av de filmene som har gått mest inn på meg noensinne. Og det å sette karakter, er vanskeligere enn noen gang. Men jeg har gjort et forsøk, da.

Dommeren har talt: 5

99% ærlig (2008)

La meg få si dette med én gang: jeg syns det er veldig vanskelig å anmelde dokumentarer. Særlig om temaer som i utgangspunktet ikke opptar meg så veldig. Så kan du jo vurdere sjøl om du vil ha det i bakhodet mens du leser.

Denne følger altså hiphopgruppa Forente minoriteter gjennom ett år der de jobber med plateproduksjon. De fire ungdommene er fra fire forskjellige land - Uganda, Irak, Bosnia og Pakistan - men de har likevel det til felles at de blir møtt med fordommer, har måttet lære seg et nytt språk og har blitt nødt til å flykte fra hjemlandet sitt.

Når jeg sier innledningsvis at dette ikke egentlig er et tema som opptar meg så veldig, så er det ikke sånn at jeg syns det er skikkelig kjedelig. Jeg er mer... nøytral, liksom. Og kanskje er det òg like greit, for det førte til at jeg møtte filmen med et åpent sinn uten forventninger. Og etter at jeg hadde sett den, var jeg like nøytral. Og med dét konkluderer jeg at filmen som en dokumentar ikke greide å ta meg inn i den på samme måte som for eksempel Michael Moore er så flink til. Jeg mener, det er jo en grunn til at sistnevnte er verdenskjent, og at Rune Denstad Langlo ikke er det. Altså, nå i det siste har han jo fått en del oppmerksomhet med Nord, men... du tar poenget. Nord er jo forsåvidt heller ikke dokumentar.

Noen intervjuer her, litt musikkvideo der. De fortalte om bakgrunnen sin og musikken. Begravelsen til mora til han ene blei filma. Og jeg syntes det var rørende da han begynte å grine da han snakka om henne litt etterpå. Litt artig er den og. Lillebror i studio-scena er jo faktisk beint fram herlig. Men jeg er fortsatt nøytral, altså. Mads sa så flott at dette var en film Siv Jensen burde se, men jeg som tilhører stikk motsatt ende av den politiske skalaen enn Siv, følte ikke noe særlig mer enn ellers om innvandrere. Så hvorfor skulle Siv gjøre det? Dette er ikke helt en musikkdokumentar, og ikke helt en innvandringsdokumentar. I steden er den en ganske halvhjerta utgave av begge på én gang. Og stort sett er den egentlig ganske kjedelig.

Bosnieren var ganske heit, da.

Dommeren har talt: 3

Noens liv

I går blei fire elever her tatt for å drikke på rommet. Som reglementet krever, blei de utvist. Med andre ord betydde det at de måtte dra tilbake igjen til det miljøet og de foreldra de hadde flykta fra.

På grunn av det, prøvde en av dem å ta livet av seg.

Sånt går inn på deg.

Litt random kjærleik

Heeeelt egentlig hadde jeg tenkt å anmelde filmer og andre saklige ting, men ikke nå. Dessuten har jeg blogga så sykt lite i det siste likevel, så jeg føler at jeg har lov til å rable skikkelig ufornuftig. Hahaha.

Meeeen, dere som leste innlegg av denne typen med bekymring kan bare puste letta ut nå. Jeg. Er. Dritglad. For tida! Sjøl om jeg ikke fikk sett Braindead i overigår likevel på grunn av fauidgydugftdg kjøkkentjeneste, smiler jeg så sinnssykt mye nå. Tor Espen, The Good Guy og jeg kom hjem fra Larvik for omkring en time siden, etter å ha vært der siden ett, og da jeg satt på toget hjem igjen, tenkte jeg bare, shit, så sinnssykt bra jeg egentlig har det, liksom.

Er det ikke rart åssen enkelte mennesker bare får deg til å bli skikkelig, skikkelig GLAAAAAAD bare ved å si god morgen til deg når dere tilfeldigvis møtes på badet, eller ved å randomly ringe deg og snakke med koselig dialekt? Helt seriøst, det er få mennesker jeg kjenner som jeg bare merker med hele meg at jeg er skikkelig, skikkelig glad i. Sånn genuint, liksom. Men nå... det er bare annerledes fra alt annet. Det er ikke sånn sommerfugler i magen, liksom, men bare... faen, jeg er jævla glad i deg, på en måte. Og vi har kjent hverandre, what, to måneder? Jeez. Og vi skal til og med kanskje på vinterferie sammen. Snakka om det i stad. Og i morgen blir det sannsynligvis kino!

Kanskje all denne overveldende kjærleiken bare er fordi jeg har drukket burn i dag. Det er jo tragisk, men jeg blir faktisk sånn av det. Hahaha.

Jeg mistenker forresten at det blir så lite blogging for tida fordi jeg - av alle ting - muuuligens er i ferd med å skaffe meg et liv. Og det er så jækla deilig!

Oooog, når det er såååå fine flasker:

... så er det lov å kjøpe iste til femti kroner, santsant?