Veldig, veldig fin høstferie

... som ikke var høstferie. Vi har nemlig ikke høstferie på høyskolen, bare "undervisningsfri."


Jeg er veldig glad i dere, altså.

Akkurat da jeg trudde det ikke kunne bli noe verre

Jeg har lyst til å boikotte livet mitt. Gjemme meg under en stor stein og ligge der i millionvis av år, og når jeg våkner, er det til sommerfugler, regnbuer og enhjørninger.

Ja, særlig.

Old times

Åh herreguuud, jeg hadde egentlig ikke tenkt å blogge noe særlig nå, siden jeg er hos Eva i Bergen og vi har det gøy og er på BIFF og planlegger kulturlan og sånn. Men seriøst, dere aner ikke hva jeg helt tilfeldig snubla over på harddisken min. Joda, det er første del i en dritlang trilogi jeg skreiv på ungdomsskolen, nemlig et makkverk ved det fengende navnet "Aloha verden!" på 162 sider. No shit. Skrevet omtrent som en ønskedrøm der hovedperson ikke er litt inspirert av meg engang. Ahem.

Anywayz, den første biten er sånn:

Kapittel 1: Aloha alle sammen!

Den første personen jeg la merke til idet jeg gikk inn i klasserommet, var en gutt som satt og tegnet på baksiden av handa si. Han var ganske lav, men han var kraftig bygget, og med ei svart lue dratt ned i ansiktet, så han ut som ei skikkelig bølle.

”Hvor vil du sitte?” spurte læreren meg.

”Tja… Veit ikke, jeg…” Ok, da, egentlig visste jeg det, det vil si, jeg ville ikke sitte ved siden av en gutt, men å si det høyt foran hele klassen var for pysete. Da fikk jeg heller havne ved siden av bølla.

Jeg var ny i klassen. Fersking fra landet. Dette var ”langt borti huttaheita”, skulle jeg tro de andre, men her hadde de tross alt asfalterte veier og gatelys, noe jeg ikke akkurat var vant til.

”Sett deg ved siden av Lill, du”, sa læreren og pekte på ei pen jente som vinket til meg. Jeg gikk og satte meg ved siden av henne.

”Hei, du heter Victoria, ikke sant?” spurte hun meg.

”Jo, men for all del, jeg hater det navnet, kall meg Stan, ok? Det blei jeg kalt på den gamle skola mi”, sa jeg.

”Stan? Det er jo et guttenavn! Og det har ikke noe med Victoria å gjøre! Hva med Vicky? Og skola? Hva er det for slags ord?” spurte hun med en latter.

”Skola. Skolen. Og ikke kall meg Vicky. Jeg veit at Stan ikke har noe med Victoria å gjøre, men det er lissom meninga. Jeg vil helst ikke bli mint på det snobbenavnet der.”

”Meninga? Mint? Her sier vi meningen og minnet”, rettet Lill.

”Og hva så? Forventer du at jeg skal snakke som dere og nå? Dialekt, baby, dialekt!” sa jeg på så bred bondeaksent som overhodet var mulig.

”Nei, nei, for all del!” lo Lill. Jeg greide ikke å bestemme meg for om jeg likte henne eller ikke.

”Hvem er han der?” spurte jeg i stedet og pekte på bølla.

”Å, det er Sid. Han er halvt amerikansk. Skikkelig snåling. Han er alene hele tiden, hvis han ikke henger sammen med broren sin, da. Han er forresten ganske søt. Heter Tobias. De er tvillinger, men det syns ikke”, pludret Lill i vei. Jeg fikk med meg at hun pekte på Tobias idet hun snakket om han, og nei da, han var slettes ikke verst.

Skoledagen gikk på sett og vis greit. Lill var vennlig, tross alt, og hun snakket ustanselig. Hun snakket om alle de kjekke guttene på trinnet og i trinnet over oss og trinnet under oss og at vi bare hadde en kjekk gutt i klassen og den nyeste sminken sin og moteklær og hårfrisyrer. Da var da jeg brøt inn. Jeg fortalte at jeg en gang klippet meg, farget håret og stylet det i en skikkelig punkerfrisyre. Lill bare lo og fortalte om at Sid flere ganger hadde gjort det også. Ja, ja. Jeg syntes i allefall at denne Sid var merkelig, nesten skummel, og det var jeg visst ikke alene om, fortalte Lill. Han var kjent som en skikkelig einstøing som krevde respekt. Viste du han ikke respekt, var det på eget ansvar, for å si det sånn.

Dere gjetter aldri åssen det går mellom Victoria og Sid, liksom. Høhø. Folk som kjenner meg litt for godt, greier sikkert dessuten allerede nå å finne ut av hva den er inspirert av. Og det blir faktisk bare bedre og bedre. Jeg slår opp på ei helt random side, hvilket blir side 85:

Ole gikk bort til cd-spilleren sin og jeg spurte ham om hva slags musikk han likte. Inni meg ba jeg: Ikke listepop, ikke listepop, ikke listepop… Jeg kan ikke fordra listepop. Jeg liker å høre på pop noen ganger, men greier du ikke å se hva pop har blitt til? Pop var noe helt annet før. Beach Boys, for eksempel, det var musikk, det.

”Pop”, sa Ole og jeg ble skikkelig sur, men i stedet for å vise det, smilte jeg et veeeldig anstrengt og stivt smil, nikket og sa: ”Ok”.

”Yndlingsgruppen min er R.E.M.”, fortsatte Ole og jeg takket Gud for at det ikke var Britney, Shakira, Avril Lavigne eller annen møkk. For alt jeg visste, kunne jo R.E.M. også være noe møkk, jeg hadde ikke hørt noe av dem tidligere, men det var takk og lov ikke listepop. Det har jeg aldri likt.

”Imitation of Life er en fin sang”, sa Ole og satte den på og den var helt grei (Takk, Gud…).

Plutselig lyste Ole opp i et smil.

”Vi kan spille Trivial Pursuit!” sa han.

”Hva er det?” lurte jeg på.

”Vet du ikke det? Det er et spill, et brettspill”, forklarte Ole.

”Ok, det kan vi godt”, sa jeg og prøvde å høres blid og hyggelig ut.

Det var et spørrespill. Ganske kjedelig, etter min smak, men det ville jeg ikke si. Kanskje jeg hadde Ole på kroken nå og da var jeg i så fall veldig nær å nå min største drøm. Hvis en feil replikk, som ”dette var kjedelig”, kom til å ødelegge alt sammen, var det best å holde negative kommentarer inni seg.

”Det er mørkt!” sa Ole. Ja vel, og så? Det var mørkt, ja, månen holdt på å stå opp, men hva hadde det med saken å gjøre?

Ole reiste seg brått opp, skrudde av cd-spilleren og gikk med raske skritt ned trappa. Jeg fulgte etter som best jeg kunne. Jeg trodde jo at han skulle ned en liten tur, men tror du ikke den luringen skulle ut, da? Mitt på svarte natta, eller kvelden, i allefall.

”Hvor skal du?” spurte jeg ute.

”Bli med meg ned til brygga, jeg har en båt der”, sa Ole.

”Eh, ok!” sa jeg og ble med.

Ned på brygga gikk vi mens fullmånen skinte med et trolsk lys. Stemningen var perfekt.

Ole hoppet opp i båten sin og rakte meg hånda med et så fantastisk smil at jeg ble helt mo i knærne. Jeg tok hånda hans og hoppet etter. Det kom et lavt skvulp idet båten beveget seg litt.

Da Ole begynte å løsne fortøyningen, spurte jeg om vi ikke skulle ha redningsvester. Ole smilte så jeg ble helt svimmel og sa med en så herlig stemme at jeg trodde jeg skulle besvime: ”Hvor romantisk er det egentlig å sitte i måneskinnet i en båt med store redningsvester?”

Jeg tror det var det som brøt isen mellom oss og jeg sluttet å oppføre meg så anspent som om jeg gikk på et minefelt og begynte å le.

Ole startet påhengsmotoren og satte av gårde mens båten kruset gjennom de små bølgene som slo mot den.

Da vi var kommet litt ut, stoppet han båten og så på meg med det blikket. Han sa: ”Stan… Victoria… Jeg syns du er utrolig søt”. Søt, ja vel? Jeg? Uansett, bedre enn ingenting, og jeg smilte et smil som av en eller annen merkelig grunn kom helt av seg selv og sa: ”I like måte. Faktisk er du den skjønneste fyren jeg noen gang har sett!” Ole smilte, lente seg fram mot meg og… Han kysser meg, han kysser meg! hvinte jeg inni meg, men så begynte båten å vugge litt og det var nok til å bryte fortryllelsen som hadde oppstått og jeg forbannet den lille brisen som tidligere hadde virket så frisk og lett.

Stakkar Ole ble litt rar igjen, kremtet, virret med hodet og sa: ”Kanskje vi burde komme oss inn til land igjen”.

”Ja, det er vel sikkert lurt”, sa jeg, mest for å ha noe å si. Om jeg syntes det var så lurt, var vel egentlig en annen sak.

Da vi var framme ved brygga igjen og vi gikk ut av båten, tok Ole meg (Trøste og bære…) i hånda før jeg gikk og sa: ”Da ses vi vel igjen en gang”. Så… Hva tror du? Ja! Ja, han kysset meg! På kinnet, riktignok, men det var nok til at jeg følte hvor utrolig myke og deilige leppene hans var og jeg fantaserte om hvordan det ville vært å kysse dem.

”Ha det, da!” sa Ole til meg og smilte og jeg hvisket vel et lite ”ha det” jeg også, men akkurat da var jeg så omtumlet at jeg igrunn ikke husker helt.

Jeg trasket bortover gatene i Ålesund. Det var igrunn ganske kaldt og jeg hadde kanskje vært litt vel modig når jeg hadde tatt på meg singlet og skjørt om høsten.

Twilight ain't shit! Jeg husker ikke hvem Ole er i det hele tatt, men det er sikkert ikke så farlig. Og se så kul jeg var som fjortenåring! Likte ikke listepop engang! Og Ålesund, a gitt. Hva skjer med det? Jeg har jo ikke vært i Ålesund engang. Veit ikke åssen det ser ut der.

Og sjøl om dette er kjempegøy, kjenner jeg mine grenser (!), og skal bare gi dere ett utdrag til, denne i form av slutten. Håper ikke jeg spoiler spenninga totalt, da:

Plutselig reiste Sid seg på beina. Det samme gjorde Tobias.

Sid smilte til Tobias, et broderlig og varmt smil. Og øynene hans? Takknemmelighet og kjærlighet. De var virkelig bare helt utrolig glad i hverandre.

Lenge stod de bare slik. Så åpnet Sid munnen og sa: ”Takk”. ”Ingen årsak”, sa Tobias og ga Sid en rask klem.

Det virket som om Sid la merke til meg først nå. Han kom mot meg, smilende. Nå var han endelig seg selv igjen. Galningen hadde måttet vike for den ordentlige Sid.

”Hei”, sa han da han var borte mot meg.

”Hei”, sa jeg tilbake, kom ikke på noe annet å si.

”Takk skal du også ha”, sa Sid.

”Ingen årsak”, sa jeg og følte meg brydd.

”Hør her, jeg har kanskje oppført meg litt rart og sånn noen ganger, men… det har ikke alltid vært så lett”, sa Sid og så ut som han skulle begynne å forklare noe mer, men jeg bare sa til ham: ”Det er greit. Jeg skjønner deg.”

Lenge stod vi uten å si noe. Jeg lette etter noe å si, men hva enn jeg til slutt fant, virket det helt dumt og som om det ikke passet inn, så jeg lot heller være. Plutselig fant jeg ord allikevel. Det var ikke mye jeg sa, men det betydde så utrolig mye og da kunne det være samme hvor mye det var.

”Veit du, Sid?”, sa jeg, ”du er en av de beste vennene jeg noen gang har hatt”. Sid satte opp et ansiktsuttrykk som minnet mest om en tiggende hund ved bordet idet han spurte: ”Bare en venn?” Først skjønte jeg ikke hva han mente, men så gikk det opp for meg at han faktisk følte det samme overfor meg som jeg følte for ham, derfor sa jeg: ”Nei. Du er bare helt spesiell og enestående, du” – og kysset ham.

Og med det sier jeg takk og farvel for denne gang! Flere utdrag kan eventuelt postes etter request.

En kort beskjed til små og store mens jeg er i Oslo

- you just lost it.

Teit

Jeg har lyst til å skrive noe - noe ordentlig - men jeg får det ikke til lenger.

Dagen i dag har jo vært fin. Men kanskje det er det som er problemet. At jeg blir mint på hvor fint dere har det mens jeg ikke er her.

Jeg veit ikke. Jeg er egentlig bare veldig urettferdig. Dere har jo ikke gjort noe gærent, noen av dere.

Kanskje jeg bare skal gi meg nå, før jeg skriver noe jeg vil angre på.

Vibeke har fine kjøleskapsmagneter

I overigår leste jeg en og annen tekst på 4. losjerad under Litteraturuka i Drammen. I går var det komplett chillingz med fin søster, bra film, fyr på peisen og mjuk seng i Lier. Seinere i dag drar jeg til Signe, for å henge med noen av de beste menneskene jeg veit om. Og fra mandag til fredag er jeg hos kjære Eva i Bergen, og sannsynligvis blir det også tid til å hilse på Anders. Så må jeg bare love meg sjøl å legge jobb- og vervstress bort bittelitt, så trur jeg dette kan bli superduperfantastisk.

*hjerte*

Forfatterferd i Hardanger

Full bildeoversikt er å finne her.

I Odda har jeg lært at Hardanger er pent, at Skrivekunstakademikerne er mennesker, og attpåtil koselige mennesker, at det fins tre steder i Norge som heter Åmot, og ikke to som tidligere antatt, og heller ikke ett som enda litt tidligere antatt, og at jeg igrunn har en veldig, veldig fin klasse. Og jeg har vært på kjendisparty med blant andre Dag Solstad og Frode Grytten. Vi satt rett ved dem, og de lurte på hvem vi var. Dag sa, "jeg tror de er skrivekunst-studenter." Tihi. Og etter at Kyrre Andreassen, Frode Grytten og noen flere folk hadde en samtale i anledning Frodes femtiårsbursdag, gikk de rundt nede og ute og skulle signere bøker og sånn. Og da jeg gikk forbi Kyrre, som vi har hatt i prosa i to eller tre uker nå, sa han hei og lurte på åssen det gikk. Jeg har aldri følt meg så kul i hele mitt liv. Kyrre, hvis du googler deg sjøl og ser dette; du er en kul, kul mann!

Jeg har det ganske så fint om dagen.